En av de store utfordringene for mange bistandsorganisasjoner er å vise resultater av det arbeidet de gjør. Givere vil vite hva pengene faktisk går til, og de vil se at bistanden fører til forbedring. Det er ingen lett jobb å kommunisere den positive effekten av bistand, og da er det gledelig å se at The Guardian følger Amrefs treårige utviklingsprogram i Katine, Uganda.

Av: Andreas Viken Førster

Katine er et område sør i Uganda hvor det bor rundt 25 000 mennesker. The Guardian skal vise hvor donasjoner havner, hvordan bistandsarbeid fungerer i praksis og hvordan livene til lokalbefolkningen endres. Sidene oppdateres ofte, så det er bare å legge den til dine favoritter!

Jeg har selv lest bittelitt sosialantropologi og fått et lite innblikk i betydningen av slektskap. Madeleine Bunting i The Guardian har skrevet en kjempegod artikkel om akkurat det fra Katine. Det er ikke alltid så lett å forstå hvordan ting henger sammen når man har våre egne slektskapsrammer som referanse…

Prosjektet til The Guardian henvender seg også til leserne i jakt på donasjoner til prosjektet. Alt i alt er dette en veldig gjennomtenkt løsning som både engasjerer, involverer og sprer informasjon om forhold som kan være vanskelig å forstå.

…Men gjør det på en riktig måte. VG skriver i dag at rike land ikke holder bistandsløftene. På G8-møtet i Gleneagles, Skottland i 2005 ble de rike landene enige om å doble bistanden til Afrika innen 2010. I følge Africa Progress Panel, som ledes av Kofi Annan, vil de rike landene gi 40 millarder dollar mindre enn hva de lovet skriver VG.

Av: Andreas Viken Førster

Økt bistand er etter min mening svært viktig for utviklingen i Afrika. Men økt bistand alene løser ingenting. I Norge forsøker vi å nå målet om å gi 1 prosent av BNI til bistand, men vi tjener så mye penger på olje at det blir vanskeligere og vanskeligere å gi den ene prosenten. Likevel er det viktig at det legges press på myndighetene for å nå dette målet.

Samtidig som man fokuserer på beløp må man også vurdere hvordan bistandsmidler benyttes mest effektivt. Mye av Norges bistandspenger kanaliseres gjennom institusjoner som for eksempel Verdensbanken. Da blir det vanskeligere å se hva pengene faktisk brukes til enn om de går gjennom organisasjoner i sivilsamfunnet. Utviklingsfondets arbeid er lett å spore, og det er mulig å måle faktiske resultater av den jobben som gjøres.

Etter tsunamien i Asia i 2004 ga nordmenn rekordbeløp til organisasjoner som arbeidet i det rammede området. Det ble faktisk gitt så mye at den menneskelige kapasiteten i mottakerorganisasjonene ikke var stor nok til å benytte alle midlene med en gang. Likevel er det trist å se at folk som gir føler seg lurt på bakgrunn av feilinformasjon. Man har selvfølgelig rett til å vite hva de pengene man gir går til. Men jeg tør påstå at penger man gir til en bistandsorganisasjon går til å hjelpe de som trenger det, enten de er tsunamiofre i Indonesia eller sultrammede i Darfur.

Det vil alltid være eksempler på mislykkede prosjekter. Det er ikke til å unngå. Samtidig er det så mange suksesshistorier og vellykkede prosjekter som viser at bistand fungerer. Og det er da bedre å fokusere på det positive, men ikke uten å ta lærdom fra de gangene ting går galt.

Penger brukt på bistand er en viktig målestokk fordi det er så enkelt å si om man har nådd et mål, eller om man fortsatt har et stykke igjen. Men hvilke resultater pengebruken gir er vel så viktig. Og totalt sett er disse resultatene svært gode. Givergleden blant folk i Norge er stor, og den bør ikke ødelegges av noen dårlige eksempler innimellom. Vi bør være mer storsinnede enn som så.

Johanne S. Houge, leder i Spire, hadde i forrige uke et innlegg på trykk i Nationen. Ettersom ikke alle abonnerer på Nationen, eller frekventerer deres nettsider, tenkte vi å peke dere i retning av innlegget her fra Spirebloggen. Vi gir dere også to muligheter: Du kan enten laste ned innlegget som en pdf-fil (Nationen, matpriskrisas vinnere?), eller lese det på Nationens nettsider. I tillegg finner du et kort sammendrag i denne posten. (mer…)