Diamantino

Det var tredje dag på feltarbeid for soyakampanjen til Spire, og vi ville ut fra byen til rurale områder for å finne soyaproduksjon. Produksjonen her i Mato Grosso som er så sentral for norsk kjøttproduksjon, men som vi enda ikke kunne mye om. Valget for utferden falt på den lille byen Diamantino. Diamantino er et av de stedene som har produsert soya til det norske markedet. På leit etter opprinnelsen til den soyaen og konsekvensene produksjonen skaper for miljø og lokalsamfunn, var dette et naturlig reisemål. På busstasjonen i Cuiabá blir de lettere forfjamset over de tre jentene som skal på dagstur. Hva skal vi i Diamantino? Vi vil ikke røpe for mye og holder kortene tett til brystet, men vi sitter igjen med andre spørsmål. Hvorfor går det ikke flere busser? Er det ikke noen som bor der? Dagens tidlige buss har allerede kjørt, og redningen vår blir taxisjåfør Osvald som lover å ta oss med til Diamantino og hjem igjen. Fra forsetet i taxien frisker jeg, Aurora, opp portugisisken min og samtidig får vi en førsteklasses guide for turen. Fornøyde og spente suser vi ut av byen mot soyaland.

Spire på feltarbeid i Brasil

Osvald tror fortsatt vi er turister og viser ivrig fram den brasilianske savannen, cerradoen. ”Her er det ingenting,” sier han og bekrefter dermed det puslete ryktet til dette biomet. På tross av et rikt biologisk mangfold med over 10 000 plantearter og en rekke ulike dyr, blir ikke skogen og faunaen her verdsatt. For meg står biomet fram som en herlig blanding av palmer, busker og trær, noen med knallgule blader. Ifølge myndighetene er cerradoen lite produktiv og arealet kan med fordel brukes til ekstensivt jordbruk, for eksempel soya. Vi ser rundt oss, er det soya her? Ingen soya forløpig. Da vi er kommet opp på det vakre fjellplatået, chapadaen, ser Nora og Maria på kartet i baksetet. Det er noe som skurrer. Vi er på vei mot øst, mens Diamantino ligger i nord-vest. Osvald banner kraftig og snur.

Spire på feltarbeid i Brasil

Det er tett mellom bilene og innimellom kniper det i magen, men Osvald kjører pent.

Forbi oss suser tunge lastebiler. Vi har beveget oss bort fra turistveien og over i industritrafikken. De store avlinger fra jordbruket blir fraktet fra bygda mot byen. På jordene rundt oss blir det produsert mais og soya, en sort per sesong. Vi blir lettere skuffet da vi skjønner at det fortsatt er maissesong og ingen soyaspirer å se. Likevel gir landskapet inntrykk. Jordene strekker seg nakne ut mot horisonten. I motsetning til cerradoen vi kjørte forbi tidligere ser vi ingen fugler og mangfoldet av planter er fraværende. Etter noen mil slår det meg at jeg ikke har sett en eneste gård, kun en traktor som sprøytet i det fjerne.

Spire på feltarbeid i Brasil

”Nå er vi her,” sier Osvald og er tydelig lettet. Det ble en ekstra lang dag for ham. I Brasils tredje største delstat er avstandene store, særlig når du tar en omvei på 20 mil. Vi ser oss rundt. Den Diamantino vi finner er et veikryss, et par restauranter, industrianlegg med store siloer, lager og parkeringsplasser fylt med enda flere lastebiler. Heller ikke her ser vi bebyggelse. Det er ikke rart det går få busser hit, tenker jeg. Senere finner vi ut at det bor nærmere 20 000 mennesker i Diamantino. Hvor sentrum befinner seg og hvordan innbyggerne livnærer seg forblir en gåte. Det vi så var at svært få bor i nærheten av den dyrka jorda, produksjonen var sterkt industrialisert og preget av store jordbruksselskaper, agrobusiness.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Vi føler oss litt malplassert der vi kjører mellom industritrafikken og de store lagrene. Vi vil gjerne ha med noen gode bilder hjem til forbrukerne i Norge. Hele 57 % av proteinkildene brukt i norsk dyrefôr kommer fra soyabønner ifølge den nylig publiserte rapporten ”From Brazilian Field to Norwegian Farms” av Framtiden i våre hender, Regnskogfondet og Kirkens Nødhjelp. Rapporten viser dessuten at store deler av importen kommer fra Mato Grosso, blant annet fra Diamantino. De nakne jordene og de store lagrene i Diamantino føles fjernt fra norsk jordbruk. Til og med taxisjåfør Osvald rister oppgitt på hodet når vi forteller om soyaforbruket i norsk jordbruk. Han visste ikke engang at kyr kunne spise soya. De brasilianske kyrne lever for det meste på gress og mais, mens soyabønnene som produseres rett ved sendes til de fjerne slektningene i nord og øst.

Spire på feltarbeid i Brasil

Disse kuene spiser garantert ikke soya.

Gatelyktene tennes og solen daler bak de store siloene. Vi har en lang vei tilbake til Cuiabá. Før vi vender tilbake mot byen, får vi knipset noen bilder av dagens helt. Fra å være en noe forknytt mann har Osvald blitt vår beste allierte, vår lokale agent som stopper i veikanten for å ta foto og trykker ned gassen før vi blir oppdaget. Vamos! Vi hopper inn i bilen og kjører av gårde, litt saktere denne gangen.

Spire på feltarbeid i Brasil

 

Skrevet av: Aurora

Reklamer

Helgen 21.-23. februar la en gjeng spirer ut på eventyr. Destinasjonen var Blåhaughytta i Oslos østmark. Plan: en helg full av kunnskapspåfyll, sosialisering, inspirasjon og kjekke folk.

Hvert semester har Spire hyttetur, hvor alle medlemmer kan delta. Disse seminarene er selvfølgelig ment som en hyggelig sosial aktivitet hvor folk i Spire kan bli bedre kjent med hverandre, men det er også et viktig sted for å lære om temaer Spire jobber med og ikke minst diskutere hvilken politikk vi syns Spire skal stå for.

Fredag ettermiddag gikk avreisen fra Oslo S. Etter en liten busstur og en bedagelig spasertur, kom vi fram til hytten. Men vent – hvor var nøkkelen? Nei, den hadde kokkene, som fremdeles var i butikken for å handle mat. Det ble dermed en uplanlagt ekstra time i kulden, men hva gjør vel det? Vi spirer vet å sette pris på skog, mark og uforurenset luft, og holder humøret oppe så lenge vi kan underholde hverandre.

Elyse og de andre utenfor hytten.

Elyse og de andre utenfor hytten.

Fredag kveld gikk med til å høre om Framtidsombudkampanjen, spise deilig vegetartaco (følg med på bloggen for eget innlegg med matoppskriftene!), og bli bedre kjent med hverandre. På hytteturen var både medlemmer fra Ås og Trondheim lokallag, aktive fra alle de fem forskjellige utvalgene sentralt (klima, mat, handel, internasjonalt og kampanjen), pluss noen spesielle gjester som var kommet hele veien fra Sund folkehøyskole!

Det første vi gjorde da vi kom til hytten, var å ha navnelek for å bli bedre kjent.

Det første vi gjorde da vi kom til hytten, var å ha navnelek for å bli bedre kjent.

Folka fra framtidsombudkampanjen snakket om hva de hadde gjort hittil, og giret alle opp med planene sine for kampanjeperioden. Det blir blant annet kick-off på Kulturhuset i Oslo onsdag 26. mars, og et spennende stunt utenfor Stortinget den 2. april. Hva vi skal gjøre der er foreløpig hemmelig, men alle som vil bidra til å hjelpe politikerne å skjønne hvorfor de bør etablere et framtidsombud, bør sette av dagen! Følg med på nettsidene og facebooksiden vår for å holde deg oppdatert. Mens du venter på kampanjen, kan du signere oppropet for å få etablert et framtidsombud 🙂

Kampanjeutvalget i Spire er klar for kampanjelansering, og gleder seg til å se DEG på kampanjearrangementene i mars og april.

Kampanjeutvalget i Spire er klar for kampanjelansering, og gleder seg til å se DEG på kampanjearrangementene i mars og april.

Lørdagen var fullspekket av mange superinteressante foredrag! Sven fra Greenpeace kom og snakket om sivil ulydighet, Elna fra klimautvalget lærte oss mye om masteroppgavetemaet sitt: REDD+, våre eminente gjester fra Sund folkehøyskole delte fra sine opplevelser som regnskogslinjeelever i Peru, Markus fra Bonde- og Småbrukarlaget snakket om hvordan landbruk og klima henger sammen, og alle utvalgene fortalte litt om temaene de jobber med for tiden.

Collage 2

Det var en utrolig lærerik dag som ga inspirasjon og ny kunnskap til alle, og vi diskuterte hvordan vi kan bruke kunnskapen videre. Skal for eksempel Spire utvikle våre egne politiske standpunkt på REDD+? Kan vi samarbeide med Sund folkehøyskole om urfolks rettigheter eller oljefondets investeringer i Peru? Hvordan kan vi jobbe for å gjøre norsk landbruk mer bærekraftig? Bør vi satse mer på stunts og aksjoner? Dette og mer til kan alle Spires medlemmer bli med å diskutere på Stormøtet siste helgen i april. Der fortsetter vi de spennende diskusjonene som startet på hytteturen.

I tillegg til alt det faglige, hadde vi så klart også mange artige leker, natursti i skogen, quiz, flere forsøk på kreativ dansing, tidenes artigste mimelek, framføring av kunstneriske innslag og gode samtaler. De ivrigste spirene la seg ikke før solen holdt på å stå opp søndag morgen, og det er et sikkert tegn på en vellykket hyttetur. Dette var helt klart vinterens vakreste eventyr! Er du snurt over at du gikk glipp av det, bør du allerede nå innstille deg på å bli med på neste hyttetur i september 🙂

Blir du med i Spire, blir du automatisk glad og jovial. Akkurat som denne fine gjengen!

Blir du med i Spire, blir du automatisk glad og jovial. Akkurat som denne fine gjengen!

Her kan du se flere bilder fra vinterseminaret.

Skrevet av Mari Gjengedal, leder for Spire

Overskriften er tittelen på dagens kronikk i Klassekampen – som Spire har vært med å skrive sammen med Attac og LAG. Alle anbefales derfor å komme seg ut og skaffe seg dagens utgave; men uansett får dere her er et lite sammendrag:

Den nye landbruksmeldingen tegner et bilde av Norge som en konstruktiv aktør på det internasjonale matmarkedet. Folka bak meldingen har klart for seg de store utfordringene, og ambisjonene er på plass, men hva med tiltakene? Dem er det mangel på, så vi står selvfølgelig klar med forslag på hva som kan gjøres:

Det viktigste Norge kan gjøre for virkelig å kalle seg en konstruktiv internasjonal aktør, er å jobbe knallhardt for prinsippet om matsuverenitet. Matsikkerhet er ikke nok som begrep eller politisk mål; vi trenger også noe som sikrer at folk selv kan bestemme hva slags mat som skal produseres, og hvordan produksjonssystemene skal utformes. Vi mener at det er en skjev maktfordeling blant rike og fattige i verden, og at det er dette som fører til at historisk mange lever i sult. Dersom vi får en verden hvor matsuverenitet gjelder, vil dette innebære blant annet at fattige land får makt og mulighet til å beskytte sitt eget landbruk, sine egne markeder, og skaffe mat til sin egen befolkning.

Vi er også nødt til å få et handelsregelverk som tilkjennegir mat den viktige plassen den fortjener. Mat er nemlig ikke bare en handelsvare som hva som helst annet, men en menneskerettighet, og en nødvendighet for å overleve. Derfor mener vi at Norge ikke bare skal jobbe gjennom WTO for å sikre sine egne interesser, men også at vi skal være tøffe nok til å si at vi syns fattige land skal få de samme mulighetene som oss!

I tillegg mener vi at den beste måten å føre en solidarisk landbrukspolitikk på, er ved at Norge bruker sine egne jordbruksarealer til å dyrke mat, istedenfor at vi importerer ting vi egentlig kan lage selv. Vi kan bruke korn og gress fra Norge istedenfor å øke import av billig soya fra Brasil, slik det er lagt opp til i landbruksmeldingen nå.

Alt i alt mener vi det er mangel på politisk vilje som gjør at Norge ikke gjennomfører de tiltakene som behøves. Det trengs et mer internasjonalt perspektiv i norsk landbrukspolitikk, for det vi velger å gjøre her til lands påvirker de sultende og fattige i verden. Landbruksmeldingen er forvirrende, fordi den har mange gode analyser og viktige områder den fokuserer på, men manglende vilje til å faktisk gjøre noe. Her må Brekk og resten av landbruks- og matdepartementet skjerpe seg! Politikerne må rett og slett bli modigere og flinkere til å tale de sultnes sak. Vi håper de får en oppvekker av dagens Klassekampen.

P.S. Matsuverenitet har vi også spilt inn som et sentralt og nødvendig punkt til Utenriksdepartementet, som nå holder på å utforme sin egen matsikkerhetsstrategi! Så hvis alle hører på oss, burde verden snart være på riktig vei 🙂

Skrevet av Mari Gjengedal

I onsdagens (30.09.09) utgave av Klassekampen sier landbruksminister Lars Peder Brekk at matsikkerhet og landbruk må inn i klimaavtalen i København i desember. Han savner engasjement fra miljøorganisasjoner som ser sammenhengen mellom matproduksjon og klimaendringer.

Klimaendringer og landbruk henger tett sammen på flere måter. Først og fremst ved at landbrukssektoren i land i sør blir sterkt berørt av klimaendringer i form av mer ekstremvær som flom og tørke, som igjen påvirker avlingene. Spire er dermed enig med landbruksministeren i at det trengs et større fokus på matsikkerhet og landbruk. Imidlertid er det viktig å bemerke at det er småskalabønder som er mest utsatt for klimaendringstrusselen.

Spires kampanje i 2008, Grønn illusjon, satte fokus på storskala matproduksjon i land i sør, og hvordan dette påvirket blant annet matproduksjon og klima. Årets kampanje, Shit happens?, har jobbet opp mot klimamøte i København i forhold til å øke regjeringens bevilgninger til klimatilpasningstiltak i sør. Riktignok har ikke kampanjene kun fokusert på sammenhengen mellom klimaendringer og matproduksjon, men i tråd med Spires holdninger er matsikkerhet og landbruk sett i et bredere perspektiv, i tillegg til sosiale, økonomiske, kulturelle og biologiske faktorer. Vi ser det som en viktig del av klimaforhandlingene, og som en utfordring for klimatilpasningstiltak å styrke småbønder i møte med klimaendringer.

Ikke bare påvirkes landbrukssektoren av klimaendringene, den bidrar også blant annet i form av økte metanutslipp som følge av effektivisering av storfedrift, og co2 utslipp på grunn av økt mekanisering og bruk av maskiner, samt avskoging. Dette er viktig å ha i bakhodet når landbruksministeren ønsker landbruket inn i klimaforhandlingene. Spire mener det er viktig at selv om landbruk og matproduksjon er livsviktig, må landbrukssektoren også ta sin del av ansvaret og være med på å kutte utslippene.  

Slik Spire ser det handler klimaforhandlingene mer om å få til et felles rammeverk for å få bukt med klimaendringene. For å sette matsikkerhet og matproduksjon på dagsorden mener Spire at man må se på de underliggende økonomiske strukturene som gjør at dagens matproduksjon bidrar til klimaendringer. Spire mener at det er essensielt med en matproduksjon som kan mette en voksende befolkning, men dette bør skje ved hjelp av, og ikke på bekostning av, småskala bønders selvbestemmelsesrett og nasjoners matsuverenitet.

Leserinnlegg av:

Ida Søgnen Tveit (organisatorisk nestleder i Spire)
Odilia Häussler Melbøe (politisk nestleder i Spire)

GMO-debatten har pågått lenge i Norge allerede. Trenger vi genmodifiserte matplanter for å møte etterspørselen etter mat? Det er mange som tror det. Men ofte er de de samme som selger høytytende frøsorter eller mineralgjødsel. Det er kanskje ikke tilfeldig. Heldigvis er det høye røster som taler mot GMO og. Blant annet Spire og Utviklingsfondet. For ikke å glemme Prins Charles!

Av: Andreas Viken Førster

Prins Charles har en gård. Og den gården er økologisk, det har den vært i godt over 20 år allerede. Han vet hva han snakker om på bakgrunn av egne erfaringer (ja, prinsen tusler faktisk rundt på gården sin som en helt vanlig bonde).

Spires kampanje, Grønn Illusjon, fokuserer på alternativene til agrobusiness- og GMO-løsninger for å møte verdens matvarebehov. Og da passer det godt med en liten introduksjon til temaet, hvor vi har Prins Charles på Spires lag! Med hjelp av The Guardian får du her en kjapp introduksjon til debatten rundt GMO.

Om vi kaster oss på GM-kjøret så spår prinsen at følgende vil skje (les hele saken hos The Guardian):

«We [will] end up with millions of small farmers all over the world being driven off their land into unsustainable, unmanageable, degraded and dysfunctional conurbations of unmentionable awfulness,» the prince said.

«What we should be talking about is food security, not food production – that is what matters, and that is what people will not understand.

«And if they think it’s somehow going to work because they are going to have one form of clever genetic engineering after another, then count me out because that will be guaranteed to cause the biggest disaster environmentally of all time.»

Julian Little er ikke enig. Han leder Agricultural Biotechnology Council, som er beskrevet som «an industry group promoting a balanced view on GM crops in the UK». Han har skrevet et innlegg du kan lese i sin helhet her.

Et lite utdrag må vi selvfølgelig poste:

«What is absolutely clear, however, is that GM is not the only solution – there is no magic bullet, no quick fix. But it can help by improving productivity, improving food quality, and reducing the environmental footprint of agriculture. A recent peer-reviewed report on the subject by PG Economics demonstrated that production of soybeans, corn, and cotton in areas planted with GM crops were respectively 20%, 7%, and 15% higher than would have been the case had this technology not been used by farmers. Furthermore, less fuel use and additional soil carbon storage from reduced ploughing, facilitated by the use of GM crops, was equivalent to removing over 6 million cars from the road for one year. Not quite the environmental disaster some claim.»

Noen overbevisende tall der, men lite om hvordan GM påvirker naturen. For GM-planter vil spre seg på samme måte som oppdrettslaks stikker fra anleggene. Når det skjer vil selvfølgelig naturen påvirkes, en ny art gjør jo sin entré…

Prins Charles ordlegger seg finurlig innimellom. Jeg likte spesielt «of unmentionable awfulness». Det var en skikkelig prinsete formulering. Heldigvis har The Guardian dyktige journalister som gjerne utfyller prinsen når han starter med spreke formuleringer. John Vidal er siste bidragsyter til dette korte sammendraget. Han har skrevet en sak som heter Why Prince Charles is right about agribusiness:

Først er Prins Charles sitert:«Corporations [are] conducting a gigantic experiment with nature and the whole of humanity which has gone seriously wrong. Why else are we facing all these challenges, climate change and everything?»

Så skriver Vidal: «Analysis: Charles links climate change and world hunger with the growth of agribusiness and its reliance on oil, large amounts of scarce water, and chemicals. The UN, the UK government and the EU recognise that industrial agriculture, including biofuel, soy and palm oil industries, have been responsible for large-scale deforestation, as well as hunger and a growth in carbon emissions, soil erosion and social problems.

The UN’s Food and Agricultural Organisation said in 2006: «The [global] livestock business is among the most damaging sectors to the earth’s increasingly scarce water resources.»

Og med det har dere alle fått en kjapp omvisning rundt i GMO-debatten.

Har du to minutter til overs? Da finner du ut hva som skjer i Mali ved å ta en titt på bildespillet til Utviklingsfondet. Tekst, bilder og litt musikk, så er du plutselig oppdatert på noen av utfordringene folk i Mali møter…

Av: Andreas Viken Førster

I går lanserte FNs miljøprogram (UNEP) et atlas som dokumenterer konsekvensene av klimaendringer i Afrika. Gjeeeeeeeeeeesp, syns jeg at jeg hørte. Men man bør ikke gjespe. Dette er en praktbok som ved hjelp av satellittbilder og bilder på bakken får fram de store endringene som har skjedd de siste tiårene. Bruken av før- og etterbilder gir sterke inntrykk. Et bilde sier mer enn 1000 ord og alt det der…

Av: Andreas Viken Førster

Og dette er ikke en utelukkende negativ bok. Flere eksempler på prosjekter som virker er inkludert i boka. Som for eksempel skogplanting i Niger. The Guardian har laget en sak om satelittatlaset som er bedre skrevet enn hva jeg får til, så ta en titt på den. Det som er helt klart er at det skjer dramatiske endringer, og det er interessant at landbruket utvider til områder som kanskje burde vært vernet. Men så må vi produsere nok mat til verdens befolkning og da…

På UNEP sine nettsider finner du mer informasjon om atlaset. Ved hjelp av google maps har de også laget en tjeneste som kan underholde deg i mange timer (hvis du har en viss interesse for klimaendringer da…)