Spireforum
Onsdag 30. april arrangerte Spires handelsutvalg i samarbeid med Changemakers handelsutvalg Onsdagsforum om “Handel og bærekraftig utvikling”. Bærekraftig utvikling er forankret i både Spire og Changemaker, men for handelsutvalgene har det vært vanskelig å integrere miljøaspekter inn i vårt arbeid. Mens utvalgene har jobbet med store økonomiske spørsmål som handelsstrukturer, utenlandske direkteinvesteringer og landran har miljøsidene ved verdenshandelen kommet mer som en ettertanke. Dette seminaret var et første forsøk på å forankre miljøspørsmål i vårt handelsarbeid.

Seminaret begynte med et foredrag fra Aled Dilwyn Fisher fra Norsk Senter for Menneskerettigheter. Aled har bakgrunn fra rettferdig handel-bevegelsen i Storbritannia og holdt en imponerende presentasjon som tok for seg nær sagt alle aspekter ved temaet. Første halvdel av presentasjonen tok for seg hvordan handel påvirker bærekraftig utvikling i dag. På en original måte klarte Aled å knytte miljøskadelige aktiviteter til menneskerettighetsbrudd. Menneskerettigheter handler om å beskytte grunnleggende behov, og når land i Nord overutnytter ikke-fornybare ressurser fratar vi behovene (rettighetene) til mennesker i Sør. For å oppfylle menneskerettighetene kreves det lik fordeling av det økologiske rommet. Handel påvirker økologien både direkte og indirekte. Frihandelsavtaler fører til spesialisering og eksportrettet jordbruk i Sør, som legger press på jorda, skogen og småbønder. Frihandel bidrar også til økt produksjon og bruk av ressurser. I tillegg har handel en direkte effekt på klimagassutslipp gjennom transport. Indirekte kan handel bidra til et kappløp mot bunnen der land konkurrerer om å ha de slappeste miljøreguleringene, eller ved at handelsavtaler begrenser mulighetene for miljøreguleringer.

IMG_4816
Neste del av presentasjonen handlet om hvordan handel bør bidra til bærekraftig utvikling. Aled var klar på at handel bør sees på som et verktøy for utvikling, ikke som et mål i seg selv. Det er tre måter handel kan bidra til bærekraftig utvikling. 1. Handel må øke handlingsrom for stater til å gjennomføre bærekraftig politikk på. Dette kan skje dersom handel forsterker nasjonale tiltak og bidrar til å integrere miljøhensyn i økonomisk politikk. Denne handlingsfriheten må også kunne brukes av fattige land, og ikke utnyttes av rike land som proteksjonisme mot land i Sør. 2. For at ikke økt handlingsrom bare skal kunne utnyttes av rike land, må også de globale ulikhetene reduseres. 3. Handel må også legge til rette for alternativer. Land må satse mer på lokaløkonomien, med lokal produksjon og forbruk. I tråd med Spires verdier mente Aled at matsuverenitet og beskyttelse av småbønder er måten å bekjempe sult på.

Etter foredraget var det klart for diskusjon og samtale over middag. Spires eminente politiske nestleder Siv Maren hadde laget indisk kikertgryte, Chana Masala. Mens deltakerne nøt maten gikk diskusjonen. Det var mange vanskelige spørsmål. Slik det internasjonale systemet fungerer i dag er handels- og investeringsavtaler mye mer effektive enn klima og miljøavtaler. Hadde det vært mulig å bruke sanksjonsmulighetene i handelsavtaler for å binde land til miljøavtaler? Kunne man for eksempel bruke handelssanksjoner mot land som ikke har innført karbonskatt? Vil det i så fall ramme fattige land urimelig? Hvordan kan miljøet ivaretas i handelsavtaler uten at fattige land ser på det som urettferdig diskriminering mot deres konkurranseevne? Hvordan kan vi sørge for at økt handlingsrom til stater faktisk også gjelder fattige land og ikke blir misbrukt av land i Nord?

Dette er vanskelige spørsmål som vi dessverre ikke løste denne gangen. En viktig konklusjon fra diskusjonen var imidlertid at det er vanskelig å trekke inn miljø i et såpass abstrakt tema som handelsstrukturer. Det er lettere å trekke inn miljø i de spesifikke sakene vi jobber med. Med vår nye soyakampanje kan vi dermed trekke inn hvordan norsk import bidrar til miljøødeleggelser. Med vårt arbeid mot landran kan vi vise hvordan det industrielle jordbruket også bidrar til avskoging og utarming av jorda. Når vi jobber med TTIP (EU-USA handelsavtale) kan vi avsløre hvordan avtalen kan svekke europeiske miljøstandarder. Når vi jobber med BITs kan vi kjempe mot at investorer får rett til å saksøke stater for miljøreguleringer. På Earth Summit i Johannesburg i 2002 var det flere land som talte for at WTO skulle være overordnet internasjonale miljøavtaler. Dette forslaget ble nedkjempet. Vi kan dermed i det minste jobbe for at handelsavtaler ikke undergraver de miljøavtalene som finnes.

Alt i alt var kvelden svært hyggelig og vellykket. Det var artig å samarbeide med Changemaker og vi håper det blir flere muligheter til å følge opp samarbeidet. Vi har allerede snakket om å ha felles skolering om miljøprovisjonene i WTO, noe som vil bli spennende.

Innlegg av Eivind Breidlid, Handelsutvalget i Spire

 

Det var god stemning på Litteraturhuset forrige torsdag, da Spires matutvalg arrangerte debatt! Den skulle handle om Norges rolle i å sikre global matsikkerhet, og tittelen var treffende nok «Superland eller pinglestat?». Vi hadde et supert panel, en super ordstyrer, og ikke minst et supert publikum! Sammen skulle vi finne ut om Norge faktisk bidrar nok til å utrydde sult i verden.

For de av dere som ikke var der, her er debatten på 1-2-3:

Ordstyrer Heidi Lundeberg: «Det prduseres nok mat i verden i dag, men likevel sulter nesten 1 mrd mennesker. Hva kan Norge gjøre? Gjøre vi nok? Vil vi nok?»

 

Ane Hansdatter Kismul, politisk rådgiver Landbruks- og matdepartementet: «Dette er en kjempebra debatt! Jeg og Lars Peder (Brekk, minister, red.anm.) vil ha flere slike! Norge gjør masse for å sikre matsikkerhet. Vi har en god landbruksmelding som legger opp til en høy selvforsyningsgrad. Vi må basere oss på å utnytte lokale ressurser, noe Norge gjør. Landbruksbistand må vi imidlertid bli flinkere på.»

 

Elin Ersdal, Norfund: » Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for å utrydde fattigdom og sult. Derfor trenger vi investeringer, og Norfund jobber med dette. Norges må øke investeringer i storskala plantasjeprosjekter som hjelper utviklingsland til å styrke sitt komparative fortrinn innenfor enkelte landbruksvarer.»

 

En plansje som ser veldig bra ut, og som viser alle de positive effektene Norfund mener at kommer av storskalainvesteringer i en avocadoplantasje.

 

 

Trygve Berg, forsker fra Noragric: «Vi må ha mer satsing på småskala familiegårder. De som sulter må sikres bedre tilgang til maten som produseres.»

 

 

Kristin Kjæret, FIAN: «De som sulter må myndiggjøres! Norge må være mer aktiv i FN-forhandlinger som jobber for å sikre matsikkerhet. Fattige må sikres eierskap til jorda og naturressursene. Menneskerettigheter!»

 

Panelet diskuterer

 

Guro von Germeten avslutter debatten med en flott minikonsert hvor hun synger om vin og sirkus.

Hurra!

 

Du kan lese mer om debatten på Spires nettside.
Du kan også høre reprisen av Opplysningen 99,3 på Radio Nova, som handler om matsikkerhet og temaene som ble tatt opp på debatten. Her får du høre intervjuer fra enkelte av paneldeltakerne, samt høre hva Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget, mener er nødvendig at Norge gjør for å bidra til en verden uten sult.

Overskriften er tittelen på dagens kronikk i Klassekampen – som Spire har vært med å skrive sammen med Attac og LAG. Alle anbefales derfor å komme seg ut og skaffe seg dagens utgave; men uansett får dere her er et lite sammendrag:

Den nye landbruksmeldingen tegner et bilde av Norge som en konstruktiv aktør på det internasjonale matmarkedet. Folka bak meldingen har klart for seg de store utfordringene, og ambisjonene er på plass, men hva med tiltakene? Dem er det mangel på, så vi står selvfølgelig klar med forslag på hva som kan gjøres:

Det viktigste Norge kan gjøre for virkelig å kalle seg en konstruktiv internasjonal aktør, er å jobbe knallhardt for prinsippet om matsuverenitet. Matsikkerhet er ikke nok som begrep eller politisk mål; vi trenger også noe som sikrer at folk selv kan bestemme hva slags mat som skal produseres, og hvordan produksjonssystemene skal utformes. Vi mener at det er en skjev maktfordeling blant rike og fattige i verden, og at det er dette som fører til at historisk mange lever i sult. Dersom vi får en verden hvor matsuverenitet gjelder, vil dette innebære blant annet at fattige land får makt og mulighet til å beskytte sitt eget landbruk, sine egne markeder, og skaffe mat til sin egen befolkning.

Vi er også nødt til å få et handelsregelverk som tilkjennegir mat den viktige plassen den fortjener. Mat er nemlig ikke bare en handelsvare som hva som helst annet, men en menneskerettighet, og en nødvendighet for å overleve. Derfor mener vi at Norge ikke bare skal jobbe gjennom WTO for å sikre sine egne interesser, men også at vi skal være tøffe nok til å si at vi syns fattige land skal få de samme mulighetene som oss!

I tillegg mener vi at den beste måten å føre en solidarisk landbrukspolitikk på, er ved at Norge bruker sine egne jordbruksarealer til å dyrke mat, istedenfor at vi importerer ting vi egentlig kan lage selv. Vi kan bruke korn og gress fra Norge istedenfor å øke import av billig soya fra Brasil, slik det er lagt opp til i landbruksmeldingen nå.

Alt i alt mener vi det er mangel på politisk vilje som gjør at Norge ikke gjennomfører de tiltakene som behøves. Det trengs et mer internasjonalt perspektiv i norsk landbrukspolitikk, for det vi velger å gjøre her til lands påvirker de sultende og fattige i verden. Landbruksmeldingen er forvirrende, fordi den har mange gode analyser og viktige områder den fokuserer på, men manglende vilje til å faktisk gjøre noe. Her må Brekk og resten av landbruks- og matdepartementet skjerpe seg! Politikerne må rett og slett bli modigere og flinkere til å tale de sultnes sak. Vi håper de får en oppvekker av dagens Klassekampen.

P.S. Matsuverenitet har vi også spilt inn som et sentralt og nødvendig punkt til Utenriksdepartementet, som nå holder på å utforme sin egen matsikkerhetsstrategi! Så hvis alle hører på oss, burde verden snart være på riktig vei 🙂

Skrevet av Mari Gjengedal

16. oktober, på Verdens Matdag avsluttet møtet i FNs Komite for Matsikkerhet, komiteen leverte på flere viktige områder.

Storskala landinvesteringer har skutt i været de siste 3 årene, og har blitt pekt på som en trussel for spesielt fattige bønder, som verken har midler eller muligheter til å sikre sine egne landrettigheter. Diskusjonen om hvordan man skulle takle landran ble en naturlig lakmustest på om komiteen var i stand til å ta tydelige standpunkter.

Som en respons på matpriskrisa i 2007 og 2008 har komiteen vært igjennom en reform og skal være møteplassen hvor man diskuterer og tar beslutninger på de viktige temaene rundt matsikkerhet.

Komiteen klarte ikke å levere kortsiktige tiltak mot landran. Etter at Russland har opplevd en dramatisk tørke, Pakistans rismarker er rammet av flom og USAs kornlagre er på et bunnivå samtidig som Obama nettopp godkjente en økning fra 10% til 15 % biodrivstoffinnblanding på USAnske biltanker kan vi forvente nye priskriser og dramatiske landinvesteringer i nærmeste framtid. Sivilt samfunn i Roma krevde i forkant av møte moratorium på storskala landinvesteringer på bakgrunn av den store risikoen for at dette vil gå utover småbønders tilgang til mat og andre livsviktige naturresurser.

Komiteen leverte allikevel på to viktige punkter. Verdensbankens prinsipper for «ansvarlige» jordbruksinvesteringer (Principles for Responsible Agricultural Investments that Respect Rights, Livelihoods and Resources) kom svakt ut, disse prinsippene manglet det viktigste elementet de ga seg ut for å promotere; ansvarliggjøring. Allikevel var det med en bismak prinsippene praktisk talt endte opp i et FNsk ingenmannsland. Dette ble presset frem av sivilt samfunn sammen med EU og forhandlingsalliansen til Afrika. Spørsmålet var hvorfor afrikanerne ikke ønsket prinsippene, fordi de var for svake, eller fordi de forsøkte å adressere problematiske sider ved offisiell afrikansk utviklingspolitikk?

Årets viktigste beslutning var å utvikle retninglinjer for landrettigheter med utgangspunkt i retten til mat (Voluntary Guidelines on the Responsible Governance of Tenure of Land and Other Natural Resources). Retninglinjene skal være ferdig om ett år, og vil utvikles med innspill fra alle relevante parter i året fremover. Disse retningslinjene vil også bli frivillige, men vil ta utgangspunkt i de ulike lands tidligere internasjonale forpliktelser og ansvar, ikke private selskapers godvilje ovenfor berørt befolkning. Et overraskende offensivt EU ønsket at retningslinjene skulle bli ferdig innen juni 201

1, slik at de allerede da kunne bli ett offisielt FN dokument, og tidlig tre i kraft for å forhindre landran. Kina ville på den andre siden ikke ha noe tidsfrist for når dokumentet skulle være ferdig. Det manglet også vilje på å se sammenheng mellom ens egen politikk (Norge og EUs biodrivstoffsatsning har dramatisk økt etterspørselen etter jordbruksland).

Gode retningslinjer neste år kan ha en god normgivende effekt, og vil forhåpentligvis peke ut en ny retning for verdens jordbrukspolitikk som går i retning av en ansvarliggjøring av staten i forhold til menneskeretten til mat, samt en anerkjennelse av småskala matproduksjon som den eneste sosialt og økologiske bærekraftige veien å gå. Storskala landinvesteringer er og blir baklengs, og Spire står sterkt på kravene om et internasjonalt system som overvåker store landinvesteringer.


I onsdagens (30.09.09) utgave av Klassekampen sier landbruksminister Lars Peder Brekk at matsikkerhet og landbruk må inn i klimaavtalen i København i desember. Han savner engasjement fra miljøorganisasjoner som ser sammenhengen mellom matproduksjon og klimaendringer.

Klimaendringer og landbruk henger tett sammen på flere måter. Først og fremst ved at landbrukssektoren i land i sør blir sterkt berørt av klimaendringer i form av mer ekstremvær som flom og tørke, som igjen påvirker avlingene. Spire er dermed enig med landbruksministeren i at det trengs et større fokus på matsikkerhet og landbruk. Imidlertid er det viktig å bemerke at det er småskalabønder som er mest utsatt for klimaendringstrusselen.

Spires kampanje i 2008, Grønn illusjon, satte fokus på storskala matproduksjon i land i sør, og hvordan dette påvirket blant annet matproduksjon og klima. Årets kampanje, Shit happens?, har jobbet opp mot klimamøte i København i forhold til å øke regjeringens bevilgninger til klimatilpasningstiltak i sør. Riktignok har ikke kampanjene kun fokusert på sammenhengen mellom klimaendringer og matproduksjon, men i tråd med Spires holdninger er matsikkerhet og landbruk sett i et bredere perspektiv, i tillegg til sosiale, økonomiske, kulturelle og biologiske faktorer. Vi ser det som en viktig del av klimaforhandlingene, og som en utfordring for klimatilpasningstiltak å styrke småbønder i møte med klimaendringer.

Ikke bare påvirkes landbrukssektoren av klimaendringene, den bidrar også blant annet i form av økte metanutslipp som følge av effektivisering av storfedrift, og co2 utslipp på grunn av økt mekanisering og bruk av maskiner, samt avskoging. Dette er viktig å ha i bakhodet når landbruksministeren ønsker landbruket inn i klimaforhandlingene. Spire mener det er viktig at selv om landbruk og matproduksjon er livsviktig, må landbrukssektoren også ta sin del av ansvaret og være med på å kutte utslippene.  

Slik Spire ser det handler klimaforhandlingene mer om å få til et felles rammeverk for å få bukt med klimaendringene. For å sette matsikkerhet og matproduksjon på dagsorden mener Spire at man må se på de underliggende økonomiske strukturene som gjør at dagens matproduksjon bidrar til klimaendringer. Spire mener at det er essensielt med en matproduksjon som kan mette en voksende befolkning, men dette bør skje ved hjelp av, og ikke på bekostning av, småskala bønders selvbestemmelsesrett og nasjoners matsuverenitet.

Leserinnlegg av:

Ida Søgnen Tveit (organisatorisk nestleder i Spire)
Odilia Häussler Melbøe (politisk nestleder i Spire)