I 2012 budde eg eit halvt år i Kathmandu, og når eg no er tilbake, to år etterpå, er det mange av mine nepalske venner som anten har eller skal flytte utanlands. Nokre for å studere, men flesteparten for å jobbe. I Nepal migrerer dagleg over 1700 menneske ut av landet[i]. Mange av desse er unge nepalarar på jakt etter arbeid, og for mange går reisa til land i Persiabukta som Bahrain, Qatar og Dei sameinte arabiske emirata.

At unge nepalarar søkjer ut av landet var eit tema som vart tatt opp fleire gonger i løpet av workshopen vi Spire-representantar nettopp har deltatt på i Nepal, med tittelen Engaging Youth in Research and Development. Workshopen var organisert av LI-BIRD (Local Initiative for Biodiversity, Research and Development), ein nepalsk NGO som arbeider for å betre livsgrunnlaget til fattige på landsbygda og marginaliserte småbønder. LI-BIRD ynskte å få idear til korleis dei og andre organisasjonar i større grad kan involvere unge i sitt arbeid. Fleire nepalske ungdomsorganisasjonar som arbeider innan felta jordbruk, klima og matsikkerheit var inviterte til workshopen. Og Spire! Det var ein svært fin bukett av engasjert ungdom som delte tankar og visjonar om framtida i Nepal, samt gode diskusjonar kring korleis ungdom kan bidra til løysingar på utfordringar knytt til klimaendringar og jordbruksutvikling i Nepal.

Spire i Nepal

Mange glade workshopdeltakarar. Den nepalske regjeringa definerer ‘youth’ som alle i alderen 16-40 år. På workshopen dekte vi heile aldersspennet. Foto: LI-BIRD

 

Spire var ein av dei fyrste organisasjonane ut til å presentere sitt arbeid. Vi hadde i tillegg fått førespurnad om å dele ei suksesshistorie frå vårt arbeid. Vi valde å fokusere på kampanjen for eit framtidsombod, og fortalde om og viste bilete frå hinderløypa for ei bærekraftig framtid som Spire bygde framfor Stortinget i kampanjeuka denne våren, eit byggverk som bestod av nærmare 400 pallar. Det fyrste spørsmålet vi fekk då vi var ferdige var: »what did the police do? didn’t you get problems, didn’t it get violent?» Dette spørsmålet sette tankane mine i sving. Det er ikkje det fyrste spørsmålet eg ville komme på å stille i ein liknande situasjon. Faktisk er det ganske langt ned på lista over spørsmål eg hadde komme på og stilt. Det seier noko om kor ulike kontekstar vi som ungdomsorganisasjonar i Noreg og Nepal arbeider i.

Spire i Nepal

Vi presenterer Spire! Foto: LI-BIRD

 

Klimaendringar er eit tema som har stått sentralt på workshopen, både for gruppediskusjonane og for fleire av suksesshistoriene organisasjonane presenterte. Nepal er eit av dei landa som er mest utsatt for naturkatastrofar, både når det gjeld jordskjelv, klimaendringar, flod og jordskred. I grupper diskuterte vi korleis ungdom kan bli meir involvert i forsking og utvikling. Svært mange deltakarar peika på viktigheita av å implementere den kunnskapen vi lærer. Dette bringer meg igjen tilbake til poenget eg gjorde innleiingsvis, om det store talet unge som årleg reiser ut av Nepal for å søkje lukka i andre delar av verda. ’Brain drain’ er ei kjend utfordring for mange utviklingsland. Korleis kan vi motverke denne trenden?

Spire i Nepal

I grupper diskuterte vi korleis ungdom i Nepal kan og bør involverast i forsking og utvikling.

 

På workshopen fekk vi høyre eit inspirerande foredrag om ungt entreprenørskap i Nepal som eit mogleg svar. Nepalaren Tulsi Giri presenterte verksemda han har stått i spissen for å bygge opp, the Bazaar, ein marknad for sal av økologisk, kortreist mat. Tulsi var opptatt av potensialet til lokale matsystem som eit alternativ til internasjonal import, eksport og transport. Innleiingsvis gjorde han eit poeng av at det ikkje handlar om å mobilisere dei unge, men å involvere dei, slik at dei saman kan bygge noko. Ei utfordring han har møtt i si verksemd er at dei unge han sysselset etter få månader, når dei har tent opp nok pengar, seier opp jobben for å dra utanlands. Difor, forklarte Tulsi, må dei unge involverast som entreprenørar, slik at dei skal ynskje å bli i landet og investere sin kreativitet og sitt pågangsmot i Nepal heller enn å reise ut.

Det er ingen tvil om at nepalsk ungdom er full av kreativitet og engasjement for å saman forme den kvardagen og verda vi lev i. Diskusjonane vi har hatt gjennom workshopen  viser at sjølv om vi står ovanfor ulike kontekstuelle utfordringar i vårt arbeid i Noreg og Nepal, deler vi måla om ein berekraftig og rettferdig bruk av ressursar, samt viktigheita av å inkludere og fremme synspunkta og stemma til dei unge. Alt engasjement og pågangsmot hos ungdommane vi har vore i lag med dei siste dagane fekk meg til å ynskje at eg kunne vere ‘forever young’, og at eg var i byrjinga av 20-åra heller enn å nærme meg slutten.

Tusen takk til LI-BIRD, ved Lise Bjerke og Camilla Sæbjørnsen som er på Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet til LI-BIRD, for å invitere oss på workshopen, og takk til alle deltakarar for eit realt påfyll engasjement og inspirasjon! Klikk her for å sjå ein kort video LI-BIRD har laga frå workshopen.

 

Skrive av Ingvild Mangerud, internasjonalt utval i Spire.

[i] http://nepal.iom.int/jupgrade/index.php/en/iom-nepal

 

Frå eit forureina og støyete, dog sjarmerande, Kathmandu, har me komme til den fredelege oasen Pokhara. Her ser det ut til å vere fleire syklar enn bilar – dette lovar godt! Me var båe spente på det vesle propellflyet som skulle fly oss inn til Pokhara by. Utsikten ned til alle vegar som snirklar seg opp og ned dei brattaste fjellsider i Nepal er fascinerande. Med snøkledde Himalaya i bakgrunnen var det ein fryd.

Pokhara

I Pokhara er ikkje trafikken på langt nær så intens som i Kathmandu

 

Me to spirene (Anbjørg og Ingvild) er glade for å vere på plass i Nepal, her me skal bruke den neste veka til å bli betre kjende med Union for Nature Conservation (UNC), som er ein nepalsk ungdomsorganisasjon som jobbar mot å auke nepalsk ungdom si merksemd mot og kunnskap om eit bærekraftig levesett, samt bevaring av biologisk mangfald.

 

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

 

I dag hadde me vårt fyrste møte med UNC. Dei fleste UNCarane studerar skogbruk på universitetet og er ein gjeng engasjerte ungdommar. Me fekk omvisning på campus der UNC held til ved Institute of Forestry, der me blant anna fekk sjå planteskulen til UNC.

 

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

 

Ein svært karismatisk og engasjerande leiar av UNC gav oss ein god introduksjon til temaa og arbeidsmåtane til UNC, medan vi presenterte Spire sitt arbeid for våre nepalske venner. Me har diskutert likskapar og skilnader mellom korleis vi ungdommar kan tilnærme oss politikarar i Nepal og Noreg. UNC var opptatt av at demokratiet si utvikling i Nepal gjennom dei siste åra har opna opp nye dører for ungdomsorganisasjonar til å bli høyrd i den politiske debatten. Me gler oss til å lære meir om UNC sitt arbeid gjennom dei neste dagane! Kanskje er det ein framtidig samarbeidspartnar vi deler bord med – vi er her i allefall for å undersøke og diskutere moglegheitene for eit framtidig partnarskap mellom UNC og Spire.

 

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

 

Her er det varmt og tidvis regnvått – men grønt og fint! Omgitt av hyggelege menneske og god mat er humøret på topp. Me kan ikkje tenke oss ein meir spanande måte å tilbringe juni 2014 på.

 

Lake Pokhara

Utsikt over Lake Pokhara

 

Skrive av Anbjørg Tovsrud og Ingvild Mangerud, medlemmar av internasjonalt utval i Spire.

Spire - bier - NepalNepal er et land med et mangfold av biologiske habitat, fra de flate slettene i sør til de majestetiske fjellene i nord. Dette mangfoldet av habitater gir fôringsmuligheter for mange pollineringsinsekter, og i Nepal er fire av disse honningbier. Apis laboriosa, Apis dorsata og Apis florea er tre typer ville asiatiske honningbier som bygger bolene sine hengende ned fra klipper i nærheten av bekker og elver i Nepal. Den fjerde typen asiatisk honningbie kalles Apis cerana og er den domestiserte honningbien i Nepal. De bygger bol i sprekker og hulrom og kan derfor leve i menneskelagde beholdere.

Honninginnsamlere

Honninginnsamlere

I Nepal finnes det såkalte honninginnsamlere, eller ”honey hunters”, som høster honningen fra ville honningbier to ganger i året. De ulike lokalsamfunnene har lange tradisjoner for innsamling av honning. Innsamlingen innebærer stor risiko fordi jegeren må bruke en hjemmelaget taustige for å nå bolene som henger minst 50 meter over bakken. Ved bruk av ulike teknikker samler de honning i tradisjonelle krukker. For et tiår siden fylte de 60 krukker i et område som heter Landruk, mens de i dag kun samler 30 krukker. Honninginnsamlerne sier at det er flere grunner til dette. Landruk har nylig fått bilvei helt frem til landsbyen, noe som har skapt mye uro, både lyd- og landskapsmessig. Jorder har måtte bøte for bygging av veien, og avlinger i landskapet har blitt forflyttet. Samtidig har tilgang til Pokhara, den nærmeste byen, ført til migrasjon av mennesker, og jorder ligger nå brakk. Trenden i landbruket er også utvikling av monokulturer som har større behov for sprøytemidler. Disse truslene fører til at de ville honningbiene i Nepal minsker i populasjon, og at biene forflytter seg til områder som ikke kan nås av mennesker.
Bolet til villbier av typen Apis laboriosa

Bolet til villbier av typen Apis laboriosa


Bienes pollinering av trær og oljevekster har langt større verdi enn honningen i seg selv. 70 % av menneskenes matfat må bestøves av flyvende insekter for å utvikle frukt og frø. De ville honningbiene spiller en viktig rolle når det gjelder pollinering av avlinger i fjellområdene, fordi de er tilpasset de klimatiske forholdene. I Nepal har denne økosystemtjenesten stor verdi for kontinuitet av plantetyper som kun vokser her. Et slikt bidrag til konservering av biologisk mangfold er også viktig for Nepals økoturisme, for å vedlikeholde interessen fra turister.

I 1993 ble den europeiske honningbien, Apis mellifera, introdusert i Nepal, noe som resulterte i stor nedgang i populasjonen til den domestiserte asiatiske honningbien, Apis cerana. Årsaken var sykdommene de europeiske biene bragte med seg. I dag er populasjonen økende, men Apis mellifera er den dominerende og mest vanlige honningbien på grunn av dens høye produksjon av honning. Apis mellifera er mest vanlig sør i Nepal, der markedet for salg til India er større og tilgangen enklere enn i fjellområdene nord i Nepal.

Hjemmelaget bikube med Apis Cerana bier

Hjemmelaget bikube med Apis Cerana bier

Honninginnsamlere fra Landruk i Nepal påpeker viktigheten av et mangfold i landskapet for honningbienes trivsel. Det må finnes ulike planter og trær som blomstrer til ulik tid for høyest mulig tilgang til fôr. Landskapet må legges til rette for honningbiene og sprøytemiddelbruken må reduseres eller kuttes ut helt. Situasjonen i Norge er at vi bygger ned matjord som kunne bidratt til å styrke populasjonen av bier som vi er så sterkt avhengige av. I Norge som i Nepal, bygges befolkede steder ut slik at habitater for honningbier forflyttes. Disse forstyrrelsene har vist seg å ha negativ innvirkning på populasjonen av honningbier i Nepal. Det er gjort lite forskning på dette området, og tiltak for bevaring av ville bier foretas enn så lenge av ulike ikke-statlige organisasjoner i Nepal, for eksempel av LI-BIRD, gjennom prosjektet som heter Conservation of Wild Honey Bees in Nepal.

Innlegg av Camilla Sæbjørnsen, medlem i Matutvalget i Spire, som nå er på utveksling i Nepal. Bildene i innlegget er tatt av Mahesh Shreshta og Sajal Sthapit.

For mer informasjon se:
Apis Cerana – The Domesticated Wild Honey Bee Of Nepal
Wild Honey Bees Of Nepal
Libird

av Odilia Häussler Melbøe, Spire Utviklingsfondets Ungdom 

I disse dager går det mot slutten av den interne behandlingen i regjeringsapparatet der det vurderes hvorvidt to typer GM-mais, maislinjene T25 og NK603 skal komme inn på det norske markedet. Til nå har ingen GM-mat vært godkjent i Norge, (med unntak av en midlertidig godkjenning av GM-fôr fram til september i fjor), så dersom regjeringen godkjenner disse maisene vil det bli en klar historisk endring. GMO står for genmodifiserte organismer, altså at plantene har fått endret sitt arvestoff ved bruk av genteknologi. I dag er flertallet av genmodifiserte planter enten resistente mot giftstoffer i sprøytemidler, eller produserer slike giftstoffer selv. De to maisene det er snakk om her er ikke et unntak, de er også genmodifisert til å tåle sterke sprøytemidler.

Det er mye som er usikkert med GM-mat. For det første er teknologien usikker. Det er blitt gjort lite forskning på giftproduserende planter og ikke minst helseeffektene dette har på mennesker, også på lang sikt. Noen forskere mener å ha funnet en link mellom GM-mat, for eksempel i Australia og USA, og stigende antall allergikere. I følge professor Per Brandtzæg ved Rikshospitalets patologiklinikk har vitenskapen en moralsk forpliktelse til å undersøke årsakssammenhengene her før genmodifisert mat kommer i salg i enda flere land.

I tillegg er det viktig å spørre hvem som finansierer forskning på GMO, og hvem som publiserer forskningsresultatene. Om det er Monsanto (multinasjonalt agrokonsern), med kontroll på rundt 90% av GMO markedet i verden, som står bak forskningsresultatene bør man stille spørsmål. Særlig når Monsanto har en historie som kjemisk selskap, der selskapet skjulte år med forurensning, og prøvde å fraskrive seg ansvar da innbyggerne i Alabama, USA merket konsekvensene av utslipp av miljøgiften PCB.   

At GM-frøene er patenterte understreker de store økonomiske interessene på markedet for GMO. Dette fører til at store selskaper får monopol på såfrø, som virker sterkt inn på hverdagen til bønder i sør. I India ser man for eksempel at mange bønder som produserer bomull, med GM-frø, kommer i et avhengighetsforhold til lokale lånehaier fordi de har måttet ta opp lån for kjøpe innsatsmidler til jordbruket som nettopp GM-frø og kunstgjødsel. Med et marked der amerikanske bomullsbønder blir subsidiert med 4 milliarder dollar i året, ustabile avlinger og GM-frø som bare lever en sesong, sier det seg selv at bøndene har det vanskelig. Avhengighetsforholdet og den store gjelden har vært medvirkende årsaker til den stigende selvmordsbølgen i India de siste årene, der så mange som over 100 000 bønder i hele India har tatt selvmord fra selvmordene begynte å bli registrert i 1997. 

En annen faktor med GM-frø er at spredningen av GMOer er ukontrollerbar. En bonde som dyrker økologisk vil likevel kunne erfare at avlingen får spor av GMO, med vind og pollenbærere, slik at store agroselskaper som Monsanto i prinsippet kan saksøke, noe de også har gjort, dersom de finner spor av sine patenterte GM-frø i avlingene til bøndene. Dette virker videre inn på oss som forbrukere. Hvordan kan vi vite at maten vi kjøper er GMO-fri? I tillegg dyrkes GM-avlinger i monokulturer, som da er med på å erstatte et rikt biologisk mangfold, og er en skremmende utvikling for det biologiske mangfoldet. For bønder i sør er det også viktig å ta vare på den kunnskapen de faktisk har om sine egne såfrø, og at det biologiske mangfoldet ikke går tapt til fordel for GM-frø. Det handler også om at bønder blir mindre sårbare for klimaendringer ved å dyrke flere avlinger, og dermed har flere alternativer å falle tilbake på dersom en avling skulle slå feil.   

Spire, sammen med 14 andre organisasjoner og 3 ungdomspolitiske partier overleverte krav til regjeringen om et tiårig forbud mot GM-mat. I juni 2008 anbefalte DN (Direktoratet for naturforvaltning) for første gang en godkjenning av GM-mat i Norge (maistypene T25 og NK603).  

GM-mat må i henhold til genteknologiloven vurderes ut ifra helse og miljørisiko, om produktet er etisk, egnet til å fremme en bærekraftig utvikling, og om det har samfunnsmessig nytteverdi. Genteknologiloven er fremhevet av regjeringen som “verdens beste genteknologilov”, nettopp fordi den tar så brede hensyn. Som tidligere nevnt er maistypene i fokus resistente mot sterke sprøytemidler. Maislinjen NK603 tåler å bli sprøytet med glyfosat, som en fersk studie viser at små mengder av er giftig for både mennesker og dyr. I tillegg tåler maislinjen T25 det helseskadelige sprøytemiddelet glufosinat-ammonium. Dette er forbudt å bruke på mais i både Norge og Europa fordi det kan gi akutte og kroniske skadevirkninger hos pattedyr og mennesker (på hjerne, forplantningsevne og foster). Dette peker tydelig på at en godkjenning av disse maisene og sprøytemidlene vil være i strid med genteknologiens punkter når det gjelder hvorvidt produktet bidrar til en bærekraftig utvikling. I tillegg strider det mot det etiske aspektet ved produktet å åpne opp for bruk av GMO som ikke tillates å dyrkes i Norge grunnet miljø og helsemessige hensyn. Derfor krever Spire at regjeringen ikke må godkjenne disse maisene.

Det er viktig å følge med på utfallet av behandlingen av maislinjene, og å vise at det er mange som stiller seg kritiske i forhold til at GM-mat kommer inn på det norske markedet ut ifra en ”føre vàr” holdning. Nå gjenstår det å se hvor god den norske genteknologiloven er i praksis… 

Mer enn 80 personer møtte i dag opp til Utviklingsfondets seminar: «Dårlig vær og tomme matfat: Hvordan økende matpriser, klimaendringer og tap av biologisk mangfold rammer de fattigste?» Det er tydelig at temaet interesser og engasjerer. (mer…)

I debatten rundt matsikkerhet i sør står biologisk mangfold og genmodifikasjon sentralt. Men også i Norge svekkes det biologiske mangfoldet som resultat av en mer ensrettet matproduksjon. Hvor får man for eksempel tak i siersløk eller jordskokk? Ikke i grønnsaksdisken til sjappa på hjørnet. (mer…)