Av: Espen Nolan Knutsen

Å vite hva slags fattigdom man prater om er viktigere, vanskeligere og mer omstridt enn mange tror. Mye makt skjuler seg under en fattigdomsdefinisjon. Mange vil for eksempel hevde at noen steder trenger man mer for ikke å være fattig. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som ”fattigslige” i Norge, blir nå betraktet nettopp som det. Noen vil hevde at vi overvurderer norsk fattigdom og undervurderer fattigdommen internasjonalt. Det er dessuten mange måter å måle både land og menneskers fattigdom på som ikke bare tar hensyn til økonomi. Regjeringen gir uttrykk for vanskelighetene i sin handlingsplan mot fattigdom «En enkelt definisjon vil ikke kunne fange opp fattigdommen som et sammensatt og uensartet fenomen» (www.regjeringen.no)

 

Enklest sett kan vi skille mellom to hovedformer for fattigdom:

 

Absolutt fattigdom: elendighet så alvorlig at basisbehovene knapt kan møtes ved minimumsnivået for overlevelse (Verdensbanken)

 

Relativ fattigdom: mangel på nødvendige ressurser for deltakelse i dietter og aktiviteter normalt akseptert i samfunnet (Peter Townsend)

 

Vi kaller den relativ fordi den fokuserer mer på ulikhet og kultur. Gjør dette den til en bedre definisjon? Mange heller kanskje intuitivt mot at det er bedre med en definisjon som kun tar hensyn til de aller fattigste slik at ressursene blir plassert der de trengs mest. Men menneskelivet

har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et

samfunnsvesen. Kanskje både og er eneste fornuftige løsning selv om det skaper forvirring? 

 

I Norge har vi 2,9 prosent fattigdom i følge vår egen relative fattigdomsdefinisjon som ligger på 40 prosent av medianinntekten. Man trekker fra studenter og nullskatteyterne (de rikeste). Definisjonen til OECD sier at man er fattig når man har mindre enn 50 % av medianinntekten. Enkelt forklart vil det si at vi stiller opp alle de forskjellige inntektene på rad, så velger vi den midterste og så finner ut hvor mange antall inntekter som ligger under 50 % av denne. EU bruker riktignok enda en annen definisjon da de regner 60 % av medianinntekten. Ved å bruke EUs definisjon får Norge 11 % fattige mens Tsjekkia og Bulgaria får lavere – 10 %!

            Ulempene med denne definisjonen er altså flere. Det er fult mulig at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom. Det er imidlertid også fullt mulig å ha 0 % fattigdom matematisk sett. Generelt kan vi kanskje si at dersom 50 eller 60 % grensen brukes, vil for mange fremstå som fattige i Norge.

 

Verdensbanken har den mest flittig brukte definisjonen for absolutt fattigdom– fattigdom er å leve under 1,08 amerikansk dollar i 1993 justert for inflasjon – eller – 2,15 amerikanske dollar i 1993 justert for inflasjon. Vi kaller det PPP dollar – prisjustert dollar – og ideen er at dollaren får samme verdi over hele verden – man skal i prinsippet få samme matkurven over alt fordi den er justert for valuta og kjøpekraft. 1 ppp$ er riktignok alt for lite for å opprettholde et verdig eksistensminimum. Det gir derfor noe mer mening i å bruke 2 dollar målet og man får da 2.7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Grensene fremstår kanskje som litt vilkårlige… – det er de faktisk… Konklusjonen er at verken det absolutte eller det relative fattigdomskriteriet er tilfredsstillende.

 

For rike land har Verdensbanken for øvrig også sin egen relative fattigdomsindeks som går på 14,4 PPP dollar 1993 nivå. Denne stemmer ganske godt for Norge da vi ender opp med 3% fattigdom. 

 

USA benytter sin egen fattigdomsindeks som går på 3 ganger basisbehovene – eller 3000 $ årlig i 1965 verdi. Denne er justert i forhold til konsumprisindeksen noe som kanskje gjør den til en bedre definisjon enn Verdensbankens som bare er justert i forhold til inflasjon? Ulike steder vil man for eksempel forvente at man forbruker mer enn andre steder. Eller må vi se på dette som urimelig?

 

Et annet mål på fattigdom som FN benytter er HDI. Denne har som kjent Norge gjort det bra på. Den omfatter 4 faktorer – forventet levealder, analfabetisme, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger (BNP). BNP – BNP er et mål som finnes for praktisk talt alle selvstendige stater. I mange sammenhenger hadde det imidlertid vært mer relevant å se på nasjonalinntekt, i stedet for nasjonalprodukt, som mål for inntekt mottatt istedenfor inntekt skapt i landet. For eksempel for land som mottar mye i utviklingshjelp.Kapabiliteter – Dette er den mest kjente og mest brukte av de utvidete fattigdomsdefinisjonene. Den kommer fra Amartya Sen og Martha Nussbaum. Et menneske kan ha adekvate materielle ressurser, men mangle utdannelse og følgelig ikke få realisert sine evner på sentrale områder. Ut fra kapabilitetsinnfallsvinkelen er en person fattig hvis han eller hun mangler visse grunnleggende ”kapabiliteter” og dette skyldes manglende ressurser. De fleste vil si seg enig i at kapabiliteter som knytter seg til helse, ernæring, rent vann, losji, utdannelse og bekledning er grunnleggende. Kapabilitetsinnfallsvinkelen ligger tettere opp til det absolutte fattigdomsbegrepet enn det relative, fordi det angir et visst minstemål som skal være oppfylt for at en person ikke skal betraktes som fattig. Det er imidlertid vanskelig å måle kapabilitetene – innfallsvinkelen kan sies å være noe vag. (Og man blir ikke nødvendigvis klarere i toppen av å lese Amartya Sens kronglete hovedverk Development as Freedom) Som et svar på en slik innvending har Sen henvist til John Maynard Keynes’ ord om at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil 🙂

 

 

 

Linker

(Om tusenårsmålene) Færre ekstremt fattige i verden (- i Asia kunne de like gjerne sagt)

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.5338461

Verdensbanken har kommet med ny rapport i år som fremmer troen på byene – jeg har vært på fremleggingen på NORAD og har mer info for den som er interessert

http://e24.no/utenriks/article2759524.ece

 

Skrevet av: Andreas Viken Førster

Spire er representert i styret til Slug (Slett U-landsgjelda) ved Andreas Viken Førster. Forrige uke tok han turen over dammen til selveste D.C. for å representere Slug da Verdensbanken arrangerte konferansen «Debt Relief and Beyond».  Andreas rapporterer fra konferansen på Slugs nettsider – der en i disse dager også har en glimrende sjanse til å få skrevet under på Slug, Changemaker og Kirkens Nødhjelps kampanje. Gjeldsslettekampanjen krever blant annet at norske myndigheter går gjennom utestående norske gjeldskrav og sletter eventuell illegitim gjeld.  Hele saken fra Andreas er også gjengitt i sin helhet under:

Innenfor dørene hos Verdensbanken står det skrevet med store bokstaver: «Our dream is a world free of poverty.» En nobel visjon som jeg selvfølgelig er enig i. Torsdag og fredag i forrige uke arrangerte Verdensbanken en konferanse om gjeld og utvikling med tittelen «Debt Relief & Beyond».

Gjeldsspørsmålet står sentralt dersom vi skal nå Verdensbankens visjon om en verden uten fattigdom.
Vi som deltok fikk to interessante dager med paneldebatter rundt forskjellige temaer om gjeld og utvikling. Her var representanter fra Verdensbanken, IMF, OECD, privat sektor, sivilsamfunnet og andre samlet til en konferanse som i utgangspunktet virket svært lovende. Men hvor bra kan det egentlig bli med svært lite representasjon fra land i sør og sivilsamfunnet? Spørsmålet kan stå ubesvart, men skylden kan ikke legges på Utenriksdepartementet, selv om de finansierte konferansen.
Mange av debattene var sentrert rundt Verdensbankens HIPC (Heavily Indebted Poor Countries) initiativ, som tar sikte på å redusere gjelden til de landene med størst gjeldsbyrde. Detaljene i HIPC blir fort tekniske, men det er altså Verdensbankens viktigste gjeldssletteinitiativ og så langt har 33 land fullført programmet.

En av sesjonene handlet om ansvarlig lånegiving. Norge er en av pådriverne for å ta opp dette temaet internasjonalt, og det er gledelig å se at dette står i fokus på en så viktig konferanse som denne. Sesjonen ble ledet av Henrik Harboe, avdelingsdirektør i seksjon for multilaterale bank- og finansspørsmål i Utenriksdepartementet. I panelet satt blant annet EURODADs (European Network on Debt and Development [legg inn hyperlink til www.eurodad.org]) Mark Wilks.
Hans presentasjon av både historiske tilfeller av uansvarlig långiving som har ledet til tilfeller av illegitim gjeld, og hvilke metoder man kan benytte seg av for å unngå nye tilfeller fikk varierende mottakelse. Det er store uenigheter om man bør slette for eksempel diktatorgjeld som går mange tiår tilbake i tid. Det er flere eksempler på land som fortsatt betaler for tidligere regimers urett.

Selv er jeg av den mening at dersom man ikke tar et oppgjør med historien og det ansvaret som ligger på mange långivere, vil det bli vanskelig å samle oppslutning om et regelverk som skal hindre nye tilfeller av uansvarlig långiving i fremtiden. Wilks presenterte også EURODADs charter om ansvarlig långiving som bør kunne legge grunnlaget for et internasjonalt regelverk som omfatter rettferdighet og ansvarlighet i fremtidige låneavtaler.

Dessverre er det mange som ikke ønsker å slette historisk gjeld på grunnlag av at långiver har opptrådt uansvarlig. Det eksisterer en oppfatning som noe spissformulert kan oppsummeres slik: «Hvis vi først gir gjeldsslette til et land på bakgrunn av långivers ansvar, så vil alle land med utestående gjeld komme løpende og rope om gjeldsslette.»
En ex post (fancy begreper og akronymer er en favoritt i slike forsamlinger) tilnærming ble blant annet av Michael Kremer, Gates professor of Developing Societies ved Harvard, hevdet å være lite hensiktsmessig. Han tok til orde for en ex ante-løsning hvor man kan etablere en mekanisme for gjeldssanksjoner på lik linje med de sanksjonsmulighetene man har for handel i dag. Han ser for seg en løsning hvor for eksempel Sikkerhetsrådet i FN kan operere denne mekanismen. Det kan stilles store spørsmålstegn ved FNs myndighet og gjennomslagskraft dersom man skulle få på plass et slikt system.

I løpet av konferansen reagerte både jeg og andre fra sivilsamfunnet på begreps- og språkbruken i debatten. Dette er spørsmål som handler om grunnleggende menneskerettigheter, og det er millioner av mennesker globalt som lider under sine lands gjeldsbyrde. Likevel var det i hovedsak Wilks som omtalte problematikken på et menneskelig plan. Mange av paneldeltakerne snakker kun om «sovereigns», «clients», «treatments» og unnlater elegant å se på gjeldsspørsmålet fra et rettferdighets- og menneskerettighetsperspektiv.

Likevel kan vi ikke undervurdere nytten av at disse spørsmålene tas opp på en konferanse av dette omfanget. Den jobben gjeldsbevegelsen gjør er svært nyttig. Selv om IFIer i dag er der gjeldsbevegelsen var for ti år siden, så går det fremover. Selv Verdensbanken har nå kommet til erkjennelsen at kondisjonalitet ikke er veien å gå; det tok omtrent ti år.

Til slutt en liten akronym-quiz (hvilket tall hører til hvilken bokstav?):
1. WB    
2. IMF
3. HIPC
4. LICs
5. MDGs
6. IFI
7. EURODAD
8. OECD
9. MDRI 
10. FN

Fasit:
1. World Bank
2. International Monetary Fund
3. Heavily Indebted Poor Countries
4. Low Income Countries
5. Millennium Development Goals
6. International Finance Institutions
7. European Network on Debt and Development
8. Organisation for Economic Co-operation and Development
9. Multilateral Debt Relief Initiative
10. Forente Nasjoner

…Men gjør det på en riktig måte. VG skriver i dag at rike land ikke holder bistandsløftene. På G8-møtet i Gleneagles, Skottland i 2005 ble de rike landene enige om å doble bistanden til Afrika innen 2010. I følge Africa Progress Panel, som ledes av Kofi Annan, vil de rike landene gi 40 millarder dollar mindre enn hva de lovet skriver VG.

Av: Andreas Viken Førster

Økt bistand er etter min mening svært viktig for utviklingen i Afrika. Men økt bistand alene løser ingenting. I Norge forsøker vi å nå målet om å gi 1 prosent av BNI til bistand, men vi tjener så mye penger på olje at det blir vanskeligere og vanskeligere å gi den ene prosenten. Likevel er det viktig at det legges press på myndighetene for å nå dette målet.

Samtidig som man fokuserer på beløp må man også vurdere hvordan bistandsmidler benyttes mest effektivt. Mye av Norges bistandspenger kanaliseres gjennom institusjoner som for eksempel Verdensbanken. Da blir det vanskeligere å se hva pengene faktisk brukes til enn om de går gjennom organisasjoner i sivilsamfunnet. Utviklingsfondets arbeid er lett å spore, og det er mulig å måle faktiske resultater av den jobben som gjøres.

Etter tsunamien i Asia i 2004 ga nordmenn rekordbeløp til organisasjoner som arbeidet i det rammede området. Det ble faktisk gitt så mye at den menneskelige kapasiteten i mottakerorganisasjonene ikke var stor nok til å benytte alle midlene med en gang. Likevel er det trist å se at folk som gir føler seg lurt på bakgrunn av feilinformasjon. Man har selvfølgelig rett til å vite hva de pengene man gir går til. Men jeg tør påstå at penger man gir til en bistandsorganisasjon går til å hjelpe de som trenger det, enten de er tsunamiofre i Indonesia eller sultrammede i Darfur.

Det vil alltid være eksempler på mislykkede prosjekter. Det er ikke til å unngå. Samtidig er det så mange suksesshistorier og vellykkede prosjekter som viser at bistand fungerer. Og det er da bedre å fokusere på det positive, men ikke uten å ta lærdom fra de gangene ting går galt.

Penger brukt på bistand er en viktig målestokk fordi det er så enkelt å si om man har nådd et mål, eller om man fortsatt har et stykke igjen. Men hvilke resultater pengebruken gir er vel så viktig. Og totalt sett er disse resultatene svært gode. Givergleden blant folk i Norge er stor, og den bør ikke ødelegges av noen dårlige eksempler innimellom. Vi bør være mer storsinnede enn som så.