Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

Advertisements
Organisatorisk nestleder, Andrea, og leder, Mari, nyter sola under Spires Stormøte

Organisatorisk nestleder, Andrea, og leder, Mari, nyter sola under Spires Stormøte

En uke har gått siden Spires Stormøte 2014 ble et faktum. Det er forbausende hvor lang tid det tar å organisere selv de enkleste ting. Jeg tilbrakte sene nattetimer i Mariboesgate 8 dagene før Stormøtehelgen med sirlig å velge ut innledergaver og planlegge maten med kokken. Hvilken avis duger best som innpakningspapir? Vil lederen i Utviklingsfondet ha “relax te” eller “vitalize”? Hva kan man lage uten kjøtt, gluten, melk og soya? Organisasjonssekretæren, også kalt den reddende engelen, holdt meg med selskap hele veien. Og tenkte på alt jeg glemte å tenke på. Som å printe ut sakspapirer, lage plakater, twittertag, changemaker-vitsepostkasse og andre nødvendigheter. Det var med andre ord ikke så veldig rart at både Trine og jeg møtte opp på M8 klokka åtte lørdag morgen, passe klamme i henda og tørre i munnen – bittelitt nervøse på hvordan Stormøtet kom til å gå.

Presentasjon av "Soya til besvær" kampanjen

Presentasjon av «Soya til besvær» kampanjen

Første dagen gikk heldigvis som smurt. Diskusjonene var i overkant raske i svingene, men vi kom oss gjennom dagen og forgrep oss på deler av morgendagens program og avsluttet nærmere en og en halv time før antatt møteslutt. Hurra for sol, middag og fest på verandaen. Stormøtet satte også i gang med storproduksjon av Changemakervitser – det var vår tid å ta igjen for et tiår med mobbing i samtlige hilsningstaler på Stormøtet. En av mine favoritter var “Hvor mange i Changemaker trengs det for å skifte en lyspære? Ingen, de ber Kirkens Nødhjelp betale en vaktmester” #Pappabetaler. Hevnen er søt! I tillegg til å diskutere oss gjennom politisk plattform, vedtekter, ÅRSMÅL (som før Stormøtet het det utrolig irriterende ordet “årsmålsetninger”) fikk vi hilsningstale fra Steinerhøyskolen og foredrag fra Naturvernforbundet. Honorata Gadja fortalte oss om utfordringer ved fornybarsatsning og tendensen til at økt fornybar energi ikke erstatter, men kommer i tillegg til fossil energi. Selv ble jeg veldig fornøyd med at hun serverte oss linken mellom energiproduksjon og forbruk i mottoet: “En kWh spart er bedre enn en kWh produsert”.

Aksel Nærstad kåret til Spires første æresmedlem - Mottar prisen på Skype fra San Francisco

Aksel Nærstad kåret til Spires første æresmedlem – Mottar prisen på Skype fra San Francisco

Søndagen var voteringsdagen og dagen for rørende stunder. Jeg er ganske sikker på at det var flere enn meg som satt med frysninger nedover ryggen og fårete smil da alle stemte for kampanjen “Soya til besvær”. Eller som satt med en stolt klump i brystet da de fikk veteranpin for mer enn to år i verv eller tre år som aktive spirer, og da vi så Aksel Nærstad motta æresmedlemskap på Skype helt fra San Fransisco. Det mest hjertevarmende øyeblikket for min del må ha vært da leder Mari Gjengedal tok avskjed med den avtroppende kjernegruppen. Da turen var kommet til politisk nestleder Siv Maren Sandnæs, kom ordene til kort for Mari og begge tok til tårene. For forrige helg var dagen kommet, der de to spirene skulle skille lag. Etter tre år med felles engasjement i matutvalget, Rio-kampanjen og arbeidsutvalget. Vi skal prøve å ta godt vare på Mari når Siv Maren slutter.

To av Spireveteranene, Kari-Anne og Zlata

To av Spireveteranene, Kari-Anne og Zlata

Allikevel tror jeg at det JEG ble aller mest rørt og takknemlig for, var at en liten hærskare spirer ble igjen og ryddet opp i en forrykende fart – tross en slitsom helg og en lang møtedag. Jeg følte at det var en liten forsmak på hvordan Spireåret 2014/2015 blir. En av kommentarene i evalueringen av møte oppsummerer det egentlig bedre enn jeg selv evner: “The love the people in Spire have for each other here made me want to work even harder”. Sukk! Gleder meg alt til å arrangere igjen til neste år.

Innlegg skrevet av Andrea Varga Weme, organisatorisk nestleder i Spire.