Mat og landbruk


Verden er i endring, enkelte vil hevde i et raskere tempo enn noen gang før, og måten vi organiserer verdenssamfunnet på er radikalt forskjellig fra hvordan vi gjorde det for noen tiår siden. Enkelte trekker fram ord som globalisering, kapitalisme, frihandel, kommersialisering og privatisering for å peke på trender som kan beskrive retningen verden går i. Mange av disse begrepene kan oppfattes ulikt av ulike personer, og begrepet globalisering er kanskje blant de mest omstridte.

Noen vil hevde at verden i dag er mer integrert, fragmentert og preget av økonomiske forhold og handel enn noen gang tidligere, mens andre er uenige. Noen mener at den formen for økonomisk organisering vi har i verden i dag, med stadig flere aktører, stadig mer geografisk komplekse mønstre og nye produksjonsmetoder, er helt annerledes enn alt vi tidligere har sett. Med både de negative og de positive konsekvensene det medfører. Uten å gå for dypt inn i kompliserte begrepsdiskusjoner, kan vi med sikkerhet si at ting forandrer seg, og at måten verdenssamfunnet produserer og handler på er veldig annerledes enn før. Det er få sektorer som får merke følgene av globalisering sterkere enn jordbruket.

Måten jordbruket organiseres på sier mye om hvordan vi organiserer samfunnet forøvrig. Før industrialiseringen på 1800-tallet, levde de fleste av jordbruk på en eller annen måte, og da først og fremst selvforsyningsjordbruk. Matusikkerheten var ofte stor fordi man var sårbar for ting som kunne skape dårlige avlinger. Da industrialiseringen kom, flyttet folk inn til byene, og jordbruket ble en sektor som først og fremst skulle mette den industrialiserende nasjonen. Jordbruket selv ble industrialisert og effektivisert, og man fikk til å produsere mer enn før.  Selv om man begynte å produsere og handle med mat på en ny måte, var det fremdeles bøndene som hadde kontroll over matfatet og produksjonsmåtene.

Det var ikke før etter andre verdenskrig, med den grønne revolusjonen og utvikling av nye typer såfrø og dyrkingsmidler, at store selskaper begynte å finne måter å gå inn i jordbruket og tjene penger på: jordbruket begynte å bli agrobusiness. I begynnelsen ble den grønne revolusjonen betraktet som et mirakel som hadde mulighet til å utrydde sult og fattigdom. Bønder kunne kjøpe superfrø som ga større avlinger, og fikk tilgang til kunstgjødsel og sprøytemidler for å sikre veksten.

Etter hvert oppdaget man at alt ikke var like rosenrødt. Agrobusinessmodellen viste seg å ikke være miljømessig bærekraftig. Den bidro tvert imot til en sakte utradering av ressursgrunnlaget jordbruket er avhengig av. Bøndene fant fort ut at bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler gjorde jorden «avhengig». Det ble vanskelig å slutte. Samtidig var det dyrt å kjøpe disse innsatsmidlene, og mange bønder fikk stor gjeld. I tillegg begynte frøene, grunnlaget for bøndenes virke, å oppføre seg annereledes enn før. Det nyttet ikke lenger å ta vare på frø fra en sesong til den neste, slik bøndene alltid hadde gjort, fordi frøene neste sesong ikke ville spire godt. Men kanskje det verste av alt: en dag våknet man opp og oppdaget at makten over jordbruket, over frøene, over ens levebrød og over maten selv, ikke lenger var i bøndenes eie, men i agroselskapenes.

Det har vokst seg fram en vanvittig svær business i jordbruket som gir konsekvenser vi bare såvidt har begynt å begripe. Selve grunnlaget for mat og liv – frøet – begynner å bli privatisert. Bønder flere steder i verden møter nå en virkelighet hvor de ikke lenger har eierskap over frøene. Gigantselskapet Monsanto fører blant annet målrettede søksmål mot bønder som har fått Monsantofrø inn på jordene sine uten å ha betalt for dem. Dette kan ofte skje for eksempel ved at vinden sprer frø fra nabogården. Monsanto kan gjøre dette takket være WTO sitt TRIPS-avtaleverk, som gjør at man kan ta patent på såkalt «intellectual property», blant annet frø med manipulerte egenskaper.

Filmen over er en super innføring i et tema som matutvalget i Spire er veldig opptatt av, nemlig hvem som skal ha kontrollen over verdens matfat og hvordan verdens jordbruk bør være. Filmen er laget av den britiske organisasjonen The Gaia Foundation, og ble vist på Blindern i slutten av september. Jeg håper du ser den, deler den, blir inspirert og lærer noe nytt om et tema folk flest, spesielt i Norge, kanskje ikke tenker så mye på til daglig.  Om du blir såpass engasjert at du har lyst til å bli aktiv, er du så klart hjertelig velkommen hos oss!

– Mari Gjengedal (leder for matutvalget i Spire)

Etter to lange dager i FAO-bygget i Roma er Civil Society Mechanism (CSM) Forum over for denne gang. Vi har sammen med organisasjoner fra forskjellige steder i verden diskutert og gjennomgått planen CSM har for konferansen i komiteen for verdens matsikkerhet (CFS39) neste uke. Vi har møtt mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn og har fått mye nyttig informasjon som vi kan ta med videre. Det var ikke mange ungdomsorganisasjoner tilstede, vi i Spire var de yngste deltakerne. Spire er hovedsaklig enig i det som blir avgjort i CSM og vi valgte derfor å fokusere på unges rolle og rettigheter da det var mulig å komme med innspill.

Jeg er ny i Spire og har aldri vært på en slik konferanse før, og det var nytt og spennende å få være med og se hvordan et slikt forum foregår. Men siden det kun har vært representanter for sivilsamfunn og andre NGOer det var ikke så skummelt denne gangen. Stemningen blir nok en annen neste uke. Som det ble sagt tidlig på morgenen: ”I can see you are representing the civil society, no one is putting on a tie”.

Helgen har hatt fokus på ni temaer til CFS39, der de fleste har hatt et utvalg som har jobbet med temaene gjennom hele året. Temaene var:

  1. Climate Change and food security
  2. Social protection
  3. Responsible agricultural investment (rai)
  4. Global Strategic Framework (GSF)
  5. Protracted Crises
  6. Food Security & Nutrition Terminology
  7. Monitoring & Accountability
  8. Policy gaps & emerging issues
  9. Global & Regional Coordination & Linkages with CFS

Spire valgte å fokusere på gruppemøtene om klimaendringer, ansvarlige jordbruksinvesteringer, global strategic framework (GFS) og Global & Regional Coordination & Linkages with CFS. Temaene fikk ca. to timer hver og mye av tiden bestod av orientering av hva som har blitt gjort gjennom året. Inntrykket vårt er at disse gruppene som jobber året rundt har mulighet til å påvirke mye og vi håper å kunne bli med fram til neste år.

CFS er som navnet sier en konferanse om matsikkerhet i verden. For noen representanter på CFS vil det si at det er matsikkerhet det skal være snakk om, ikke noe annet, som for eksempel menneskerettigheter, klimaendringer eller handel. Det er det andre FN-organer som tar seg av. Disse temaene har åpenbart en sammenheng og kan knyttes opp til problemene om matsikkerhet og matsuverenitet, og CSM mener derfor at det er helt riktig at CFS skal ta opp dette. Hvis ikke de forskjellige organene kan overlappes på denne måten kommer man ingen vei. En annen ting som ble diskutert i helgen var matsuverenitet. Begrepet matsuverenitet  handler ikke bare om å utrydde sult, men er ”folk, lokale samfunn og lands rett til å bestemme sin egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser”. Dette er noe av det viktigste Spire jobber med og det er derfor synd at begrepet ikke har stor oppslutning i CFS. Sivilsamfunnsorganisasjonene og CSM mener begrepet er svært viktig, men enkelte i CFS har klart sagt ifra at dette begrepet er noe de ikke vil se i det hele tatt og det blir derfor vanskelig å ta opp i CFS39. Dette er dumt, men man kan kanskje ikke forvente det beste på slike konferanser.

I morgen starter selve CFS39 og vil vare frem til 20. oktober. Dette blir ikke Spire med på i år, men etter to forberedende dager sammen med resten av representantene for sivilsamfunnet har vi fått et godt innblikk i hva man vil snakke om den neste uka. Spire har ikke vært med på det forberedende arbeidet gjennom året, som mange andre i CSM har, men vi vet at det ligger mye tid og ressurser bak det som vil bli gjort under CFS denne uken. Spørsmålet er om alt arbeidet som er gjort vil ha mye å si i forhandlingen på CFS. Selv om CFS er kjent for å inkludere representanter for sivilsamfunnet på konferansen betyr det ikke nødvendigvis at det får stor betydning i de viktigste beslutningene. CSM kan påvirke, men har ikke mye makt i forhold til de andre deltakerne.

Men Spire har troa og håper CFS39 gir positive resultater som vil bidra til matsikkerhet i hele verden. Aksel fra Utviklingsfondet blir igjen i Roma og skal delta på CFS39 og vi vil forhåpentligvis få noen positive oppdateringer på hvordan konferansen utvikler seg. Vi ønsker CSM lykke til på CFS39 og gleder oss til neste år!

– Jorunn Johannessen, medlem i matutvalget

Dette var ordene til representanten fra FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk) da hun ønsket velkommen ved åpningen av sivilsamfunnskonferansen i FAOs hovedkarter i Roma i dag morges. I sitt følelseladede innlegg snakket hun om at de siste estimatene nå sier at 870 millioner mennesker i verden lever i kronisk sult, og at når man jobber mot en sultfri verden, ” is the only acceptable number zero. Not a single more”.

Det var et budskap som ga resonans blant publikum, som alle har kommet til Roma et par dager før selve konferansen til komiteen for verdens matsikkerhet (CFS) begynner. Vi møttes for å bli enige om en felles politikk for sivilsamfunnet som ønsker å påvirke verdens matsikkerhetssituasjon. De representantene fra organisasjoner rundt omkring i verden som møttes hos FAO i dag, har jobbet i flere år for å skape en FN-institusjon hvor sivilsamfunnet skal høres og respekteres, og hvor vi faktisk kan få til reelle endringer. CFS er de siste årene blitt kjent som FNs kanskje mest radikale institusjon, hvor sivilsamfunnet både kan delta i forhandlingene og komme med forslag (dog ikke stemme, i hvert fall foreløpig). Det er dermed svært inkluderende i FN-sammenheng. Jeg som deltok som en av Spires representant under Rio+20-konferansen i sommer, merker også at det er en helt annen stemning her i Roma.

Likevel har vi hørt liknende følelsesladede taler som den FAO-representanten holdt i dag, før. I løpet av dagen har vi også hørt andre motivasjonsord, som: ”we have been deliberating a long time. Now is the time for action” og «we must go from planning to doing!». Alle vi som er idealistiske på vegne av verden har tenkt dette en stund. De tankene jeg sitter igjen med etter dagens møter er at det likevel ofte er veldig lite som skjer i forhold til innsatsen som legges ned.

Hvorfor? Den store hindringen er som regel å få omgjort den fine politikken som vedtas til faktisk handling. Det snakkes mye om ”implementation”, ”operalization” og ”representation of vulnerable groups” i FN-forhandlinger. Likevel er det sjelden vi ser reelle resultater ”on the ground”, i hvert fall i det omfanget vi gjerne skulle ønske oss.

Jeg og Jorunn fra matutvalget i Spire er representanter på sivilsamfunnskonferansen som holdes i Roma denne helgen. Den arrangeres av sivilsamfunnsmekanismen, som organiserer alt av sivilsamfunn som ønsker å mene noe om sult og matsikkerhet i verden. Det er veldig spennende å delta på det som foregår her nede, og vi lærer mye om aktuelle politiske saker som skal diskuteres. De som deltar på sivilsamfunnskonferansen er fantastisk dyktige mennesker som i mange tilfeller har jobbet med matsikkerhetsspørsmål i flere tiår. Mange snakker om hvor langt vi har kommet de siste årene, og at ting var mye verre i CFS før, da sivilsamfunnet knapt ble tillatt inn i forhandlingsrommet. Likevel sitter jeg her og tenker at ting går altfor sakte. Jeg spør meg selv: hvordan skal vi sørge for at ting faktisk skjer? Hvordan skal vi sørge for at land og stater faktisk tar til seg det som blir vedtatt her i Roma, og at det som skjer her får noe å si for virkeligheten til dem som faktisk lever i sult og nød hver eneste dag? Hvordan skal vi få til en reell endring i verden utover det å ha viktige møter mellom mennesker som sjelden eller aldri har hatt noen erfaring med det å leve i en hverdag hvor de ikke vet hvordan de skal få tak dagens middag?

En ting er å vedta frivillige retningslinjer for det ene og det andre, som for eksempel landinvesteringer, handlingsplaner for matsikkerhet og klimaendringer, eller ansvarlig vedlikehold av landressurser. En annen ting er å gjøre det til virkelighet, og tvinge landene i verden til å ta dette på alvor og ansvarliggjøre dem overfor de menneskene i verden som ikke får stemmen sin hørt.

Er det mangel på politisk vilje som forsinker prosessen? Er det mangel på kunnskap? Er det kapitalismens grep om verden som lar menneskeliv ofres på egoismens alter? Er det det at man fremdeles, etter så mange år med forskning og diskutering, ennå ikke klarer å bli enige om den riktige veien å gå for å redde verden? Jeg vet ikke. Kanskje er det litt av alt. Men en ting vet jeg likevel:

Vi som er unge kan ikke vise samme tålmodighet som er blitt vist tidligere. Vi kan ikke gå inn med et tiårsperspektiv i forhandlinger om de små skrittene på veien.

Vi kan ikke akseptere at internasjonale forhandlinger er nødt til til å ta mange år før man endelig kan vinne en liten seier. Vi må vise utålmodighet. Vi må stille krav. Vi må gjøre det klart at som verdens majoritet aksepterer vi ikke at 870 millioner av våre medmennesker lever i en virkelighet hvor de må ta umulige og forferdelige valg for å skaffe familien sitt neste måltid. Kravet er en bærekraftig og klimarobust matproduksjon som sikrer at alle i hele verden får nok mat å spise.

The only acceptable number is zero.

– Mari Gjengedal (leder for Spires matutvalg)

Hvert år har vi to kampanjer i Spire. Disse skal ha en politisk del og en informasjonsdel. Høsten 2012 har rettighetene til småskala fiskere hovedfokus gjennom kampanjen “Fisk For Folket”. Vi begynte med å sette fokus på norske handelsinteresser, og har skrevet en rapport om dette som vi lanserte tidligere i september. Rapporten Norway´s pursuit of trade and happiness: Norwegian trade interests and small-scale fishers in Kerala tar for seg hvordan norske oppdrettsinteresser påvirker livet til fiskere i utviklingsland. Det kan du lese mer om her.

Vi har lansert rapporten i Oslo, Tromsø, Trondheim og Bergen. Her fra Litteraturhuset (Hanne til venstre og meg til høyre).

I tillegg har vi arrangert u-landsseminar på Blindern om fiskeri og matsikkerhet.

Brit Fisknes (Norad), Arne Eide (Universitetet i Tromsø) og Carsten Pedersen (Masifundise).

20. september var vi tilstede ved Elvelangs i fakkellys langs Akerselva i Oslo. Her viste vi bilder fra feltarbeid, delte ut rapport og brosjyre, arrangerte quiz, og delte ut saltsild, lakrisbåter og tørrfisk.

Vi har hatt flere oppslag i media og fortsetter å jobbe med dette – samtidig satser vi framover på å ta for oss flere fiskeripolitiske tema. Det heiteste blir et arrangement om kvotebasert fiske i midten av november.

– Harald Sakarias (leder av Spire)

Kjære Spire-lokallag eller andre engasjerte mennesker,

Har du lyst å invitere masse folk til å bli med i lokallaget ditt, men vet ikke hvordan du skal få det til? Følg denne enkle bildeguiden, og det blir lettere enn du aner!

Steg 1: Finn et passende lokale. Gjerne med en scene, bord, stoler og servering av drikke.

En bardisk kan også brukes til å servere kake.

Lag gjerne kake, da blir folk glade.

Steg 2: Inviter noen kule folk fra organisasjonen din til å presentere ett eller flere spennende temaer.

Spires leder Harald Sakarias B. Hansen presenterer Spire på to minutter.

Du kan også få noen fra de sentrale utvalgene i Spire til å snakke om hva de driver med.

Her har vi matutvalget, klimautvalget, handelsutvalget, internasjonalt utvalg og begge kampanjene på rekke og rad. Alt presentert gjennom en kjekk og jovial paneldebatt.

Steg 3: Aktiviser publikum! Lag quiz!

Når det har blitt for mye snakk, er det på tide å gi publikum noen oppgaver å bryne seg på.

Det er quiz, kvizz eller kviss-tid! Spiller ingen rolle hva du kaller det, la folk vise hvor flinke de er til å svare på spørsmål. Og husk å flette inn litt skjulte fakta om klima, handel og mat, da.

Avslutt hele møtet med å servere mer kake, snakke om Spire og opplyse om neste gang dere skal møtes. Hurra for et vellykket informasjonsmøte!

P.S Takk til alle som kom på Spires informasjonsmøte på UiO!

– Zlata Turkanovic (politisk nestleder)

Man hører og leser titt og stadig om folk som mener at bønder får for mye subsidier, at de ikke er lønnsomme og at de kun snyter penger fra staten. Enkelte virker å være av den oppfatning at norsk landbruk er moden for nedleggelse. Det er lite som gjør meg mer provosert og forundret enn sånne meninger.

flickr.com / Erik-Jan Vens

I Norge har vi mange ulike sektorer som vi har bestemt at det offentlige skal ta seg av fordi det er av felles interesse for alle. For eksempel har vi et offentlig skolesystem som har i oppgave å gjøre oss til kunnskapsrike samfunnsborgere. Vi har et helsevesen som skal ta vare på oss når vi er syke eller gamle. Og vi har et demokrati der stortingspolitikere skal representere oss som har valgt dem. Alt dette har vi fordi det er en samfunnsnytte, og fordi vi er tjent med at våre skattepenger går til disse tingene. Hvem er det som står for lønningssjekken? Staten.

Også har vi landbruket, da. Landbruket er også en sektor som gjør en stor samfunnsnytte. Under andre verdenskrig oppdaget vi nøyaktig hvor viktig det var for oss å ha et nasjonalt landbruk. Derfor valgte staten å satse på det og bygge opp en sterk sektor som kunne sørge for å mette befolkningen selv når det var usikkerhet rundt oss. Det å ha en viss form for selvberging er uvurderlig for et land. Her er det også staten som står for en del av lønningen, selv om bøndene klarer å skape en inntekt ved siden av på egen hånd også. Det jeg syns er veldig pussig er hvorfor denne sektoren skal være så veldig annerledes enn andre viktige sektorer. Hva er det som gjør at en lærer kun gjør en viktig jobb og får lønn som betalt, mens en bonde, som jobber minst like hardt og får mindre betalt, plutselig er en snylter? Hvorfor kalles det ene lønn og det andre subsidier når de begge tjener samme nytten? Slike påstander i samfunnsdebatten er så rare at de rett og slett ikke henger på greip. Mer mangel på perspektiv skal man lete lenge etter!

Mari Gjengedal (koordinator for matutvalget)

Hanna Bjørgås er tidligere medlem av Spire og deltar på Rio+20-konferansen, hvor hun hovedsaklig fokuserer på mat og jordbruk. Hun arbeider for tiden med å forske på GMO i Brasil. Her har hun skrevet litt om sine inntrykk og tanker omkring Rio+20:

Til en FN-konferanse å være, er paneldebattantene rørende enige. På et sidearrangement er åtte ledere for bonde- , kvinne- og urfolksorganisasjoner over hele verden samlet, pluss framstående forskere på matsikkerhet, for å diskutere matvarekrise og sult, og retorikken er radikal, selv om organisasjonene favner bredt. Det produseres nok mat i verden. Vi trenger ikke en ny grønn revolusjon eller nye teknologiske løsninger, utviklet fjernt fra bøndene som skal bruke dem. Eksportsubsidier må fjernes. Samtlige talere løfter fram kvinners rolle i matproduksjonen.

På utsiden av forhandlingslokalene er forskere, organisasjoner og sivilsamfunn gjennomgående enige om virkelighetsbeskrivelsen: Det er familiejordbruk, kvinner og småbønder som i hovedsak forer verdens befolkning. Vi må styrke dem for å stoppe sult og feilernæring.

Bak de bredskuldrede brasilianske sikkerhetsvaktene, på innsiden av forhandlingslokalene, er imidlertid retorikken en annen. Brasil fjernet gode formuleringer i den siste versjonen av teksten, noe som førte til at landet ble kåret til dagens fossil av rundt 100 representanter fra NGO-svermen her i Rio. Teksten som skal opp til diskusjon i morgen inneholder vage formuleringer med lite gjennomslagskraft. Flere jeg snakker med sier at sammenliknet med formuleringene fra Rio-møtet i 1992 likner det hele mer på en trasig tango – To skritt fram og tre tilbake.

Frørettigheter og småskala
Blant noen lyspunkter er at tradisjonelle frøsystemer blir vektlagt i dokumentet. Det samme blir rettferdig fordeling av utbytte fra genetiske ressurser og kunnskap tilknytta slike ressurser. Småskalaprodusenter, kvinner, urfolk og tradisjonell jordbrukspraksis blir også nevnt. Det kan virke som om retorikken har endret seg svakt i retning av å vektlegge tilgang og fordeling framfor økt produksjon.

Selv om spriket mellom retorikken på utsiden og innsiden av forhandlingslokalene er store, er ikke teksten på jordbruk så ille som den kunne vært. Det gir håp. Men hvor lang tid skal det ta før enigheten fra grasrota, blant forskere og helt opp til toppen i organisasjonslivet siver inn i hodene på verdens ledere?

Den brasilianske delegasjonen etter møtet hvor de presenterte det ferdige tekstforsalget som mest sannsynlig blir godtatt av FNs medlemsland. Brasilianerne er fornøyd med det de kaller en god tekst, men svært mange er uenig i at dette er noe å feire. Foto: IISD

Trommene slår og en gruppe kvinner synger og danser til vår ære. Malawiere vet å få gjestene til å føle seg velkomne. Meg og Aase Lømo, styreleder i Utviklingsfondet, er på prosjektbesøk i sentrale Malawi. Vi besøker en liten landsby, langt fra allfarvei, hvor Utviklingsfondet arbeider gjennom partnerskapsorganisasjonen TAPP, Trustees Of Agricultural Promotion Programme.

Foto: Spire

Sangen stillner etter hvert og landsbyen viser oss stolt rundt. Med litt veiledning har landsbyen lukket matgapet og styrket matsikkerheten til innbyggerne. I Malawi slutter en stor andel av befolkningen seg til gruppen mennesker som lever uten matsikkerhet. En undersøkelse, utarbeidet på husholdnivå, avdekker at så mange som 63% av alle hushold i Malawi med kvinnelig overhode rapporterer om et utilstrekkelig matinntak, tilsvarende tall for hushold med mannlig hovedforsørger er 55%. Ernæringsbehovet blir i all hovedsak dekket gjennom egenproduksjon av mais. Spesielt fattige småbønder har en svært ensidig diett. Dette kommer tydelig frem av det malawiske uttrykket «If you have not eaten sima (maize porridge) today, you haven’t eaten» og ordspråket «Maize is life».

Foto: Spire

Gjennom Utviklingsfondets prosjekt fokuseres det på å sikre forekomsten av mat, både gjennom å styrke kvaliteten på maisavlingene, men også å diversifisere til andre sorter. Bøndene har fått opplæring i bærekraftige jordbruksmetoder og fått kunnskap om at kompost og husdyrgjødsel kan være et reelt alternativ eller et godt supplement til kostbar kunstgjødsel.

Foto: Spire

TAPP har også gitt landsbyen en gruppe geiter. Når vi ankommer landsbyen står de innelåst i et pinnehus hevet halvannen meter over bakken. Denne anretningen sørger for at dyrene er beskyttet for rovdyr samtidig som det er lett å samle ekskrementene som brukes til naturgjødsel. Landsbyboerne forklarer at de nyter godt av geitene på flere måter; de får både kjøtt, melk og gjødsel. Geitedriften er med på å berike kostholdet og jordsmonnet. Geitekillingene som geitene får gis videre til en nabolandsby når antallet har nådd det tilsvarende som de selv fikk utdelt. På denne måten sørger man for at praksisen sprer seg og at prosjektet lever videre selv etter at NGOene har trukket seg ut av området.

Denne landsbyen er ikke enestående, i løpet av mitt to ukers opphold i Malawi har jeg hatt gleden av å besøke mange tilsvarende landsbyer som har lagt om landbruksdriften til bærekraftige metoder. Jeg føler meg privilegert som har fått anledning til å delta på denne turen. Jeg har møtt så utrolig mange fantastiske mennesker og lært så mye i samtale med disse bøndene.

– Frauke Heivand (politisk nestleder i Spire)

Kurv på kurv med fisk blir langet over båtripen på en åpen blåmalt fiskebåt, og bæres inn i en svær auksjonshall. På kaien står hundrevis av fiskere, en haug med handelsmenn og oss. Vi er i Kerala, India, for å samle informasjon; Spire går norske handels- og fiskeriinteresser etter sømmene. Fokuset vårt er på bilaterale frihandelsavtaler og norsk påvirkning globalt, men det kommer det mer om i høstens kampanje. I denne omgang må det sies litt om situasjonen vi blir kjent med her, hvor havområdene tømmes og en sterk prisvekst har gjort fisk så dyrt at lokalbefolkningen ikke har råd til å kjøpe fisk lenger.

Fisk lastes i land. Foto: Harald Sakarias

I India er 36 millioner mennesker avhengige av fiskeri som inntektskilde. Majoriteten er tradisjonelle småskalafiskere som lever under fattigdomsgrensen. Fra 50-tallet har staten satset på mekanisering av fartøyene, og siden 70-tallet har fangsten fra kystfisket stagnert. Noen hevder at farvannet er sterkt overfisket. Likevel investeres det stadig mer i teknologi for å fange mer fisk.

Fisk som har blitt auksjonert bort. Foto: Harald Sakarias

Må antall fiskere reduseres dersom en skal sikre økologisk bærekraft og en anstendig inntekt for fiskere? Ja, mener X. Joseph fra South Indian Federation of Fishermen Socity (SIFFS). “Først og fremst må antallet trålere ned, men en må også se på det økonomiske i den tradisjonelle sektoren. Dersom en fisker ikke kan få en fornuftig minimumsinntekt fra fisket kaster han vekk tiden sin”. Kontroversielle ord.

Kaien i Neendakara, et resultat av norsk bistand. Foto: Harald Sakarias

Tilbake på kaien i Neendakara, Kollam: Havnen og auksjonshallen er et resultat av Norges første bistandsprosjekt, the Indo-Norwegian Project (INP, 1952). Industrialisering og tråling skulle gi fiskere større fangst og høyere inntekt, bestandsoverskudd skulle eksporteres. I dag blir fisken hentet av eksportselskapenes handelsmenn for deretter å sendes videre til sørasiatiske eller europeiske markeder. Hvordan påvirker dette det lokale markedet? ”Prisene stiger og det er færre arter fisk tilgjengelig på markedet. Det som er tilgjengelig er av dårligere kvalitet. Folk flest har ikke råd til å kjøpe fisken de kjøpte før”. Sanjeeva Gosh var tidligere assisterende direktør for fiskeri i Kerala. Han mener det kom mye bra ut av INP, men at det også har hatt sine skyggesider. Ikke minst har markedsutviklingen med høyere priser og mindre mengde tilgjengelig fisk for lokale markeder hatt en stor påvirkning på kvinner, som tradisjonelt har solgt fisk på lokale markeder.

Auksjonene går høylytt og fort, gjerne med noen over telefon. Foto: Harald Sakarias

Dette er deler av virkeligheten vi møter når vi besøker fiskere og markeder, intervjuer forskere, organisasjonsmennesker og myndigheter. Hva har så dette med Norge å gjøre, og hvorfor er Spire i India? Sjømatnæringen i Norge er svær, og norske handelsinteresser aggressive. Vi mener norske lakseinteresser ikke må gå på bekostning av andre lands suverenitet til å forvalte egne havområder og beskytte lokale næringer. I ledige stunder skriver vi nå innspill til regjeringens kommende Sjømatmelding og forbereder høstens kampanje som setter fokus på norske fiskeriinteresser. Fortsettelse følger.

På et lokalt marked i Kollam har ikke folk lenger råd til å kjøpe fisk som før. Foto: Harald Sakarias

– Hanne Margrete og Harald Sakarias

Når våren nå endelig har kommet for fullt, kribler det ekstra i fingrene etter å komme ut i naturen og grave litt i jorden! Stadig flere begynner å finne tilbake til gleden ved å dyrke sin egen mat, og spesielt her i Oslo føles det som om kjøkkenhagerevolusjonen har slått til for fullt.

Det økologiske hageprosjektet Majobo kan nok få mye av æren for den økte hageinteressen. Fra å være en inspirerende idé har dette prosjektet blitt et treårig prosjekt med rikelig med ambisjoner og stor oppslutning landet over. Bare her i Oslo er responsen overveldende, og stadig flere dukker opp på Majobos nettverksmøter. Målet er å skape et nettverk av 1000 økologiske hager.

Matutvalget i Spire ble selvfølgelig kjempegiret av ideen, og flere av oss har lenge gått rundt og ønsket oss grønnere fingre og mer kunnskap om hvordan man faktisk dyrker mat i praksis. Stor var da også lykken da vår kjære Frøydis meldte sin egen (tantes) hage på Eidsvoll til disposisjon for vår utfoldelse!

Image

Foto: Spire

Vår første tur til Eidsvoll fant sted forrige søndag. Vi startet med rekognosering og idédrodling. Deretter begynte vi så smått å fordele arbeidsoppgaver. Dette er en hage som ligger i bratt terreng, og hvor det ikke har blitt gjort noenting på mange år. Dermed må vi starte med ganske blanke ark, og grave opp mye gammel mose og gress for å lage bed. Heldigvis fant vi ut at jordsmonnet ikke var så verst. Det positive er at vi får se forvandlingen helt fra begynnelsen! Dette tror vi kommer til å bli veldig fint og spennende.

I hagen står det en del gamle frukttrær. Disse trengte sårt litt omsorg etter lang tids negligering. Lotte gjorde jobben med å børste bort all mose og lav som hadde vokst på trestammene. Det tok lang tid, men trærne så mye mer tilfredse ut etterpå!

Image

Foto: Spire

Martin Leander påtok seg oppgaven med å beskjære trærne. Det var vanvittig mange grener som måtte kuttes, og trærne så veldig amputerte ut etterpå, men når bladene begynner å komme, håper vi det ser fint ut. Er jo bra for dem å bli klippet litt i ny og ne slik at de kan konsentrere energien sin på de grenene som er igjen.

Foto: Spire

Siden Spirehagen skal være en økologisk hage bruker vi kun økologiske prinsipper når vi dyrker. Frøydis har anlagt kompostbinge hvor vi skal lage god kompost til plantene. Frøene er økologiske frø kjøpt over nett fra Sverige. Som kunnskapsdirektiv har vi kjøpt Cappellen Damms store økologiske hagebok som har mange nyttige tips. Det første bedet vi spadde opp bestemte vi oss for å «mulche», det vil si å dekke det med et lag med avispapir og organisk dekkmateriale (helst kompost). Under avisene gravde vi ned en «nitrogenbombe» med masse matavfall. Tilsammen skal dette bli god jord hvor ugresset dør og mange små dyr og mikroorganismer får lyst til å leve.

Vi fant forresten tidenes største mark! Sånn så den ut:

Foto: Spire

Den ser ganske liten ut på bildet, men den var alvorlig stor i virkeligheten! Dette må jo bare bety at hagen vår er super, siden markene kan vokse seg så store. Vi puttet den i kompostbingen.

Søndagen i hagen var en flott dag med deilig sol hele dagen. I tillegg til å få litt jord under neglene, koste vi oss masse med god drikke underveis, og avsluttet arbeidet med en fantastisk middag. Vi ser fram til flere fine dager i hagen vår, og er veldig førnøyde så langt. Se bare hvor blid Siv Maren er!

Foto: Spire

Om ikke egen hage på landet er lokkemiddel nok til å bli med i matutvalget, vet ikke vi. Masse terapi for kropp og sjel!

– Mari Gjengedal (koordinator for matutvalget)

« Forrige sideNeste side »