Klimaforhandlinger


Image


Hva gjør jeg her? Det har jeg spurt meg selv mange ganger de første dagene her i Bonn. Da jeg først fikk muligheten til å reise til Bonn for å delta på FNs klimakonferanse, var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på. Tanken på å kunne bidra til en bedre verden, og reisen i seg selv, var motivasjonen. Og vips så var jeg i Bonn, i en verden helt utenfor min komfortsone.


Image


Det er mye å sette seg inn i for å forstå alt som blir sagt under forhandlingene. Å lytte til delegatene i flere timer kan virke kjedelig for mange. I mitt tilfelle forstod jeg raskt at det ikke skulle bli så kjedelig. Det er mye man ikke får med seg når man for første gang prøver å forstå sammenhengene i klimadebatten. Men det er et tema som påvirker alle mennesker. Alle vet jo at klimaendringene er her, men det er ikke mange som tenker noe særlig om det. Jeg var en av dem, men etter å ha vært her har jeg kommet fram til en konklusjon om at alle burde ta det på alvor. Ifølge Yeb Saño, som representerer den filippinske klimadelegasjonen, så trenger vi 100 milliarder dollar for å redde verden. Det er bare at vi ikke prioriterer pengene riktig. Det ble brukt 15 milliarder dollar på OL i England. 5 milliarder dollar på Dubais største bygning. Dessverre har alle de pengene som har blitt brukt gjennom menneskeheten ført til at det i 2030 kan være nødvendig med to jordkloder for å overleve. Mens ministerne diskuterer å heve ambisjonen for reduksjon av klimagassutslipp, så er ikke det nødvendigvis nok, spesielt ikke når vi må vente på at alle skal være enige. Tiden flyr og vi burde gjøre det meste ut av det nå.


Image


I disse mellomforhandlingene er det mange muligheter. Hvis man trenger pause fra diskusjonene og fordragene, så kan man tilbringe tid med Youngo. Youngo er unge delegater over hele verden som samarbeider om politikk og aksjoner for å presse politikerne. Blant annet hadde vi en aksjon som het Missing ministers. 130 ministre møtte opp på COP 19 i Warszawa, mens bare 50 ministre møtte opp på mellomforhandlingen. Naturligvis var vi ikke fornøyde med det, så vi gjorde en markering som fikk fram mangelen på ministre. Vi hadde ført opp navnene til diverse ministre per ark, plasserte arket foran ansiktet, og ropte «where is the minister» på forskjellige språk. BBC lagde en artikkel om aksjonen, og jeg var på forsiden av selveste BBC! Les mer her:http://www.bbc.com/news/science-environment-27726510.


Image


Halve tiden min i Bonn er forbi. Tidlige morgener. Lange kvelder. Til tross for at dagene er lange, har de gått ganske fort. Jeg håper på å sove bedre, slik at jeg kan få enda mer ut av dagene som kommer. Peace out. Viet out!

Skrevet av Viet Tran, leder for Oslo lokallag og del av Spires delegasjon til klimaforhandlingene.


Image

Image


Klokken har så vidt passert seks, idet jeg setter meg ned i grålysningen for å forfatte dette. Som delegasjonens utpregede A-mennenske er jeg oppe først, mens de andre slumrer litt lenger. Men så lenge blir det ikke, for vi er som regel ute av døren innen klokken syv.

Idag er vår fjerde dag i Bonn, og forhandlingene går inn i sin tredje dag. For å fortsette opptellingen så er dette andre, og siste, dag med ministermøte, hvor vår klima- og miljøminister Tine Sundtoft er med. Det er også første dag sivilsamfunnet deltar ordentlig, da vi idag markerer #volveremos, og marsjerer inn igjen etter walk-outen på COP 19, i Warsawa i desember ifjor.

Men det at sivilsamfunnet “offisielt” marsjerer inn idag, betyr ikke at vi ikke har deltatt i forhandlingene så langt. Vi er jo alle tre ferske førstereisgutter på konferanse, og det er ganske mye nytt å sette seg inn i. Jeg har en liten fordel over de andre ved at jeg har deltatt på FN-møter før, og kjenner til gangen i det, språket som brukes og formalitetene rundt det, men i likehet med de andre har jeg ikke representert en sivilsamfunnsorganisasjon før, og i den forbindelse er det endel kodekser og normer å sette seg inn i, i tillegg til det rent faglige og tekniske. Heldigvis er et møte som dette i Bonn et realt krasjkurs i hvordan forhandlingene foregår, og man lærer masse av å være i rommet, gå i gangene, og ikke minst snakke med alle som er her, fra andre unge sivilsamfunnsaktivister til rutinerte forhandlere som er ringrever på spillet. Det unike med mellomforhandlingene er at det er mye mindre skala enn de større COPene, slik at avstanden mellom ulike aktører nærmest hviskes ut. “Badge-feberen” som eksisterer overalt ellers i FN-systemet er nærmest ikke-eksisterende her, og det gir en unik mulighet for å knytte nettverk og være med på forhandlingene. Blant annet har vi fått muligheten til å møte Tine Sundtoft, hvor vi fikk høre litt om hennes, og delegasjonens strategier for forhandlingene, samt å komme med innspill til hva vi synes er viktig. Dette var en spennende og unik mulighet til å få innblikk i hva den norske delegasjoen tenker, og innspillene vi kom med, gjennom ForUM, ble tatt godt imot. Det er et flott initiativ for Klima- og miljødepartementes side, og vi setter pris på den gode oppfølgningen vi og andre norske sivilsamfunnsorganisasjoner får.

Så noen refleksjoner rundt forhandlingene. Så langt har forhandlingene vært relativt generelle, og det har vært lite bevegelse når det gjelder å øke ambisjoner og målsetninger. Men det er fortsatt tidlig, og man jobber fortsatt med å sørge for at prosessen er oversiktlig og universell. Dette er viktig for å bygge konsensus rundt prosessen, samt å avdekke forventningene de ulike partene har. Det man driver med nå er “preambular”, altså innledende, som må på plass før man kan flytte forhandlingene inn i den mer konstruktive fasen, hvor man får på plass tekstforslag og kan begynne med det reelle forhandlingene. Håpet er at man skal få unnagjort den innledende fasen her i Bonn, slik at man enda har god tid til den konstruktive fasen i Lima.


 

Samlet


Om det håpet blir oppfylt gjenstår å se, men foreløpig er det positivt å se at det synes å være bred enighet om at man må få til noe med en viss ambisjon, og det må skje raskt. Konvensjonens mer betente temaer som ansvars- og byrdefordeling, tap og skade, finansiering av både tilpasning og kutt lurer selvfølgelig i luften, men foreløpig er ikke forhandlingsklimaet merkbart forsuret av dette.

Men det er alikevel et godt stykke igjen til vi har en ferdig avtale, og mange tråder som må knyttes opp før COP21 i Paris 2015. For å få til dette kreves det en betydelig høyning i ambisjonsnivå, og her må Vesten ta lederrollen. Fra norsk hold har man jobbet mye for å skru opp ambisjonsnivået, Men har vært klar på at man vil være villig til å øke nivået ytterligere hvis andre høyutslippsland vil være med på leken. Både i møtet vårt med den norske delegasjonen og i talen ministeren holdt i plenumssalen kom det fram indikasjoner på at man vil vurdere om betingelsene for å skru opp egne forpliktelser nå var innfridd. Vi i Spire-delegasjonen mener at USA og Kina nå har spilt ballen til Norge og andre som har lovet mer ambisiøse kutt, og vil jobbe for å følge opp dette.

Det var det jeg rekker i denne omgang, muslien er spist opp, kaffen kald, og det er på tide å knytte slipset og komme seg på forhandlinger. Vi kommer tilbake med mer ganske snart, blant annet om arbeidet vi har gjort med andre ungdomsorganisasjoner gjennom #YOUNGO. I mellomtiden må dere huske å følge oss på Twitter, Instagram og Facebook, for stadige oppdateringer langs veien!

– Eilif Swensen

Politisk nestleder og medlem i Klimautvalget

 

Onsdag 5. juni var FNs klimadag. I den anledning arrangerte FN-sambandet et heldagsseminar for elever på videregående skole på Håndverkernes Hus. Seminaret bestod av miniforedrag og debatter, som til sammen tok for seg klimaproblematikken fra A til Å på en ganske omstendelig måte. En reise fra den elementære fysikken som utgjør mekanismene i klima og klimaendring, gjennom innvirkning på menneskene, rettferdighetsspørsmål, nasjonal og internasjonal politikk og handlingsinsentiv. Det var en ære for meg å bli spurt, på vegne av Spire, om å holde en halvtimes foredrag. Spørsmålet jeg skulle lufte for den unge forsamlingen var:

Hvem blir påvirket av klimaendringer, og hvem skal ta regningen?

Fra klimaforhandlingene i Durban, Sør-Afrika (COP17).

Fra klimaforhandlingene i Durban, Sør-Afrika (COP17).

For meg var det spesielt ett ord som blinket som et slitent neonskilt på netthinnen da jeg fikk vite spørsmålet jeg skulle svare på: Klimarettferdighet. Begrepet som på mange måter er blitt mitt lille hjertebarn i klimaproblematikken. Ordet ble først benyttet på COP 6 i Haag, 2000. De utenkelig mange timer med statsråd og sakkyndiges diskusjoner som er lagt i forståelsen av dette begrepet, vitner om ordets dybde. Så greit det hadde vært for meg om jeg bare kunne kommet til dette seminaret, plumpet ut med det sentrale ordet, og gått igjen. Dessverre (for meg) er det sånn at på et foredrag forventes også en forklaring.

Å forklare et begrep med så mange timers mening, på en engasjerende og personlig måte, til 16-åringer, kanskje vår tids mest kritiske tilhørere (dette er ikke et empirisk begrunnet utsagn), på en halvtime, og helt uten pedagogiske studiepoeng – er ikke en oppgave jeg tar lett på. Kort sagt: Jeg var veldig nervøs. Heldigvis, hadde jeg forberedt meg. Både med elektronisk presentasjon, film og manus. Jeg følte meg ganske sikker på at ungdommen skulle vite hvem det var rettferdig at «tok regningen» eller «grep muligheten» til å løse opp i klimaproblematikken etter foredraget.

Dessverre er det sårt typisk at ting går galt når man forsøker å unngå det. Jeg kom sent i gang med pratingen, datamaskinen nektet totalt, jeg hadde alt for mye jeg ville sagt og filmen ble overhodet ikke vist (anbefaler fremdeles sterkt å se Wind of Change av Julia Dahr). Jeg endte opp med bare å prate. Og går det bra å bare prate om et tema i disse visuelt stimulerte dager? Det vet jeg faktisk ikke.

Det er mitt inderlige håp, at selv om jeg på et tidspunkt i foredraget, kjente at hodet mitt reiste vekk fra Håndverkernes hus, og munnen stod igjen alene – at dere fine ungdommene som hørte på, ble igjen med munnen. Eventuelt at dere reiste dit som munnen fortalte om.

Poenget i foredraget kan jeg i alle fall forsøke å trekke frem igjen nå avslutningsvis: Klimarettferdighet handler om at land i verden har et felles men ulikt/forskjellig ansvar for å løse klimaproblematikken. Norge har et annet historisk utslippsansvar enn Kenya. Kina har også et stort utslippsansvar, men Norge har igjen et annet sosioøkonomisk utgangspunkt enn Kina til å ta «regningen». Jeg håper at etter å ha hørt om Kisilu Musya, en bonde i Kenya som gjør alt han klarer for å leve med og motvirke klimaendringer, under allerede pressede forhold på grunn av klimaendringene – at ungdommen følte seg like inspirert og handlingskraftig som de fikk meg til å føle da jeg stod og pratet.

For å poengtere poenget en gang til: Kanskje handler ikke klimarettferdighet i den grad om hvem som skal ta oppvasken etter klimaendringene, men at alle må gjøre det vi har mulighet til for å ha en verden å gi til vår neste. Jeg krysser fingrene for at ungdommene på Håndverkernes Hus kjente på den unike muligheten de har til intet mindre enn å redde verden.

Tusen takk til FN-sambandet som arrangerte, og for at jeg fikk prate. Det satte jeg umåtelig stor pris på.

Hilsen,

Andrea Varga Weme

Organisatorisk nestleder i Spire (som velvillig innrømmer av at foredrag alltid er skummelt, men også GØY)

Det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan delegasjonene i klimaforhandlingene kan kaste bort evinnelig med tid i forhandlinger mens de mest sårbare i verden kjemper for å overleve i en verden med klimaendringer. Det er heller ikke helt lett å forstå hva i all verden forhandlerne egentlig snakker om, når alle ord og formuleringer er pakket inn i flere lag med formelt, diplomatisk språk som ikke akkurat innbyr til at man skal skjønne hva folk egentlig mener.

Image

Det er ikke alltid like lett å skjønne hva forhandlerne snakker om. Foto: Adopt a Negotiator

Jeg skriver derfor denne posten for å gi en deg en litt grundig innføring i klimaforhandlingene, og prøve å forklare akkurat hvor stridens harde kjerne står i forhandlingene for tiden. For å skjønne det, må vi ha litt bakgrunnsinfo. Vi starter med konvensjonen.

Konvensjonen
Den O’ store konvensjonen, eller ”United Nations Framework Convention on Climate Change ” (UNFCCC) ble inngått i 1992. Denne danner grunnlag for alle de videre klimaforhandlingene. Konvensjonen sier ikke så mye inngående om ansvarsfordeling eller konkrete handlinger, men den slår fast at verden skal jobbe for å unngå farlige klimaendringer. Noe som er enda viktigere, er at konvensjonen slår fast noen viktige prinsipper som det stadig henvises til i forhandlingsrommene i den dag i dag. Konvensjonen er dermed på mange måter klimaforhandlingenes Bibel.

CBDR-RC
Et av de mest nevnte prinsippene i konvensjonen, er det som på forhandlingsspråket kalles CBDR-RC (Common But Differentiated Responsibilities and Respective Capabilities). Dette prinsippet slår fast at alle land har ansvar for å bekjempe klimaendringer, men at man har ulike forutsetninger for hva man kan gjøre, og at de rike landene bør ta på seg mest ansvar. Konvensjonen skiller også mellom annex 1-land og ikke-annex 1-land, hvor annex-1 land er utviklede OECD-land, mens ikke-annex 1-land er ”alle de andre”. Altså har man et veldig tydelig skille mellom rike og fattige land.

Når man nå jobber med å framforhandle en ny avtale etter Kyoto-avtalen, som skal være klar i 2015 (og tre i kraft i 2020), er alle enige om at konvensjonens prinsipper skal gjelde også for den nye avtalen. Men det virker som om det ikke er helt enighet om hva prinsippene faktisk innebærer.

Hva er det egentlig de krangler om?
Jo, som så ofte før, dreier det seg om hvem som skal ta på seg mest ansvar for å kutte utslipp og hvem som skal legge flest penger på bordet. Det virker jo veldig naturlig at det er de utviklede landene som skal gjøre mest, sier du kanskje da? Og ja, på mange måter er det det, men samtidig må man huske på at verden vi har i dag ser veldig annerledes ut enn den vi hadde i 1992 da konvensjonen ble fremforhandlet. Det er for eksempel mange utviklingsland som har tatt steget til å bli mellominntekstland eller til og med industrialiserte land.

Mye har skjedd de siste 20 årene. Kina har for eksempel entret verdensscenen som den viktigste økonomiske kraften etter USA, og en massiv utslipper. Samtidig opplever flere i-land fremdeles økonomisk krise, og har på langt nær de samme ressursene til å bidra til klimasaken som de hadde for noen år siden (syns de selv i hvert fall). Ikke nok med det, men både utslippene og den økonomiske vekstraten til de utviklede landene ligger nå faktisk ganske lavt, mens land som Kina og mange afrikanske land har veldig høy vekstrate og enda større økning i klimagassutslipp. Dersom vi framskriver disse ratene, vil vi se at utviklingen bare vil forsterke seg, og at det i hvert fall ikke gir mening å operere med 1992-skillet mellom rike og fattige land om fem år, når den nye avtalen faktisk skal tre i kraft. Derfor er litt av utfordringen med forhandlingene nå å få alle land til å skjønne at verden faktisk er i endring, og vil fortsette å endre seg.

Så hva sier landene?
Vel, de aller fleste, blant annet USA, nekter å gjøre noe som helst før de er helt sikker på at andre land også vil bidra. Flere utviklingsland derimot, later til å bruke CBDR-RC-prinsippet som en unnskyldning for ikke å gjøre noen ting, hvilket frustrerer mange (differentiated responsibility bør jo innebære en eller annen form for ansvar, ikke ren fraskriving av ansvar). Mange u-land sier også at de nekter å gjøre noe før de ser at de rike landene holder løftene sine og legger penger på bordet for klimatilpasningstiltak. Enkelte rike land på sin side, vil ikke bidra med penger i vanskelige økonomiske tider, spesielt ikke når de ser at fattige land fremdeles insisterer på å opprettholde et skille mellom ”fattige” og ”rike” som ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Oppi det hele kommer selvfølgelig det historiske ansvaret som helt klart slår fast at de historisk sett største utslipperne (de rike) skal gjøre mest. Men spørsmålet da blir hvor langt man skal trekke det historiske ansvaret, og hvordan skal vi veie det opp mot situasjonen i dag?

Equity framework
Som du sikkert skjønner, er dette med equity og rettferdig ansvarsfordeling en vanskelig og betent sak, og det er nok den viktigste årsaken til at klimaforhandlingene går så tregt framover. Det som flere fra sivilsamfunnet mener at trengs nå, er et konkret og dynamisk rammeverk (equity framework) som skal inngå i den nye avtalen. Et slikt rammeverk må ha med noen kriterier som slår fast hvilke utslippskutt og tilpasningstiltak de ulike landene skal bidra med. Det må finne en god ansvarsfordeling basert på et totalt utslippsmål (for eksempel de totale utslippskuttene som trengs for å begrense oppvarming til 1,5 grader), hvor man fordeler ansvar mellom land relativt sett i henhold til målet. Det må ta inn over seg det historiske ansvaret samtidig som det balanserer virkeligheten vi har i dag. I tillegg mener vi at det også må ta innover seg framtiden, og ha indikatorer som dreier seg om hvordan man best kan involvere rettigheter og behovene til framtidige generasjoner. Ikke minst må det være fleksibelt, slik at man med jevne mellomrom kan vurdere land og flytte dem opp eller ned på ”ansvarsskalaen” alt ettersom hvilken økonomisk situasjon de er i.

Så er bare spørsmålet: Hvordan lager man et slikt rammeverk, og hvilke indikatorer skal med? Her kommer vi fram til det som kommer til å bli noe av det vanskeligste man vil forhandle om i årene som kommer, og kjenner vi forhandlerne rett, kommer de til å tilnærme seg dette temaet med sneglefart. Det vet jo vi alle at verden ikke har tid til, så derfor er det ekstra viktig at vi fra miljøorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene og sivilsamfunnet for øvrig rundt omkring i verden er flinke til å gjøre det klart for forhandlerne at vi ikke er interessert i å se på at de kaster bort mer tid.

Image

Sivilsamfunnet må fortsatt presse på i forhandlingene. Her illustrert ved Sebastien Duyck, som holdt innlegg på vegne av miljøorganisasjonene i Bonn. Foto: Mari Gjengedal

Dette ble en litt lang bloggpost, men den er viktig for å skjønne hva klimaforhandlingene faktisk dreier seg om, så jeg håper du har holdt ut og har lært noe nytt!

Mari Gjengedal – leder for Spire

I dag er det fredag og siste dag av forhandlingene. Det har vært avslutningssamlinger i to av forhandlingssporene i dag, hvor alle har kunnet delta (de aller fleste andre møtene har vært lukket for oss som ikke er forhandlere). I dag var det samling i forhandlingssporene SBI (tiltak for implementering) og SBSTA (vitenskap og teknologi). ADP-forhandlingene om den nye avtalen ble avsluttet allerede i går.

I SBI og SBSTA har YOUNGO hatt to kjempegode innlegg. SBSTA-innlegget ble holdt av Ingrid Verne fra Changemaker. Vi fra Changemaker og Spire gjorde den største jobben med å skrive talen, så ikke uventet handlet mye av den om Intergenerational Equity og framtidige generasjoner! Ingrid gjorde en kjempejobb, og her kan du se henne i aksjon:

Image

Ingrid snakker om Intergenerational Equity og hvor misfornøyd vi er med at sivilsamfunnet ikke har fått lov til å delta på forhandlingsmøtene

Uheldigvis gikk SBSTA-forhandlingene på overtid, og den norske forhandlingslederen gikk (!) før Ingrid fikk holdt sitt innlegg, men vi sørget for at han fikk med seg en kopi av talen slik at de norske også skjønner hvor viktig vi syns framtidige generasjoner er.

I SBI var det mer misnøye, for her har det jo ikke vært noen relle forhandlinger i det hele tatt disse to ukene. Som vi vet, har Russland blokkert alle forsøk på framskritt, noe du kan lese mer om i Putsj sin artikkel. 

Derfor var talen vi holdt her ganske mye skarpere, og vi kritiserte hvordan forhandlerne kan sitte og kaste bort uker med forhandlinger mens Europa flommer over av vann og verden allerede kjenner konsekvensene av klimaendringer. Fatima fra Storbritannia holdt talen i ADP, og hun gjorde en kjempegod jobb:

Image

Vi fikk masse gode tilbakemeldinger i etterkant fra folk som syntes ungdommene hadde mye bra å si.

Ellers har vi også hatt en aksjon i dag. Aksjonene våre har som regel vært veldig gode og fått mye oppmerksomhet, og den vi hadde i dag var kanskje aller best. Fordi vi ville at folk skulle heve ambisjonene for COP19 i Warsawa i november, hadde vi en aksjon hvor vi ba forhandlerne om å skrive ned sine egne håp og ønsker for hva COP19 skal levere. Vi stod like utenfor forhandlingsrommet, så alle forhandlerne fikk aksjonen med seg, og vi fikk også mange gode bidrag. Jeg tror det kan gi forhandlerne mer energi og press når de ser at vi er her og forventer at de skal strekke seg etter å gjøre bedre.

Image

Her kan du se noen av de mange ønskene representanter fra ulike land skrev ned.

Image

Og her ser du meg, Louisa fra UKYCC, Stefan fra Spire og Sophia fra UKYCC holde plakater hvor vi har skrevet våre ønsker for COP19.

Nå er forhandlingene ferdig, og oppbruddsstemningen hersker her på konferansesenteret. Folk reiser hjem, og mange har gjort det allerede. Men vi fra YOUNGO skal ut og feire avslutningen på denne SB-sesjonen med med en øl. Se som jeg og Luke (fra Australia) gleder oss!

Image

P.S! Om du er interessert i å lese om motsetningene mellom Norge som oljeland og Norge som klimahelt, kan du lese gjestebloggen jeg postet i går på Adopt a Negotiatior-bloggen. Adopt a Negotiator er et kjempekult prosjekt som kommer med mange gode oppdateringer fra klimaforhandlingene, så jeg anbefaler at du følger med på sidene deres!

Mange hilsner fra Mari Gjengedal – leder i Spire

Spire og Youth Environment Network (YEN) i Zambia satser på tettere partnerskap for å sikre felles front på de internasjonale klimakonferansene.

Internasjonalt samarbeid: Anette Plassen i Spire, Billy Lombe i YEN og Kinya Kiunga i Fredskorpset Kenya deltok på Spires seminar om internasjonale klimakonferanser.

Internasjonalt samarbeid: Anette Plassen i Spire, Billy Lombe i YEN og Kinya Kiunga i Fredskorpset Kenya deltok på Spires seminar om internasjonale klimakonferanser.

Svært mange ungdomsorganisasjoner deltar på internasjonale klimakonferanser, men det er en utfordring å klare å koordinere innsatsen. Å samarbeide godt på forhånd er essensielt for å klare å ha en felles front og effektiv stemme mot politikerne, slik at vi kan sikre at det er rettferdig politikk som blir vedtatt på konferansene. Ofte er mye allerede bestemt før politikerne kommer på konferansen, og det kan være ekstra vanskelig for de unge organisasjonene å blir hørt, i forhold til sterkere aktører i sivilsamfunnet.

De viktigste konferansene i året
Sammen med Billy Lombe, leder i YEN, vår zambiske partnerorganisasjon, arrangerte klimautvalget og det internasjonale utvalget i Spire på onsdag den 6. mars en work shop om hvordan vi kan jobbe bedre sammen før, under og etter de internasjonale klimakonferansene. Her diskuterte vi utfordringer og fordeler ved å klare å jobbe godt, politisk sammen i forkant av konferansene. Særlig snakket vi om COP – Conference of the parties – som har sitt spesielle FN-mandat til å ta beslutninger på vegne av klodens politikere. COP-ene er ofte i november/desember, og offisielt blir de viktige klimadokumentene vedtatt her. Men da kan det allerede være for sent til å endre noe drastisk. De viktige “intersessionals”, der internasjonale aktører møtes sommeren før hver COP kan være en vel så viktig arena å delta på for våre organisasjoner, fordi det her kan være lettere å påvirke innholdet i dokumentene. Og noen uker før hver COP arrangeres ungdomsversjonen COY – Conference of the Youth – der det tidligere dessverre har vært en overvekt av unge deltakere fra Nord og Europa, men som også opplever en stadig økning av deltakere fra ulike verdensdeler.

Vanskelig å få delta

Leder av YEN Zambia, Billy Lombe, om klimaforhandlingene sett fra ungdommer i Zambias ståsted.

Leder av YEN Zambia, Billy Lombe, om klimaforhandlingene sett fra ungdommer i Zambias ståsted.

Billy pekte her på en viktig utfordring for mange organisasjoner fra Sør: Finansiering til deltakelse på disse internasjonale arrangementene. Spire har tidligere bidratt til å finansiere ungdomsdeltakelse fra Sør gjennom UD og det internasjonale ungdomsnettverket YOUNGO, men å sikre støtte til akkurat én partnerorganisasjon kan være vanskeligere. Vi ble enige om å se nærmere på hvilke finansieringskilder som kan være aktuelle. Kenyanske Kinya Kiunga, som er Fredskorpset-koordinator i Kenya, påpekte at ofte kan det finnes finansieringskilder i Sør også, som det er mulig å søke på, og som ikke blir benyttet så mye som de kan. Det er lett å tenke at pengene er i Nord, men en viktig del av partnerskapet er å se på likeverdig deltakelse, også finansiert med midler fra Sør.

Relevante nettverk

Klimakoordinator Arvid Solheim pekte på det viktige aspektet ved å samarbeide med flere, relevante organisasjoner om å identifisere de viktigste sakene forut for hver COP og samarbeide om utvalgte avsnitt i dokumentene som det skal forhandles om på konferansene. Arbeidsgruppene på hver konferanse tar for seg de viktigste temaene, og et godt koordinert arbeid foran disse gjør at organisasjonene våre kan delta på flere møter og rapportere til hverandre, og lobbe for hverandre. Regionale møter gjennom året kan skape mye grobunn for god dialog på forhånd av konferansene, men da er det viktig å finne et felles utgangspunkt og ikke henge seg for mye opp i de punktene der organisasjonene er uenige. Tidligere har Spire hatt møter med både Natur og Ungdom og Changemaker i forkant av konferansene. YEN har vært en viktig aktør i å bygge opp et godt rammeverk og nettverk for ungdomsengasjement i Afrika. De er blant annet med i African Youth Initiative on Climate Change (AYICC), som blant annet arrangerte Act now for climate justice-kampanjen og karavane fra Kenya til Durban i forbindelse med COP der. Denne kampanjen var et godt eksempel på samarbeid mellom Nord og Sør forut for en klimakonferanse; Billy møtte folk fra norske organisasjoner som skulle delta på karavanen og konferansen både før (i Norge) og under den. AYICC lanserer også en “best practice”-guide for internasjonalt arbeid, noe vi i de norske organisasjonene også burde gjøre for å dele erfaringene fra konferansene og samarbeidet med dem.

Klimakoordinator Arvid Solheim pekte på viktigheten av samarbeid med relevante organisasjoner om å identifisere de viktigste sakene forut for hver COP.

Klimakoordinator Arvid Solheim pekte på viktigheten av samarbeid med relevante organisasjoner om å identifisere de viktigste sakene forut for hver COP.

Vil lage årskalender

Siden det er mange arrangementer i løpet av året som alle kan knyttes opp til COP-en på årets slutt, og man alt for lett kan bli tatt på senga av frister for innspill på forhandlingsdokumentene, ble vi på workshopen enige om å lage en årskalender, der vi setter opp frister, arrangementer og avtaler om kommunikasjon, på Skype eller andre arenaer. Arvid Solheim pekte på det helt vesentlige i å finne noen felles saker man kan fronte, og dette må skje gjennom forhandling. En av utfordringene med å samarbeide mellom Nord og Sør er jo at utfordringene og forutsetningene er så forskjellige. Også våre posisjoner på de internasjonale konferansene er svært ulike. Men som unge deltakere har vi alle en felles utfordring med å bli hørt og Billy forteller om en gledelig utvikling i Zambia: Zambiske ungdomsorganisasjoner, for eksempel YEN, blir i økende grad invitert til formøtene, bedt om innspill og får komplimenter for det viktige arbeidet de gjør. Som Billy påpekte: “Young people should be part of the process, not as an event!” Samtidig, påpekte Johanne Hauge, tidligere leder av Spire og deltaker på slike konferanser, at du som delegat kan få ganske begrensa handlingsrom, fordi du da blir underlagt delegasjonens regler og ikke får lov til å demonstrere eller være aktivist.

I Norge har ungdom ved et par anledninger fått lov til å være en del av Norges offisielle delegasjon, men i fjor fikk vi ikke en slik posisjon. Dette viser hvor viktig det er å be om møter med de nasjonale politikerne lang tid i forveien, både av COP og intersessionals om sommeren – for å sikre at de har oss i tankene når de velger strategier foran klimakonferansen.

De viktigste utfordringene

Internasjonalt ansvarlig i Spire, Ragnhild Lunner, og leder i YEN, Billy Lombe, vil jobbe sammen for å sikre finansiering slik at ungdom fra Sør kan delta på klimaforhandlingene.

Internasjonalt ansvarlig i Spire, Ragnhild Lunner, og leder i YEN, Billy Lombe, vil jobbe sammen for å sikre finansiering slik at ungdom fra Sør kan delta på klimaforhandlingene.

Oppsummert var det en særlig problemstilling at det kan være vanskelig for unge fra Sør å finne midler til å delta på konferansene i det hele tatt. Ved å jobbe for finansiering av ungdomsdeltakelse fra Sør sikrer vi en sterkere stemme som unge, og mer kjøttvekt for argumentene våre. Vi ble enige om at det å orientere seg i vellet av ulike arrangementer og dokumentforfatting som ligger forut for hver klimakonferanse er en kjempeutfordring, men at vi ved å lage en kalender for året kan være bedre forberedt på hva som kommer, og lettere kan identifisere hva vi faktisk må gjøre for å sikre at politikerne blir enige om en rettferdig utviklingspolitikk.

Skrevet av Ragnhild Lunner, internasjonalt ansvarlig i Spire

Ungdomsdeltaking er noko vi i klimautvalet til Spire jobbar med. Dette spesielt i forbindelse med klimatoppmøter. Det er mange grunnar til at vi meinar at dette er viktig å jobbe med. Eit av argumenta som ofte vert nytta er det med at det er vi som er framtida, og det er vi som skal ta over, difor det essensielt at vi er med no, slik at vi kan påverke og vere del av å forme den framtida vi ynskjer å leve i.

18 år gamle Merna Ghaly fra Egypt holder en intervensjon på vegne av sivil samfunnet under fjorårets klimatoppmøte i Doha. Foto: Spire

18 år gamle Merna Ghaly fra Egypt holder en intervensjon på vegne av sivil samfunnet under fjorårets klimatoppmøte i Doha. Foto: Spire

Dette er eit svært viktig argument, for kvifor skal dei som ikkje møter konsekvensane av sine beslutningar i det heile tatt vere i førarsetet når desse beslutningane vert tenke?

Vidare er det også eit argument at vi er unge og vi er idealistiske. Vi belagar oss på forskning og ikkje politikk når vi set krav til framtida vår. Vi jobbar for å få fram vitenskap og for at det ikkje berre skal bli gode løysingar for dei som lever i dag, men og dei som kjem etter oss, vi jobbar mot ei bærekraftig utvikling.  I tillegg jobbar dei fleste av oss heilt gratis, altså har vi ikkje ein økonomisk agenda i bakhand. Vi tek ikkje omsyn til at store selskap ynskjer å tene meir og vi tek ikkje omsyn til at politikarar berre tenkjer fram til neste val, altså fire år om gongen. Vi ser på levestandard og på utvikling, vi forsøker å putte ting i perspektiv og vi forsøker å inkludere stemmer og synspunkt som ikkje alltid har mulighet til å rope like høgt som oss.

Det er her arbeidet vi no driver med i Spire kjem inn i bilete. Vi er no i gang med å nok ein gong søke støtte for at ikkje berre norsk og nordisk og vestleg ungdom skal delta på klimatoppmøte, men og for at ungdom frå alle stader i verda i større grad skal ta del i dette svære maskineriet som avgjer vår felles framtid. Det er desse ungdomane som i størst grad kjenner på kroppen dei utfordringane klimaendringar fører til.  I tillegg er det dei som lever i land der styresmakter ikkje alltid når ut til dei som treng det mest.

Aksjon om Robin Hood skatten under fjorårets klimatoppmøte i Doha. Foto: Spire

Aksjon om Robin Hood skatten under fjorårets klimatoppmøte i Doha. Foto: Spire

På fjorårets klimatoppmøte blei ungdomsdeltaking på klimatoppmøtet samalikna med ungdomsdeltaking på fotball cupar, som til dømes Norway cup. Det er fantastisk at ungdom frå forskjellige stader i verda får støtta reise og opphald for å delta på norwaycup, men det er heilt uforståelig for meg at dette blir sett på som ein selvfølge medan ungdomsdeltaking på klimatoppmøte blir sett på som noko som vi kanskje burde støtte, men at det ikkje er så sentralt.

Problema er store og komplekse og løysinga er ikkje lett, men det skulle i mine auge bety at inkludering av dei som blir hardast ramma er dess meir sentral. Spire er lukeleg for å vere med i prosessen der fleir blir høyrd i ei så viktig sak som klimaproblematikken, det er kult at ungdom blir med og det er kjempe kjekt å sjå korleis slike muligheiter blomstrar til vidare engasjement hjå dei som får muligheten til å delta.

Dersom du synes dette er interessant, så ta gjerne kontakt (kineispire@gmail.com)! Vi i klimautvalet er på jakt etter fleir engasjerte sjeler som har litt tid til å vere med på eit svært inspirerande arbeid!

Møte i ungdomsgruppa for finans under fjorårets klimatoppmøte. Foto: Spire

Møte i ungdomsgruppa for finans under fjorårets klimatoppmøte. Foto: Spire

Qatars første lovlige demonstrasjon i moderne tid under fjorårets klimatoppmøte. Foto: Spire

Qatars første lovlige demonstrasjon i moderne tid under fjorårets klimatoppmøte. Foto: Spire

Ungdommen sa nei takk til en dårlig avtale under fjorårets klimatoppmøte i Doha. Foto: Spire

Ungdommen sa nei takk til en dårlig avtale under fjorårets klimatoppmøte i Doha. Foto: Spire

– Skriven av Kine Gjerstad Eide, klimautvalgskoordinator

Neste side »