Overskriften er tittelen på dagens kronikk i Klassekampen – som Spire har vært med å skrive sammen med Attac og LAG. Alle anbefales derfor å komme seg ut og skaffe seg dagens utgave; men uansett får dere her er et lite sammendrag:

Den nye landbruksmeldingen tegner et bilde av Norge som en konstruktiv aktør på det internasjonale matmarkedet. Folka bak meldingen har klart for seg de store utfordringene, og ambisjonene er på plass, men hva med tiltakene? Dem er det mangel på, så vi står selvfølgelig klar med forslag på hva som kan gjøres:

Det viktigste Norge kan gjøre for virkelig å kalle seg en konstruktiv internasjonal aktør, er å jobbe knallhardt for prinsippet om matsuverenitet. Matsikkerhet er ikke nok som begrep eller politisk mål; vi trenger også noe som sikrer at folk selv kan bestemme hva slags mat som skal produseres, og hvordan produksjonssystemene skal utformes. Vi mener at det er en skjev maktfordeling blant rike og fattige i verden, og at det er dette som fører til at historisk mange lever i sult. Dersom vi får en verden hvor matsuverenitet gjelder, vil dette innebære blant annet at fattige land får makt og mulighet til å beskytte sitt eget landbruk, sine egne markeder, og skaffe mat til sin egen befolkning.

Vi er også nødt til å få et handelsregelverk som tilkjennegir mat den viktige plassen den fortjener. Mat er nemlig ikke bare en handelsvare som hva som helst annet, men en menneskerettighet, og en nødvendighet for å overleve. Derfor mener vi at Norge ikke bare skal jobbe gjennom WTO for å sikre sine egne interesser, men også at vi skal være tøffe nok til å si at vi syns fattige land skal få de samme mulighetene som oss!

I tillegg mener vi at den beste måten å føre en solidarisk landbrukspolitikk på, er ved at Norge bruker sine egne jordbruksarealer til å dyrke mat, istedenfor at vi importerer ting vi egentlig kan lage selv. Vi kan bruke korn og gress fra Norge istedenfor å øke import av billig soya fra Brasil, slik det er lagt opp til i landbruksmeldingen nå.

Alt i alt mener vi det er mangel på politisk vilje som gjør at Norge ikke gjennomfører de tiltakene som behøves. Det trengs et mer internasjonalt perspektiv i norsk landbrukspolitikk, for det vi velger å gjøre her til lands påvirker de sultende og fattige i verden. Landbruksmeldingen er forvirrende, fordi den har mange gode analyser og viktige områder den fokuserer på, men manglende vilje til å faktisk gjøre noe. Her må Brekk og resten av landbruks- og matdepartementet skjerpe seg! Politikerne må rett og slett bli modigere og flinkere til å tale de sultnes sak. Vi håper de får en oppvekker av dagens Klassekampen.

P.S. Matsuverenitet har vi også spilt inn som et sentralt og nødvendig punkt til Utenriksdepartementet, som nå holder på å utforme sin egen matsikkerhetsstrategi! Så hvis alle hører på oss, burde verden snart være på riktig vei 🙂

Skrevet av Mari Gjengedal

Av: Espen Nolan Knutsen

Å vite hva slags fattigdom man prater om er viktigere, vanskeligere og mer omstridt enn mange tror. Mye makt skjuler seg under en fattigdomsdefinisjon. Mange vil for eksempel hevde at noen steder trenger man mer for ikke å være fattig. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som ”fattigslige” i Norge, blir nå betraktet nettopp som det. Noen vil hevde at vi overvurderer norsk fattigdom og undervurderer fattigdommen internasjonalt. Det er dessuten mange måter å måle både land og menneskers fattigdom på som ikke bare tar hensyn til økonomi. Regjeringen gir uttrykk for vanskelighetene i sin handlingsplan mot fattigdom «En enkelt definisjon vil ikke kunne fange opp fattigdommen som et sammensatt og uensartet fenomen» (www.regjeringen.no)

 

Enklest sett kan vi skille mellom to hovedformer for fattigdom:

 

Absolutt fattigdom: elendighet så alvorlig at basisbehovene knapt kan møtes ved minimumsnivået for overlevelse (Verdensbanken)

 

Relativ fattigdom: mangel på nødvendige ressurser for deltakelse i dietter og aktiviteter normalt akseptert i samfunnet (Peter Townsend)

 

Vi kaller den relativ fordi den fokuserer mer på ulikhet og kultur. Gjør dette den til en bedre definisjon? Mange heller kanskje intuitivt mot at det er bedre med en definisjon som kun tar hensyn til de aller fattigste slik at ressursene blir plassert der de trengs mest. Men menneskelivet

har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et

samfunnsvesen. Kanskje både og er eneste fornuftige løsning selv om det skaper forvirring? 

 

I Norge har vi 2,9 prosent fattigdom i følge vår egen relative fattigdomsdefinisjon som ligger på 40 prosent av medianinntekten. Man trekker fra studenter og nullskatteyterne (de rikeste). Definisjonen til OECD sier at man er fattig når man har mindre enn 50 % av medianinntekten. Enkelt forklart vil det si at vi stiller opp alle de forskjellige inntektene på rad, så velger vi den midterste og så finner ut hvor mange antall inntekter som ligger under 50 % av denne. EU bruker riktignok enda en annen definisjon da de regner 60 % av medianinntekten. Ved å bruke EUs definisjon får Norge 11 % fattige mens Tsjekkia og Bulgaria får lavere – 10 %!

            Ulempene med denne definisjonen er altså flere. Det er fult mulig at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom. Det er imidlertid også fullt mulig å ha 0 % fattigdom matematisk sett. Generelt kan vi kanskje si at dersom 50 eller 60 % grensen brukes, vil for mange fremstå som fattige i Norge.

 

Verdensbanken har den mest flittig brukte definisjonen for absolutt fattigdom– fattigdom er å leve under 1,08 amerikansk dollar i 1993 justert for inflasjon – eller – 2,15 amerikanske dollar i 1993 justert for inflasjon. Vi kaller det PPP dollar – prisjustert dollar – og ideen er at dollaren får samme verdi over hele verden – man skal i prinsippet få samme matkurven over alt fordi den er justert for valuta og kjøpekraft. 1 ppp$ er riktignok alt for lite for å opprettholde et verdig eksistensminimum. Det gir derfor noe mer mening i å bruke 2 dollar målet og man får da 2.7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Grensene fremstår kanskje som litt vilkårlige… – det er de faktisk… Konklusjonen er at verken det absolutte eller det relative fattigdomskriteriet er tilfredsstillende.

 

For rike land har Verdensbanken for øvrig også sin egen relative fattigdomsindeks som går på 14,4 PPP dollar 1993 nivå. Denne stemmer ganske godt for Norge da vi ender opp med 3% fattigdom. 

 

USA benytter sin egen fattigdomsindeks som går på 3 ganger basisbehovene – eller 3000 $ årlig i 1965 verdi. Denne er justert i forhold til konsumprisindeksen noe som kanskje gjør den til en bedre definisjon enn Verdensbankens som bare er justert i forhold til inflasjon? Ulike steder vil man for eksempel forvente at man forbruker mer enn andre steder. Eller må vi se på dette som urimelig?

 

Et annet mål på fattigdom som FN benytter er HDI. Denne har som kjent Norge gjort det bra på. Den omfatter 4 faktorer – forventet levealder, analfabetisme, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger (BNP). BNP – BNP er et mål som finnes for praktisk talt alle selvstendige stater. I mange sammenhenger hadde det imidlertid vært mer relevant å se på nasjonalinntekt, i stedet for nasjonalprodukt, som mål for inntekt mottatt istedenfor inntekt skapt i landet. For eksempel for land som mottar mye i utviklingshjelp.Kapabiliteter – Dette er den mest kjente og mest brukte av de utvidete fattigdomsdefinisjonene. Den kommer fra Amartya Sen og Martha Nussbaum. Et menneske kan ha adekvate materielle ressurser, men mangle utdannelse og følgelig ikke få realisert sine evner på sentrale områder. Ut fra kapabilitetsinnfallsvinkelen er en person fattig hvis han eller hun mangler visse grunnleggende ”kapabiliteter” og dette skyldes manglende ressurser. De fleste vil si seg enig i at kapabiliteter som knytter seg til helse, ernæring, rent vann, losji, utdannelse og bekledning er grunnleggende. Kapabilitetsinnfallsvinkelen ligger tettere opp til det absolutte fattigdomsbegrepet enn det relative, fordi det angir et visst minstemål som skal være oppfylt for at en person ikke skal betraktes som fattig. Det er imidlertid vanskelig å måle kapabilitetene – innfallsvinkelen kan sies å være noe vag. (Og man blir ikke nødvendigvis klarere i toppen av å lese Amartya Sens kronglete hovedverk Development as Freedom) Som et svar på en slik innvending har Sen henvist til John Maynard Keynes’ ord om at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil 🙂

 

 

 

Linker

(Om tusenårsmålene) Færre ekstremt fattige i verden (- i Asia kunne de like gjerne sagt)

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.5338461

Verdensbanken har kommet med ny rapport i år som fremmer troen på byene – jeg har vært på fremleggingen på NORAD og har mer info for den som er interessert

http://e24.no/utenriks/article2759524.ece