Image


Klokken har så vidt passert seks, idet jeg setter meg ned i grålysningen for å forfatte dette. Som delegasjonens utpregede A-mennenske er jeg oppe først, mens de andre slumrer litt lenger. Men så lenge blir det ikke, for vi er som regel ute av døren innen klokken syv.

Idag er vår fjerde dag i Bonn, og forhandlingene går inn i sin tredje dag. For å fortsette opptellingen så er dette andre, og siste, dag med ministermøte, hvor vår klima- og miljøminister Tine Sundtoft er med. Det er også første dag sivilsamfunnet deltar ordentlig, da vi idag markerer #volveremos, og marsjerer inn igjen etter walk-outen på COP 19, i Warsawa i desember ifjor.

Men det at sivilsamfunnet “offisielt” marsjerer inn idag, betyr ikke at vi ikke har deltatt i forhandlingene så langt. Vi er jo alle tre ferske førstereisgutter på konferanse, og det er ganske mye nytt å sette seg inn i. Jeg har en liten fordel over de andre ved at jeg har deltatt på FN-møter før, og kjenner til gangen i det, språket som brukes og formalitetene rundt det, men i likehet med de andre har jeg ikke representert en sivilsamfunnsorganisasjon før, og i den forbindelse er det endel kodekser og normer å sette seg inn i, i tillegg til det rent faglige og tekniske. Heldigvis er et møte som dette i Bonn et realt krasjkurs i hvordan forhandlingene foregår, og man lærer masse av å være i rommet, gå i gangene, og ikke minst snakke med alle som er her, fra andre unge sivilsamfunnsaktivister til rutinerte forhandlere som er ringrever på spillet. Det unike med mellomforhandlingene er at det er mye mindre skala enn de større COPene, slik at avstanden mellom ulike aktører nærmest hviskes ut. “Badge-feberen” som eksisterer overalt ellers i FN-systemet er nærmest ikke-eksisterende her, og det gir en unik mulighet for å knytte nettverk og være med på forhandlingene. Blant annet har vi fått muligheten til å møte Tine Sundtoft, hvor vi fikk høre litt om hennes, og delegasjonens strategier for forhandlingene, samt å komme med innspill til hva vi synes er viktig. Dette var en spennende og unik mulighet til å få innblikk i hva den norske delegasjoen tenker, og innspillene vi kom med, gjennom ForUM, ble tatt godt imot. Det er et flott initiativ for Klima- og miljødepartementes side, og vi setter pris på den gode oppfølgningen vi og andre norske sivilsamfunnsorganisasjoner får.

Så noen refleksjoner rundt forhandlingene. Så langt har forhandlingene vært relativt generelle, og det har vært lite bevegelse når det gjelder å øke ambisjoner og målsetninger. Men det er fortsatt tidlig, og man jobber fortsatt med å sørge for at prosessen er oversiktlig og universell. Dette er viktig for å bygge konsensus rundt prosessen, samt å avdekke forventningene de ulike partene har. Det man driver med nå er “preambular”, altså innledende, som må på plass før man kan flytte forhandlingene inn i den mer konstruktive fasen, hvor man får på plass tekstforslag og kan begynne med det reelle forhandlingene. Håpet er at man skal få unnagjort den innledende fasen her i Bonn, slik at man enda har god tid til den konstruktive fasen i Lima.


 

Samlet


Om det håpet blir oppfylt gjenstår å se, men foreløpig er det positivt å se at det synes å være bred enighet om at man må få til noe med en viss ambisjon, og det må skje raskt. Konvensjonens mer betente temaer som ansvars- og byrdefordeling, tap og skade, finansiering av både tilpasning og kutt lurer selvfølgelig i luften, men foreløpig er ikke forhandlingsklimaet merkbart forsuret av dette.

Men det er alikevel et godt stykke igjen til vi har en ferdig avtale, og mange tråder som må knyttes opp før COP21 i Paris 2015. For å få til dette kreves det en betydelig høyning i ambisjonsnivå, og her må Vesten ta lederrollen. Fra norsk hold har man jobbet mye for å skru opp ambisjonsnivået, Men har vært klar på at man vil være villig til å øke nivået ytterligere hvis andre høyutslippsland vil være med på leken. Både i møtet vårt med den norske delegasjonen og i talen ministeren holdt i plenumssalen kom det fram indikasjoner på at man vil vurdere om betingelsene for å skru opp egne forpliktelser nå var innfridd. Vi i Spire-delegasjonen mener at USA og Kina nå har spilt ballen til Norge og andre som har lovet mer ambisiøse kutt, og vil jobbe for å følge opp dette.

Det var det jeg rekker i denne omgang, muslien er spist opp, kaffen kald, og det er på tide å knytte slipset og komme seg på forhandlinger. Vi kommer tilbake med mer ganske snart, blant annet om arbeidet vi har gjort med andre ungdomsorganisasjoner gjennom #YOUNGO. I mellomtiden må dere huske å følge oss på Twitter, Instagram og Facebook, for stadige oppdateringer langs veien!

– Eilif Swensen

Politisk nestleder og medlem i Klimautvalget

 

I dag låner vi penger på kryss og tvers av landegrenser. Stater vil starte opp industri og trenger startkapital, selskap vil utvide konsernet eller kanskje flytte den utenlands. Uansett må det mye kapital til! Dette løses gjennom finansmekanismenes mulighet for låneopptak og långivning. Men hva går pengene egentlig til? Hvor mye blir undersøkt før Oljefondet eller norske banker låner ut penger eller kjøper opp obligasjoner i utlandet? Hvem blir påvirket av de endringene som følger et gjennomført lån?

Dessverre opplever man i dag at det er alt for få krav til å undersøke hvilke konsekvenser det gjeldende lån vil ha for lokalbefolkningen, for miljøet og for landets eller virksomhetens økonomi. Er det bærekraftig? Rettningslinjer for slike krav omhandler FN-prinsippene for ansvarlig låneopptak og långivning. Prinsippene ble til i 2009 og er fortsatt under utvikling. Norge er en pådriver for å utvikle prinsippene ved at de har støttet arbeidet gjennom å finansiere en handlingsplan for implementering av prinsippene. Denne ble gitt ut i år, og er nettopp blitt diskutert på FN-møte i Geneve den 11. november.

FN-prinsippene om ansvarlig låneopptak og långivning er delt opp i 2 deler med 7 punkter som omhandler långivers ansvar og 8 punkter som omhandler låntakers ansvar. Det er veldig nytt å legge så mye ansvar på långiver da man tidliger har sett det som låntakerens ansvar å handle rett. I punkt 1 og 8 holder man henholdvis långiver og låntaker ansvarlig for å handle i befolkningens interesser. Det handler altså om at en långiver til eksempelvis ikke låner ut til en diktator som høyst sannsynlig ikke bruker pengene i befolkningens interesser. Punkt 6 krever dessuten at långiver følger FN sanksjoner som vi i dag ser mot blandt annet Zimbabwe. 


Punkt 5 og 12 setter krav til at låntaker og långiver må undersøke hvilke mulige konsekvenser det kan ha å fører det gjeldene prosjektet ut i livet. Handler det for eksempel om utvinning av naturressurser kan de ha store miljømessige konsekvenser. På denne måten kan man hindre lån til prosjekter som er skyld i landran, nedhuggning av regnskog og mye mer som vi dessverre ser eksempler på i dag. 


Punkt 7 og 15 handler om hva som bør skje om låntaker likevel ikke kan betale tilbake lånet sitt. Tidligere har man tvunget låntaker til å betale tilbake og herved tvunget låntaker ut i ennå dypere gjeld. Långiver har også hatt en tendens til å selge lånet videre til gribbefonder som har presset virksomheten eller landet til det ytterste for å få pengene med renters rente i kassen. På statsnivå har dette presset stater til å kutte i helse og utdanning for befolkningnen. Dette er ikke en bærekraftig løsning, og det er derfor kjærkommen med rettningslinjer som ønsker at låntaker og långiver arbeider sammen om å finne en ansvarlig løsning.

Som nevnt er FN-prinsippene fortsatt i oppstartsfasen og er ikke blitt implementert i det internasjonale systemet. Trolig vil det ta lang tid før FN-prinsippene eller lignende rettningslinjer følges av alle, men det er positivt å se tilnærmelser som dette for ansvarlighet på internasjonalt plan.

Se alle prinsippene her: http://slettgjelda.no/filestore/Principles.pdf

Innlegg av Nina Dalgas Vesterager, medlem av Handelsutvalget i Spire.

16. oktober, på Verdens Matdag avsluttet møtet i FNs Komite for Matsikkerhet, komiteen leverte på flere viktige områder.

Storskala landinvesteringer har skutt i været de siste 3 årene, og har blitt pekt på som en trussel for spesielt fattige bønder, som verken har midler eller muligheter til å sikre sine egne landrettigheter. Diskusjonen om hvordan man skulle takle landran ble en naturlig lakmustest på om komiteen var i stand til å ta tydelige standpunkter.

Som en respons på matpriskrisa i 2007 og 2008 har komiteen vært igjennom en reform og skal være møteplassen hvor man diskuterer og tar beslutninger på de viktige temaene rundt matsikkerhet.

Komiteen klarte ikke å levere kortsiktige tiltak mot landran. Etter at Russland har opplevd en dramatisk tørke, Pakistans rismarker er rammet av flom og USAs kornlagre er på et bunnivå samtidig som Obama nettopp godkjente en økning fra 10% til 15 % biodrivstoffinnblanding på USAnske biltanker kan vi forvente nye priskriser og dramatiske landinvesteringer i nærmeste framtid. Sivilt samfunn i Roma krevde i forkant av møte moratorium på storskala landinvesteringer på bakgrunn av den store risikoen for at dette vil gå utover småbønders tilgang til mat og andre livsviktige naturresurser.

Komiteen leverte allikevel på to viktige punkter. Verdensbankens prinsipper for «ansvarlige» jordbruksinvesteringer (Principles for Responsible Agricultural Investments that Respect Rights, Livelihoods and Resources) kom svakt ut, disse prinsippene manglet det viktigste elementet de ga seg ut for å promotere; ansvarliggjøring. Allikevel var det med en bismak prinsippene praktisk talt endte opp i et FNsk ingenmannsland. Dette ble presset frem av sivilt samfunn sammen med EU og forhandlingsalliansen til Afrika. Spørsmålet var hvorfor afrikanerne ikke ønsket prinsippene, fordi de var for svake, eller fordi de forsøkte å adressere problematiske sider ved offisiell afrikansk utviklingspolitikk?

Årets viktigste beslutning var å utvikle retninglinjer for landrettigheter med utgangspunkt i retten til mat (Voluntary Guidelines on the Responsible Governance of Tenure of Land and Other Natural Resources). Retninglinjene skal være ferdig om ett år, og vil utvikles med innspill fra alle relevante parter i året fremover. Disse retningslinjene vil også bli frivillige, men vil ta utgangspunkt i de ulike lands tidligere internasjonale forpliktelser og ansvar, ikke private selskapers godvilje ovenfor berørt befolkning. Et overraskende offensivt EU ønsket at retningslinjene skulle bli ferdig innen juni 201

1, slik at de allerede da kunne bli ett offisielt FN dokument, og tidlig tre i kraft for å forhindre landran. Kina ville på den andre siden ikke ha noe tidsfrist for når dokumentet skulle være ferdig. Det manglet også vilje på å se sammenheng mellom ens egen politikk (Norge og EUs biodrivstoffsatsning har dramatisk økt etterspørselen etter jordbruksland).

Gode retningslinjer neste år kan ha en god normgivende effekt, og vil forhåpentligvis peke ut en ny retning for verdens jordbrukspolitikk som går i retning av en ansvarliggjøring av staten i forhold til menneskeretten til mat, samt en anerkjennelse av småskala matproduksjon som den eneste sosialt og økologiske bærekraftige veien å gå. Storskala landinvesteringer er og blir baklengs, og Spire står sterkt på kravene om et internasjonalt system som overvåker store landinvesteringer.


Av: Espen Nolan Knutsen

Å vite hva slags fattigdom man prater om er viktigere, vanskeligere og mer omstridt enn mange tror. Mye makt skjuler seg under en fattigdomsdefinisjon. Mange vil for eksempel hevde at noen steder trenger man mer for ikke å være fattig. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som ”fattigslige” i Norge, blir nå betraktet nettopp som det. Noen vil hevde at vi overvurderer norsk fattigdom og undervurderer fattigdommen internasjonalt. Det er dessuten mange måter å måle både land og menneskers fattigdom på som ikke bare tar hensyn til økonomi. Regjeringen gir uttrykk for vanskelighetene i sin handlingsplan mot fattigdom «En enkelt definisjon vil ikke kunne fange opp fattigdommen som et sammensatt og uensartet fenomen» (www.regjeringen.no)

 

Enklest sett kan vi skille mellom to hovedformer for fattigdom:

 

Absolutt fattigdom: elendighet så alvorlig at basisbehovene knapt kan møtes ved minimumsnivået for overlevelse (Verdensbanken)

 

Relativ fattigdom: mangel på nødvendige ressurser for deltakelse i dietter og aktiviteter normalt akseptert i samfunnet (Peter Townsend)

 

Vi kaller den relativ fordi den fokuserer mer på ulikhet og kultur. Gjør dette den til en bedre definisjon? Mange heller kanskje intuitivt mot at det er bedre med en definisjon som kun tar hensyn til de aller fattigste slik at ressursene blir plassert der de trengs mest. Men menneskelivet

har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et

samfunnsvesen. Kanskje både og er eneste fornuftige løsning selv om det skaper forvirring? 

 

I Norge har vi 2,9 prosent fattigdom i følge vår egen relative fattigdomsdefinisjon som ligger på 40 prosent av medianinntekten. Man trekker fra studenter og nullskatteyterne (de rikeste). Definisjonen til OECD sier at man er fattig når man har mindre enn 50 % av medianinntekten. Enkelt forklart vil det si at vi stiller opp alle de forskjellige inntektene på rad, så velger vi den midterste og så finner ut hvor mange antall inntekter som ligger under 50 % av denne. EU bruker riktignok enda en annen definisjon da de regner 60 % av medianinntekten. Ved å bruke EUs definisjon får Norge 11 % fattige mens Tsjekkia og Bulgaria får lavere – 10 %!

            Ulempene med denne definisjonen er altså flere. Det er fult mulig at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom. Det er imidlertid også fullt mulig å ha 0 % fattigdom matematisk sett. Generelt kan vi kanskje si at dersom 50 eller 60 % grensen brukes, vil for mange fremstå som fattige i Norge.

 

Verdensbanken har den mest flittig brukte definisjonen for absolutt fattigdom– fattigdom er å leve under 1,08 amerikansk dollar i 1993 justert for inflasjon – eller – 2,15 amerikanske dollar i 1993 justert for inflasjon. Vi kaller det PPP dollar – prisjustert dollar – og ideen er at dollaren får samme verdi over hele verden – man skal i prinsippet få samme matkurven over alt fordi den er justert for valuta og kjøpekraft. 1 ppp$ er riktignok alt for lite for å opprettholde et verdig eksistensminimum. Det gir derfor noe mer mening i å bruke 2 dollar målet og man får da 2.7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Grensene fremstår kanskje som litt vilkårlige… – det er de faktisk… Konklusjonen er at verken det absolutte eller det relative fattigdomskriteriet er tilfredsstillende.

 

For rike land har Verdensbanken for øvrig også sin egen relative fattigdomsindeks som går på 14,4 PPP dollar 1993 nivå. Denne stemmer ganske godt for Norge da vi ender opp med 3% fattigdom. 

 

USA benytter sin egen fattigdomsindeks som går på 3 ganger basisbehovene – eller 3000 $ årlig i 1965 verdi. Denne er justert i forhold til konsumprisindeksen noe som kanskje gjør den til en bedre definisjon enn Verdensbankens som bare er justert i forhold til inflasjon? Ulike steder vil man for eksempel forvente at man forbruker mer enn andre steder. Eller må vi se på dette som urimelig?

 

Et annet mål på fattigdom som FN benytter er HDI. Denne har som kjent Norge gjort det bra på. Den omfatter 4 faktorer – forventet levealder, analfabetisme, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger (BNP). BNP – BNP er et mål som finnes for praktisk talt alle selvstendige stater. I mange sammenhenger hadde det imidlertid vært mer relevant å se på nasjonalinntekt, i stedet for nasjonalprodukt, som mål for inntekt mottatt istedenfor inntekt skapt i landet. For eksempel for land som mottar mye i utviklingshjelp.Kapabiliteter – Dette er den mest kjente og mest brukte av de utvidete fattigdomsdefinisjonene. Den kommer fra Amartya Sen og Martha Nussbaum. Et menneske kan ha adekvate materielle ressurser, men mangle utdannelse og følgelig ikke få realisert sine evner på sentrale områder. Ut fra kapabilitetsinnfallsvinkelen er en person fattig hvis han eller hun mangler visse grunnleggende ”kapabiliteter” og dette skyldes manglende ressurser. De fleste vil si seg enig i at kapabiliteter som knytter seg til helse, ernæring, rent vann, losji, utdannelse og bekledning er grunnleggende. Kapabilitetsinnfallsvinkelen ligger tettere opp til det absolutte fattigdomsbegrepet enn det relative, fordi det angir et visst minstemål som skal være oppfylt for at en person ikke skal betraktes som fattig. Det er imidlertid vanskelig å måle kapabilitetene – innfallsvinkelen kan sies å være noe vag. (Og man blir ikke nødvendigvis klarere i toppen av å lese Amartya Sens kronglete hovedverk Development as Freedom) Som et svar på en slik innvending har Sen henvist til John Maynard Keynes’ ord om at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil 🙂

 

 

 

Linker

(Om tusenårsmålene) Færre ekstremt fattige i verden (- i Asia kunne de like gjerne sagt)

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.5338461

Verdensbanken har kommet med ny rapport i år som fremmer troen på byene – jeg har vært på fremleggingen på NORAD og har mer info for den som er interessert

http://e24.no/utenriks/article2759524.ece

 

«Jeg har snakket med Jens og Erik og alle de gutta der. Jeg forklarte dem hva Norge kunne gjøre for Afrika, men ingenting skjedde – og ærlig talt er jeg ganske skuffet. Norge bør vise vei, istedenfor å snakke om at de er en humanitær stormakt,» sier Bob Geldof i følge Aftenposten. (mer…)