Teknologioverføring


Høsting av ris i Nepal.

Høsting av ris i Nepal. Foto: Lise Bjerke.

Med 123 forskjellige morsmål, mer enn 100 forskjellige folkegrupper og verdens største høydeforskjell innenfor et land (fra 70 til 8850 m.o.h.), er Nepal et mangfoldig land. Det biologiske mangfoldet blir også stort i et land der klimaet strekker seg fra tropisk sommer til arktisk vinter. For småbøndene i Nepal er det viktig å ta vare på dette mangfoldet, for å kunne sikre seg mat i en hverdag som preges av ustabile dyrkningsforhold på grunn av klimaendringer, i tillegg til økende matvarepriser.

Vår første dag på jobb! Lykkeønskninger med tikka i panna :)

Vår første dag på jobb! Lykkeønskninger med tikka i panna 🙂 Foto: Mahesh Shrestha.

Vi er to Spire-medlemmer som skal jobbe med blant annet matsikkerhet, biologisk mangfold og klimatilpasning for organisasjonen LI-BIRD (Local Initiatives for Biodiversity, Research and Development) i Pokhara, Nepal. Vi deltar i en utveksling gjennom Fredskorpset (som ligger under Utenriksdepartementet) mellom LI-BIRD og Utviklingsfondet i Norge. I ett år framover skal vi jobbe i Pokhara, mens Reshna Udas fra Nepal skal jobbe for Utviklingsfondet (og Spire!) i Oslo.

Vi bytter plass for å kunne lære av hverandres organisasjonsarbeid i tillegg til å utvikle teknisk kunnskap, og utvikle forståelse for kulturelle og sosiale forskjeller. Utviklingsfondet støtter mange av LI-BIRDs prosjekter, så et annet viktig mål for utvekslingen er å knytte bånd mellom organisasjonene og skape bedre grunnlag for kommunikasjon.

LI-BIRD jobber for å bedre livsgrunnlaget for fattige og marginaliserte husholdninger og småbønder i Nepal og resten av Sør-Asia. Det interessante for oss som kommer fra Spire og mer politisk rettet arbeid, er at LI-BIRD i mye større grad jobber på lokalt nivå, gjennom å bruke deltakende metoder og lokale løsninger. “Deltakende metoder” er noe man ofte hører om i norsk organisasjonsliv også, men som regel er vi ikke like flinke til dette i praksis. Vi gleder oss derfor veldig til å lære mer om hvordan LI-BIRD jobber.

Diskusjon om hvilke rissort som er best egnet i Tanahun. Foto: Lise Bjerke.

Diskusjon om hvilke rissort som er best egnet i Tanahun. Foto: Lise Bjerke.

Forrige uke var vi på feltbesøk, og fikk se noen av de metodene de bruker i sitt arbeid. I Tanahun fikk vi se hvordan ulike kryssede rissorter testes ut på et og samme felt, ved at de dyrkes av lokale bønder. I prossesen med å velge ut hvilke sorter som skal bringes videre, blir bøndene involvert og får si sin mening om smak, høyde, sykdommer og andre forhold som vil ha noe å si for om lokalbefolkningen vil ønske å spise og ta i bruk rissorten. Det er liten vits i å bringe videre en sort som ikke vil gjøre det godt på det lokale markedet. En interessant diskusjon vi overværte var ang. høyden på risstråene. Selv om den lave sorten kanskje var bedre når det gjaldt kvalitet, ville den høye sorten kunne gi større mengde høy – og dermed kjærkomment ekstra dyrefôr til gården. Det er mange ting å tenke på, og derfor viktig å inkludere alle bøndene, når valg med langsiktige konsekvenser skal tas.

Framover håper vi å kunne dele noen av våre erfaringer med folk tilknyttet Spire og Utviklingsfondet. Hvis du ønsker å lese og se mer fra vår hverdag i Nepal, kan du titte innom vår blogg: http://www.liseandcamillainnepal.wordpress.com

Skrevet av Camilla Sæbjørnsen og Lise Bjerke, Spire-medlemmer og deltakere i en Fredskorps-utveksling mellom Utviklingsfondet i Norge og LI-BIRD i Nepal

Camilla i sitt rette element: På feltarbeid! Foto: Lise Bjerke

Camilla i sitt rette element: På feltarbeid! Foto: Lise Bjerke

Et møte med gjestfrie bønder i Tanahun. Foto: Camilla Sæbjørnsen.

Et møte med gjestfrie bønder i Tanahun. Foto: Camilla Sæbjørnsen.

Jack, Marita, Guri, Hallvard og Johanne på Bellasenteret i Københan

Spire er ikke den eneste Norske ungdomsorganisasjonen på klimatoppmøtet. I dag skulle vi, Natur og Ungdom, LNU, Changemaker  og Unge Venstre møte Solheim for å legge felles press på Norge. Ungdom vil måtte leve med klimaendringer på en helt annen måte enn foreldrene våre. Det er derfor viktig at vi får sagt vår mening og at vi blir hørt. Situasjonen i forhandlingene er imidlertid så intens nå at Solheim ikke fikk møtt oss. Men plutselig dukket ingen ringere enn utenriksminister Jonas Gahr Støre opp… (mer…)

dsc_16193Verda treng politikarar som viser leiarskap i klimasaken.

 

Av: Elisabeth Veivåg Helseth

Dei siste vekene har medlemslanda i FN vært samla i Poznan for å diskutere ei utfordring som er felles for alle på jorda: korleis kan me hindra vidare global oppvarming og ytterlegare klimaendringar. Ein kunne jo tenka at det var enkelt å komma til ei løysing, det er jo berre å gi og ta litt, og gjera nokon kompromiss, så vil kutt i klimagassutslepp væra eit faktum. Men slik er det dessverre ikkje. Utgangspunktet til dei som samla i Poznan er nemleg så vidt forskjellig. Nokon land har pengar, makt og ressursar til å takla klimaendringane, i alle fall i nærmaste framtid. Mens andre land allereie dagleg møter problem som resultat av global oppvarming, men står utan midlar til å tilpassa seg. Rettferdig? Det er enkelt å skjønna at største del av ansvaret for den menneskeskapte globale oppvarminga ligg hos dei industrialiserte landa. Og i forlenginga av denne innsikta forstår me at utviklingsland har svært vanskeleg for å akseptera eventuelle krav om at dei må forplikta seg til utsleppskutt.

 

Det er fattige menneske i Sør som blir ramma hardast av klimaendringane. Her i Noreg slepp me, foreløpig, billeg frå det heile. Litt mindre snø. Litt meir regn og surt ver. Nokon ukjente, kanskje til og med tropiske, dyreartar som tar turen til det kalde landet vårt. Men uansett kva utfordringar me måtte møta her, har me jo godt utbygd infrastruktur og eit stort lager av pengar å ta av. Berre litt guffent å tenka på kvar dei pengane kjem frå då. Olje- pengar. Det seier seg sjølv at det følgjer eit vist ansvar med rikdommen vår.

 

Samstundes som dei fleste politiske leiarane i rike, industrialiserte land skjønnar at dei må redusera utslepp av klimagassar, er dei svært motvillege. Det å ikkje kutta i klimagass- utslepp vil i framtida få alvorlege konsekvensar for verdsøkonomien, men det er pr i dag ein nasjonal risiko knyta til å forplikta seg til utsleppskutt. Denne risikoen ville naturleg nok bli redusert ettersom fleire land inngjekk i ein global avtale. Difor er det viktig at nokon går foran og tar initiativ.

 

Det er dei industrialiserte landa som sitter med trumfkorta i dei internasjonale klimaforhandlingane. Men dessverre viser desse landa skremmande lite vilje til å investera i viktige områder som klimatilpassing og teknologioverføring. For utviklingslanda er finansiering av klimatilpassing og ’grøn’ teknologi svært avgjerande i ein internasjonal avtale. Det er ingen grunn til at utviklingsland skal følgja i våre, miljø- øydeleggandes, fotspor. Utan vilje til å bidra med finansiering, vil industrialiserte land møte lite forståing frå utviklingsland i desse og vidare forhandlingar. På Bali i fjor kom Noreg med eit viktig bidrag til bevaring av regnskog. Fram mot København 2009 er det avgjerande at Noreg også bidrar med betydeleg finansiering til klimatilpassing og teknologioverføring. Noreg kan markera seg som eit tydeleg føregangsland i klimasaken, og dette er eit ansvar den norske regjeringa bør ta på alvor.

 

2009 må bli året for å setta søkelys på  konsekvensane klimaendringar har for mange fattige i utviklingsland. Spire meinar at ein sterk klimaavtale bør bli signert i København 2009, og at politikarane bør væra lovmessig forplikta til dei løfta dei gir i førehald til kutt i klimagassutslepp. Ei klimalov er allereie snart på plass i England, og andre europeiske land ser no på mogleikane for å innføra ei slik lov. Noreg bør vera offensivt ute i klimasaken, og størstedelen av norsk utsleppskutt bør takast heime. Det er på tide å ta ansvar.