Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Reklamer

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

 

I 2012 budde eg eit halvt år i Kathmandu, og når eg no er tilbake, to år etterpå, er det mange av mine nepalske venner som anten har eller skal flytte utanlands. Nokre for å studere, men flesteparten for å jobbe. I Nepal migrerer dagleg over 1700 menneske ut av landet[i]. Mange av desse er unge nepalarar på jakt etter arbeid, og for mange går reisa til land i Persiabukta som Bahrain, Qatar og Dei sameinte arabiske emirata.

At unge nepalarar søkjer ut av landet var eit tema som vart tatt opp fleire gonger i løpet av workshopen vi Spire-representantar nettopp har deltatt på i Nepal, med tittelen Engaging Youth in Research and Development. Workshopen var organisert av LI-BIRD (Local Initiative for Biodiversity, Research and Development), ein nepalsk NGO som arbeider for å betre livsgrunnlaget til fattige på landsbygda og marginaliserte småbønder. LI-BIRD ynskte å få idear til korleis dei og andre organisasjonar i større grad kan involvere unge i sitt arbeid. Fleire nepalske ungdomsorganisasjonar som arbeider innan felta jordbruk, klima og matsikkerheit var inviterte til workshopen. Og Spire! Det var ein svært fin bukett av engasjert ungdom som delte tankar og visjonar om framtida i Nepal, samt gode diskusjonar kring korleis ungdom kan bidra til løysingar på utfordringar knytt til klimaendringar og jordbruksutvikling i Nepal.

Spire i Nepal

Mange glade workshopdeltakarar. Den nepalske regjeringa definerer ‘youth’ som alle i alderen 16-40 år. På workshopen dekte vi heile aldersspennet. Foto: LI-BIRD

 

Spire var ein av dei fyrste organisasjonane ut til å presentere sitt arbeid. Vi hadde i tillegg fått førespurnad om å dele ei suksesshistorie frå vårt arbeid. Vi valde å fokusere på kampanjen for eit framtidsombod, og fortalde om og viste bilete frå hinderløypa for ei bærekraftig framtid som Spire bygde framfor Stortinget i kampanjeuka denne våren, eit byggverk som bestod av nærmare 400 pallar. Det fyrste spørsmålet vi fekk då vi var ferdige var: »what did the police do? didn’t you get problems, didn’t it get violent?» Dette spørsmålet sette tankane mine i sving. Det er ikkje det fyrste spørsmålet eg ville komme på å stille i ein liknande situasjon. Faktisk er det ganske langt ned på lista over spørsmål eg hadde komme på og stilt. Det seier noko om kor ulike kontekstar vi som ungdomsorganisasjonar i Noreg og Nepal arbeider i.

Spire i Nepal

Vi presenterer Spire! Foto: LI-BIRD

 

Klimaendringar er eit tema som har stått sentralt på workshopen, både for gruppediskusjonane og for fleire av suksesshistoriene organisasjonane presenterte. Nepal er eit av dei landa som er mest utsatt for naturkatastrofar, både når det gjeld jordskjelv, klimaendringar, flod og jordskred. I grupper diskuterte vi korleis ungdom kan bli meir involvert i forsking og utvikling. Svært mange deltakarar peika på viktigheita av å implementere den kunnskapen vi lærer. Dette bringer meg igjen tilbake til poenget eg gjorde innleiingsvis, om det store talet unge som årleg reiser ut av Nepal for å søkje lukka i andre delar av verda. ’Brain drain’ er ei kjend utfordring for mange utviklingsland. Korleis kan vi motverke denne trenden?

Spire i Nepal

I grupper diskuterte vi korleis ungdom i Nepal kan og bør involverast i forsking og utvikling.

 

På workshopen fekk vi høyre eit inspirerande foredrag om ungt entreprenørskap i Nepal som eit mogleg svar. Nepalaren Tulsi Giri presenterte verksemda han har stått i spissen for å bygge opp, the Bazaar, ein marknad for sal av økologisk, kortreist mat. Tulsi var opptatt av potensialet til lokale matsystem som eit alternativ til internasjonal import, eksport og transport. Innleiingsvis gjorde han eit poeng av at det ikkje handlar om å mobilisere dei unge, men å involvere dei, slik at dei saman kan bygge noko. Ei utfordring han har møtt i si verksemd er at dei unge han sysselset etter få månader, når dei har tent opp nok pengar, seier opp jobben for å dra utanlands. Difor, forklarte Tulsi, må dei unge involverast som entreprenørar, slik at dei skal ynskje å bli i landet og investere sin kreativitet og sitt pågangsmot i Nepal heller enn å reise ut.

Det er ingen tvil om at nepalsk ungdom er full av kreativitet og engasjement for å saman forme den kvardagen og verda vi lev i. Diskusjonane vi har hatt gjennom workshopen  viser at sjølv om vi står ovanfor ulike kontekstuelle utfordringar i vårt arbeid i Noreg og Nepal, deler vi måla om ein berekraftig og rettferdig bruk av ressursar, samt viktigheita av å inkludere og fremme synspunkta og stemma til dei unge. Alt engasjement og pågangsmot hos ungdommane vi har vore i lag med dei siste dagane fekk meg til å ynskje at eg kunne vere ‘forever young’, og at eg var i byrjinga av 20-åra heller enn å nærme meg slutten.

Tusen takk til LI-BIRD, ved Lise Bjerke og Camilla Sæbjørnsen som er på Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet til LI-BIRD, for å invitere oss på workshopen, og takk til alle deltakarar for eit realt påfyll engasjement og inspirasjon! Klikk her for å sjå ein kort video LI-BIRD har laga frå workshopen.

 

Skrive av Ingvild Mangerud, internasjonalt utval i Spire.

[i] http://nepal.iom.int/jupgrade/index.php/en/iom-nepal

 

Vi i Spires klimautvalg har denne våren ønsket å sette fokus på hverdagsløsninger til et problem som kan føles overveldende og av og til håpløst: klimaendringer. I februar og mars inviterte vi til en rekke lunsjforedrag på Blindern med tittelen “Kreative løsninger på fossile problemer” (10 poeng for ordspill) hvor vi blant andre hadde Kristin Sunde fra foreningen Laboratoriet som lager finurlige innretninger av elektronisk avfall. Genialt gjenbruk syns vi i Klimautvalget, og her kan du lese mer om akkurat dette lunsjforedraget!Vi ønsket å avslutte denne positive våren med kuler og kanoner og arrangerte derfor en klimavennlig fest den 6 juni. Det ble til en helaften med foredrag, mat & drikke og underholdning! Til kvelden hadde vi leid Bjørnehuset, som er et flott tømmerhus øverst på St. Hanshaugen. Det ligger veldig sentralt, så å ta sykkel eller beina fatt for å komme seg dit var ikke noe problem!

Nora og Are ser til at folk vet hvor de skal!

Inspirerende foredrag

Kveldens faglige innhold stod Einar Wilhelmsen fra miljøstiftelsen Zero og Christoffer Ringnes Klyve fra miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender for. Einar holdt et morsomt og spennende foredrag om teknologiske løsninger for å redusere utslipp, og hvordan veien til fornybarsamfunnet ikke er så lang og håpløs som det kan virke som. Christoffer fortalte engasjert om hvordan klimavennlige løsninger må være enkle og morsomme for at folk som ikke er like miljøengasjert som oss skal omfavne dem. Han trakk frem el-sykler som et veldig godt eksempel på miljøvennlig transport som også er morsomt, noe som kan sees på ”el-sykkelgliset” til heldige innehavere av en slik.

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

 

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Einar Wilhelmsen fra Zero hos Spire

Einar Wilhelmsen fra Zero

 

Vegetarmat

Kjøttproduksjon er en storforbruker av både energi, vann og areal. I norsk kjøttproduksjon blir det brukt mye kraftfôr laget av soya fra Brasil. Dette er en problematikk som er høyaktuell, og vi i Spire vil rette fokus mot dette gjennom årets kampanje, som skal handle om nettopp soya.

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

 

Etter foredragene ble det servert soyafri, vegetar-grillmat. Anna og Nora fra Klimautvalget var kveldens kokker og serverte grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning & valnøtter, sennepsmarinerte grønnsaker på spyd og en potetsalat med rapsoljevinaigrette.Maten ble en stor suksess og det var ingen som klagde på fraværet av både pølser og koteletter!

 

Vi tenkte nøye gjennom menyen på forkant for å gjøre den mest mulig miljø- og klimavennlig. Her er noen av valgene vi tok:

 

Surdeigsbrød på økologisk korn

Økologisk matproduksjon verner om det biologiske mangfoldet og jordkvaliteten. Omlegging til mer miljøvennlige matproduksjonssystemer er en del av løsningen på klimaproblemene. Et småskala landbruk basert på agroøkologiske metoder, er et klimavennlig landbruk!

 

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Norsk geitost

Når geiter går på beite på sommeren beiter de mer på busker enn gress, og gjør en god jobb for å holde landskapet åpent. Stadig ytres det bekymringer over norsk kulturlandskap som gror igjen, geiter er en av løsningene! For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig. Hvis Norge kan begrense importen av kraftfôr og ta i bruk potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter, er vi kommet en bit på vei!

Honning

Honningbiene er viktige for pollinering av mange matplanter. I økologisk birøkt består bienes trekkgrunnlag vesentlig av viltvoksende planter som ikke sprøytes eller gjødsles. Honningen ble innkjøpt i Ommang Søndre sin gårdsbutikk da Spires matutvalg var på gårdsbesøk i forbindelse med årets såfrøaksjon litt tidligere i vår.

Kål

Hodekål dyrkes i åker og ikke i veksthus, noe som er mer klimavennlig. I tillegg kan kål lagres lenge og kan brukes til så mye mer enn bare fårikål!

Potet

Potet spises relativt uforedlet noe som gir et mindre energiforbruk. Potet gir god metthetsfølelse og er langt mer klimavennlig enn for eksempel ris!

Rapsolje

Nordisk rapsolje har blitt transportert kortere enn importert olivenolje. Restene fra rapsoljeproduksjon kan brukes til å lage kraftfôr!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

En fin avslutning på en fin kveld

Når alle hadde forsynt seg av maten både en og to og tre ganger og solen holdt på å gå ned bak trærne, hadde vi gleden av å få besøk av Vetle Vik Gundersen og Andreas Høvsetfra bandet Verdensrommet. De spilte stemningsfull akustisk musikk for oss, og det var en fin avslutning på en meget bra kveld!

God stemning rundt bordet

God stemning rundt bordet

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

 

Skrevet av  Klimautvalget i Spire

Fra protestene mot Monsanto i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Fra protestene mot Monsanto i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Nylig har det blitt blåst liv i diskusjonen om genmodifiserte organismer (GMO) i landbruket i Nepal, etter at en annonse fra selskapet CG Seeds and Fertilizers reklamerte for salg av Monsanto mais- og grønnsaksfrø. Det var riktignok Monsanto hybridfrø og ikke GMO-frø som ble reklamert for, men mange setter et likhetstegn mellom Monsanto og GMO.

Monsanto er et selskap kjent for å utvikle, ta patent på og selge genmodifiserte såfrø. De er beryktede for å saksøke bønder som ved et uhell har fått GMO-frøene deres inn i åkeren sin. Kan et selskap som saksøker bønder for patentbrudd og som dermed begrenser bønders muligheter og rettigheter virkelig ha gode intensjoner når de etablerer seg i Nepal?

LI-BIRD finner i samspill med bøndene fram til hvilke plantevarianter de bør satse på. Foto: Lise Bjerke.

LI-BIRD finner i samspill med bøndene fram til hvilke plantevarianter de bør satse på. Foto: Lise Bjerke.

I 2011 var første gang Monsanto så muligheten til å spre sine såfrø i Nepal, med god støtte fra den statlige amerikanske bistandsetaten USAID. Planen var da å innføre subsidierte hybridfrø, men protester førte til at dette ikke skjedde. Situasjonen per i dag er at myndighetene kan forby import eller forskning på GMO, men det finnes ingen veletablert juridisk mekanisme for dette. Hittil er ingen GMO-er formelt registrert eller innført, men ingen vet helt hva som kan ha kommet over grensen.

I Nepal jobber jeg for organisasjonen LI-BIRD, som blant annet jobber med bevaring av biologisk mangfold, planteforedling og landbruksutvikling. Målet er økt matsikkerhet og inntekt for småbønder. GMO er et ganske nytt tema i Nepal, siden landbruket her ikke er like industrialisert som i for eksempel India. For å øke kunnskapen om GMO blant kollegaer, ble det derfor arrangert en diskusjon i LI-BIRD forrige uke, med tittelen GMO: Muligheter og begrensninger.

Alle bønder er avhengige av tilgang til såfrø, men noen typer såfrø kan føre til større avhengighet enn andre. Ved bruk av GMO må bønder kjøpe nye såfrø hvert år, noe de ikke trenger ved bruk av tradisjonell såfrøproduksjon. En av mine kollegaer sammenlignet tradisjonelle såfrø med Windows, og GMO-frø med Mac. Ved å bruke tradisjonell planteforedling har du som bruker større mulighet til å forandre innholdet og er ikke alltid avhengig av skreddersydde løsninger, altså Windows. Med GMO-frø har du ingen mulighet til å tilpasse innholdet, og du blir også i større grad avhengig av å bruke andre tilpassede løsninger, altså litt som med Mac. Avhengigheten kan i verste fall føre til økonomisk ruin for bønder, hvis prisen for GMO-frø og eventuelle tilhørende produkter går opp, og de ikke lenger har sin egen såfrøproduksjon å falle tilbake på. Dette var også konklusjonen under en test av GMO gjennomført av Nepal Agricultural Research Centre (NARC). Selv om GMO-frøene i tilfeller viste seg å gi større avling, ville de ikke anbefale å bruke det, da dette kunne føre til økt avhengighet for bøndene i Nepal.

GMO høres i utgangspunktet ut som et positivt prosjekt. I reklamer for GMO argumenteres det for at GMO kan øke verdens matproduksjon, og dermed mette sultende verden over. De fleste genmodifiserte organismene som eksisterer i dag har derimot gener som koder for resistens mot ugress- og innsektsmidler, og ikke for økt avling. Det kan argumenteres at resistens mot sprøytemiddel også kan føre til økt avling, men ønsker vi et landbruk med økt bruk av kjemikalier, hvor frøene blir levert med tilhørende sprøytemiddel? I tillegg til skadene det kan påføre økosystemet og menneskers helse, kan det også lede til at ugresset eller insektene utvikler resistens mot sprøytemiddelet. I motsetning til hybridfrø hvor intensjonen er høyere avling, kom vi i diskusjonen fram til at intensjonen bak GMO ikke alltid er like tydelig.

Med støtte fra USAID ønsket Monsanto å innføre subsidierte hybridfrø i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Med støtte fra USAID ønsket Monsanto å innføre subsidierte hybridfrø i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Et annet poeng som ble fremmet er at selv om verdens matproduksjon økes løses ikke nødvendigvis sultproblemet, da det henger mer sammen med distribusjon enn den totale globale matproduksjonen. GMO-frø blir nå brukt i deler av verden hvor landbruket er industrialisert og hvor store monokulturer bekler landskapet. Som en av kollegaene mine påpekte er ikke GMO designet for selvbergede småbønder i Nepal. De er avhengige av biologisk mangfold, blant annet for å kunne sikre sin sårbare økonomi mot tapte avlinger på grunn av klimaforandringer. Monokulturer passer heller ikke inn i det svært bratte og kuperte landskapet hvor flesteparten av disse holder til.

I diskusjonen var også alle enige om at under- og feilernæring er et stort problem i Nepal. En teknikk brukt innen genmodifisering er å berike plantene med næringsstoffer som kan komme under- og feilernærte til gode. Et eksempel er golden rice; en ristype beriket med provitamin A. Men hvorfor bruke en beriket GMO-plante, når man kan finne høyt innhold av provitamin A i andre arter, som for eksempel mango og bladgrønnsaker i Nepal? Da er det bedre å beholde et lokalt biologisk mangfold som gir variert kosthold. Slik vil også andre næringsstoffer bli tilført kosten, som for eksempel golden rice ikke kan tilføre.

Mange har hørt om de høye selvmordstallene blant indiske GMO-bomullsbønder, men det er omstridt om tallene direkte kan knyttes til GMO. Et problem med GMO-debatten i dag er at det finnes lite uavhengig forskning.  Foto: Tine72

Mange har hørt om de høye selvmordstallene blant indiske GMO-bomullsbønder, men det er omstridt om tallene direkte kan knyttes til GMO. Et problem med GMO-debatten i dag er at det finnes lite uavhengig forskning. Foto: Tine72

GMO-verdenen blir regjert av et fåtall selskaper, og deres domene er stort sett lukket for omverdenen på grunn av forskningshemmeligheter og patentrettigheter. Kanskje på grunn av manglende åpenhet er det også lite uavhengig forskning som hittil har blitt gjort på effektene av å introdusere GMO. Dette fant vi ut at var et problem under diskusjonen, da mange av argumentene ofte var mest basert på mediedekning og såkalt folkeopinion, og lite basert på forskning.

Det var også forskjellige meninger om LI-BIRD bør ta et standpunkt for eller imot GMO, og siste ord ble ikke sagt i denne diskusjonen. Uansett var det enighet om at kollegaer som er ute i felt og møter bønder bør vite saklige argumenter både for og imot, og opplyse bøndene om alle begrensningene som finnes ved GMO. En mening jeg deler med mange av mine kollegaer er at det er god grunn til å være føre var, og si nei til GMO både i Nepal og resten av verden inntil vi har uavhengig langtidsforskning som beviser det motsatte.

Skrevet av Spire-medlem Lise Bjerke, student på Bachelor i India områdestudier, i permisjon for å jobbe ett år i Nepal som deltaker i en Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet i Norge og LI-BIRD i Nepal. Følg bloggen: liseandcamillainnepal.wordpress.com

Norge er forpliktet gjennom den internasjonale klimaavtalen Kyoto å redusere sine CO2-utslipp. Vi oppfylte Kyoto-forpliktelsene for perioden 2008-2012 og har i tillegg frivillig overoppfylt kravet med 10 %. For perioden 2013-2020 skal Norge ha begrenset utslippene tilsvarende 30 % av egne utslipp i 1990. Men hvordan klarte vi egentlig det? Innenfor våre egne grenser har jo CO2-utslippene økt kratig siden 1990! Jo: vi har klart det fordi vi har kjøpt kvoter fra andre land.

Trær gir klimakvoter
Hvert år får Norge av EUs kvotehandelssystem en tillatt mengde utslipp som gjenspeiler utslipp vi hadde i 1990 + 1 %. Hvis vi går over det nivået fra 1990 må vi enten kjøpe kvoter fra andre land eller redusere utslippene hjemme. En kilde til CO2 kvoter er trær: trær tar opp karbondioksid fra lufta og treplantasjer vil dermed føre til en reduksjon av CO2 og kan dermed sertifiseres til salg på det obligatoriske kvotemarkedet (underlagt Kyoto protokollen).

Blide lånt fra tu.no

Blide lånt fra tu.no

Norsk selskap i Afrika
Det norske selskapet Green Resources (GR) har kjøpt opp jordområder i flere land i Afrika for å sette opp treplantasjer der målet er å selge CO2-kvoter på det obligatoriske markedet og salg av treprodukter. De har nå tilsammen 1000 kvadratkilometer i Uganda, Tanzania og Mosambik og har blitt det største skogplantingsselskapet i Afrika. Norfund, Statens investeringsfond for næringsviksomhet i utviklingsland, har også gitt Green Resources NOK 50 millioner i lån. Prosessen med å tilegne seg jordområdene i Afrika er ikke alltid like god og Green Resources har blitt anklaget for å ta jorda fra bønder som er avhengige av denne jorda for sitt livsgrunnlag. En del av årsaken til at bønder over hele Afrika mister jorda si til selskaper ligger i mangelfulle eiendomsrettigheter, uklarheter over hvem som har rett på jorda og korrupsjon. Men en annen viktig årsak er også den internasjonale oppfatningen at det er store områder med ubrukte jordområder omkring i verden som det bare er å kjøpe opp (dette er ikke tilfellet). Denne oppfatningen blir ofte støttet opp av myndighetene selv i landet og selskapene som investerer.

En av årsakene til at Green Resources investerer i øst Afrika er landtilgjengelighet. I Mosambik har Green Resources et plantasjeprosjekt i Sanga distriktet som er 8 267 ha stort. I området rundt plantasjen er det ca. 7 500 personer i de tilhørende landsbyene Maiala, Cavago, Malulu og Muchenga som blir påvirket av plantasjen siden de hadde jordbruksjord innenfor konsesjonsområdet til GR. Flere bønder hevder at de har mistet tilgangen til jordbruksjorda etter at selskapet kom og at de ikke har fått kompensasjon. Andre bønder har blitt kompensert. Årsaken til uenigheter og konflikter er at lokale ledere ikke har konsultert landsbyene når de ga fra seg jorda til selskapet. Dette kan føre til en forverring av landsbyens matsikkerhet og fattigdom.

Kjøper god samvittighet gjennom stjålen jord
Det er dermed ikke uproblematisk at den norske regjeringen kan kjøpe seg fri fra reduksjoner i våre egne utslipp ved å kjøpe CO2 kvoter fra furutrær som er planta på stjålet jordbruksjord i Afrika. I 2009 undertegnet Finansdepartementet en kontrakt med Green Resources der regjeringen skulle kjøpe i underkant av 400 000 klimakvoter av Green resources sitt prosjekt Idete i Tanzania. Men i 2012 brøyt departementet kontrakten siden Idete plantasjen ikke hadde blitt sertifisert under FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM).

Handel med CO2 kvoter blir kritisert for å gjøre det mulig å fortsette med «business as usual» siden det er mulig å kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner. Spesielt kritisert er karbonlagringsprosjekter som bare fanger CO2 og ikke bidrar til en reell endring i verdens produksjonsmønster. Det er også usikkerhet rundt hvordan vi skal kalkulere hvor mye CO2 som blir lagret i treet, det er fare for brann, ulovlig hogst, men også at plantasjene tar opp mye plass og kan forverre matsikkerheten til de som levde på område og/eller lever i området rundt. Men til tross for dette blir karbonlagring gjennom treplantasjer oppfattet som et «vinn vinn» prosjekt for alle parter; selskapet tjener penger på kvotene, landsbyen får områder gjengrodd og rike industriland får CO2 kvoter.

Skrevet av Anniken Storbakk, i Handelsutvalget til Spire

Spire - fra jord til bord - foredragAt a recent Food Committee event ‘Fra Jord til Bord,’ Spire had the pleasure of hosting Noreen Warnock, Co-founder and Director of Community Outreach at Local Matters in Ohio, USA. The seminar addressed the emergence of the local food movement in the United States – with the hope that young Norwegians can begin to consider the needs of our local food system concerning health, accessibility, and the environment.

Warnock spoke passionately about her food justice work in mostly low-income neighborhoods in Columbus, Ohio. She clearly loves her job.  As most of the forty or so attendees were students pursuing degrees in related fields – human geography, social nutrition, development studies, etc. – (and eventually hoping to get relevant jobs!), we thought it would be both fun and useful to interview Ms. Warnock about her experience carving a career for herself with local foods.

Spire: What brought you into local food system work?

Warnock: In 1972, I read the preface to Frances Moore Lappé’s book, Diet for a Small Planet. I learned that world hunger is not caused by a lack of food but by ineffective and unjust food policies. I, also, learned that meat production was a major cause of environmental degradation, wasted resources, and a contributor to global food scarcity.  Something else that brought me to work on local food system issues was my desire that everyone, no matter what their economic status, have access to affordable healthful food.  In 1998, I had the opportunity to work full time on food system related issues through my position as the Environmental Campaigns Director for Ohio Citizen Action when we realized how much the need for sustainable farming practices were necessary to help solve serious water quality issues facing Ohio.  From there, I became the project manager of a three-year United States Department of Agriculture Community Food Security Grant which allowed me to help facilitate building the local food movement in our area of Ohio. Following this experience, some of us realized we had laid a base for local food system work and needed to form a no-for-profit to continue to help strengthen and expand our local food system – Local Matters, the organization I co-founded and I am currently working with was launched and is now five years old.  I was fortunate to find Francis Moore Lappé and to have opportunities to do this work.

Spire - Foredrag - Food System - Food SecuritySpire: What advice do you have for young people who are interested in pursuing a  career in food justice?

Warnock: I would encourage those who want to pursue a career related to food justice to research various food justice groups – volunteer or intern with one or two. When researching these groups look carefully into what the group is doing. Anyone can create a convincing website.  Talk with community members the group purports to work with to see if this local food group is really accomplishing what they say they are in the community. If the organization focuses on policy work related to local food system work, study how they do this and what changes they have been involved in effecting.

I, also, feel it important for those who want a career in food justice work to familiarize themselves with the following:

  • Sustainable food systems and how they relate to food security and nutrition – Be able to define a Sustainable Food System and compare a global industrial system with a local sustainable one.
  • Power dynamics & relationships – Be able to identify the major players in the dominant political & food systems and analyze their power.  
  • Community organizing & community engagement – Learn to work with communities not do for communities who want to develop sustainable food plans.
  • Diversity – Learn about issues and opportunities related to diverse populations.
  • Social Ecology – Understand the theory and practical application of social ecology in society and the workplace.
  • Conflict resolution – Understand and learn methods of resolving problems between individuals and groups. Practice listening.
  • Theory of change – Understand the process and possible outcomes of theory of change
  • Strategic planning – Learn how to develop an attainable and sustainable strategic plan for an organization or project.
  • Program evaluation – Learn to analyze a program to determine if realizing its goals.
  • Basic project management – Develop an approach for project management that aligns with your work style.
  • Business plans – Understand business plans and how a sustainable business plan can help inform and strengthen the components of a sustainable food system.

Spire: What will we need to do to address the greatest challenges to local food security in the future?

Spire - foredrag - fra jord til bord - matsikkerhetWarnock: In order to address the challenges to food security we will need to:

  • Increase healthy food production to meet growing population of the world
  • Shift global diets to be more plant-based not meat-based
  • Address inequitable distribution of access to healthy food and resources to purchase this food
  • Address inequitable distribution of food production assets
  • Improve and conserve the natural resources necessary for food production – soil, water, and biodiversity
  • Address the reduction of access to oil
  • Strategically and quickly deal with issues related to climate change
  • Educate all children at an early age about the necessity to make healthy food choices.  

This list could include other things we need to do to address the greatest challenges to local food security but these are some of the main challenges and suggested ways to address them.

Spire: What is your dearest memory from your years at Local Matters?

Warnock: It is hard to pick one memory. I always say it is too bad anyone needs to work on issues so that all may have access to healthy food, know where this food comes from, how to grow it, and how to prepare it, but we do have to do this work.  I work with some of the most wonderful people in the world. These people and the children we work with are most memorable for me.

Spire: Which Norwegian food did you enjoy most during your visit to Oslo?

Warnock: This is another hard one to answer!  I love three, so far – the brown cheese, milk chocolate, and waffles. Probably, brown cheese is number one!

 

Thanks again to Noreen Warnock for sharing her words of wisdom!

PS-For more information on Warnock and Local Matters, visit their website at http://local-matters.org/

PPS-For those of you who missed our event, check out the documentary ‘Fresh,’ which we screened after Ms. Warnock’s presentation. It offers a solid overview of the challenges our modern agriculture system faces and highlights some of the brave local food activists who are revising food production for a more sustainable, healthier future: http://www.freshthemovie.com/