Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Advertisements

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

 

I 2012 budde eg eit halvt år i Kathmandu, og når eg no er tilbake, to år etterpå, er det mange av mine nepalske venner som anten har eller skal flytte utanlands. Nokre for å studere, men flesteparten for å jobbe. I Nepal migrerer dagleg over 1700 menneske ut av landet[i]. Mange av desse er unge nepalarar på jakt etter arbeid, og for mange går reisa til land i Persiabukta som Bahrain, Qatar og Dei sameinte arabiske emirata.

At unge nepalarar søkjer ut av landet var eit tema som vart tatt opp fleire gonger i løpet av workshopen vi Spire-representantar nettopp har deltatt på i Nepal, med tittelen Engaging Youth in Research and Development. Workshopen var organisert av LI-BIRD (Local Initiative for Biodiversity, Research and Development), ein nepalsk NGO som arbeider for å betre livsgrunnlaget til fattige på landsbygda og marginaliserte småbønder. LI-BIRD ynskte å få idear til korleis dei og andre organisasjonar i større grad kan involvere unge i sitt arbeid. Fleire nepalske ungdomsorganisasjonar som arbeider innan felta jordbruk, klima og matsikkerheit var inviterte til workshopen. Og Spire! Det var ein svært fin bukett av engasjert ungdom som delte tankar og visjonar om framtida i Nepal, samt gode diskusjonar kring korleis ungdom kan bidra til løysingar på utfordringar knytt til klimaendringar og jordbruksutvikling i Nepal.

Spire i Nepal

Mange glade workshopdeltakarar. Den nepalske regjeringa definerer ‘youth’ som alle i alderen 16-40 år. På workshopen dekte vi heile aldersspennet. Foto: LI-BIRD

 

Spire var ein av dei fyrste organisasjonane ut til å presentere sitt arbeid. Vi hadde i tillegg fått førespurnad om å dele ei suksesshistorie frå vårt arbeid. Vi valde å fokusere på kampanjen for eit framtidsombod, og fortalde om og viste bilete frå hinderløypa for ei bærekraftig framtid som Spire bygde framfor Stortinget i kampanjeuka denne våren, eit byggverk som bestod av nærmare 400 pallar. Det fyrste spørsmålet vi fekk då vi var ferdige var: »what did the police do? didn’t you get problems, didn’t it get violent?» Dette spørsmålet sette tankane mine i sving. Det er ikkje det fyrste spørsmålet eg ville komme på å stille i ein liknande situasjon. Faktisk er det ganske langt ned på lista over spørsmål eg hadde komme på og stilt. Det seier noko om kor ulike kontekstar vi som ungdomsorganisasjonar i Noreg og Nepal arbeider i.

Spire i Nepal

Vi presenterer Spire! Foto: LI-BIRD

 

Klimaendringar er eit tema som har stått sentralt på workshopen, både for gruppediskusjonane og for fleire av suksesshistoriene organisasjonane presenterte. Nepal er eit av dei landa som er mest utsatt for naturkatastrofar, både når det gjeld jordskjelv, klimaendringar, flod og jordskred. I grupper diskuterte vi korleis ungdom kan bli meir involvert i forsking og utvikling. Svært mange deltakarar peika på viktigheita av å implementere den kunnskapen vi lærer. Dette bringer meg igjen tilbake til poenget eg gjorde innleiingsvis, om det store talet unge som årleg reiser ut av Nepal for å søkje lukka i andre delar av verda. ’Brain drain’ er ei kjend utfordring for mange utviklingsland. Korleis kan vi motverke denne trenden?

Spire i Nepal

I grupper diskuterte vi korleis ungdom i Nepal kan og bør involverast i forsking og utvikling.

 

På workshopen fekk vi høyre eit inspirerande foredrag om ungt entreprenørskap i Nepal som eit mogleg svar. Nepalaren Tulsi Giri presenterte verksemda han har stått i spissen for å bygge opp, the Bazaar, ein marknad for sal av økologisk, kortreist mat. Tulsi var opptatt av potensialet til lokale matsystem som eit alternativ til internasjonal import, eksport og transport. Innleiingsvis gjorde han eit poeng av at det ikkje handlar om å mobilisere dei unge, men å involvere dei, slik at dei saman kan bygge noko. Ei utfordring han har møtt i si verksemd er at dei unge han sysselset etter få månader, når dei har tent opp nok pengar, seier opp jobben for å dra utanlands. Difor, forklarte Tulsi, må dei unge involverast som entreprenørar, slik at dei skal ynskje å bli i landet og investere sin kreativitet og sitt pågangsmot i Nepal heller enn å reise ut.

Det er ingen tvil om at nepalsk ungdom er full av kreativitet og engasjement for å saman forme den kvardagen og verda vi lev i. Diskusjonane vi har hatt gjennom workshopen  viser at sjølv om vi står ovanfor ulike kontekstuelle utfordringar i vårt arbeid i Noreg og Nepal, deler vi måla om ein berekraftig og rettferdig bruk av ressursar, samt viktigheita av å inkludere og fremme synspunkta og stemma til dei unge. Alt engasjement og pågangsmot hos ungdommane vi har vore i lag med dei siste dagane fekk meg til å ynskje at eg kunne vere ‘forever young’, og at eg var i byrjinga av 20-åra heller enn å nærme meg slutten.

Tusen takk til LI-BIRD, ved Lise Bjerke og Camilla Sæbjørnsen som er på Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet til LI-BIRD, for å invitere oss på workshopen, og takk til alle deltakarar for eit realt påfyll engasjement og inspirasjon! Klikk her for å sjå ein kort video LI-BIRD har laga frå workshopen.

 

Skrive av Ingvild Mangerud, internasjonalt utval i Spire.

[i] http://nepal.iom.int/jupgrade/index.php/en/iom-nepal

 

Kampanjegruppa leikar ikkje kamp for å oppretta eit framtidsombod.

Som ein kvar ekte kampførar har me brukt mykje tid på å legga strategiar og planar for vårens kampanje. No er me endeleg i gang med å setja planane ut i livet! Kampane har teke til frå fleire hald (det gjeld å ikkje satsa alt på eit kort, som meisterstrategen Bismarck sikkert sa ein gong), difor er me på Stortinget og på gata, på nett og på organisasjonsfronten.

Her legg me slagplanar saman ein laurdag over ein kopp kakao:
Spire - Framtidsombud
Dei siste vekene har me sprunge opp og ned trappene på Stortinget i ein freistnad på å få politikarane like gira som oss på Framtidsombodet. Men me treng ikkje berre å ha politikarane på laget, me treng sjølvaste folket i ryggen (nokon vil kanskje innvenda at politikarane trass alt representerer folket, men det er ikkje godt nok for denne gjengen). For å nå ut breitt er me i gang med å laga ein filmsnutt der representantar frå fleire generasjonar fortel kvifor dei meiner at Norge treng eit framtidsombod. Denne har me fått hjelp til å laga frå to dyktige filmstudentar, så me har trua på at resultatet blir bra.

Dersom du vil få med deg premieren av denne filmsnutten må du koma på alliansemøtet vårt 18. februar kl. 16.00 – 18.00 i 5. etasje på Miljøhuset. Dit har me invitert alle dei 30 organisasjonane og alliansane som støttar kampanjen. I tillegg kjem jurist Pål W. Lorentzen for fortelja om det rettslege grunnlaget til Framtidsombodet og styreleiar i LNU, Norges barne- og ungdomsorganisasjonar, Stian Seland kjem for å snakka om kvifor dei (med sine 96 barne-og ungdomsorganisasjonar i ryggen) støttar Framtidsombodet.

Kampanjemedarbeidar Christina på filmlocation:
Spire Framtidsombud video
Tilbake til kampføringsmetaforen: Sjølve dødsstøyten (eller i Framtidsombodet sitt tilfelle: LIVSSTØYTEN) set me inn i kampanjeperioden som tek til i slutten av mars! Sett av onsdag kveld 26. mars til kick-off på Kulturhuset og måndag 7. april til debatt på Litteraturhuset! Meir info om alt det andre kjekke me skal finna på kjem etterkvart.

Alt godt frå kampanjegruppa!

Grytidleg laurdag 26. oktober troppa den eminente kampanjegruppa opp på Miljøhuset med det mål for augo å vri hjernane våre. Vri ut kva då, tenkjer du kanskje? Gode idear sjølvsagt! Helst av det kreative, løysingsorienterte, underfundige, og billige slaget.

Utgangspunktet vårt var fylgjande: Det norske folk vil sjølvsagt ha ein helt som sørgjer for at rettane til borna og barneborna deira blir ivaretekne. Denne helten heiter framtidsombodet. Men korleis skal me få det norske folket til å innsjå at det dei vil ha er framtidsombodet?

Takka vera litt proff hjelp frå kampanjemedlem Malene, som har sjekka ut kva kampanjar som har fungert i andre land, kunne me konkludera med at kjensler er svaret me leitar etter. Me treng rett og slett at kjenslene til det norske folket vert sette i sving, og at den einaste måten desse kjenslene finn sitt utlaup er i kravet om eit framtidsombod.

Spire - Framtidsombud - Vårkampanjen 2014

Kampanjegruppa fann her mykje inspirasjon i det britiske samfunnet for verning av fuglar. Sjølv om ingen i kampanjegruppa er særleg opptekne av fuglar til vanleg kunne ein kikk på deira kampanjar få ein til å vilja ofra høgrearmen for å redda ein fugleart. Desse britiske fugleentusiastane veit å spela på kjenslestrengane ja!

Forutan å få oppretta eit framtidsombod vonar denne kampanjegruppa å skapa den mest kjensleladde kampanjen i Spire si historie. Det bør her nemnast at kampanjegruppa er merksame på at ikkje alle kjensler er bra kjensler. Ein kan ikkje bli for romantiske til dømes, og vert det for rørande, forsvinn kanskje bodskapen i tårene. Og er ein for sint, blir kanskje folk minna på Liv Signe Navarsete. Og om ein vert for intellektuell blir ein jo stempla som bokorm utan kontakt med røynda. Her er mange kjenslemessige fallgruver!

Takk og lov for engelske fuglefantastar! Me hugleikar dykk. Me hugleikar også framtidsombodet, og me hugleikar oss sjølve, som altså sette av ein laurdag (midt i heimeeksamen for nokon!) til å myldra idear.

Innlegg av Lina Hamre, Kampanjeleiar for Spires Vårkampanje 2014

Spire jobber aktivt for etableringen av et Framtidsombud. For andre år på rad er Framtidsombud Spires hovedkampanje.

Spire jobber aktivt for etableringen av et Framtidsombud. For andre år på rad er Framtidsombud Spires hovedkampanje.

Kampen for opprettinga av eit framtidsombod er Spire sin hovudkampanje også for 2014! Etter at Spire i år tok til orde for etableringa av ein ombodsperson for framtidige generasjonar, har me fått med oss over 30 andre sivilsamfunns- organisasjonar. Ombodet skal ha som oppgåve å fremja rettferd mellom generasjonar og jobba for å sikra langsiktig politikk og grunnleggjande rettar for etterkomarane våre.

Framtidige generasjonar vil merka til det fulle konsekvensane av politiske avgjersler tekne i dag. Det vil påverka deira moglegheiter til å møta økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringar. Det har også blitt rekna på at jo lengre me ventar med å setje i gang klimatiltak, jo dyrare vil det bli. Ei meir langsiktig politisk tilnærming vil difor vera fordelaktig for både noverande og framtidige generasjonar.

Miljølovnadane haglar frå dei ulike partia fram mot stortingsvalet. Erfaring viser at langsiktige omsyn til miljøet fort blir ignorert til fordel for ynskje om kortsiktig økonomisk og politisk gevinst. Framtida er difor sjeldan lenger vekke enn neste val. Det er naudsynt å etablera ein politisk uavhengig institusjon som kan hjelpa dei som tar avgjerslene til å tenkja langsiktig. Dette organet skal ha stor fagleg integritet, det skal kunna knyta ulike fagmiljø og sektorar saman, det skal ha innsyn i alle saker som angår feltet, og det skal ta initiativ og til utgreiingar og undersøkingar.

Noreg har vore ein viktig aktør internasjonalt for å setja berekraft, miljø og klima på dagsorden. Me har også underskrive og ratifisert dei fleste internasjonale miljøavtalar. Det var FN sin Verdskommisjon for miljø og utvikling, leia av tidlegare statsminister Gro Harlem Brundtland, som i 1983 fyrst definerte berekraftig utvikling. I deira sluttrapport ”Vår felles framtid” blir konseptet definert som utvikling som sikrar behova til den noverande befolkninga utan at dette går ut over grunnlaget til framtidige generasjonar til å dekka sine behov.

Etableringen av et Framtidsombud handler om solidaritet mellom generasjoner, og å i vareta ressurser og goder til de som kommer etter oss.

Etableringen av et Framtidsombud handler om solidaritet mellom generasjoner, og å i vareta ressurser og goder til de som kommer etter oss.

Framtidige generasjonar kan ikkje uttala seg. Dei kan ikkje røysta ved val og dei har inga økonomisk eller politisk makt. Konseptet om eit ombod går nettopp ut på at ein offentleg institusjon kan bli oppretta når ein enkeltperson eller gruppe manglar tilstrekkeleg sterke talspersonar i politikken. Noreg var det fyrste landet i verda som oppretta eit barneombod, og har no åtte ombod til saman. Me bør no halda i hevd omdømet vårt som eit føregangs-land innanfor sosiale rettar og miljø og oppretta eit framtidsombod.

Det er fyrste gongen Spire vel same hovudkampanje to år på rad, og me er no i startfasen av å vidareutvikla kampanjen. Grunnlaget er lagt av den førre kampanjegruppa, noko som gir den nye kampanjegruppa stor fridom i val av verkemiddel. Kampanjegruppa treng framleis engasjerte folk. Ta gjerne kontakt dersom dette er noko du (eller nokon du kjenner) er oppteken av, og om du kan forplikta deg til litt ettermiddags- og kveldsarbeid framover hausten. Me ynskjer dine innspel i kampanjearbeidet! Du vil få arbeidserfaring, møta engasjerte og hyggelege folk, og få moglegheita til å vera med å betra strukturar i det norske systemet og livsgrunnlaget for komande generasjonar.

Høyrest dette interessant ut? Ta kontakt med kampanjeleiar Lina Hamre på tlf: 924 29 868 eller på mail: hamre.lina@gmail.com

Les meir om kampanjen her.

Innlegg skrevet av Line Hamre & Synneva Laastad fra  Spires kampanjegruppe.

This and other exciting questions were raised at our conference on sustainable development in Malawi — jointly hosted by Spire and our partner organization, Network for Youth Development, from June 26-7.

Spire - Malawi 1

The conference brought together over 30 participants from national TV reporters to law students, young activists to high school teachers. Both rural and urban Malawians attended as well as two representatives from a partner organization in Zambia…

Spire - Malawi 2

…and us! We, Caroline and Elyse, represented Spire.

For the past two months, we have been planning the conference via email with our co-hosts in Network for Youth Development, Pilira and Amakhosi. This week, we finally met in person — a friendly and fun meeting in the ‘Warm Heart of Africa.’

Spire - Malawi 3

We quickly found our place in the bright and friendly NfYD offices, finalizing conference preparations while enjoying African music and sharing family photos on Facebook.

Chop My Money by P-Square

At the conference,we gave presentations about Spire as an organization,  campaign-planning, sustainable development in Norway, and rights for future generations. We also led a very successful theatre workshop where the participants acted out issues of sustainable development that affected their local communities. Through such activities and discussions after the presentations, we were able to spot the unique challenges for Norwegian and Malawian youth in promoting a sustainable future.

Spire - Malawi 4

At the good-bye dinner, we shared Chinese noodles and thoughts about the conference. Our NyFD hosts presented us with a traditional chitenje cloth to remember our time in Malawi…and a secret gift we will wait to open at the next KG meeting! Overall, our time in Malawi has helped us build our relationship with NfYD and spread the Spire message of sustainability to a new and wider audience. Zikomo kwambili to all involved for a wonderful conference!

Spire - Malawi 5