Image


Hva gjør jeg her? Det har jeg spurt meg selv mange ganger de første dagene her i Bonn. Da jeg først fikk muligheten til å reise til Bonn for å delta på FNs klimakonferanse, var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på. Tanken på å kunne bidra til en bedre verden, og reisen i seg selv, var motivasjonen. Og vips så var jeg i Bonn, i en verden helt utenfor min komfortsone.


Image


Det er mye å sette seg inn i for å forstå alt som blir sagt under forhandlingene. Å lytte til delegatene i flere timer kan virke kjedelig for mange. I mitt tilfelle forstod jeg raskt at det ikke skulle bli så kjedelig. Det er mye man ikke får med seg når man for første gang prøver å forstå sammenhengene i klimadebatten. Men det er et tema som påvirker alle mennesker. Alle vet jo at klimaendringene er her, men det er ikke mange som tenker noe særlig om det. Jeg var en av dem, men etter å ha vært her har jeg kommet fram til en konklusjon om at alle burde ta det på alvor. Ifølge Yeb Saño, som representerer den filippinske klimadelegasjonen, så trenger vi 100 milliarder dollar for å redde verden. Det er bare at vi ikke prioriterer pengene riktig. Det ble brukt 15 milliarder dollar på OL i England. 5 milliarder dollar på Dubais største bygning. Dessverre har alle de pengene som har blitt brukt gjennom menneskeheten ført til at det i 2030 kan være nødvendig med to jordkloder for å overleve. Mens ministerne diskuterer å heve ambisjonen for reduksjon av klimagassutslipp, så er ikke det nødvendigvis nok, spesielt ikke når vi må vente på at alle skal være enige. Tiden flyr og vi burde gjøre det meste ut av det nå.


Image


I disse mellomforhandlingene er det mange muligheter. Hvis man trenger pause fra diskusjonene og fordragene, så kan man tilbringe tid med Youngo. Youngo er unge delegater over hele verden som samarbeider om politikk og aksjoner for å presse politikerne. Blant annet hadde vi en aksjon som het Missing ministers. 130 ministre møtte opp på COP 19 i Warszawa, mens bare 50 ministre møtte opp på mellomforhandlingen. Naturligvis var vi ikke fornøyde med det, så vi gjorde en markering som fikk fram mangelen på ministre. Vi hadde ført opp navnene til diverse ministre per ark, plasserte arket foran ansiktet, og ropte «where is the minister» på forskjellige språk. BBC lagde en artikkel om aksjonen, og jeg var på forsiden av selveste BBC! Les mer her:http://www.bbc.com/news/science-environment-27726510.


Image


Halve tiden min i Bonn er forbi. Tidlige morgener. Lange kvelder. Til tross for at dagene er lange, har de gått ganske fort. Jeg håper på å sove bedre, slik at jeg kan få enda mer ut av dagene som kommer. Peace out. Viet out!

Skrevet av Viet Tran, leder for Oslo lokallag og del av Spires delegasjon til klimaforhandlingene.


Image

Image


Klokken har så vidt passert seks, idet jeg setter meg ned i grålysningen for å forfatte dette. Som delegasjonens utpregede A-mennenske er jeg oppe først, mens de andre slumrer litt lenger. Men så lenge blir det ikke, for vi er som regel ute av døren innen klokken syv.

Idag er vår fjerde dag i Bonn, og forhandlingene går inn i sin tredje dag. For å fortsette opptellingen så er dette andre, og siste, dag med ministermøte, hvor vår klima- og miljøminister Tine Sundtoft er med. Det er også første dag sivilsamfunnet deltar ordentlig, da vi idag markerer #volveremos, og marsjerer inn igjen etter walk-outen på COP 19, i Warsawa i desember ifjor.

Men det at sivilsamfunnet “offisielt” marsjerer inn idag, betyr ikke at vi ikke har deltatt i forhandlingene så langt. Vi er jo alle tre ferske førstereisgutter på konferanse, og det er ganske mye nytt å sette seg inn i. Jeg har en liten fordel over de andre ved at jeg har deltatt på FN-møter før, og kjenner til gangen i det, språket som brukes og formalitetene rundt det, men i likehet med de andre har jeg ikke representert en sivilsamfunnsorganisasjon før, og i den forbindelse er det endel kodekser og normer å sette seg inn i, i tillegg til det rent faglige og tekniske. Heldigvis er et møte som dette i Bonn et realt krasjkurs i hvordan forhandlingene foregår, og man lærer masse av å være i rommet, gå i gangene, og ikke minst snakke med alle som er her, fra andre unge sivilsamfunnsaktivister til rutinerte forhandlere som er ringrever på spillet. Det unike med mellomforhandlingene er at det er mye mindre skala enn de større COPene, slik at avstanden mellom ulike aktører nærmest hviskes ut. “Badge-feberen” som eksisterer overalt ellers i FN-systemet er nærmest ikke-eksisterende her, og det gir en unik mulighet for å knytte nettverk og være med på forhandlingene. Blant annet har vi fått muligheten til å møte Tine Sundtoft, hvor vi fikk høre litt om hennes, og delegasjonens strategier for forhandlingene, samt å komme med innspill til hva vi synes er viktig. Dette var en spennende og unik mulighet til å få innblikk i hva den norske delegasjoen tenker, og innspillene vi kom med, gjennom ForUM, ble tatt godt imot. Det er et flott initiativ for Klima- og miljødepartementes side, og vi setter pris på den gode oppfølgningen vi og andre norske sivilsamfunnsorganisasjoner får.

Så noen refleksjoner rundt forhandlingene. Så langt har forhandlingene vært relativt generelle, og det har vært lite bevegelse når det gjelder å øke ambisjoner og målsetninger. Men det er fortsatt tidlig, og man jobber fortsatt med å sørge for at prosessen er oversiktlig og universell. Dette er viktig for å bygge konsensus rundt prosessen, samt å avdekke forventningene de ulike partene har. Det man driver med nå er “preambular”, altså innledende, som må på plass før man kan flytte forhandlingene inn i den mer konstruktive fasen, hvor man får på plass tekstforslag og kan begynne med det reelle forhandlingene. Håpet er at man skal få unnagjort den innledende fasen her i Bonn, slik at man enda har god tid til den konstruktive fasen i Lima.


 

Samlet


Om det håpet blir oppfylt gjenstår å se, men foreløpig er det positivt å se at det synes å være bred enighet om at man må få til noe med en viss ambisjon, og det må skje raskt. Konvensjonens mer betente temaer som ansvars- og byrdefordeling, tap og skade, finansiering av både tilpasning og kutt lurer selvfølgelig i luften, men foreløpig er ikke forhandlingsklimaet merkbart forsuret av dette.

Men det er alikevel et godt stykke igjen til vi har en ferdig avtale, og mange tråder som må knyttes opp før COP21 i Paris 2015. For å få til dette kreves det en betydelig høyning i ambisjonsnivå, og her må Vesten ta lederrollen. Fra norsk hold har man jobbet mye for å skru opp ambisjonsnivået, Men har vært klar på at man vil være villig til å øke nivået ytterligere hvis andre høyutslippsland vil være med på leken. Både i møtet vårt med den norske delegasjonen og i talen ministeren holdt i plenumssalen kom det fram indikasjoner på at man vil vurdere om betingelsene for å skru opp egne forpliktelser nå var innfridd. Vi i Spire-delegasjonen mener at USA og Kina nå har spilt ballen til Norge og andre som har lovet mer ambisiøse kutt, og vil jobbe for å følge opp dette.

Det var det jeg rekker i denne omgang, muslien er spist opp, kaffen kald, og det er på tide å knytte slipset og komme seg på forhandlinger. Vi kommer tilbake med mer ganske snart, blant annet om arbeidet vi har gjort med andre ungdomsorganisasjoner gjennom #YOUNGO. I mellomtiden må dere huske å følge oss på Twitter, Instagram og Facebook, for stadige oppdateringer langs veien!

– Eilif Swensen

Politisk nestleder og medlem i Klimautvalget