Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

 

I 2012 budde eg eit halvt år i Kathmandu, og når eg no er tilbake, to år etterpå, er det mange av mine nepalske venner som anten har eller skal flytte utanlands. Nokre for å studere, men flesteparten for å jobbe. I Nepal migrerer dagleg over 1700 menneske ut av landet[i]. Mange av desse er unge nepalarar på jakt etter arbeid, og for mange går reisa til land i Persiabukta som Bahrain, Qatar og Dei sameinte arabiske emirata.

At unge nepalarar søkjer ut av landet var eit tema som vart tatt opp fleire gonger i løpet av workshopen vi Spire-representantar nettopp har deltatt på i Nepal, med tittelen Engaging Youth in Research and Development. Workshopen var organisert av LI-BIRD (Local Initiative for Biodiversity, Research and Development), ein nepalsk NGO som arbeider for å betre livsgrunnlaget til fattige på landsbygda og marginaliserte småbønder. LI-BIRD ynskte å få idear til korleis dei og andre organisasjonar i større grad kan involvere unge i sitt arbeid. Fleire nepalske ungdomsorganisasjonar som arbeider innan felta jordbruk, klima og matsikkerheit var inviterte til workshopen. Og Spire! Det var ein svært fin bukett av engasjert ungdom som delte tankar og visjonar om framtida i Nepal, samt gode diskusjonar kring korleis ungdom kan bidra til løysingar på utfordringar knytt til klimaendringar og jordbruksutvikling i Nepal.

Spire i Nepal

Mange glade workshopdeltakarar. Den nepalske regjeringa definerer ‘youth’ som alle i alderen 16-40 år. På workshopen dekte vi heile aldersspennet. Foto: LI-BIRD

 

Spire var ein av dei fyrste organisasjonane ut til å presentere sitt arbeid. Vi hadde i tillegg fått førespurnad om å dele ei suksesshistorie frå vårt arbeid. Vi valde å fokusere på kampanjen for eit framtidsombod, og fortalde om og viste bilete frå hinderløypa for ei bærekraftig framtid som Spire bygde framfor Stortinget i kampanjeuka denne våren, eit byggverk som bestod av nærmare 400 pallar. Det fyrste spørsmålet vi fekk då vi var ferdige var: »what did the police do? didn’t you get problems, didn’t it get violent?» Dette spørsmålet sette tankane mine i sving. Det er ikkje det fyrste spørsmålet eg ville komme på å stille i ein liknande situasjon. Faktisk er det ganske langt ned på lista over spørsmål eg hadde komme på og stilt. Det seier noko om kor ulike kontekstar vi som ungdomsorganisasjonar i Noreg og Nepal arbeider i.

Spire i Nepal

Vi presenterer Spire! Foto: LI-BIRD

 

Klimaendringar er eit tema som har stått sentralt på workshopen, både for gruppediskusjonane og for fleire av suksesshistoriene organisasjonane presenterte. Nepal er eit av dei landa som er mest utsatt for naturkatastrofar, både når det gjeld jordskjelv, klimaendringar, flod og jordskred. I grupper diskuterte vi korleis ungdom kan bli meir involvert i forsking og utvikling. Svært mange deltakarar peika på viktigheita av å implementere den kunnskapen vi lærer. Dette bringer meg igjen tilbake til poenget eg gjorde innleiingsvis, om det store talet unge som årleg reiser ut av Nepal for å søkje lukka i andre delar av verda. ’Brain drain’ er ei kjend utfordring for mange utviklingsland. Korleis kan vi motverke denne trenden?

Spire i Nepal

I grupper diskuterte vi korleis ungdom i Nepal kan og bør involverast i forsking og utvikling.

 

På workshopen fekk vi høyre eit inspirerande foredrag om ungt entreprenørskap i Nepal som eit mogleg svar. Nepalaren Tulsi Giri presenterte verksemda han har stått i spissen for å bygge opp, the Bazaar, ein marknad for sal av økologisk, kortreist mat. Tulsi var opptatt av potensialet til lokale matsystem som eit alternativ til internasjonal import, eksport og transport. Innleiingsvis gjorde han eit poeng av at det ikkje handlar om å mobilisere dei unge, men å involvere dei, slik at dei saman kan bygge noko. Ei utfordring han har møtt i si verksemd er at dei unge han sysselset etter få månader, når dei har tent opp nok pengar, seier opp jobben for å dra utanlands. Difor, forklarte Tulsi, må dei unge involverast som entreprenørar, slik at dei skal ynskje å bli i landet og investere sin kreativitet og sitt pågangsmot i Nepal heller enn å reise ut.

Det er ingen tvil om at nepalsk ungdom er full av kreativitet og engasjement for å saman forme den kvardagen og verda vi lev i. Diskusjonane vi har hatt gjennom workshopen  viser at sjølv om vi står ovanfor ulike kontekstuelle utfordringar i vårt arbeid i Noreg og Nepal, deler vi måla om ein berekraftig og rettferdig bruk av ressursar, samt viktigheita av å inkludere og fremme synspunkta og stemma til dei unge. Alt engasjement og pågangsmot hos ungdommane vi har vore i lag med dei siste dagane fekk meg til å ynskje at eg kunne vere ‘forever young’, og at eg var i byrjinga av 20-åra heller enn å nærme meg slutten.

Tusen takk til LI-BIRD, ved Lise Bjerke og Camilla Sæbjørnsen som er på Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet til LI-BIRD, for å invitere oss på workshopen, og takk til alle deltakarar for eit realt påfyll engasjement og inspirasjon! Klikk her for å sjå ein kort video LI-BIRD har laga frå workshopen.

 

Skrive av Ingvild Mangerud, internasjonalt utval i Spire.

[i] http://nepal.iom.int/jupgrade/index.php/en/iom-nepal

 

Frå eit forureina og støyete, dog sjarmerande, Kathmandu, har me komme til den fredelege oasen Pokhara. Her ser det ut til å vere fleire syklar enn bilar – dette lovar godt! Me var båe spente på det vesle propellflyet som skulle fly oss inn til Pokhara by. Utsikten ned til alle vegar som snirklar seg opp og ned dei brattaste fjellsider i Nepal er fascinerande. Med snøkledde Himalaya i bakgrunnen var det ein fryd.

Pokhara

I Pokhara er ikkje trafikken på langt nær så intens som i Kathmandu

 

Me to spirene (Anbjørg og Ingvild) er glade for å vere på plass i Nepal, her me skal bruke den neste veka til å bli betre kjende med Union for Nature Conservation (UNC), som er ein nepalsk ungdomsorganisasjon som jobbar mot å auke nepalsk ungdom si merksemd mot og kunnskap om eit bærekraftig levesett, samt bevaring av biologisk mangfald.

 

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

 

I dag hadde me vårt fyrste møte med UNC. Dei fleste UNCarane studerar skogbruk på universitetet og er ein gjeng engasjerte ungdommar. Me fekk omvisning på campus der UNC held til ved Institute of Forestry, der me blant anna fekk sjå planteskulen til UNC.

 

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

 

Ein svært karismatisk og engasjerande leiar av UNC gav oss ein god introduksjon til temaa og arbeidsmåtane til UNC, medan vi presenterte Spire sitt arbeid for våre nepalske venner. Me har diskutert likskapar og skilnader mellom korleis vi ungdommar kan tilnærme oss politikarar i Nepal og Noreg. UNC var opptatt av at demokratiet si utvikling i Nepal gjennom dei siste åra har opna opp nye dører for ungdomsorganisasjonar til å bli høyrd i den politiske debatten. Me gler oss til å lære meir om UNC sitt arbeid gjennom dei neste dagane! Kanskje er det ein framtidig samarbeidspartnar vi deler bord med – vi er her i allefall for å undersøke og diskutere moglegheitene for eit framtidig partnarskap mellom UNC og Spire.

 

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

 

Her er det varmt og tidvis regnvått – men grønt og fint! Omgitt av hyggelege menneske og god mat er humøret på topp. Me kan ikkje tenke oss ein meir spanande måte å tilbringe juni 2014 på.

 

Lake Pokhara

Utsikt over Lake Pokhara

 

Skrive av Anbjørg Tovsrud og Ingvild Mangerud, medlemmar av internasjonalt utval i Spire.