Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Vi i Spires klimautvalg har denne våren ønsket å sette fokus på hverdagsløsninger til et problem som kan føles overveldende og av og til håpløst: klimaendringer. I februar og mars inviterte vi til en rekke lunsjforedrag på Blindern med tittelen “Kreative løsninger på fossile problemer” (10 poeng for ordspill) hvor vi blant andre hadde Kristin Sunde fra foreningen Laboratoriet som lager finurlige innretninger av elektronisk avfall. Genialt gjenbruk syns vi i Klimautvalget, og her kan du lese mer om akkurat dette lunsjforedraget!Vi ønsket å avslutte denne positive våren med kuler og kanoner og arrangerte derfor en klimavennlig fest den 6 juni. Det ble til en helaften med foredrag, mat & drikke og underholdning! Til kvelden hadde vi leid Bjørnehuset, som er et flott tømmerhus øverst på St. Hanshaugen. Det ligger veldig sentralt, så å ta sykkel eller beina fatt for å komme seg dit var ikke noe problem!

Nora og Are ser til at folk vet hvor de skal!

Inspirerende foredrag

Kveldens faglige innhold stod Einar Wilhelmsen fra miljøstiftelsen Zero og Christoffer Ringnes Klyve fra miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender for. Einar holdt et morsomt og spennende foredrag om teknologiske løsninger for å redusere utslipp, og hvordan veien til fornybarsamfunnet ikke er så lang og håpløs som det kan virke som. Christoffer fortalte engasjert om hvordan klimavennlige løsninger må være enkle og morsomme for at folk som ikke er like miljøengasjert som oss skal omfavne dem. Han trakk frem el-sykler som et veldig godt eksempel på miljøvennlig transport som også er morsomt, noe som kan sees på ”el-sykkelgliset” til heldige innehavere av en slik.

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

 

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Einar Wilhelmsen fra Zero hos Spire

Einar Wilhelmsen fra Zero

 

Vegetarmat

Kjøttproduksjon er en storforbruker av både energi, vann og areal. I norsk kjøttproduksjon blir det brukt mye kraftfôr laget av soya fra Brasil. Dette er en problematikk som er høyaktuell, og vi i Spire vil rette fokus mot dette gjennom årets kampanje, som skal handle om nettopp soya.

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

 

Etter foredragene ble det servert soyafri, vegetar-grillmat. Anna og Nora fra Klimautvalget var kveldens kokker og serverte grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning & valnøtter, sennepsmarinerte grønnsaker på spyd og en potetsalat med rapsoljevinaigrette.Maten ble en stor suksess og det var ingen som klagde på fraværet av både pølser og koteletter!

 

Vi tenkte nøye gjennom menyen på forkant for å gjøre den mest mulig miljø- og klimavennlig. Her er noen av valgene vi tok:

 

Surdeigsbrød på økologisk korn

Økologisk matproduksjon verner om det biologiske mangfoldet og jordkvaliteten. Omlegging til mer miljøvennlige matproduksjonssystemer er en del av løsningen på klimaproblemene. Et småskala landbruk basert på agroøkologiske metoder, er et klimavennlig landbruk!

 

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Norsk geitost

Når geiter går på beite på sommeren beiter de mer på busker enn gress, og gjør en god jobb for å holde landskapet åpent. Stadig ytres det bekymringer over norsk kulturlandskap som gror igjen, geiter er en av løsningene! For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig. Hvis Norge kan begrense importen av kraftfôr og ta i bruk potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter, er vi kommet en bit på vei!

Honning

Honningbiene er viktige for pollinering av mange matplanter. I økologisk birøkt består bienes trekkgrunnlag vesentlig av viltvoksende planter som ikke sprøytes eller gjødsles. Honningen ble innkjøpt i Ommang Søndre sin gårdsbutikk da Spires matutvalg var på gårdsbesøk i forbindelse med årets såfrøaksjon litt tidligere i vår.

Kål

Hodekål dyrkes i åker og ikke i veksthus, noe som er mer klimavennlig. I tillegg kan kål lagres lenge og kan brukes til så mye mer enn bare fårikål!

Potet

Potet spises relativt uforedlet noe som gir et mindre energiforbruk. Potet gir god metthetsfølelse og er langt mer klimavennlig enn for eksempel ris!

Rapsolje

Nordisk rapsolje har blitt transportert kortere enn importert olivenolje. Restene fra rapsoljeproduksjon kan brukes til å lage kraftfôr!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

En fin avslutning på en fin kveld

Når alle hadde forsynt seg av maten både en og to og tre ganger og solen holdt på å gå ned bak trærne, hadde vi gleden av å få besøk av Vetle Vik Gundersen og Andreas Høvsetfra bandet Verdensrommet. De spilte stemningsfull akustisk musikk for oss, og det var en fin avslutning på en meget bra kveld!

God stemning rundt bordet

God stemning rundt bordet

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

 

Skrevet av  Klimautvalget i Spire