Diamantino

Det var tredje dag på feltarbeid for soyakampanjen til Spire, og vi ville ut fra byen til rurale områder for å finne soyaproduksjon. Produksjonen her i Mato Grosso som er så sentral for norsk kjøttproduksjon, men som vi enda ikke kunne mye om. Valget for utferden falt på den lille byen Diamantino. Diamantino er et av de stedene som har produsert soya til det norske markedet. På leit etter opprinnelsen til den soyaen og konsekvensene produksjonen skaper for miljø og lokalsamfunn, var dette et naturlig reisemål. På busstasjonen i Cuiabá blir de lettere forfjamset over de tre jentene som skal på dagstur. Hva skal vi i Diamantino? Vi vil ikke røpe for mye og holder kortene tett til brystet, men vi sitter igjen med andre spørsmål. Hvorfor går det ikke flere busser? Er det ikke noen som bor der? Dagens tidlige buss har allerede kjørt, og redningen vår blir taxisjåfør Osvald som lover å ta oss med til Diamantino og hjem igjen. Fra forsetet i taxien frisker jeg, Aurora, opp portugisisken min og samtidig får vi en førsteklasses guide for turen. Fornøyde og spente suser vi ut av byen mot soyaland.

Spire på feltarbeid i Brasil

Osvald tror fortsatt vi er turister og viser ivrig fram den brasilianske savannen, cerradoen. ”Her er det ingenting,” sier han og bekrefter dermed det puslete ryktet til dette biomet. På tross av et rikt biologisk mangfold med over 10 000 plantearter og en rekke ulike dyr, blir ikke skogen og faunaen her verdsatt. For meg står biomet fram som en herlig blanding av palmer, busker og trær, noen med knallgule blader. Ifølge myndighetene er cerradoen lite produktiv og arealet kan med fordel brukes til ekstensivt jordbruk, for eksempel soya. Vi ser rundt oss, er det soya her? Ingen soya forløpig. Da vi er kommet opp på det vakre fjellplatået, chapadaen, ser Nora og Maria på kartet i baksetet. Det er noe som skurrer. Vi er på vei mot øst, mens Diamantino ligger i nord-vest. Osvald banner kraftig og snur.

Spire på feltarbeid i Brasil

Det er tett mellom bilene og innimellom kniper det i magen, men Osvald kjører pent.

Forbi oss suser tunge lastebiler. Vi har beveget oss bort fra turistveien og over i industritrafikken. De store avlinger fra jordbruket blir fraktet fra bygda mot byen. På jordene rundt oss blir det produsert mais og soya, en sort per sesong. Vi blir lettere skuffet da vi skjønner at det fortsatt er maissesong og ingen soyaspirer å se. Likevel gir landskapet inntrykk. Jordene strekker seg nakne ut mot horisonten. I motsetning til cerradoen vi kjørte forbi tidligere ser vi ingen fugler og mangfoldet av planter er fraværende. Etter noen mil slår det meg at jeg ikke har sett en eneste gård, kun en traktor som sprøytet i det fjerne.

Spire på feltarbeid i Brasil

”Nå er vi her,” sier Osvald og er tydelig lettet. Det ble en ekstra lang dag for ham. I Brasils tredje største delstat er avstandene store, særlig når du tar en omvei på 20 mil. Vi ser oss rundt. Den Diamantino vi finner er et veikryss, et par restauranter, industrianlegg med store siloer, lager og parkeringsplasser fylt med enda flere lastebiler. Heller ikke her ser vi bebyggelse. Det er ikke rart det går få busser hit, tenker jeg. Senere finner vi ut at det bor nærmere 20 000 mennesker i Diamantino. Hvor sentrum befinner seg og hvordan innbyggerne livnærer seg forblir en gåte. Det vi så var at svært få bor i nærheten av den dyrka jorda, produksjonen var sterkt industrialisert og preget av store jordbruksselskaper, agrobusiness.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Store, lovende reklameskilt pryder byen.

Vi føler oss litt malplassert der vi kjører mellom industritrafikken og de store lagrene. Vi vil gjerne ha med noen gode bilder hjem til forbrukerne i Norge. Hele 57 % av proteinkildene brukt i norsk dyrefôr kommer fra soyabønner ifølge den nylig publiserte rapporten ”From Brazilian Field to Norwegian Farms” av Framtiden i våre hender, Regnskogfondet og Kirkens Nødhjelp. Rapporten viser dessuten at store deler av importen kommer fra Mato Grosso, blant annet fra Diamantino. De nakne jordene og de store lagrene i Diamantino føles fjernt fra norsk jordbruk. Til og med taxisjåfør Osvald rister oppgitt på hodet når vi forteller om soyaforbruket i norsk jordbruk. Han visste ikke engang at kyr kunne spise soya. De brasilianske kyrne lever for det meste på gress og mais, mens soyabønnene som produseres rett ved sendes til de fjerne slektningene i nord og øst.

Spire på feltarbeid i Brasil

Disse kuene spiser garantert ikke soya.

Gatelyktene tennes og solen daler bak de store siloene. Vi har en lang vei tilbake til Cuiabá. Før vi vender tilbake mot byen, får vi knipset noen bilder av dagens helt. Fra å være en noe forknytt mann har Osvald blitt vår beste allierte, vår lokale agent som stopper i veikanten for å ta foto og trykker ned gassen før vi blir oppdaget. Vamos! Vi hopper inn i bilen og kjører av gårde, litt saktere denne gangen.

Spire på feltarbeid i Brasil

 

Skrevet av: Aurora

For tredje år på rad arrangerte Framtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp Matgilde mot hungersnød på torget i Trondheim, og Spire Trondheim var med og bidro. I flere dager på forhånd samlet vi sammen mat fra dagligvarebutikker og bakerier som ellers ville havnet i søpla. Så på lørdag 21. juni stilte vi oss opp på torget og delte ut mange deilige matretter helt gratis. Hvis man allikevel følte behov for å gi noen mynter så var Kirkens Nødhjelp der for å samle inn penger til krigens ofre i Syria. Til tross for dårlig vær var det mange som møtte opp og spiste lunsjen sin hos oss. På storskjermen rullet et slideshow med fakta og tips for å redusere matkasting (se linkene under).

Spire er med på Matgilde i Trondheim

Siste kvelden før matgildet var jeg med Miljøpartiet de Grønne på dumpster-diving eller konteinerdykking. Denne maten ble ikke brukt i matserveringa. Vi la den i en haug (Matberget) der folk kunne forsyne seg og ta med hjem.

Spire er med på Matgilde i Trondheim

De 830 millioner menneskene som i dag lider av alvorlig underernæring, kan bli mette på mindre enn en tredel av den maten som kastes i USA og Europa. Ti prosent av klimagassutslippene i den rike delen av verden kommer fra dyrking av mat som aldri blir spist. Flere politiske partier i Trondheim har bedt oss om innspill til miljøpolitikken. Da har vi selvsagt også gitt dem noen innspill som kan redusere matkastinga i Trondheim. I Oslo har man opprettet en matsentral der de samler inn mat fra butikkene som ellers ville blitt kastet, og så deler de ut til hjemløse og narkomane. Det er på tide å opprette en slik matsentral her (og i andre byer) også.

Spire er med på Matgilde i Trondheim

Aldri før har mulighetene til å redusere matsvinnet vært så gode som nå. Likevel har kanskje aldri så mye mat gått til spille. Årsakene er mange. Agurker som er for krokete blir sortert ut før de kommer til butikken. Potetene er for små eller for store. Kanskje blir aller mest verdifull mat kastet fra båter og fiskemottak, når fangsten består av feil sort fisk eller fisk som ikke holder ønskede mål, eller når kvotetaket er nådd før trålposen er tømt i lasterommet. EU anslår at mellom 40 og 60 prosent av fisken som blir tatt av EU-båter, blir kastet død eller halvdød tilbake i havet.

Her er linken til slideshowet:

http://vimeo.com/99015099

Og her er noen andre relevante linker:

http://www.fao.org/docrep/014/mb060e/mb060e.pdf

 

Skrevet av: Spire Trondheim

I dag bur over halvparten av alle menneske i byar. Sidan det vanlegvis ikkje vert produsert mykje mat i byar, og sidan naturlege system slik som vasskrinslaupet har vorte kraftig modifisert i vårt forsøk på å nytta både land- og vassressursane maksimalt, kan bybebuarar generelt reknast som meir ”matusikre” enn folk på landet. Dette gjeld særleg dei fattigaste, og enno meir dei fattigaste i ei fattigaste landa. Dersom den einaste maten ein har tilgang på er den ein kan kjøpa, kan effekten av fluktuerande matvareprisar bli fatal.

Tanken er altså at dersom ubrukte areal i byen vert nytta til å produsera mat vil innbyggjarane bli litt mindre sårbare ved brå endringar i matproduksjonen (nasjonalt og internasjonalt). Ekspertpanelet til FNs mat- og landbruksorganisasjon uttrykker det slik: ” Food and nutrition security for the urban poor and vulnerable will require special adaptation strategies including the potential for innovative urban agriculture and decentralized urban development.” Typiske eksempel vil vera å planta mat på flate tak, i hagar, bakgårdar og langs jernbaneliner, men enkelte tek òg til orde for å planleggja byar med plass til matproduksjon.

I tillegg til å auka matsikkerheita vil bruk av bylandbruk (”urban agriculture”) ha andre positive effektar som jord og planter generelt har. Jord held lenger på vatn enn asfalt, og planter drikk vatn. Ved store nedbørsmengder vil grønt i byen gjera at vatnet gradvis sig ut i gatene eller ned i grunnvatnet, heller enn at alt renn nedover gatene samstundes. Slik må det meir vatn til før det vert eit problem.

Det heile er ein slik vakker fantasi, og vert berre betre dersom me òg tek med i rekninga at menneske, dyr og insekt likar planter, og at bylandbruk dermed kan ha positive effektar både på mental helse og biologisk mangfald. Men manglar denne idéen realisme?

Eg har lagt merke til ein del planter i ulike byar rundt om i Europa. For eksempel sit eg i skrivande stund i Berlin. Berlin kan seiast å vera ganske grøn. Byen har mykje ubrukt areal og mange parkar, for ikkje å snakka om mange unge og radikale innbyggjarar som likar grønsaker. Kva er så resultatet?

Det vert planta mykje på små areal rundt om kring. Det er koseleg og insektlivet blomstrar, men det har ikkje store resultat i form av mat.

Spire - bylandbruk - solsikker

I Lisboa kom eg over denne hagen. Den var ikkje særlig dekorativ, men den var full av matplanter og kompost. Her kan det nok vera snakk om matutbytte for dei involverte!

Spire - Bylandbruk - Hage i Lisboa

Og kva så i Oslo? Me har fått ein svært dekorativ hage midt i Spikersuppa. Den er lekker og omtrent like nyttig som solsikkene i Berlin.

Spire - Bylandbruk - Spikersuppa

Ved Urtegata på Grønland er det ein kjempesøt liten hage som MAJOBO har sørga for. Den hadde mykje mat på eit lite areal, og det beste av alt er kanskje at det ser ut som alle tek godt vare på grønsakene i denne hagen. Slike prosjekt har stor opplæringsverdi, men det må nok større areal til før me verkeleg kan snakka om matsikkerheit. Taket på Alna senter, for eksempel.

Spire - Majobo - bylandbruk Oslo

 Innlegg av Nora Bækkelund, Spires Matutvalg. Foto: Nora Bækkelund og Elyse Leonard