Klimatilpasning


2012-12-01 08.38.57

Arabisk ungdom krever lederskap. Foto: Spire

CIMG8490

Nettverksbygging. Foto: Spire

2012-12-01 09.37.43

Stå sammen! Foto: Spire

Arabiske ungdommar går i spissen og forlangar leiarskap frå dei oljerike arabiske landa. Dei krev utsleppskutt og endra haldningar hos sine styresmakter, noko som spreiar håp glede og ikkje minst motivasjon hos alle oss andre! De ti siste månadane har Arab YouthMovement blitt

Ta ledelse! Foto: Spire

Ta ledelse! Foto: Spire

etablert. De har holdt aksjonar, hatt underskriftskampanjar, samla støtte og drevet med informasjonsarbeid. Tilsaman har 21 arabiske land no fått i gang ungdomsengasjement innan klimasaka, noko som gledar Spire stort. Her i Doha er 16 av desse tilstades. Vi er svært imponerte over den jobben desse har gjort og ikkje minst kompetansen dei har opparbeida seg. Hurra for arabisk ungdom

ECO
2012-12-01 08.49.35

Arvid Solheim fra Forum gledes. Foto: Spire

Arvid fra Forum fornøyd med å ha fått inn artikkel i den rykende ferske ECO-utgaven. ECO er et nyhetsblad som NGOer fra hele verden samarbeider om å gi ut daglig under klimaforhandlingene. Arvid skrev en kritisk artikkel om Norges dobbeltmoral i samarbeid med Gaute fra regnskogfondet, Inga fra WWF og Peter fra Changemaker.

Artikkelen handler om Norges bruk av millioner av kroner på beskyttelse av regnskog og fornybar energi i utviklingsland, samtidig som vi er på verdenstoppen når det kommer til økning av hjemlige karbonutslipp, som har økt med ufattelige 38% siden 1990.

Norge er ofte oppfattet som et svært miljøbevisst land, vi ønsker at denne oppfatningen skal opprettholdes, men den må være basert på virkeligheten!

2012-12-01 08.39.03

Photo shoot eller marsj? Foto: Spire

Photo shoot

Det føltes kanskje litt som å være på en photo shoot da man deltok på den første marsjen i Qatars nyere historie. Vi ble et bilde som gikk ut til verden og kanskje ikke så mye noe som kommer til å bli et vanlig fenomen. Likevel er vi opptimistiske her vi sitter og tenker på at den arabiske ungdommen har kommet i gang med klimaengasjement. Det var også en anledning for lederen i Qatar til å se at en marsj kanskje ikke er så skummelt som først antatt. Det er viktig å få frem et budskap, men denne gangen ble kanskje budskapet fra Qatar sin side mest at de er snille som lar oss marsjere, enn et budskap fra oss som demonstrerte om at lederskap i klimaforhandlingene trengs nå. Det hadde vært en utrolig opptur om denne kom fra Qatar!

2012-12-01 08.18.15

Spire intervjuet av Changemaker. Foto: Spire

Ungdomsorganisasjoner står sammen Organisatorisk nestleder i Spire, Kine Gjerstad Eide, her i et viktig presseintervju med Changemaker. Under klimaforhandlingene blir det ofte veldig klart hvor like forskjellige ungdomsorganisasjoner er når det kommer til klimaspørsmål. Spesielt har Spire i år jobbet sammen med Changemaker, Natur og Ungdom og litt også med KFUK, KFUM. Samarbeidet her i Doha har vært flott, og planen er at dette skal bli enda bedre i fremtiden. I en sak som omfatter hele verden og som påvirker alle må nettverk bygges både innad i land, så vel som på tvers av landegrenser. Løsningene finnes, vi vet hva som må gjøres og vi krever handling!

2012-12-01 09.07.39

Natur og Ungdom og Spire sammen om viktige miljøbudskap. Foto: Spire

– Skrevet av Mette Bjørnsdatter Hafskjold og Kine Gjerstad Eide

 

Advertisements
Sand, sand, sand og ikkje minst nokre oljeinstalasjonar så langs auget kunne sjå var det første som møtte oss då vi tidleg fredags morgon flaug inn over dette fantastiske eventyrlandet. Her er taxi billeg og alkohol sparsomt. Ser ein på klimagassutslepp per person, så er dette landet på topp i verda og no er det vertskap for årets klimatoppmøte.

Stolt med pink badge! Foto: Spire

Pink badge!
Eg er igjen deltagar, denne gongen med pink-badge, eller rosa skilt. Det betyr at eg er med i den utvida norske delegasjonen og at eg dermed kanskje kan få vere med på litt meir enn i fjor. Spannande og litt skummelt! No skal verdas framtid diskuterast.Med tanke på at dette blog inlegget skal omhandle klimaforhandligar og ungdomsdeltaking, så anbefallar eg at dersom du ikkje forstår alle orda eller uttrykka, så gje meg ein lyd, min mail er g.kineide@gmail.com. Eg har forsøkt å leggje til link med forklaring på nokre, men når ein lever i denne bobla er det lett å bli nerd.

Fotoshot i Solskinn på Qatar Foundation Education Center. Foto: Spire COY 8
Helga gjekk med til COY 8, ein ungdomskonferanse som finn stad helga før klimatoppmøtet kvart år. Her var det workshops, talar, oppvarmingsleikar og mykje meir. Eg skal, som i fjor jobbe med klimafinans, eller finansiering
av klimatilpasning og utsleppskutt i utviklingsland. I ungdomsnettverket YOUNGOer det mange av oss som meinar dette er viktig og vi har no hatt tre møter der vi har kome litt i
gang med vårt felles arbeid.
Egenskapane YOUNGO finansgruppe har. Foto: SpireSpontan fasilitering
På laurdag var planen å delta på ein workshop som skulle ta føre seg ‘the finance gap’. Den forenkla versjonen er slik: Rike nasjonar har lova 100 milliardar dollar årleg frå 2020 som skal gå i eit fond for tilpasning og utsleppsreduksjonar i utviklingsland. Dette utan å sei noko om korleis dei skal greie å komme ut med så mykje

Kine fasiliterer den YOUNGO finans gruppe. Foto: Spire

pengar, altså er det eit lite gap her. Uheldigvis stilte ikkje personen som skulle holde denne workshopen opp. Dermed hoppa eg ned på gulvet og spurte om nokon hadde noko i mot at eg overtok. Eg kjende pulsen stei
g litt idet eg starta, men med slike fantastiske folk i salen, så gjekk det nesten knirkefritt. Dette blei det første møtet i noko som på sundag blei ei fullverdig finansgruppe.
Stort!Liten Spire, STORT konferansesenter! Foto: Spire
No er altså grunnlaget lagt for dei to neste vekene. Kjensla av at dette er stort og viktig slo meg då eg ankom konferansesenteret i dag tidleg. Denne byggningen er gigantisk. Det er hallar, møterom og kafear overalt. Vi gjekk i omlag 20 minutt før vi kom fram til staden der spokes council vart holdt. No sitt eg å ventar på svar frå Mette for å finne ut kvar i denne labyrinten ho befinn seg. Benyttar tida til å skrive blogg og lese på ein rapport om finans, det er kult!

– Skriven av Kine Gjerstad Eide
Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Da er dagen her, 22 november 2012, og vi sitter på flyet ned til Doha, Qatar, Midtøsten. I 2 1/2 uke skal jeg og Kine representere Spire og følge klimaforhandlingene på nært hold. Kort oppsummert er Spires mål en verden hvor alle ressurser skal være fordelt på en bærekraftig og rettferdig måte. For noen kan det høres ut som dette er et mål som kan være i overkant.. idealistisk? utopisk? hårete?…hvor skal man starte? hvordan går man fram? For noen kan det være fristende å spørre; «Jaha, hva så om dere deltar på en fancy internasjonal klimakonferanse? Hva skal to småtasser som dere gjøre der uansett? Dere har vel ikke tilgang til forhandlingslokalene hvor de store avgjørelsene blir tatt, så hva er egentlig vitsen?»
Jo nå skal du høre….

Jeg har listet opp tre gode grunner til hvorfor jeg syntes det er veldig lurt av oss å være tilstede under årets klimaforhandlinger i Qatar:

 

1. Påvirkning

«Det skjer jo ingenting på disse klimaforhandlingene uansett? Det er jo bare prat. Når ikke en gang toppolitikerne gidder å høre på hverandre, hvorfor skal de da gidde å bry seg om ungdom som står og maser i lobbyen?»

Okay, klimaforhandlingene har ikke gått i ønskelig tempo de siste 20 årene. Det er blitt gjennomført kun en internasjonal forpliktelsesavtale, Kyotoprotokollen. Innsatsen har vært så som så. Målet med denne avtalen har vært  at de rikeste landene skal forplikte seg til å redusere sine klimagassutslipp i perioden 2008-2012 fra deres 1990-nivå, hvor Norge til og med har fått lov til å øke sine utslipp med 1%. Likevel har Norge økt(!) sine utslipp med 8%(!). Derfor kan man spørre seg, what’s the point? Jo poenget er, til tross for at man blir flauere over Norge enn en fjortis blir over sin egen mor, så har Kyotoavtalen gjort nytte for seg. Dersom man ser bort fra alternativet man har til å kunne overføre forpliktelsene sine til neste forpliktelsesperiode (det er harde bud i FN), kan man bøte på skaden gjennom noe som kalles for the Clean Development Mechanism. Og det er her nytten kommer inn. Her kan man i stedet velge å forplikte seg til å finansiere miljøvennlige prosjekter i utviklingsland. Det har allerede blitt etablert 5000 slike prosjekt, og da er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke positive endringer dette fører med seg. Problemet med dette er likevel at CDM blir et verktøy for rike land til å kjøpe seg god samvittighet og kan føre til at man  mister fokuset på å kutte egne utslipp.
CDM er et av flere eksempel på at, joda, det skjer ting på klimaforhandlingene, vår rolle her blir å presse på at det skal skje mer og i et mye raskere tempo. CDM bør forbedres og ikke være et alternativ til egen utslippsreduksjon, men et tillegg. Mer om våre posisjoner for årets klimatoppmøte kan du lese her.

Nå sørger klimaforhandlingene for at vi ikke har skutt oss selv i leggen riktig enda, men om det skal fortsette i dette tempoet er det bare å brette opp buksa, pusse hagla og gjøre seg klar.
Dersom det ikke hadde vært noen som oss til stede under forhandlingene, ingen til å være en stemme for ungdomsgenerasjonen, ja da ville kanskje ikke forhandlerne følt viktigheten så nært på kroppen. Vi vil også kunne være der som en stemme for de fattigste landene og de små øystatene som ikke er like mannsterke under forhandlingene. Ved å representere sivilsamfunnet vil det være lettere for oss å stille de kravene som kan virke radikale i dag, men som vil være realistiske i morgen.

Her er et bevis på at ungdom har påvrirkningskraft. Under klimaforhandlingene i Cancun spilte Spire en stor rolle i å få gjennom et forslag til en COP-bestemmelse som skal sikre utdanning, ungdomsdeltagelse og bevissthet om klimaendringene.

 

2. Ringvirkning

«Spiller det egentlig så stor rolle om jeg bruker aluminiumsfolie som matpakkepapir? Hva hjelper det om lille meg kjører elbil når det er alt kjøttet folk har i seg som står for rundt 18 prosent av klimagassutslippene?»

Det er det som er så fint med mote og trend, man kopierer hverandre. Derfor, vil det være en god sjanse for at dersom du gjør det til en mote å gjøre små klimavennlige endringene i hverdagen, kan ringvirkningene føre til at en lillesøster eller beundrer, bevisst (eller ubevisst) begynner å gjøre det samme som deg.

På samme måte ser jeg de positive ringvirkningene av at vi er tilstede under klimaforhandlingene. Selv er jeg nylig utdannet geografi- og samfunnskunnskapslærer, og det å kunne delta på dette vil være en erfaring som vil gi meg et rikt utbytte i mine framtidige klasserom. Ikke bare vil denne opplevelsen kunne bidra til et «Believe me, I`ve been there» – perspektiv, forhåpentligvis vil det kunne motivere mine framtidige skoleelever til selv å engasjere seg i globale og lokale samfunnsspørsmål.

Jeg kunne for eksempel ikke ha startet min framtidige ringvirkning hos mine kommende elever dersom det ikke hadde vært for at Kine ringvirka (kan man si det?) meg. For tre måneder siden ringte hun meg og sa «Mette! Du bor i Trondheim no, sant? Kan`kje du være en liten eengel, og bare hjelpe oss litt med å få fikse et lite lokalee, sånn at vi kan bare holde et lite infomøtee, om Spiree, slik at vi kan få nokre fleire medlemmaar der oppe, i lokaallaget?». «Seff. Kan æ sikkert fikse.» Og da var det gjort. Og her sitter jeg plutselig. På vei til Qatar. For å være tilstede under United Nations Framework Convention for Climate Change. For å drive lobbyvirksomhet. Kanskje noen som leser dette tenker «jeg har jo egentlig tenkt en stund på at jeg har lyst til å gjøre mer, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det virker litt skummelt, men Spire sender en fersking nedover, for å lære, og påvirke, kanskje jeg bare skulle tatt kontakt med Spire…?» og DER(!) fikk vi ringvirka en til, som igjen tar med seg venninna si, osv. osv.…

 

3. Egen vinning

«Saaannsynlig at du liksom baaaare gjør det fordi du liksom skal være så snill og god, og bare vil alt godt for alt og alle i hele verden, og særlig få meg til å tro at du seriøst har et hjerte av rosa sukkerspinn?»

Okay, vi må nok tilstå, det er ikke kun altruismen som styrer oss, vi er nok litt egosentriske også. Ikke bare vil denne muligheten bidra til at vi bli mer opplyst, og smartere, vi vil få flere internasjonale venner, bygge nettverk, og få en fetere CV. Vi kommer helt sikkert til å få oppleve noe som er så annerledes, eller så pinlig, at vi får noen gode historier av det. Og kanskje kommer vi til å få utbytte av dette helt frem til den dagen hvor vi vil irritere barnebarna våre grønne over at vi skal skvise inn i hver eneste familiemiddag «Da jeeeeij var på det store iiinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….» (leses med Flettfrid Andrésen – stemme). Og dersom ikke det vil være tilfelle, men at barnebarna våre heller er grønne av andre årsaker, og de i stedet blir helt røde av en eitrendes forbannelse over at vår generasjon kunne være så ignorante og trangsynte som tillot den misforståtte oppfatningen om at økonomien er nødt til å kjøre over vitenskapen for at den skal fungere, selv om vi i 2012 hadde tilgang til 13,950 vitenskapsartikler som bekreftet klimaendringene, dets fatale konsekvenser, OG tilbydde økonomiske modeller og teorier som viste hvordan innføring av en grønn økonomi fint kan la seg gjøre. Vel da kan vi ha muligheten til å likevel forsvare oss selv med at; «Vel ikke kom å klag til meeeeij over at min generasjon ikke maktet å gjøre sine plikter, fordi da jeeeeij var på det store iinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….».

La oss håpe vi slipper å ta den sistnevnte versjonen når den tid kommer, men at vi heller vil være den besteforeldregenerasjonen som sitter med barnebarna på fanget og for søttentusendegang må fortelle om da vi var med på å styre skuta i riktig retning, mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, «ja nuuuuu skal du få høre….».

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold (Trondheim lokallag)

 

P.s. Til tross for at vi har vært litt pinlig berørt over hva Norge har oppnådd av en egen utslippsreduksjon så langt, kommer vi til å heie på Norge under forhandlingene. Kanskje blir Norge vår tids superhelter? 

Mandag 26. november starter årets klimatoppmøte, denne gang i Qatar. Spire er på plass i Doha som vaktbikkje for å sikre en trygg framtid. Spire forventer at Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell sikrer følgende:

En arbeidsplan for ny juridisk bindene klimaavtale

Norge må være en pådriver for ferdigstillingen av den nye klimaavtalen. På fjorårets møte i Durban startet arbeidet mot en ny klimaavtale som skal ferdigstilles i 2015 for så å tre i kraft i 2020. På Doha-toppmøtet må det lages en arbeidsplan for fremgang i avtaleforhandlingene fram til 2015 for å sikre at avtalen er ferdig og god nok innen 2015. For å lykkes med avtalen er det viktig at klimarettferdighet blir tilstrekkelig diskutert i forhandlingene og at prinsippet om felles, men ulikt ansvar er det  grunnleggende prinsippet i den nye avtalen. Den nye avtalen må utformes ved en ovenfra og ned-tilnærming og følge anbefalinger fra FNs Klimapanel (IPCC) med henhold til utslippsreduksjon.

Ambisjoner før 2020

Norge må bidra med å sette før 2020-ambisjoner for klimafinansiering og utslippskutt i rike land på agendaen. Det er for sent å vente med klimahandling til 2020. I følge IPCC må globale klimautslipp nå sitt toppunkt mellom 2000 og 2015 for at det skal være mulig å hindre at temperaturøkningen overskrider 2 grader celsius. Norge må vise vei og oppskalere eget mål for utslippskutt til minst 40 prosent.

Ferdigstille andre forpliktelsesperiode av Kyoto-avtalen

I Doha må forhandlingene om andre forpliktelsesperiode av Kyoto-protokollen avsluttes slik at den nye perioden kan tre i kraft 1. januar 2013. Det trengs flere land og mer ambisiøse utslippskutt i den andre forpliktelsesperioden.

Det grønne klimafondet

Det er behov for penger til tilpasning og utslippskutt i fattige land. I Doha må Norge og andre rike land bidra finansielt slik at målet fra København-avtalen om 30 milliarder USD innen 2013 nås. Det må også enes om blant annet innovative finansieringskilder, som skatt på finanstransaksjoner, for langsiktig finansiering for å innfri løftet om 100 milliarder USD årlig innen 2020.

Utdanning og deltakelse

På Doha-toppmøtet skal et nytt arbeidsprogram på artikkel 6 av Klimakonvensjonen, som omfatter utdanning, bevissthetsgjøring og deltakelse, vedtas. Dette er sentrale pilarer for å bygge en grønnere framtid. Det er viktig at dette arbeidsprogrammet anerkjenner behovet for finansiering av artikkel 6-aktiviteter, sikrer ungdomsdeltakelse, samt satsning på utdanning og uformell læring.

 

SPIRE ER I DOHA.

TA KONTAKT MED VÅRE UNGDOMSREPRESENTANTER:

Kine Gjerstad Eide

+47 411 08 655

kineispire@gmail.com

Mette Bjørnsdatter Hafskjold

+47 922 29 044

mette_x_@hotmail.com

 

FOR KOMMENTARER FRA NORGE,

KONTAKT SPIRES LEDER (kan også stille på TV, radio):

Harald Sakarias Brøvig Hansen

+47 954 81 686

haraldsakarias@gmail.com

Spires Lan Marie Nguyen Berg was one of the speakers in the 8th March Seminar «Women’s leadership and climate-related disasters» held yesterday. The seminar was hosted by CICERO and the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. Lan has been active in Spire for years. Here you can read her speech:

Thank you for having me here today. I have been asked to talk about youth activism and climate related disasters.

I will start by telling a short story.

When a 7.1 magnitude earthquake struck Christchurch, New Zealand in 2010, the 21-year-old student Sam Johnson created a Facebook-group called “The Student Volunteer Army” – as a platform for how people could volunteer. In a couple of days he had mobilized over 2,500 volunteer students that he offered placement, transport, food and support in organizing their  volunteer work.

Later in 2011, when the much more damaging 6.3 magnitude earthquake struck Christchurch, the group of volunteers had grown to a staggering 18,000 people. Now, not only students, but also people of all ages and stages in life joined to help.  Thousands of volunteers were in the streets every day for many weeks. The Student Volunteer Army then created an efficient system to bring the help to where it was needed. People could register their needs online or through the telephone and then the volunteering teams would be sent out to the site. In addition, they offered food, clean water, toilets and professional help in the local communities. Soon the organization was the most effective way of the citizens to request or receive help and they also managed operations for the city council and the civil defence. Today the facebook group has over 27,000 members and now facilitate general volunteer work in Christchurch.

Though earthquakes are not climate related, the story of Sam Johnson and the Student Volunteer Army is a wonderful example of how young people can be important actors in the case of a disaster.

Four days ago, I turned 25. This doesn’t only mean that I am half way to 50 and all too soon 30, it also means that about 3 billion people or almost half of the world’s population is now younger than me.

18 percent of the world’s population are between 15 and 24 years old.

Through my work in Spire, I have seen youth from over a hundred different countries that spend all of their spare time, money and creativity to create awareness, engagement and fight for the green transition that we are all dependent on. While the negotiators got stuck in Copenhagen, in Cancun and in Durban, the youth, from so many different countries and backgrounds, cooperated, discussed, found common ground and demanded action.

Young people represent enormous resources that we need as community leaders, decision-makers, doers and thinkers at all levels, in all societies. Nationally and internationally.

85 percent of the world’s children and youth live in developing countries. The countries that are the most exposed to climate related disasters and that have the least ability to cope with the consequences. It is therefore crucial to empower youth as positive actors in the communities. Also, youth leadership can have many positive spinoff effects.

For example, on the small island state Tuvalu, the Red Cross Volunteers are mainly unemployed youth. The ones I spoke to there were proud of being volunteers. It was part of their identity. If they didn’t have a job, they were at least doing something good for the community. They learned disaster preparedness, first aid and also researchers and government officials often channelled request of small day jobs through the organization so that the volunteers could get some salary here and there to take home to their families.

If half of the world’s population are youth, then about one quarter are young women. Young women are often excluded from decision-making both because they are young and because they are women.

In Malawi, many young women don’t participate in civil issues because of patriarchal structures, values in the local communities and the lack of self-confidence to do so.

One of Spires’s partner organizations is the Network for Youth Development in Malawi. Together we work on the programme called “Young women can do it!” – a project that aims to increase female participation in decision-making processes related to climate change. In the exchange programme this spring we expect to exchange experiences and knowledge about gender and climate change issues. However, this is not the only thing we are going to discuss. We will also discuss how Norwegian youth can prevent climate related disasters from home.

While there are many things that can be done to prepare communities for disasters, the best Disaster Risk Reduction is the one that we don’t have to do. Therefore Norwegian youth have a crucial part to play in disaster risk reduction. As youth of the global North and especially a country with one of the highest per capita emissions in the world, Norwegian youth have the possibility to prevent climate related disasters in the future.

Therefore we want the Norwegian government to take on strong mitigation targets. To be part of the solution. To show the world the way.

However, our leaders are not taking their responsibilities. Currently, in Norway, the public debate is more about cutting ambitions than emissions. No wonder why many youth have lost the sense of urgency of the situation. And consequently, the politicians do even less. So how do we turn this vicious circle?

Firstly, our leaders need to lead. By showing leadership, they show that the issue is important and thereby they can create a positive synergy effect instead of a negative one.

Secondly, we need to create awareness about the urgency of climate change and to empower the youth in how they can be part of the change.

A first step can be to start with the schools. We have to empower the schools as important platforms of change. Youth have the right for an education that prepares them for taking part and developing a new green economy and to create sustainable livelihoods for themselves.

Today, education for sustainable development in schools is put into the different parts of the curriculum in several subjects. However, sustainable development is still neglected. As it can involve practical work and going outside and cannot easily be measured in national and regional tests, the teachers do not prioritize them. Moreover, the test-based school system is not giving much room for the interdisciplinary teaching that is needed to understand climate change and sustainability issues.

In the year of the Rio+20 and for the two last years of the UN decade for Education for Sustainable Development, we should make an effort to fully integrate it into the schools and the universities.

I have three ideas.

Firstly, a more careful and holistic integration of sustainable development into the curriculum. Basically – sustainable development needs more space. Students need to be presented to the issues in all contexts, every day, as it will influence all contexts of their lives every day for the rest of their lives.

Secondly, we need the pupils and students to work on sustainability. Engage students in school projects related to how to implement sustainable development in their schools and universities, at home and in their local communities. Soon we will have recycling, roof top gardens, energy efficiency projects going on all over the country.

Thirdly, we need physical examples of how to mitigate emissions and live more sustainably. Make the campuses and schools as examples. Take the students on field trips to plus-houses and teach them how to eat more carbon friendly. Show them that it is possible and fun. That is how we create change!

Last but not least. Formal education is extremely important. However, informal education is also vital in creating awareness. A recent survey conducted by the Norwegian National Youth Council showed that the youth that are active in their spare-time have a broader understanding of climate change as well as other global issues. Through the organizations they get practical experience and knowledge and they are empowered as agents of change. Supporting non-governmental organizations in their awareness work is therefore important in order to create a green society and limit global warming.

Thank you.

Onsdag 24. august inviterer Spire til infomøte og norgespremiere på dokumentarfilmen ”Wind of change”. Filmen handler om en familie i Kenya som lever av jordbruk, og hvordan klimaendringene påvirker deres liv. Filmen er resultatet av et samarbeid mellom Spire og filmgruppa Sør i fokus, og er regissert av Julia Dahr.

Filmen Wind of Change tar oss med inn i hverdagen til en sterk småbonde med store drømmer og visjoner for familien og fremtiden. Dokumentaren følger Kisilu Musya under starten av det som tradisjonelt sett har vært regntiden i Kenya, men som de siste årene har vært preget av mindre regn enn vanlig. Gjennom vakre bilder og Kisilus egen videodagbok blir vi brakt nært innpå han og familien. Dokumentaren vekker følelser og engasjement.

I 2011 opplever Øst-Afrika den verste tørken på 50 år. Filmen gir tørken et menneskelig ansikt og viser en mann og en familie som kjemper i kampen mot globale og lokale menneskeskapte klimaendringer. Dokumentaren er inspirert av sosialantropologi, og gir et godt innblikk i hvilke utfordringer Kisilu og hans familie møter når sesong for regn, sol og vind er i endring og ulike måter de prøver å tilpasse seg dette på. Filmen søker å gi en stemme til Sør og vise at klimaendringer ikke først og fremst dreier seg om fortvilte isbjørner på isflak som smelter, men om mennesker!

I forkant av filmen blir det informasjon om Spire og våre aktiviteter. Ta med deg en venn og kom på norgespremiere! Les mer og meld deg på gjennom denne Facebook-eventen.

Oslo: Arne Næss Auditorium, Morgenstiernes Hus på Blindern kl. 18.00
Trondheim: Selskapssiden, Studentersamfundet kl. 18.00
Bergen: Auditorium BC 118, Christies gate 12

Tromsø:
I Tromsø er premieren flyttet til 30. august, også her kl. 18.00.
Sted: Auditorium 2 på Teorifagbygget, UiT

Velkommen!

Så, nå har jeg vært i Bonn på UNFCCCs klimaforhandlinger i nesten to uker. Opplevelsen har vært ganske overveldende og forvirrende med mange inntrykk og en rekke uoversiktlige prosesser og inndelinger. Men opplevelsen har også vært spennende, artig og jeg har lært veldig mye og kan glede meg over at det finnes inspirerte og inspirerende unge mennesker rundt om i Europa og i resten av verden som ønsker å gjøre en forskjell og bidra til endring.

Ungdom og sivilsamfunn på forhandlingene

Det er likevel noe jeg har lagt mer merke til enn andre ting. Det gjelder jo selvfølgelig det som har føltes som en eviglang agenda diskusjon og en vanskelig situasjon for sivil samfunnet å bidra til forhandlingene og holde en kontroll over hva som skjer, samt å holde forhandlerne i ørene 😉

Forhandlingene fikk en treg start på grunn av manglende enighet over agendaen. Det er jo vanskelig å komme i gang om en ikke i utgangspunktet blir enige om hva som skal diskuteres. Årets agendadiskusjon og problemene med å få i gang møtene og forhandlingene i SBI under formanskapet til Robert Owen Jones har slått den tidligere rekorden på lengden det tok å komme i gang med de faktiske forhandlingene. Dette er kanskje ikke den mest positive rekorden å sitte med ifølge Jones selv. Utfordringen med agendaen og grunnen til de lange diskusjonene rundt den er at den, og hva som blir diskutert, vil ha stor innvirkning på hva som blir det endelige resultatet.

Robert Owen Jones som nå sitter med den nye SBI rekorden for lengst agendadiskusjoner

Forhandlingene har nå, ved avslutningen av dem, til dels vært i gang, men områder og møter er blitt forsinket av krangling over agenda og diskusjonstema. Noe som er blitt sagt mens jeg har vært her er at det er ikke-annex I landene (ulandene) som er blitt anklaget for å være de som hindrer fremgang. Annex I

landene derimot er de som framstår som de som ønsker fremgang og forhandlinger. Dette er likevel noe som kan settes spørsmålstegn ved. Noe av problemet ved agendaen er at den er noe kreativt brukt. I teorien skal ordstyreren være nøytral og følge mandat og retningslinjer gitt av forrige møte. Det er likevel slik at han/hun kan være noe selektiv på hva som skal diskuteres (og når i prosessen). Til tross for at dette er en grusomt frustrerende prosess

er det likevel et poeng at det som er på agendaen og blir diskutert, samt hvordan og eventuelle retningslinjer for denne diskusjonen vil ha innvirkning på det endelige resultatet.

UNFCCC kan være forvirrende, og utelukkende?

Til en viss grad, og gitt ulike lands kjente posisjoner kan en nesten si hvor det kommer til å bli diskusjoner og protester mot agendaen og en kan derfor også lure på om det er til tider en bevist strategi. Det er klare regler for hvordan agenda og protester mot denne skal behandles, men disse reglene overses. Siden agendaen er så viktig for hva slags resultat vi får til slutt, er det en viktig diskusjon, der det er viktig at ”riktige” fokuspunkter blir inkludert og diskutert. Det er likevel noe usikkert hvem som er med på denne diskusjonen siden den i stor grad skjer på bakrommet uten noe innsyn (denne forhandlingsprosessen er kanskje bare noe en kan spekulere i når en ser den endelige agendaen). Det har likevel vært rykter om at det skjer mye mer på bakrommet enn diskusjoner over agendaen, om dette stemmer vil det også si at noen diskusjoner om substans og innhold også skjer på bakrommet. Dette er i seg selv positivt, siden det da kan indikere at det er en prosess som går fremover, men det ekskluderer også innsyn, kontroll og innspill. Det viktige er kanskje likevel å påpeke og understreke at det er noe som skjer.

En annen side av saken er ordbruken, ALLE er veldig forsiktige i ordbruk og formuleringer. Mitt foreløpige inntrykk er at det er mye detaljer rundt formuleringer og ordbruk som skal på plass, både for ikke å si for mye, for lite, fornærme og være nedlatende og/eller for direkte. Dette gjelder også ungdommen, en gruppe som vanligvis går for å være noe mer radikal. Denne forsiktige språkbruken kan til tider være et hinder for mer radikale (og nødvendige tiltak), men samtidig også være mer pragmatisk og sikre en avtale i stedet for fullstendig sammenbrudd. Et gjengående problem og frykt er likevel at dette veldig tekniske språket (som i seg selv kan ha en ekskluderende effekt) og detaljfokus blir brukt for å undergrave forhandlingene. Denne strategien kan føre til at mange lover mye (gjennom fine ord og formuleringer) men også lovnader som er vage og vanskelig å følge opp og sanksjonere. Det blir dermed mange fine ord, men lite faktisk innhold og handling.

Det er mye som tyder på at det er mye som skjer selv om det ikke skjer noen ting. Det er mye som skjer i kulissene og at det i kombinasjon med agendadiskusjonen også blir diskutert substans og innhold i avtalen. Det foregår en rekke uformelle og enda mer uformelle møter i gangen og rundt bord i lobbyen og kafeen. En liten utfordring med alle disse småmøtene og avgreiningene i alle retninger er at det blir veldig vanskelig å holde oversikt over hva som skjer, når og hvor. Dette gjelder spesielt sivilsamfunnet som i denne sammenhengen stort sett er ekskludert, men også til dels for delegasjonene selv. Dette framhever i så måte betydningen av artikkel 6 og tyder på at arbeidet for å implementere denne er langt fra over og at sivilsamfunns deltagelse er noe som må påpekes og oppfordres om også framover. Ekskludering gjør det umulig for sivilsamfunnet å komme med konstruktive forslag og å operere som vakthunder i forhold til tema, innholdsbestemmelser og konsekvenser. Dette gjør det jo også vanskelig å forvente noe og forberede seg på dette eller bidra med press i positiv eller negativ retning.

I tillegg, et annet tegn på det er en viss fremgang på bakrommet er at det går rykter om at mange temaer og diskusjoner vil bli

Er dette det UNFCCC gjør med sivilsamfunnet?

suspendert til neste møte, nettopp for å unngå den samme agendadiskusjonen da. Slik sett kan en vel kanskje anta at der er et genuint ønske om fremgang og en løsning, i hvert fall hos de fleste parter (spørsmålet er jo da selvfølgelig hva som er løsningen noe som igjen bringer oss tilbake til forhandlinger og kompromisser).

Gitt at ståa er slik som den er, kan en kanskje stille spørsmål ved visten ved å ha slike forhandlinger uansett.. spesielt om en ser på ressursbruk og de økologiske fotsporene av konferansen og dens deltagere. Strengt talt kan en like gjerne være uenig og diskutere agenda i hvert sitt land og bruke ressursene på mer konkrete tiltak og heller ta diskusjonene over de ymse høyteknologiske mediene vi i dag har tilgang til (noe som også vil ha konsekvenser i forhold til deltagelse åpenhet og kontroll). Dette vil likevel ikke ha samme effekten som ansikt til ansikt forhold og tiltro vil føre med seg, noe som er avgjørende om vi ønsker å etablere en felles, global avtale. I tillegg, til tross for de mange problemene og utfordringene er et annet spørsmål om vi har noen brukbare alternativer, og om en dermed bare må jobbe med å forbedre det vi har og presse på for å få faktisk handling.

Skrevet av: Kristine Wasrud

Neste side »