Mat og landbruk


 

Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Reklamer

For tredje år på rad arrangerte Framtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp Matgilde mot hungersnød på torget i Trondheim, og Spire Trondheim var med og bidro. I flere dager på forhånd samlet vi sammen mat fra dagligvarebutikker og bakerier som ellers ville havnet i søpla. Så på lørdag 21. juni stilte vi oss opp på torget og delte ut mange deilige matretter helt gratis. Hvis man allikevel følte behov for å gi noen mynter så var Kirkens Nødhjelp der for å samle inn penger til krigens ofre i Syria. Til tross for dårlig vær var det mange som møtte opp og spiste lunsjen sin hos oss. På storskjermen rullet et slideshow med fakta og tips for å redusere matkasting (se linkene under).

Spire er med på Matgilde i Trondheim

Siste kvelden før matgildet var jeg med Miljøpartiet de Grønne på dumpster-diving eller konteinerdykking. Denne maten ble ikke brukt i matserveringa. Vi la den i en haug (Matberget) der folk kunne forsyne seg og ta med hjem.

Spire er med på Matgilde i Trondheim

De 830 millioner menneskene som i dag lider av alvorlig underernæring, kan bli mette på mindre enn en tredel av den maten som kastes i USA og Europa. Ti prosent av klimagassutslippene i den rike delen av verden kommer fra dyrking av mat som aldri blir spist. Flere politiske partier i Trondheim har bedt oss om innspill til miljøpolitikken. Da har vi selvsagt også gitt dem noen innspill som kan redusere matkastinga i Trondheim. I Oslo har man opprettet en matsentral der de samler inn mat fra butikkene som ellers ville blitt kastet, og så deler de ut til hjemløse og narkomane. Det er på tide å opprette en slik matsentral her (og i andre byer) også.

Spire er med på Matgilde i Trondheim

Aldri før har mulighetene til å redusere matsvinnet vært så gode som nå. Likevel har kanskje aldri så mye mat gått til spille. Årsakene er mange. Agurker som er for krokete blir sortert ut før de kommer til butikken. Potetene er for små eller for store. Kanskje blir aller mest verdifull mat kastet fra båter og fiskemottak, når fangsten består av feil sort fisk eller fisk som ikke holder ønskede mål, eller når kvotetaket er nådd før trålposen er tømt i lasterommet. EU anslår at mellom 40 og 60 prosent av fisken som blir tatt av EU-båter, blir kastet død eller halvdød tilbake i havet.

Her er linken til slideshowet:

http://vimeo.com/99015099

Og her er noen andre relevante linker:

http://www.fao.org/docrep/014/mb060e/mb060e.pdf

 

Skrevet av: Spire Trondheim

Vi i Spires klimautvalg har denne våren ønsket å sette fokus på hverdagsløsninger til et problem som kan føles overveldende og av og til håpløst: klimaendringer. I februar og mars inviterte vi til en rekke lunsjforedrag på Blindern med tittelen “Kreative løsninger på fossile problemer” (10 poeng for ordspill) hvor vi blant andre hadde Kristin Sunde fra foreningen Laboratoriet som lager finurlige innretninger av elektronisk avfall. Genialt gjenbruk syns vi i Klimautvalget, og her kan du lese mer om akkurat dette lunsjforedraget!Vi ønsket å avslutte denne positive våren med kuler og kanoner og arrangerte derfor en klimavennlig fest den 6 juni. Det ble til en helaften med foredrag, mat & drikke og underholdning! Til kvelden hadde vi leid Bjørnehuset, som er et flott tømmerhus øverst på St. Hanshaugen. Det ligger veldig sentralt, så å ta sykkel eller beina fatt for å komme seg dit var ikke noe problem!

Nora og Are ser til at folk vet hvor de skal!

Inspirerende foredrag

Kveldens faglige innhold stod Einar Wilhelmsen fra miljøstiftelsen Zero og Christoffer Ringnes Klyve fra miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender for. Einar holdt et morsomt og spennende foredrag om teknologiske løsninger for å redusere utslipp, og hvordan veien til fornybarsamfunnet ikke er så lang og håpløs som det kan virke som. Christoffer fortalte engasjert om hvordan klimavennlige løsninger må være enkle og morsomme for at folk som ikke er like miljøengasjert som oss skal omfavne dem. Han trakk frem el-sykler som et veldig godt eksempel på miljøvennlig transport som også er morsomt, noe som kan sees på ”el-sykkelgliset” til heldige innehavere av en slik.

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

 

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Einar Wilhelmsen fra Zero hos Spire

Einar Wilhelmsen fra Zero

 

Vegetarmat

Kjøttproduksjon er en storforbruker av både energi, vann og areal. I norsk kjøttproduksjon blir det brukt mye kraftfôr laget av soya fra Brasil. Dette er en problematikk som er høyaktuell, og vi i Spire vil rette fokus mot dette gjennom årets kampanje, som skal handle om nettopp soya.

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

 

Etter foredragene ble det servert soyafri, vegetar-grillmat. Anna og Nora fra Klimautvalget var kveldens kokker og serverte grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning & valnøtter, sennepsmarinerte grønnsaker på spyd og en potetsalat med rapsoljevinaigrette.Maten ble en stor suksess og det var ingen som klagde på fraværet av både pølser og koteletter!

 

Vi tenkte nøye gjennom menyen på forkant for å gjøre den mest mulig miljø- og klimavennlig. Her er noen av valgene vi tok:

 

Surdeigsbrød på økologisk korn

Økologisk matproduksjon verner om det biologiske mangfoldet og jordkvaliteten. Omlegging til mer miljøvennlige matproduksjonssystemer er en del av løsningen på klimaproblemene. Et småskala landbruk basert på agroøkologiske metoder, er et klimavennlig landbruk!

 

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Norsk geitost

Når geiter går på beite på sommeren beiter de mer på busker enn gress, og gjør en god jobb for å holde landskapet åpent. Stadig ytres det bekymringer over norsk kulturlandskap som gror igjen, geiter er en av løsningene! For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig. Hvis Norge kan begrense importen av kraftfôr og ta i bruk potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter, er vi kommet en bit på vei!

Honning

Honningbiene er viktige for pollinering av mange matplanter. I økologisk birøkt består bienes trekkgrunnlag vesentlig av viltvoksende planter som ikke sprøytes eller gjødsles. Honningen ble innkjøpt i Ommang Søndre sin gårdsbutikk da Spires matutvalg var på gårdsbesøk i forbindelse med årets såfrøaksjon litt tidligere i vår.

Kål

Hodekål dyrkes i åker og ikke i veksthus, noe som er mer klimavennlig. I tillegg kan kål lagres lenge og kan brukes til så mye mer enn bare fårikål!

Potet

Potet spises relativt uforedlet noe som gir et mindre energiforbruk. Potet gir god metthetsfølelse og er langt mer klimavennlig enn for eksempel ris!

Rapsolje

Nordisk rapsolje har blitt transportert kortere enn importert olivenolje. Restene fra rapsoljeproduksjon kan brukes til å lage kraftfôr!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

En fin avslutning på en fin kveld

Når alle hadde forsynt seg av maten både en og to og tre ganger og solen holdt på å gå ned bak trærne, hadde vi gleden av å få besøk av Vetle Vik Gundersen og Andreas Høvsetfra bandet Verdensrommet. De spilte stemningsfull akustisk musikk for oss, og det var en fin avslutning på en meget bra kveld!

God stemning rundt bordet

God stemning rundt bordet

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

 

Skrevet av  Klimautvalget i Spire

Superbonde t-skjorte “Superbonden kjemper for en GMO-fri framtid”

Superbonden kjemper for en GMO-fri framtid. Foto: Anja Bergersen

Whew! Eksamene er nesten ferdige. Sola har begynt å skinne. Nå har tida kommet for å se frem til en deilig sommer! 

Men vi i Spire er ikke bare fornøyde med å hilse den deilige Oslo-sommeren velkommen. Vi vil óg hilse på en deilig framtid — en framtid fri for genmodifisert mat og store bedrifter som kontrollerer vår tilgang til sunn mat. Derfor nøt vi forrige ukes deilige vær med å stå sammen mot GMO.

 

Spirer kaster frø “Glad i frø!”

Glad i frø! Foto: Anja Bergersen

På torsdag, 22. mai dro 15 Spirer til Bygdø Kongsgård, den økologiske kongelige gården rett utenfor Oslo sentrum. Der, sammen med nesten 100 deltakere på #Såfrøaksjonen2014, hørte vi på gode appellanter fra et bredt spekter av det norske samfunn, vi sang  “Jeg er havren,” og vi sådde fire forskjellige typer korn. Etter såingen, spiste vi alle sammen og det var kos og morro inntil den fine sola begynte å gå ned. 

Men vi var ikke alle ferdige med å feire en GMO-fri framtid. På lørdag 24. mai dro fire Spirer igjen ut på tur til Søndre Ommang, en økologisk, biodynamisk gård utenfor Hamar.  Gården var helt nydelig, spesielt for oss som bor i Oslo og ikke har så mange muligheter til å komme ut av den store byen. Vi koste oss igjen med interessante appeller, såing, god mat og godt selskap — spesielt med de søte unge geitene på gården!

 

Maria med geiter “Kos på Søndre Ommang”

Kos på Søndre Ommang 

#Såfrøaksjonen2014 var en mulighet for nordmenn til å feire. Vi feiret sola, vi feiret vennskap, vi feiret framtiden. Jo, eksamene er viktige, og jo, ikke alle har tiden eller ferdighetene til å dyrke egen mat. Men #Såfrøaksjonen2014 var et øyeblikk til å ta en pause, nyte sol og friluft, og tenke på “Hva slags framtid vil jeg så?”

God sommer, alle sammen! Og god — GMO-fri, selvfølgelig — framtid! 🙂

 

Elyse Leonard, Matutvalget i Spire

 

Barn var med på laget til å så en bærekraftig framtid!

Barn var med på laget for å så en bærekraftig framtid! Foto: Anja Bergersen

 

Just because I care and I believe in a better and sustainable world I decided myself to become vegetarian. For about five months I haven’t eaten any kind of meat and I have tried to reduce the amount of egg, milk and dairy products since then. When I tell my friends about my decision, not everybody gets it. And immediately they come with: “so, Daniela, why are you vegetarian? Don’t you eat chicken? Don’t you eat fish? Don’t you drink milk? What about eggs?”

Spire1

(Photo: Daniela Fortin)

I come from Chile, a country of great meat eaters where every weekend there is at least one social happening around a grill full of meat (yes, the weather allows it!). So imagine how unconceivable being vegetarian is for them. As they don’t consider chicken as meat, whenever visiting friends or family back home, I nicely get a piece of chicken breast or leg on my plate…. nice of them, but OMG!

 

(Photo: Daniela Fortin)

(Photo: Daniela Fortin)

Most people think we need proteins from meat to survive, to grow and get strong, to build nice muscles and get a six-pack. But the reality is that people believe in many myths and they are proven wrong. I understand people’s concerns, but relax. The fact is that we do not need meat and the planet needs us to stop eating it. The American Dietetic Association recognized in 2009 that “humans have no inherent biological or nutritional need for animal products”, and therefore, “vegetarian diets, including total vegetarian or vegan diets, are healthful, nutritionally adequate, and may provide health benefits in the prevention and treatment of certain diseases”.

Since I am new in this new mysterious world of vegetarianism and I am still on my way to tell everybody about it, I keep surprising friends and colleagues when asking for a veggie dish at a restaurant or leaving half of the plate uneaten. You’d be surprised if you knew me; as a proper Chilean I used to eat a lot of meat and I loved it … still do love it. However, just because I care, I decided to be aware of what to eat and what not to eat. The reason goes beyond my health care, I am still very young to think about it, or at least that is what I believe, even if I am turning 31. Ups, should I be worried? Anyway, the primary motivation for becoming vegetarian is because I care; I care about reducing energy consumption, rain forest destruction, about the air I breathe, the global warming, water pollution and scarcity, desertification, misuse of energy resources, and I care about world hunger. Raising animals for meat has all these consequences. A report from the Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) says that livestock production is one of the major causes of the world’s most pressing environmental problems.

 

In Latin America, particularly in Argentina and Brazil, forests and rain forests have been cut down, burned and cleared to create pasture for beef cattle. This is because while grazing occupies 26 percent of the Earth’s terrestrial surface, feed crop production requires about a third of all arable land. Consequently, more and more land is needed for an industry that is growing fast day by day. According to FAO some 70 percent of previously forested land in the Amazon is now used as pasture.

The world’s top crop for animal feed has been, for the last 20 years, soy or soya (in Portuguese or Spanish). According to http://www.soyatech.com: “About 85 percent of the world’s soybean crop is processed into meal and vegetable oil, and virtually all of that meal is used in animal feed.”

 

(Photo: FAO)

(Photo: FAO)

 

I honestly believe that the most significant thing I, as an individual, can do for changing the actual scenario is to become vegetarian. Each one of us can do this. Even if it is difficult, I am sure it is not impossible. I did, and I am Chilean! Eating a vegetarian diet allows us to «tread more lightly on the planet.»

Spire’s next campaign: “Soya til besvær”, which aim to promote sustainable alternatives to soy, it is also a viable and significant way to care and help in changing the livestock impact on the environment. The campaign will highlight the problematic aspects of Norwegian soy imports and how production contributes to environmental degradation in Brazil. The campaign work starts now! So either stop eating meat or just bli med i Spire!

 

By Daniela Fortin, Spire

 

 

 

 

Spire - Stormøte 2014 - referat fra kjøkkenet
Med kvitlauks luktande fingre og ein sliten kropp kjenner eg at det er godt at Stormøtet er unnagjort for i år. Eg har vore kokk, så her kjem mi evaluering av korleis helga har vore.

For det første må eg sei at det er betrakteleg betre å vere kokk på Stormøtet enn på hyttetur, tre grunnar fro det er:
– ordentleg oppvaskmaskin som berre tok nokre minutt
– plass på benkar og kjøleskap til å oppbevare all maten og om ikkje det var nok,
– stormøtet var midt i sentrum, så kvar gong noko mangla var det berre å snike seg ut og så inn igjen utan at nokon merka noko (ikkje at noko vart gløymd).

Når vi i Spire går rundt og snakkar om korleis vi vil gjere verda meir bærekraftig og korleis vi alle må gjere vårt for at ikkje menneske skal sulte i hjel er det viktig for oss å vise dette ikkje berre gjennom ord, men og handling. Det betyr at vi blant anna berre serverar vegetarmat på arrangementa våre, i tillegg kastar vi så lite mat som mulig, tar vare på restar og gjev ut det som blir igjen av varer til deltakarane på Stormøtet. Når ein skal servere vegetar mat til 40 personar der dei fleste ikkje er reinspikka vegetariananar, er det viktig å vise kva godt som kan lagast utan kjøt. Leiting på internett og spesielt på vegetarbloggen.no resulterte i denne smakfulle menyen:

Lunsj laurdag:
Linsesuppe med chilisaus

Middag laurdag:
Tikka masala

Lunsj sundag:
Sopp stroganoff

Ein stor takk til Mari Hult som har skrevet vegetarbloggen, det er en fantastisk side hvor alle rettene er veganske! I tillegg er Mari sykt flink til å få alt til å virke enkelt og overkommelig, så ta en titt på bloggen hennes!

Spire - Stormøte 2014 - referat fra kjøkkenet 2Lunsjen på laurdag gjekk ned på høgkant og folk forsynte seg fleire gongar, det er hyggeleg! Heldigvis for meg var vi to på kjøkkenet på laurdag, ellers hadde nok aldri maten blitt ferdig i tide. Vi fordelte oppgåvene og kutta opp lauk og chili i lange baner. Så åt vi litt, før vi vaska, rydda og starta på nytt med oppkutting av diverse ingredienser til middagen.

Under innkjøp av varer på fredagen rakk vi ikkje kjøpe nan brød, så det fekk min medkokk ansvar for å skaffe på laurdagsmorgonen. Lite tekte eg på at det å skaffe nan brød til 40 stykk er ikkje ein einmannsjobb. Heldigvis var mannen i butikken veldig hjelpsom og var med heile vegen tilbake til kontoret med varene, det var snilt gjort! Så vi vil takke han hjelpsomme mannen på Ny Anatolia.

Mykje av dei øvrige matvarene blei handla inn på Rema 1000 og då fekk vi låne med oss handlevognene tilbake til kontoret. Godt var det, for maten føltes som den vegde minst eit tonn! Alt han i kassa ville var at vi kom tilbake med vognene etter bruk, noko vi sjølvsagt gjorde.

Kjeks
Utvalget av kjeks uten palmeolje var temmelig lite på Rema 1000, og når man skal handle inn til 40 stykker kan man ikke bare plukke fra hyllene uten å bry seg om innholdet. Det resulterte at vi etter ein time med leiting etter kjeks med lite palmeolje sto igjen med berre to kjekstypar, det var Rema 1000 sine Orange cookies, og Oreo kjeks. Lurar du på korleis vi sjekka kjeksen? Vel grøn kvardag har laga ei liste som ligg på nettstaden deira,  så då fann me ein kjekspakke, deretter leita me den fram i lista. Lurar du kanskje på kvifor vi ikkje ynskjer å kjøpe mat med mykje palmeolje? Les denne saka frå NRK, den forklarar litt av problematikken.

Etter ein lang laurdag på kjøkkenet med matlaging, oppvask og mykje jobbing var kokkane godt slitne, nøgd med innsatsen og forventningsfulle pynta me oss difor like gjerne og stakk på konsert! Lemaitre (http://www.lemaitremusic.com ) spelte for eit fultsatt Oslo spektrum, stemninga var god, musikken bra og kokkane koste seg siste rest av dagen!

Sundag var eg aleine på kjøkkenet. Eg starta med kaffi snacks før eg gjekk i gong med potene. Det var 6 kilo sol skulle skrellast og det tok si tid. Deretter sto soppen for tur. Det tok ikkje altfor lang tid før eg oppdaga at sopp tok tid å kutte. Heldigvis var det meir enn berre ein person som gladleg hjelpte til. Kristoffer Robin frå klimanettverk var ein av dei som tilbrakte i overkant av ein halvtime på kjøkkenet med oppkutting. Han hadde holdt ei helingstale til Stormøtet og var eigentleg på veg til å gå, men så hadde han litt tid til overs. Det var kjempe snilt! Karen, Trine og Anna var også av dei som la ned tid på kjøkkenet og godt var det, for utan hjelpa hadde maten kome på bordet minst to timar etter det den gjorde. Til neste år vil eg anbefalle kokkane å skrelle fleir poter og kutte meir sopp, for all maten var borte nesten før rullekaka var komen ut av omnen! Fleir ville ha meir mat, men gryta var reinslikka.

Så alt i alt ei slitsam, men veldig fin helg på kjøkkenet! Eg anbefallar sjølvsagt alle til å vere kokk til neste år (slik at eg heller kan delta på sjølve stormøtet). Eg kan friste med at ein som kokk lærar seg mykje om forskjellige alternative ingrediensar for folk som har allergi, ein lærar seg å nytte hanska når ein kuttar mykje chili og best av alt, så får ein tilbrakt ei heil helg med verdas beste organisasjon!

Skriven av Kine Gjerstad Eide

Spire - bier - NepalNepal er et land med et mangfold av biologiske habitat, fra de flate slettene i sør til de majestetiske fjellene i nord. Dette mangfoldet av habitater gir fôringsmuligheter for mange pollineringsinsekter, og i Nepal er fire av disse honningbier. Apis laboriosa, Apis dorsata og Apis florea er tre typer ville asiatiske honningbier som bygger bolene sine hengende ned fra klipper i nærheten av bekker og elver i Nepal. Den fjerde typen asiatisk honningbie kalles Apis cerana og er den domestiserte honningbien i Nepal. De bygger bol i sprekker og hulrom og kan derfor leve i menneskelagde beholdere.

Honninginnsamlere

Honninginnsamlere

I Nepal finnes det såkalte honninginnsamlere, eller ”honey hunters”, som høster honningen fra ville honningbier to ganger i året. De ulike lokalsamfunnene har lange tradisjoner for innsamling av honning. Innsamlingen innebærer stor risiko fordi jegeren må bruke en hjemmelaget taustige for å nå bolene som henger minst 50 meter over bakken. Ved bruk av ulike teknikker samler de honning i tradisjonelle krukker. For et tiår siden fylte de 60 krukker i et område som heter Landruk, mens de i dag kun samler 30 krukker. Honninginnsamlerne sier at det er flere grunner til dette. Landruk har nylig fått bilvei helt frem til landsbyen, noe som har skapt mye uro, både lyd- og landskapsmessig. Jorder har måtte bøte for bygging av veien, og avlinger i landskapet har blitt forflyttet. Samtidig har tilgang til Pokhara, den nærmeste byen, ført til migrasjon av mennesker, og jorder ligger nå brakk. Trenden i landbruket er også utvikling av monokulturer som har større behov for sprøytemidler. Disse truslene fører til at de ville honningbiene i Nepal minsker i populasjon, og at biene forflytter seg til områder som ikke kan nås av mennesker.
Bolet til villbier av typen Apis laboriosa

Bolet til villbier av typen Apis laboriosa


Bienes pollinering av trær og oljevekster har langt større verdi enn honningen i seg selv. 70 % av menneskenes matfat må bestøves av flyvende insekter for å utvikle frukt og frø. De ville honningbiene spiller en viktig rolle når det gjelder pollinering av avlinger i fjellområdene, fordi de er tilpasset de klimatiske forholdene. I Nepal har denne økosystemtjenesten stor verdi for kontinuitet av plantetyper som kun vokser her. Et slikt bidrag til konservering av biologisk mangfold er også viktig for Nepals økoturisme, for å vedlikeholde interessen fra turister.

I 1993 ble den europeiske honningbien, Apis mellifera, introdusert i Nepal, noe som resulterte i stor nedgang i populasjonen til den domestiserte asiatiske honningbien, Apis cerana. Årsaken var sykdommene de europeiske biene bragte med seg. I dag er populasjonen økende, men Apis mellifera er den dominerende og mest vanlige honningbien på grunn av dens høye produksjon av honning. Apis mellifera er mest vanlig sør i Nepal, der markedet for salg til India er større og tilgangen enklere enn i fjellområdene nord i Nepal.

Hjemmelaget bikube med Apis Cerana bier

Hjemmelaget bikube med Apis Cerana bier

Honninginnsamlere fra Landruk i Nepal påpeker viktigheten av et mangfold i landskapet for honningbienes trivsel. Det må finnes ulike planter og trær som blomstrer til ulik tid for høyest mulig tilgang til fôr. Landskapet må legges til rette for honningbiene og sprøytemiddelbruken må reduseres eller kuttes ut helt. Situasjonen i Norge er at vi bygger ned matjord som kunne bidratt til å styrke populasjonen av bier som vi er så sterkt avhengige av. I Norge som i Nepal, bygges befolkede steder ut slik at habitater for honningbier forflyttes. Disse forstyrrelsene har vist seg å ha negativ innvirkning på populasjonen av honningbier i Nepal. Det er gjort lite forskning på dette området, og tiltak for bevaring av ville bier foretas enn så lenge av ulike ikke-statlige organisasjoner i Nepal, for eksempel av LI-BIRD, gjennom prosjektet som heter Conservation of Wild Honey Bees in Nepal.

Innlegg av Camilla Sæbjørnsen, medlem i Matutvalget i Spire, som nå er på utveksling i Nepal. Bildene i innlegget er tatt av Mahesh Shreshta og Sajal Sthapit.

For mer informasjon se:
Apis Cerana – The Domesticated Wild Honey Bee Of Nepal
Wild Honey Bees Of Nepal
Libird

Neste side »