Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

Advertisements

Diamantino

Det var tredje dag på feltarbeid for soyakampanjen til Spire, og vi ville ut fra byen til rurale områder for å finne soyaproduksjon. Produksjonen her i Mato Grosso som er så sentral for norsk kjøttproduksjon, men som vi enda ikke kunne mye om. Valget for utferden falt på den lille byen Diamantino. Diamantino er et av de stedene som har produsert soya til det norske markedet. På leit etter opprinnelsen til den soyaen og konsekvensene produksjonen skaper for miljø og lokalsamfunn, var dette et naturlig reisemål. På busstasjonen i Cuiabá blir de lettere forfjamset over de tre jentene som skal på dagstur. Hva skal vi i Diamantino? Vi vil ikke røpe for mye og holder kortene tett til brystet, men vi sitter igjen med andre spørsmål. Hvorfor går det ikke flere busser? Er det ikke noen som bor der? Dagens tidlige buss har allerede kjørt, og redningen vår blir taxisjåfør Osvald som lover å ta oss med til Diamantino og hjem igjen. Fra forsetet i taxien frisker jeg, Aurora, opp portugisisken min og samtidig får vi en førsteklasses guide for turen. Fornøyde og spente suser vi ut av byen mot soyaland.

Spire på feltarbeid i Brasil

Osvald tror fortsatt vi er turister og viser ivrig fram den brasilianske savannen, cerradoen. ”Her er det ingenting,” sier han og bekrefter dermed det puslete ryktet til dette biomet. På tross av et rikt biologisk mangfold med over 10 000 plantearter og en rekke ulike dyr, blir ikke skogen og faunaen her verdsatt. For meg står biomet fram som en herlig blanding av palmer, busker og trær, noen med knallgule blader. Ifølge myndighetene er cerradoen lite produktiv og arealet kan med fordel brukes til ekstensivt jordbruk, for eksempel soya. Vi ser rundt oss, er det soya her? Ingen soya forløpig. Da vi er kommet opp på det vakre fjellplatået, chapadaen, ser Nora og Maria på kartet i baksetet. Det er noe som skurrer. Vi er på vei mot øst, mens Diamantino ligger i nord-vest. Osvald banner kraftig og snur.

Spire på feltarbeid i Brasil

Det er tett mellom bilene og innimellom kniper det i magen, men Osvald kjører pent.

Forbi oss suser tunge lastebiler. Vi har beveget oss bort fra turistveien og over i industritrafikken. De store avlinger fra jordbruket blir fraktet fra bygda mot byen. På jordene rundt oss blir det produsert mais og soya, en sort per sesong. Vi blir lettere skuffet da vi skjønner at det fortsatt er maissesong og ingen soyaspirer å se. Likevel gir landskapet inntrykk. Jordene strekker seg nakne ut mot horisonten. I motsetning til cerradoen vi kjørte forbi tidligere ser vi ingen fugler og mangfoldet av planter er fraværende. Etter noen mil slår det meg at jeg ikke har sett en eneste gård, kun en traktor som sprøytet i det fjerne.

Spire på feltarbeid i Brasil

”Nå er vi her,” sier Osvald og er tydelig lettet. Det ble en ekstra lang dag for ham. I Brasils tredje største delstat er avstandene store, særlig når du tar en omvei på 20 mil. Vi ser oss rundt. Den Diamantino vi finner er et veikryss, et par restauranter, industrianlegg med store siloer, lager og parkeringsplasser fylt med enda flere lastebiler. Heller ikke her ser vi bebyggelse. Det er ikke rart det går få busser hit, tenker jeg. Senere finner vi ut at det bor nærmere 20 000 mennesker i Diamantino. Hvor sentrum befinner seg og hvordan innbyggerne livnærer seg forblir en gåte. Det vi så var at svært få bor i nærheten av den dyrka jorda, produksjonen var sterkt industrialisert og preget av store jordbruksselskaper, agrobusiness.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Vi føler oss litt malplassert der vi kjører mellom industritrafikken og de store lagrene. Vi vil gjerne ha med noen gode bilder hjem til forbrukerne i Norge. Hele 57 % av proteinkildene brukt i norsk dyrefôr kommer fra soyabønner ifølge den nylig publiserte rapporten ”From Brazilian Field to Norwegian Farms” av Framtiden i våre hender, Regnskogfondet og Kirkens Nødhjelp. Rapporten viser dessuten at store deler av importen kommer fra Mato Grosso, blant annet fra Diamantino. De nakne jordene og de store lagrene i Diamantino føles fjernt fra norsk jordbruk. Til og med taxisjåfør Osvald rister oppgitt på hodet når vi forteller om soyaforbruket i norsk jordbruk. Han visste ikke engang at kyr kunne spise soya. De brasilianske kyrne lever for det meste på gress og mais, mens soyabønnene som produseres rett ved sendes til de fjerne slektningene i nord og øst.

Spire på feltarbeid i Brasil

Disse kuene spiser garantert ikke soya.

Gatelyktene tennes og solen daler bak de store siloene. Vi har en lang vei tilbake til Cuiabá. Før vi vender tilbake mot byen, får vi knipset noen bilder av dagens helt. Fra å være en noe forknytt mann har Osvald blitt vår beste allierte, vår lokale agent som stopper i veikanten for å ta foto og trykker ned gassen før vi blir oppdaget. Vamos! Vi hopper inn i bilen og kjører av gårde, litt saktere denne gangen.

Spire på feltarbeid i Brasil

 

Skrevet av: Aurora

Just because I care and I believe in a better and sustainable world I decided myself to become vegetarian. For about five months I haven’t eaten any kind of meat and I have tried to reduce the amount of egg, milk and dairy products since then. When I tell my friends about my decision, not everybody gets it. And immediately they come with: “so, Daniela, why are you vegetarian? Don’t you eat chicken? Don’t you eat fish? Don’t you drink milk? What about eggs?”

Spire1

(Photo: Daniela Fortin)

I come from Chile, a country of great meat eaters where every weekend there is at least one social happening around a grill full of meat (yes, the weather allows it!). So imagine how unconceivable being vegetarian is for them. As they don’t consider chicken as meat, whenever visiting friends or family back home, I nicely get a piece of chicken breast or leg on my plate…. nice of them, but OMG!

 

(Photo: Daniela Fortin)

(Photo: Daniela Fortin)

Most people think we need proteins from meat to survive, to grow and get strong, to build nice muscles and get a six-pack. But the reality is that people believe in many myths and they are proven wrong. I understand people’s concerns, but relax. The fact is that we do not need meat and the planet needs us to stop eating it. The American Dietetic Association recognized in 2009 that “humans have no inherent biological or nutritional need for animal products”, and therefore, “vegetarian diets, including total vegetarian or vegan diets, are healthful, nutritionally adequate, and may provide health benefits in the prevention and treatment of certain diseases”.

Since I am new in this new mysterious world of vegetarianism and I am still on my way to tell everybody about it, I keep surprising friends and colleagues when asking for a veggie dish at a restaurant or leaving half of the plate uneaten. You’d be surprised if you knew me; as a proper Chilean I used to eat a lot of meat and I loved it … still do love it. However, just because I care, I decided to be aware of what to eat and what not to eat. The reason goes beyond my health care, I am still very young to think about it, or at least that is what I believe, even if I am turning 31. Ups, should I be worried? Anyway, the primary motivation for becoming vegetarian is because I care; I care about reducing energy consumption, rain forest destruction, about the air I breathe, the global warming, water pollution and scarcity, desertification, misuse of energy resources, and I care about world hunger. Raising animals for meat has all these consequences. A report from the Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) says that livestock production is one of the major causes of the world’s most pressing environmental problems.

 

In Latin America, particularly in Argentina and Brazil, forests and rain forests have been cut down, burned and cleared to create pasture for beef cattle. This is because while grazing occupies 26 percent of the Earth’s terrestrial surface, feed crop production requires about a third of all arable land. Consequently, more and more land is needed for an industry that is growing fast day by day. According to FAO some 70 percent of previously forested land in the Amazon is now used as pasture.

The world’s top crop for animal feed has been, for the last 20 years, soy or soya (in Portuguese or Spanish). According to http://www.soyatech.com: “About 85 percent of the world’s soybean crop is processed into meal and vegetable oil, and virtually all of that meal is used in animal feed.”

 

(Photo: FAO)

(Photo: FAO)

 

I honestly believe that the most significant thing I, as an individual, can do for changing the actual scenario is to become vegetarian. Each one of us can do this. Even if it is difficult, I am sure it is not impossible. I did, and I am Chilean! Eating a vegetarian diet allows us to «tread more lightly on the planet.»

Spire’s next campaign: “Soya til besvær”, which aim to promote sustainable alternatives to soy, it is also a viable and significant way to care and help in changing the livestock impact on the environment. The campaign will highlight the problematic aspects of Norwegian soy imports and how production contributes to environmental degradation in Brazil. The campaign work starts now! So either stop eating meat or just bli med i Spire!

 

By Daniela Fortin, Spire

 

 

 

 

Organisatorisk nestleder, Andrea, og leder, Mari, nyter sola under Spires Stormøte

Organisatorisk nestleder, Andrea, og leder, Mari, nyter sola under Spires Stormøte

En uke har gått siden Spires Stormøte 2014 ble et faktum. Det er forbausende hvor lang tid det tar å organisere selv de enkleste ting. Jeg tilbrakte sene nattetimer i Mariboesgate 8 dagene før Stormøtehelgen med sirlig å velge ut innledergaver og planlegge maten med kokken. Hvilken avis duger best som innpakningspapir? Vil lederen i Utviklingsfondet ha “relax te” eller “vitalize”? Hva kan man lage uten kjøtt, gluten, melk og soya? Organisasjonssekretæren, også kalt den reddende engelen, holdt meg med selskap hele veien. Og tenkte på alt jeg glemte å tenke på. Som å printe ut sakspapirer, lage plakater, twittertag, changemaker-vitsepostkasse og andre nødvendigheter. Det var med andre ord ikke så veldig rart at både Trine og jeg møtte opp på M8 klokka åtte lørdag morgen, passe klamme i henda og tørre i munnen – bittelitt nervøse på hvordan Stormøtet kom til å gå.

Presentasjon av "Soya til besvær" kampanjen

Presentasjon av «Soya til besvær» kampanjen

Første dagen gikk heldigvis som smurt. Diskusjonene var i overkant raske i svingene, men vi kom oss gjennom dagen og forgrep oss på deler av morgendagens program og avsluttet nærmere en og en halv time før antatt møteslutt. Hurra for sol, middag og fest på verandaen. Stormøtet satte også i gang med storproduksjon av Changemakervitser – det var vår tid å ta igjen for et tiår med mobbing i samtlige hilsningstaler på Stormøtet. En av mine favoritter var “Hvor mange i Changemaker trengs det for å skifte en lyspære? Ingen, de ber Kirkens Nødhjelp betale en vaktmester” #Pappabetaler. Hevnen er søt! I tillegg til å diskutere oss gjennom politisk plattform, vedtekter, ÅRSMÅL (som før Stormøtet het det utrolig irriterende ordet “årsmålsetninger”) fikk vi hilsningstale fra Steinerhøyskolen og foredrag fra Naturvernforbundet. Honorata Gadja fortalte oss om utfordringer ved fornybarsatsning og tendensen til at økt fornybar energi ikke erstatter, men kommer i tillegg til fossil energi. Selv ble jeg veldig fornøyd med at hun serverte oss linken mellom energiproduksjon og forbruk i mottoet: “En kWh spart er bedre enn en kWh produsert”.

Aksel Nærstad kåret til Spires første æresmedlem - Mottar prisen på Skype fra San Francisco

Aksel Nærstad kåret til Spires første æresmedlem – Mottar prisen på Skype fra San Francisco

Søndagen var voteringsdagen og dagen for rørende stunder. Jeg er ganske sikker på at det var flere enn meg som satt med frysninger nedover ryggen og fårete smil da alle stemte for kampanjen “Soya til besvær”. Eller som satt med en stolt klump i brystet da de fikk veteranpin for mer enn to år i verv eller tre år som aktive spirer, og da vi så Aksel Nærstad motta æresmedlemskap på Skype helt fra San Fransisco. Det mest hjertevarmende øyeblikket for min del må ha vært da leder Mari Gjengedal tok avskjed med den avtroppende kjernegruppen. Da turen var kommet til politisk nestleder Siv Maren Sandnæs, kom ordene til kort for Mari og begge tok til tårene. For forrige helg var dagen kommet, der de to spirene skulle skille lag. Etter tre år med felles engasjement i matutvalget, Rio-kampanjen og arbeidsutvalget. Vi skal prøve å ta godt vare på Mari når Siv Maren slutter.

To av Spireveteranene, Kari-Anne og Zlata

To av Spireveteranene, Kari-Anne og Zlata

Allikevel tror jeg at det JEG ble aller mest rørt og takknemlig for, var at en liten hærskare spirer ble igjen og ryddet opp i en forrykende fart – tross en slitsom helg og en lang møtedag. Jeg følte at det var en liten forsmak på hvordan Spireåret 2014/2015 blir. En av kommentarene i evalueringen av møte oppsummerer det egentlig bedre enn jeg selv evner: “The love the people in Spire have for each other here made me want to work even harder”. Sukk! Gleder meg alt til å arrangere igjen til neste år.

Innlegg skrevet av Andrea Varga Weme, organisatorisk nestleder i Spire.