«Ja», tenker du sikkert når du leser tittelen. Her er mitt forsøk på å oppfordre deg til å tenke en gang til.

Det er enorme forskjeller og ulikheter i verden. Noen land er ekstremt rike mens andre land er ekstremt fattige. Forskjellene er også store mellom rike og fattige innad i land. Ofte hører vi at løsningen på de fattiges problemer er økonomisk vekst. «U-land må ha økonomisk utvikling for å bedre levestandarden for sine innbyggere», sier man. Og alle er enig i det, fordi det er viktig at de fattige i verden får det bedre.

Jeg vil gjerne rokke litt ved antagelsen om at økonomisk vekst er det viktigste for verden. Selvfølgelig trenger verdens fattige å få bedre livskvalitet. Men trenger egentlig verden samlet sett økonomisk vekst? Eller trenger vi snarere en bedre fordeling av de ressursene vi allerede har?

Den globale økonomiske ulikheten øker. Foto: Oxfam.

Den globale økonomiske ulikheten øker. Foto: Oxfam.

Organisasjonen Oxfam kom nylig ut med en slående rapport som tar for seg de store problemene med økonomisk ulikhet i verden. Her kommer det blant annet fram at de rikeste 85 menneskene i verden eier like mye som den fattigste halvparten av verdens befolkning.

Du tror det kanskje ikke? Ikke så rart, for det er HELT VANVITTIG: 85 små folk eier like mye som ca 3,6 MILLIARDER mennesker. Det er så stor skjevfordeling at man ikke skulle tro det gikk an. Et annet eksempel er at den rikeste prosenten i verden eier 110 billioner dollar. Det er helt latterlig mye penger. Og forskjellene øker.

Riktignok har vi sett en positiv utvikling de siste tiårene med at stadig flere fattige mennesker i verden kommer seg ut av fattigdom, men når de fattige blir litt rikere, blir samtidig de rike veldig mye rikere, slik at forskjellene likevel øker. 7 av 10 mennesker bor nå i land hvor ulikhetene har økt i løpet av de siste 30 årene.

Økonomisk ulikhet, Oxfam

Denne grafen viser andelen av landenes inntekt som går til den rikeste prosenten av innbyggerne. Den ene prosenten tjener langt mer i 2012 enn den gjorde i 1980. Hentet fra rapporten til Oxfam.

Dette gjør at jeg stiller spørsmål ved den vedtatte sannheten om at verden først og fremst trenger økonomisk vekst. For hvor er det egentlig vi ser at mesteparten av den økonomiske veksten ender? Jo, hos de som er rikest fra før. Den samlede pengekaken blir større og større, men de fattige får likevel marginalt utbytte av den veksten.

Tenk om vi fordelte de enorme pengesummene på en mer rettferdig måte, da dere! Tenk hvor mange mennesker som kunne forbedret sine liv hvis vi begynte med å omfordele alle de pengene vi allerede har.

For eksempel kunne én årsinntekt fra de 100 rikeste milliardærene i verden avskaffe verdens fattigdom fire ganger. Det skal altså en relativt liten innsats til fra ganske få mennesker for å sørge for at alle mennesker i verden har det de trenger for et godt liv.

Det er mange negative ting med stor ulikhet i samfunn. Det skaper lite inkluderende samfunn, ustabile økonomier og en politikk som favoriserer de som er rike. En stadig større del av befolkningen får stadig mindre innflytelse på samfunnet, og det fører til usikre samfunn hvor folk har mistillit til politikere og samfunnsstrukturer.

Er det noen selvfølgelighet at de rike skal bli rikere? Er det slik at vi må godta at skjevfordelingen av ressurser skal være så stor som den er? Er det slik at økonomisk vekst alltid er et gode, og automatisk vil føre til at de fattige får det bedre?

Det rungende svaret på det er: NEI.

I Spire tror vi at det viktigste vi kan gjøre for at fattige folk skal få det bedre, er en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. Det krever at vi innfører tiltak for å omfordele. Vi trenger rettferdige skatter, avskaffing av skatteparadiser, åpenhet om investeringer, bedre etiske handelsregler, skattelegging på finansielle transaksjoner, en progressiv velferdspolitikk på globalt og nasjonalt nivå og reelle demokratiske påvirkningsmuligheter for alle. Dette jobber Spire for, og er du enig i det er riktig, syns jeg du skal støtte vårt arbeid ved å bli medlem! 🙂

Skrevet av Mari Gjengedal, leder for Spire

Av: Espen Nolan Knutsen

Å vite hva slags fattigdom man prater om er viktigere, vanskeligere og mer omstridt enn mange tror. Mye makt skjuler seg under en fattigdomsdefinisjon. Mange vil for eksempel hevde at noen steder trenger man mer for ikke å være fattig. Levekår som få år tidligere ikke ville blitt betraktet som ”fattigslige” i Norge, blir nå betraktet nettopp som det. Noen vil hevde at vi overvurderer norsk fattigdom og undervurderer fattigdommen internasjonalt. Det er dessuten mange måter å måle både land og menneskers fattigdom på som ikke bare tar hensyn til økonomi. Regjeringen gir uttrykk for vanskelighetene i sin handlingsplan mot fattigdom «En enkelt definisjon vil ikke kunne fange opp fattigdommen som et sammensatt og uensartet fenomen» (www.regjeringen.no)

 

Enklest sett kan vi skille mellom to hovedformer for fattigdom:

 

Absolutt fattigdom: elendighet så alvorlig at basisbehovene knapt kan møtes ved minimumsnivået for overlevelse (Verdensbanken)

 

Relativ fattigdom: mangel på nødvendige ressurser for deltakelse i dietter og aktiviteter normalt akseptert i samfunnet (Peter Townsend)

 

Vi kaller den relativ fordi den fokuserer mer på ulikhet og kultur. Gjør dette den til en bedre definisjon? Mange heller kanskje intuitivt mot at det er bedre med en definisjon som kun tar hensyn til de aller fattigste slik at ressursene blir plassert der de trengs mest. Men menneskelivet

har alltid krevd mer enn tilfredsstillelse av rent biologiske behov fordi mennesket også er et

samfunnsvesen. Kanskje både og er eneste fornuftige løsning selv om det skaper forvirring? 

 

I Norge har vi 2,9 prosent fattigdom i følge vår egen relative fattigdomsdefinisjon som ligger på 40 prosent av medianinntekten. Man trekker fra studenter og nullskatteyterne (de rikeste). Definisjonen til OECD sier at man er fattig når man har mindre enn 50 % av medianinntekten. Enkelt forklart vil det si at vi stiller opp alle de forskjellige inntektene på rad, så velger vi den midterste og så finner ut hvor mange antall inntekter som ligger under 50 % av denne. EU bruker riktignok enda en annen definisjon da de regner 60 % av medianinntekten. Ved å bruke EUs definisjon får Norge 11 % fattige mens Tsjekkia og Bulgaria får lavere – 10 %!

            Ulempene med denne definisjonen er altså flere. Det er fult mulig at en velferdsreduksjon for de dårligst stilte skulle kunne være sammenfallende med en reduksjon i fattigdom. Det er imidlertid også fullt mulig å ha 0 % fattigdom matematisk sett. Generelt kan vi kanskje si at dersom 50 eller 60 % grensen brukes, vil for mange fremstå som fattige i Norge.

 

Verdensbanken har den mest flittig brukte definisjonen for absolutt fattigdom– fattigdom er å leve under 1,08 amerikansk dollar i 1993 justert for inflasjon – eller – 2,15 amerikanske dollar i 1993 justert for inflasjon. Vi kaller det PPP dollar – prisjustert dollar – og ideen er at dollaren får samme verdi over hele verden – man skal i prinsippet få samme matkurven over alt fordi den er justert for valuta og kjøpekraft. 1 ppp$ er riktignok alt for lite for å opprettholde et verdig eksistensminimum. Det gir derfor noe mer mening i å bruke 2 dollar målet og man får da 2.7 milliarder fattige. Øker man grensen med 0,5 USD utover det, vil ytterligere godt over 500 millioner mennesker falle inn under fattigdomsdefinisjonen. Grensene fremstår kanskje som litt vilkårlige… – det er de faktisk… Konklusjonen er at verken det absolutte eller det relative fattigdomskriteriet er tilfredsstillende.

 

For rike land har Verdensbanken for øvrig også sin egen relative fattigdomsindeks som går på 14,4 PPP dollar 1993 nivå. Denne stemmer ganske godt for Norge da vi ender opp med 3% fattigdom. 

 

USA benytter sin egen fattigdomsindeks som går på 3 ganger basisbehovene – eller 3000 $ årlig i 1965 verdi. Denne er justert i forhold til konsumprisindeksen noe som kanskje gjør den til en bedre definisjon enn Verdensbankens som bare er justert i forhold til inflasjon? Ulike steder vil man for eksempel forvente at man forbruker mer enn andre steder. Eller må vi se på dette som urimelig?

 

Et annet mål på fattigdom som FN benytter er HDI. Denne har som kjent Norge gjort det bra på. Den omfatter 4 faktorer – forventet levealder, analfabetisme, utdanningsnivå og brutto nasjonalprodukt per innbygger (BNP). BNP – BNP er et mål som finnes for praktisk talt alle selvstendige stater. I mange sammenhenger hadde det imidlertid vært mer relevant å se på nasjonalinntekt, i stedet for nasjonalprodukt, som mål for inntekt mottatt istedenfor inntekt skapt i landet. For eksempel for land som mottar mye i utviklingshjelp.Kapabiliteter – Dette er den mest kjente og mest brukte av de utvidete fattigdomsdefinisjonene. Den kommer fra Amartya Sen og Martha Nussbaum. Et menneske kan ha adekvate materielle ressurser, men mangle utdannelse og følgelig ikke få realisert sine evner på sentrale områder. Ut fra kapabilitetsinnfallsvinkelen er en person fattig hvis han eller hun mangler visse grunnleggende ”kapabiliteter” og dette skyldes manglende ressurser. De fleste vil si seg enig i at kapabiliteter som knytter seg til helse, ernæring, rent vann, losji, utdannelse og bekledning er grunnleggende. Kapabilitetsinnfallsvinkelen ligger tettere opp til det absolutte fattigdomsbegrepet enn det relative, fordi det angir et visst minstemål som skal være oppfylt for at en person ikke skal betraktes som fattig. Det er imidlertid vanskelig å måle kapabilitetene – innfallsvinkelen kan sies å være noe vag. (Og man blir ikke nødvendigvis klarere i toppen av å lese Amartya Sens kronglete hovedverk Development as Freedom) Som et svar på en slik innvending har Sen henvist til John Maynard Keynes’ ord om at det er bedre å ha vagt rett enn å ta presist feil 🙂

 

 

 

Linker

(Om tusenårsmålene) Færre ekstremt fattige i verden (- i Asia kunne de like gjerne sagt)

http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.5338461

Verdensbanken har kommet med ny rapport i år som fremmer troen på byene – jeg har vært på fremleggingen på NORAD og har mer info for den som er interessert

http://e24.no/utenriks/article2759524.ece

 

Av: Mina Mælum Norstrøm

ABC-nyhetene skriver mandag 29. september om en splittelse innad i partiet Fremskrittspartiet når det gjelder produksjon av genmodifisert mat. I EU har genmodifisert mat og fôr (GMO) blitt tillatt – mot protestene til en del medlemsland. GMO er likevel på fremmarsj, og Norge kommer snart til å måtte ta et klarere standpunkt i forhold til hvordan vårt land stiller seg til dette. Norge har fram til nå vært svært restriktive i forhold til denne typen mat, men presset øker, politiske partier er splittet og den jevne Ola Nordmann vet stort sett ikke hva han skal tro.

Det er nok ikke få myter som som florerer om Genmodifiserbar mat, sånn sett finnes mange argumenter både for og imot, noen har nok større tyngde enn andre. Blant kommentarene under ABC Nyhetenes artikkel finner man hummer og kanari(genmodifisert hummer og kanari?)

Artikkelen kan leses her.

«Vi spiser genmodifisert mat hver dag. Det norske landbruket har blitt nedprioritert i 20 år og vi er mer enn avhengig av importert genmodifisert mat». Er vi nå egentlig det? MER ENN tilog med?


«Kanskje dette er den nye lønnsomme utviklingen for norske bønder i et land som er så sesongbetont som vårt?» Er det land som er «veldig sesongbetont som Norge» som vil slite i framtiden eller er det landene der sesongene nettopp IKKE er så betont som de var tidligere(regntid uteblir/blir voldsomt forsinket)?

«Selvsagt er det for galt at vi ikke kan spise ren mat som ikke har blitt tuklet med av mennesker, men verden har faktisk ikke valg, såfremt de ikke dyrker opp jorda i store deler av verden». Joda kompis, verdens problem er foreløpig faktisk ikke matmangel, men at folk sulter i en verden der det faktisk produseres NOK mat.

«I Europa og flere steder ellers har man ønsket biodiesel fremfor mat, noe som nesten har forårsaket matmangel i vår verden». Ser jeg en liten motsigelse? Nesten forårsaket matmangel????

«Ett er sikkert; vi kan ikke spise smøregrease og drikke bensin og diesel. Håper bare ikke genmodifisert mat fører til farlige sykdommer og utrydding av plantenes egenart». Jeg tror vel selv ikke at dette er den største trusselen ved Genmodifiserbar bat- farlige sykdommer og utrydning.

Det som helt forsvinner i GMO- debatten er de SOSIALE aspektene rundt GMO. Om GMO mat er usunt eller ikke er en diskusjon. Om det vil minske verdens fattigdom er en annen.

Forskere bør holde seg til diskusjonen som gjelder helse og påvirkning på andre planter. Men desverre tenderer de til å trå over på annen manns eiendom og si at GMO kan bidra til å minske verdens fattigdom. Er det ikke da et lite tankekors at ca. alle samfunnsvitere og bistandsarbeidere er kritiske til GMO? Eller tar jeg feil? For å kompensere i denne debatten trår samfunnsviteren og bistandsarbeideren over i forskerens bedd, og påstår at GMO er farlig, fordi vi ikke kjenner konsekvensene osv. Og sånn sett vil hele debatten  om GMO utvikle seg til å bli en diskusjon som ingen egentlig har noe greie på og hvor argumenter som veldig mye mulig er gale(bidrar til fattigdomsminskning OG er helseskadelig) vil konkurrere.

Så da avslutter jeg med en av kommentarene på ABC- nyhetene:

»    Kort sagt: Jobb med noe dere kan og har greie på – og ikke lek med noe som andre kan bedre enn dere.
Ha en ettertenksom aften
Ingar O.     »

Jeg vet hva jeg skal lese om i helga!

Bomull er en skikkelig versting å produsere. Det er ille for miljøet, i tillegg barnearbeid utbredt. Heldigvis finnes det fairtrade-alternativer. Og spesielt Pants to Poverty, en undertøysserie, er dødstøff og billig. The Guardian skriver om dette under overskriften Ethical fashion: Brief encounter. Teksten jeg har gjengitt under bør få enhver til å revurdere sine bomullsinnkjøp:

With the environmental cost of cotton production – huge amounts of pesticides and precious water are routinely used – you might already be thinking twice about picking up a cheap multipack of cotton undies. Then consider that the world’s second largest exporter of cotton, Uzbekistan, routinely uses forced child labour and pays cotton farmers just $2 per month.

Most clothing manufacturers refuse to say where the cotton they use comes from, but the chances are it’s Uzbekistan. So opt instead for organic, Fairtrade cotton, or one of the new range of fabrics increasingly used by ethical designers – bamboo, wild silk or even soybean fabric. At the luxury end of the market, the sky is the limit as far as price goes – Eco-Boudoir and Enamore’s silk undies are beautiful but hardly for everyday use. But with People Tree offering organic cotton, Fairtrade certified pants at £12 for a pack of three, there’s no need to break the bank. -Kate Carter

Forhåpentligvis går det bra at jeg låner et bildet over fra Pants to Poverty…

Men tilbake til Pants to Poverty. De lager undertøy som er fairtrade-merket, og ikke er det dyrt heller. På nettsiden kan du bestille og få sendt en boxershorts til Norge for ca. 120 kroner. For 200 kroner får du en t-skjorte. Jeg legger ihvertfall sporenstreks inn en bestilling!

Av: Andreas Viken Førster