Klima


Fossil of the day award

Ja, vi er visst alle like vi frå «the norwegian countries» oppe i nord ein stad. Fantastisk nok blei eg kjempe glad for at nokon lurte på om eg var frå Russland. Dei trengte ein person som kunne stille opp på ‘fossile of the day’. Dette er ei premieutdeling der det landet som har gjort det dårligast gjennom klimaforhandlingane får tildelt premie. Dette er innimellom ein premie som mange nasjonar ofte må dele mellom seg. Forhandlarar kjem ikkje å mottek prisen sjølv, så det nederlaget tek ungdommen på seg. Det er viktig at beslutningar som er til hinder for forhandlingane eller som motarbeidar målet med å hindre skadelege klimaendringar ikkje blir gjøymd bort frå sivilsamfunnet.

Den 26. november var det heile fem land som saman tok førsteplassen, Russland, Canada, Japan, USA og New Zealand. Kvifor dei fekk desse kan lesast om her. Sidan då har Tyrkia, Canada for andre gong og Polen motteke førsteplassen på Fossile of the day utdelinga.

Ellers kan eg fortelje at dagane går fort og at det er ufatteleg mykje spannande som skjer. Nytt blogg innlegg kjem snart, så stay tuned!

 

– Skriven av Kine Gjerstad Eide, Klimautvalgskoordinator

Den opprinnelige planen for dagens blogg var å servere dere et bildegalleri av hvordan en vanlig dag er for oss her på COP18. På grunn av at opplastningen av bilder på hotellrommet i kveld tok for laaaaang tid, har jeg skiftet strategi og tenker istedet å servere dere to bilder som illustrerer «(det var) Dagens!».

I går måtte vi humre litt, men også riste oppgitt på hodet etter at vi så bildet som observante Peter fra Changemaker twitret fra konferansen i går. Makan!

*kremt*

*kremt*

Hvilken form for diskriminering kan vi se i dette bildet?

 

Veeel, vi ble vel alle sittende med en postkasse i skjegget da vi plutselig oppdaget hvilken form for sitteordning vi hadde da vi i Forum (nettverk av frivillige norske miljø-, utviklings- og fredsorganisasjoner) hadde møte i dag.

Dette er vel et lite bevis på at ting er lettere sagt enn gjort. Slik kan man vel også se det når det kommer til de store forhandlingene her, det er fort gjort for meg å tenke «Come oooon! Whats with the talk and talk and taaaalk?». Når forhandlingsprosessene har gått så snegletregt som de har gjort de siste 20 årene, blir det fort gjort at man danner en oppfatning av at det er selve forhandlerne som gjør det de kan for å sette kjepper i hjulene. Det er da viktig å ha i bakhodet at mange av disse forhandlerne er eksperter på klimaspørsmål, noe som innebærer at de har valgt en yrkesretning nettopp fordi de har et brennende engasjement for å finne en løsning på klimaproblemet og de er eksperter nettopp fordi de har jobbet beinhardt for å komme dit de er i dag. Når jeg ser hvor utmattet vi ungdomsrepresentantene blir av lange dager og mindre søvn enn ønskelig, kan jeg bare forestille meg hva de har gått gjennom av stress og søvnløse netter for å komme dit de er i dag. Når de når går gjennom en to ukers lang og intensiv forhandlingsprosess vil det være en god sjanse for at de vil oppleve motgang, kritikk, frustrasjon og en demotiverende følelse av at forhandlingene nok en gang går i stampe. Dette kan ha en stor psykologisk påvirkning på de personene det gjelder, og kanskje muligens bidra til å påvirke forhandlingsprosessen i en gal retning. Derfor føler jeg at en viktig del av forhandlingsprosessen kan være noe så enkelt som å holde given oppe og sørge for at menneskene bak forhandlingene beholder energien, motivasjonen, håpet og troen på at vi kan finne en løsning. Allerede er de tusenvis av servicearbeiderne (som samtidig er arbeidsmigranter fra hele verden) her på konferansesenteret godt i gang med dette arbeidet. Personlig kan jeg ikke huske sist gang jeg gikk forbi så mange varme smil som fra de personene i hvite skjorter som er på pletten til å vise deg vei med en gang du ser litt forvirra ut. Tanken på at jeg nå daglig omgås en gjeng på 17.000 stykk hvor størsteparten er her nettopp fordi vi har et brennende felles ønske om å få ornings på klimaknipa, gir meg et håp. Omsider kan det her faktisk kanskje ordne seg!

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold, Trondheim lokallag

 

 

Sand, sand, sand og ikkje minst nokre oljeinstalasjonar så langs auget kunne sjå var det første som møtte oss då vi tidleg fredags morgon flaug inn over dette fantastiske eventyrlandet. Her er taxi billeg og alkohol sparsomt. Ser ein på klimagassutslepp per person, så er dette landet på topp i verda og no er det vertskap for årets klimatoppmøte.

Stolt med pink badge! Foto: Spire

Pink badge!
Eg er igjen deltagar, denne gongen med pink-badge, eller rosa skilt. Det betyr at eg er med i den utvida norske delegasjonen og at eg dermed kanskje kan få vere med på litt meir enn i fjor. Spannande og litt skummelt! No skal verdas framtid diskuterast.Med tanke på at dette blog inlegget skal omhandle klimaforhandligar og ungdomsdeltaking, så anbefallar eg at dersom du ikkje forstår alle orda eller uttrykka, så gje meg ein lyd, min mail er g.kineide@gmail.com. Eg har forsøkt å leggje til link med forklaring på nokre, men når ein lever i denne bobla er det lett å bli nerd.

Fotoshot i Solskinn på Qatar Foundation Education Center. Foto: Spire COY 8
Helga gjekk med til COY 8, ein ungdomskonferanse som finn stad helga før klimatoppmøtet kvart år. Her var det workshops, talar, oppvarmingsleikar og mykje meir. Eg skal, som i fjor jobbe med klimafinans, eller finansiering
av klimatilpasning og utsleppskutt i utviklingsland. I ungdomsnettverket YOUNGOer det mange av oss som meinar dette er viktig og vi har no hatt tre møter der vi har kome litt i
gang med vårt felles arbeid.
Egenskapane YOUNGO finansgruppe har. Foto: SpireSpontan fasilitering
På laurdag var planen å delta på ein workshop som skulle ta føre seg ‘the finance gap’. Den forenkla versjonen er slik: Rike nasjonar har lova 100 milliardar dollar årleg frå 2020 som skal gå i eit fond for tilpasning og utsleppsreduksjonar i utviklingsland. Dette utan å sei noko om korleis dei skal greie å komme ut med så mykje

Kine fasiliterer den YOUNGO finans gruppe. Foto: Spire

pengar, altså er det eit lite gap her. Uheldigvis stilte ikkje personen som skulle holde denne workshopen opp. Dermed hoppa eg ned på gulvet og spurte om nokon hadde noko i mot at eg overtok. Eg kjende pulsen stei
g litt idet eg starta, men med slike fantastiske folk i salen, så gjekk det nesten knirkefritt. Dette blei det første møtet i noko som på sundag blei ei fullverdig finansgruppe.
Stort!Liten Spire, STORT konferansesenter! Foto: Spire
No er altså grunnlaget lagt for dei to neste vekene. Kjensla av at dette er stort og viktig slo meg då eg ankom konferansesenteret i dag tidleg. Denne byggningen er gigantisk. Det er hallar, møterom og kafear overalt. Vi gjekk i omlag 20 minutt før vi kom fram til staden der spokes council vart holdt. No sitt eg å ventar på svar frå Mette for å finne ut kvar i denne labyrinten ho befinn seg. Benyttar tida til å skrive blogg og lese på ein rapport om finans, det er kult!

– Skriven av Kine Gjerstad Eide
Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Da er dagen her, 22 november 2012, og vi sitter på flyet ned til Doha, Qatar, Midtøsten. I 2 1/2 uke skal jeg og Kine representere Spire og følge klimaforhandlingene på nært hold. Kort oppsummert er Spires mål en verden hvor alle ressurser skal være fordelt på en bærekraftig og rettferdig måte. For noen kan det høres ut som dette er et mål som kan være i overkant.. idealistisk? utopisk? hårete?…hvor skal man starte? hvordan går man fram? For noen kan det være fristende å spørre; «Jaha, hva så om dere deltar på en fancy internasjonal klimakonferanse? Hva skal to småtasser som dere gjøre der uansett? Dere har vel ikke tilgang til forhandlingslokalene hvor de store avgjørelsene blir tatt, så hva er egentlig vitsen?»
Jo nå skal du høre….

Jeg har listet opp tre gode grunner til hvorfor jeg syntes det er veldig lurt av oss å være tilstede under årets klimaforhandlinger i Qatar:

 

1. Påvirkning

«Det skjer jo ingenting på disse klimaforhandlingene uansett? Det er jo bare prat. Når ikke en gang toppolitikerne gidder å høre på hverandre, hvorfor skal de da gidde å bry seg om ungdom som står og maser i lobbyen?»

Okay, klimaforhandlingene har ikke gått i ønskelig tempo de siste 20 årene. Det er blitt gjennomført kun en internasjonal forpliktelsesavtale, Kyotoprotokollen. Innsatsen har vært så som så. Målet med denne avtalen har vært  at de rikeste landene skal forplikte seg til å redusere sine klimagassutslipp i perioden 2008-2012 fra deres 1990-nivå, hvor Norge til og med har fått lov til å øke sine utslipp med 1%. Likevel har Norge økt(!) sine utslipp med 8%(!). Derfor kan man spørre seg, what’s the point? Jo poenget er, til tross for at man blir flauere over Norge enn en fjortis blir over sin egen mor, så har Kyotoavtalen gjort nytte for seg. Dersom man ser bort fra alternativet man har til å kunne overføre forpliktelsene sine til neste forpliktelsesperiode (det er harde bud i FN), kan man bøte på skaden gjennom noe som kalles for the Clean Development Mechanism. Og det er her nytten kommer inn. Her kan man i stedet velge å forplikte seg til å finansiere miljøvennlige prosjekter i utviklingsland. Det har allerede blitt etablert 5000 slike prosjekt, og da er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke positive endringer dette fører med seg. Problemet med dette er likevel at CDM blir et verktøy for rike land til å kjøpe seg god samvittighet og kan føre til at man  mister fokuset på å kutte egne utslipp.
CDM er et av flere eksempel på at, joda, det skjer ting på klimaforhandlingene, vår rolle her blir å presse på at det skal skje mer og i et mye raskere tempo. CDM bør forbedres og ikke være et alternativ til egen utslippsreduksjon, men et tillegg. Mer om våre posisjoner for årets klimatoppmøte kan du lese her.

Nå sørger klimaforhandlingene for at vi ikke har skutt oss selv i leggen riktig enda, men om det skal fortsette i dette tempoet er det bare å brette opp buksa, pusse hagla og gjøre seg klar.
Dersom det ikke hadde vært noen som oss til stede under forhandlingene, ingen til å være en stemme for ungdomsgenerasjonen, ja da ville kanskje ikke forhandlerne følt viktigheten så nært på kroppen. Vi vil også kunne være der som en stemme for de fattigste landene og de små øystatene som ikke er like mannsterke under forhandlingene. Ved å representere sivilsamfunnet vil det være lettere for oss å stille de kravene som kan virke radikale i dag, men som vil være realistiske i morgen.

Her er et bevis på at ungdom har påvrirkningskraft. Under klimaforhandlingene i Cancun spilte Spire en stor rolle i å få gjennom et forslag til en COP-bestemmelse som skal sikre utdanning, ungdomsdeltagelse og bevissthet om klimaendringene.

 

2. Ringvirkning

«Spiller det egentlig så stor rolle om jeg bruker aluminiumsfolie som matpakkepapir? Hva hjelper det om lille meg kjører elbil når det er alt kjøttet folk har i seg som står for rundt 18 prosent av klimagassutslippene?»

Det er det som er så fint med mote og trend, man kopierer hverandre. Derfor, vil det være en god sjanse for at dersom du gjør det til en mote å gjøre små klimavennlige endringene i hverdagen, kan ringvirkningene føre til at en lillesøster eller beundrer, bevisst (eller ubevisst) begynner å gjøre det samme som deg.

På samme måte ser jeg de positive ringvirkningene av at vi er tilstede under klimaforhandlingene. Selv er jeg nylig utdannet geografi- og samfunnskunnskapslærer, og det å kunne delta på dette vil være en erfaring som vil gi meg et rikt utbytte i mine framtidige klasserom. Ikke bare vil denne opplevelsen kunne bidra til et «Believe me, I`ve been there» – perspektiv, forhåpentligvis vil det kunne motivere mine framtidige skoleelever til selv å engasjere seg i globale og lokale samfunnsspørsmål.

Jeg kunne for eksempel ikke ha startet min framtidige ringvirkning hos mine kommende elever dersom det ikke hadde vært for at Kine ringvirka (kan man si det?) meg. For tre måneder siden ringte hun meg og sa «Mette! Du bor i Trondheim no, sant? Kan`kje du være en liten eengel, og bare hjelpe oss litt med å få fikse et lite lokalee, sånn at vi kan bare holde et lite infomøtee, om Spiree, slik at vi kan få nokre fleire medlemmaar der oppe, i lokaallaget?». «Seff. Kan æ sikkert fikse.» Og da var det gjort. Og her sitter jeg plutselig. På vei til Qatar. For å være tilstede under United Nations Framework Convention for Climate Change. For å drive lobbyvirksomhet. Kanskje noen som leser dette tenker «jeg har jo egentlig tenkt en stund på at jeg har lyst til å gjøre mer, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det virker litt skummelt, men Spire sender en fersking nedover, for å lære, og påvirke, kanskje jeg bare skulle tatt kontakt med Spire…?» og DER(!) fikk vi ringvirka en til, som igjen tar med seg venninna si, osv. osv.…

 

3. Egen vinning

«Saaannsynlig at du liksom baaaare gjør det fordi du liksom skal være så snill og god, og bare vil alt godt for alt og alle i hele verden, og særlig få meg til å tro at du seriøst har et hjerte av rosa sukkerspinn?»

Okay, vi må nok tilstå, det er ikke kun altruismen som styrer oss, vi er nok litt egosentriske også. Ikke bare vil denne muligheten bidra til at vi bli mer opplyst, og smartere, vi vil få flere internasjonale venner, bygge nettverk, og få en fetere CV. Vi kommer helt sikkert til å få oppleve noe som er så annerledes, eller så pinlig, at vi får noen gode historier av det. Og kanskje kommer vi til å få utbytte av dette helt frem til den dagen hvor vi vil irritere barnebarna våre grønne over at vi skal skvise inn i hver eneste familiemiddag «Da jeeeeij var på det store iiinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….» (leses med Flettfrid Andrésen – stemme). Og dersom ikke det vil være tilfelle, men at barnebarna våre heller er grønne av andre årsaker, og de i stedet blir helt røde av en eitrendes forbannelse over at vår generasjon kunne være så ignorante og trangsynte som tillot den misforståtte oppfatningen om at økonomien er nødt til å kjøre over vitenskapen for at den skal fungere, selv om vi i 2012 hadde tilgang til 13,950 vitenskapsartikler som bekreftet klimaendringene, dets fatale konsekvenser, OG tilbydde økonomiske modeller og teorier som viste hvordan innføring av en grønn økonomi fint kan la seg gjøre. Vel da kan vi ha muligheten til å likevel forsvare oss selv med at; «Vel ikke kom å klag til meeeeij over at min generasjon ikke maktet å gjøre sine plikter, fordi da jeeeeij var på det store iinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….».

La oss håpe vi slipper å ta den sistnevnte versjonen når den tid kommer, men at vi heller vil være den besteforeldregenerasjonen som sitter med barnebarna på fanget og for søttentusendegang må fortelle om da vi var med på å styre skuta i riktig retning, mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, «ja nuuuuu skal du få høre….».

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold (Trondheim lokallag)

 

P.s. Til tross for at vi har vært litt pinlig berørt over hva Norge har oppnådd av en egen utslippsreduksjon så langt, kommer vi til å heie på Norge under forhandlingene. Kanskje blir Norge vår tids superhelter? 

Mandag 26. november starter årets klimatoppmøte, denne gang i Qatar. Spire er på plass i Doha som vaktbikkje for å sikre en trygg framtid. Spire forventer at Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell sikrer følgende:

En arbeidsplan for ny juridisk bindene klimaavtale

Norge må være en pådriver for ferdigstillingen av den nye klimaavtalen. På fjorårets møte i Durban startet arbeidet mot en ny klimaavtale som skal ferdigstilles i 2015 for så å tre i kraft i 2020. På Doha-toppmøtet må det lages en arbeidsplan for fremgang i avtaleforhandlingene fram til 2015 for å sikre at avtalen er ferdig og god nok innen 2015. For å lykkes med avtalen er det viktig at klimarettferdighet blir tilstrekkelig diskutert i forhandlingene og at prinsippet om felles, men ulikt ansvar er det  grunnleggende prinsippet i den nye avtalen. Den nye avtalen må utformes ved en ovenfra og ned-tilnærming og følge anbefalinger fra FNs Klimapanel (IPCC) med henhold til utslippsreduksjon.

Ambisjoner før 2020

Norge må bidra med å sette før 2020-ambisjoner for klimafinansiering og utslippskutt i rike land på agendaen. Det er for sent å vente med klimahandling til 2020. I følge IPCC må globale klimautslipp nå sitt toppunkt mellom 2000 og 2015 for at det skal være mulig å hindre at temperaturøkningen overskrider 2 grader celsius. Norge må vise vei og oppskalere eget mål for utslippskutt til minst 40 prosent.

Ferdigstille andre forpliktelsesperiode av Kyoto-avtalen

I Doha må forhandlingene om andre forpliktelsesperiode av Kyoto-protokollen avsluttes slik at den nye perioden kan tre i kraft 1. januar 2013. Det trengs flere land og mer ambisiøse utslippskutt i den andre forpliktelsesperioden.

Det grønne klimafondet

Det er behov for penger til tilpasning og utslippskutt i fattige land. I Doha må Norge og andre rike land bidra finansielt slik at målet fra København-avtalen om 30 milliarder USD innen 2013 nås. Det må også enes om blant annet innovative finansieringskilder, som skatt på finanstransaksjoner, for langsiktig finansiering for å innfri løftet om 100 milliarder USD årlig innen 2020.

Utdanning og deltakelse

På Doha-toppmøtet skal et nytt arbeidsprogram på artikkel 6 av Klimakonvensjonen, som omfatter utdanning, bevissthetsgjøring og deltakelse, vedtas. Dette er sentrale pilarer for å bygge en grønnere framtid. Det er viktig at dette arbeidsprogrammet anerkjenner behovet for finansiering av artikkel 6-aktiviteter, sikrer ungdomsdeltakelse, samt satsning på utdanning og uformell læring.

 

SPIRE ER I DOHA.

TA KONTAKT MED VÅRE UNGDOMSREPRESENTANTER:

Kine Gjerstad Eide

+47 411 08 655

kineispire@gmail.com

Mette Bjørnsdatter Hafskjold

+47 922 29 044

mette_x_@hotmail.com

 

FOR KOMMENTARER FRA NORGE,

KONTAKT SPIRES LEDER (kan også stille på TV, radio):

Harald Sakarias Brøvig Hansen

+47 954 81 686

haraldsakarias@gmail.com

Eg håpar dykk har alle lest bloggen Lizzy skreiv for nokre veker sidan. Vi var i Brussel på ei helg som førebudde oss på klimatoppmøtet i Doha. Før eg fortel meir vil eg skifte til engelsk slik at alle som var med i Brussel kan forstå kva eg skriv.

From the 19th to the 21st of October Lizzy and me participated at a preparation weekend together with 15 other youth from eight different European countries. Throughout the weekend, we heard experts talked about climate change politics, simulated the climate negotiations and were divided into three different strategy groups; mitigation, adaptation and article 6. We gathered to prepare for the climate top meeting, where nations meet to come up with a solution to the increasingly rapid climate changing the world is facing. The climate top meeting’s real name is the conference of the parties which again is often refered to as the convention.

Laurence from UKYCC and me worked together on preparing the strategy meeting on adaptation. Some skyping and then working together in google docs made us somewhat ready. Adaptation is a huge theme, and it concerns so much of the negotiations, so to get an overview, our strategy group started by using post-it notes to map out all the different places within the negotiations where adaptation is being worked on. That was a good exercise as we all got a visual overview over the process; also we got to know the UNFCCC’s webpage better, which can be quite tricky.

Working on adaptation is very closely related to working on money. As we know, those nations who are experiencing the least harmfull effects of the climate changes are the same ones that have contributed the most to them in terms of green hous gas emissions. This means that adaptation to climate change by the nations worst effected should be funded by those responible for the changes.

Now it’s not that easy, just coming up with money doesn’t happen over night. Two years ago the negotiators at the climate topmeeting in Cancun decided they should start giving 100 billions annually from 2020, they also decided to create a fund that would handle the money, called the GCF (the Green Climate Fund, it even has its own site). So 100 billions a year, that will take some planning. The structure of the fund itself on the other hand does not need that much planning as the convention already know how to set up funds.

So we figured the most strategic thing we can do is to help the parties (parties means nations) understand where such funding can come from. They need to start discuss who should provide what amount of funding, and also what the specific source of the funding should be. When talking about this issue many people point to the fact that funding should come from different sources, which we agree upon. Last year youth worked with promoting the financial taxation tax (also known as the Robin Hood tax) as an innovative source. This year we want to make a small book that gives an overview over all the different sources. We know there are many, and we know they might be hard to understand, so by making it with pictures and an easy language we believe it will be easier to conceptualize the whole funding issue. I think it will be good, and I’ll update you on it as the work continues. If you have any cool ideas for our work I would love to hear them! Just send me an e-mail: g.kineide@gmail.com
Well enough information for now, I’ll let you know how the work goes, and please if you think this sounds interesting, or if you want to learn more, please check out the climate groups site, or come to one of our meetings (they are every tuesday at 18.00).

– Kine Gjerstad Eide (organizational deputy and climategroup coordinator)

Tidligere har vi i Spire jobbet mye med landran, som blant annet var tema for vår kampanje i 2010. Da påvirket vi politikken direkte ved at flere av våre krav kom med i Stortingsmelding 14. Nå snuser vi på temaet på ny, men nå med et nytt perspektiv: vannran. Temaet er stort, uhåndterlig, men ikke minst – ubeskrivelig viktig.

«Water grabbing refers to situations where powerful actors are able to take control of or divert valuable water resources and watersheds for their own benefit, depriving local communities whose livelihoods often depend on these resources and ecosystems». 

Ferskvann er, vil alltid være og har alltid vært den viktigste ressursen for overlevelse. Det har en karakter, en form og et livsløp som gjør det så vanskelig. I første omgang kan ikke vann overføres. I Norge trenger vi ikke spare på vannet, vi har mengder av det (men burde allikevel av andre årsaker). Andre steder har de aldri nok. Vi har forsøkt å forflytte det, ved å taue isfjell eller slepe poser etter skip. Vi prøver å produsere ferskvann av saltvann, men det er for dyrt. Det finnes per i dag ingen kostnadseffektive måter for å bringe ferskvann fra de vannrike til områder som trenger det (med mindre man selger det som dyrt (og lite bærekraftig) flaskevann).

Det finnes mer enn nok ferskvann til alle, men det er, som penger og velstand, dårlig fordelt. Det regner ned over oss i tide, i utide og av og til alt for sent, det forurenses og det overutnyttes. Ikke minst flyter vann over og under landegrenser, som er en av årsakene til at det så veldig vanskelig å regulere.

Er det de som har elvens utspring på sitt territorie som har retten til det, har alle bare rett på det som strømmer forbi? Skal vi fordele etter behov, skal ingen, skal alle, eller skal noen få eie? Hva med grunnvann? Er det de som eier jorda, eller er det staten som eier? Hvor går grensene i vann?

Disse spørsmålene har plaget mennesker lenge. Et tydelig eksempel er «Guarani Aquifer»; et enormt underjordisk ferskvannsbasseng som ligger under Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay. Det inneholder nok ferskvann til å opprettholde verdens befolkning (dagens) i 200 år framover. Men selv om reservoaret er enormt (37 000 kubikk), er det bare 166 kubikk naturlig tilsig årlig. De fire landene har nære bånd og samarbeider relativt godt ellers, men har i dette tilfellet store problemer med å bli enige om eierskap, forvaltning og fordeling.

Det eksisterer lite, ingen eller utdatert regulering av ferskvann. Og når vennligsinnede stater ikke klarer å bli enige seg i mellom, klarer de sjelden heller å beskytte innbyggerens rett på rent drikkevann. Så kanskje kommer store, utenlandske investorer og kjøper opp landområder i utviklingsland, og da «følger vannet med». Som Anette Tjomsland fra FIVAS påpeker i artikkelen «Landran er vannran» (Ny Tid, 28. september 2012) er det bare én prosent av tilfellene i databasen «Landmatrix» som inneholder informasjon om dette vannet. Med andre ord: Eier du jorda kan du hente opp vann. Industrijordbruk krever vann, mye vann, og dette har mange steder fått store konsekvenser for lokalbefolkningens tilgang til rent og nok drikkevann. Så selv om kampen for vann som en grunnleggende menneskerettighet ble vunnet i 2010, betyr det ikke at arbeidet er over.

I WTO fremmes mer sammenfall mellom handel og miljø som en løsning på globale vannproblemer. Ved å eliminere eller redusere handelsbarrierer på miljøvarer og –tjenester vil man få en bedre og mer miljøvennlig forvaltning, mener de. For oss i Spire er dette en skummel tanke. Privatisering, liberalisering og kommersialisering av naturen, og da i denne sammenheng ferskvann, viser seg igjen og igjen som en lite bærekraftig og lite effektiv måte for å sikre tilgang til rent vann. (Her finner du ni rapporter som omhandler dette). Det burde være et globalt fellesgode, ikke privat og ikke «tradable goods». Vann er noe alle har rett på, nettopp fordi det er så ubeskrivelig viktig.

Følg med på www.spireorg.no for mer om vann.

– Maria Moe (Handelsutvalget)

The warm temperature that welcome us at Charleroi airport in southern Brussels immediately indicated that I was outside Scandinavia and but the magnificent buildings reminded me I was still in Europe just in the warm part of Europe. Having been in Norway for over 2 months now, I have become very Norwegian as you can tell from my winter jackets, scarf and lots of wool on my body!!

Foto: Spire

The first night in Brussels Kine and I couchsurfed in different places and the next day we had to meet up somewhere and that was Midi central station right in the centre of Brussels the European capital! Kine called me and asked me if I was ok with finding my way there alone…and I quickly said yes because after over two months of Oslo city l`m so certain I can find my way in any big city in the world!!!

First experience on the bus was weird I walked to the driver and he was just mute… weird I thought because back in Oslo I always get help from the bus drivers. I walked to the nearest passenger and just forgot I was in a French country and asked her in English!! She just nodded, so I quickly murmured a sentence and she got it that I was asking for the way. Wow i got someone to help me find the way!!I sat near her and kept my eyes on her when she got off, I too went off and pretty much just followed her because she didn’t really talk much. When we got to the station she signalled to me and now I was just supposed to find Kine!! Was so glad when we linked up and we then started our small tour of Brussels just before the opening of the COP18 Preparation meeting at 4pm. It was a very amusing tour and now it was almost time for the meeting lol big cities are just big cities one can never really get used to them! We had no map and as the common saying ladies are bad navigators and cannot really read maps…ha-ha.. well what we went through to find the European Foyer just proved the fact but the most important thing is we still found our way and in very good time so our losing the way was covered by the fact that we had enough time to unintentionally tour Brussels and since land is not steep it was all good to keep walking!!

Foto: Spire

The meeting started on a very good note with some experts making introductions to what COP really is and giving updates from the last one held in Durban. So the overview was given on Day 1 and that pretty much it!! Day 2 started at about 7hrs with breakfast and immediately afterwards we had the big meeting another recap of climate change issues and then the real things started!!! As a youth in YOUNGO I was tasked to find and interview the EU and unfortunately the secretary told me that was not possible as the negotiators were in a very tight meeting …what?? and I was told plan B would be to see the chairperson which I need and after convincing her she agreed to give YOUNG 2 minutes intervention period!! But of course typical of our leaders they managed to shorten it to 1 minute!! Anyways as YOUNGO we were happy as we could have gotten a rude zero minute intervention!!!

Foto: Spire

The negotiations were really tough and finally they all made their points and so after all is said and done we as YOUNGO got together and divided ourselves into 3 working groups with the sole objective of lobbying, scrutinizing and ensuring that the future, our future as young people is not tempered with and we challenged them to UNBLOCK OUR FUTURE!!

Day 3 marked the end of our COP18 Preparation meeting and the beginning of our final tour of the European capital which ended after 10pm. Next day was our trip back to Oslo!! We woke up a bit late and only had 10 minutes in which to prepare!!! But since we had already managed to lose our way several times, the navigation was just at the finger tips!!! We kissed the warm weather goodbye at about 11:45hrs local time and said hello to the cold Norwegian weather and that was how I had a glimpse of my Zambian weather!!!

– Lizzie (utvekslingsdeltaker)

Kjære Spire-lokallag eller andre engasjerte mennesker,

Har du lyst å invitere masse folk til å bli med i lokallaget ditt, men vet ikke hvordan du skal få det til? Følg denne enkle bildeguiden, og det blir lettere enn du aner!

Steg 1: Finn et passende lokale. Gjerne med en scene, bord, stoler og servering av drikke.

En bardisk kan også brukes til å servere kake.

Lag gjerne kake, da blir folk glade.

Steg 2: Inviter noen kule folk fra organisasjonen din til å presentere ett eller flere spennende temaer.

Spires leder Harald Sakarias B. Hansen presenterer Spire på to minutter.

Du kan også få noen fra de sentrale utvalgene i Spire til å snakke om hva de driver med.

Her har vi matutvalget, klimautvalget, handelsutvalget, internasjonalt utvalg og begge kampanjene på rekke og rad. Alt presentert gjennom en kjekk og jovial paneldebatt.

Steg 3: Aktiviser publikum! Lag quiz!

Når det har blitt for mye snakk, er det på tide å gi publikum noen oppgaver å bryne seg på.

Det er quiz, kvizz eller kviss-tid! Spiller ingen rolle hva du kaller det, la folk vise hvor flinke de er til å svare på spørsmål. Og husk å flette inn litt skjulte fakta om klima, handel og mat, da.

Avslutt hele møtet med å servere mer kake, snakke om Spire og opplyse om neste gang dere skal møtes. Hurra for et vellykket informasjonsmøte!

P.S Takk til alle som kom på Spires informasjonsmøte på UiO!

– Zlata Turkanovic (politisk nestleder)

Går du rundt i din hverdag og sorterer søppelet ekstra nøye? Kjører kollektivt eller reiser for egen maskin? Kjenner du at det stikker litt i hjertet når klimasaken kommer opp til diskusjon, og du føler at du kunne bidratt mer? Da er din fortvilelse kommet til en ende. Spire sitt klimautvalg kjenner på akkurat de samme følelsene og tankene som deg, og gjør noe med det.

Foto: EpSos / Flickr.com

Menneskene bidrar til klimaendringer gjennom et overforbruk av verdens ressurser som ikke er bærekraftig, noe som betyr at vi også har mulighet til å endre de. Menneskeskapte klimaendringer fører til problemer for mange mennesker gjennom blant annet kraftigere ekstremvær som skaper død og store ødeleggelser. Og hvem blir rammet? Først og fremst fattige i Sør. Industrilandene oppnådde sin velstand gjennom intensiv bruk av naturressurser og dermed også massive utslipp av klimagasser. Fattige land har også rett på økonomisk utvikling, men det er essensielt at denne er bærekraftig. Ingen er fritatt ansvaret for bærekraftig handling. «Klimarettferdighet» anerkjenner at rike land har bidratt i størst grad til klimaendringene, og har derfor det største ansvaret for å løse problemet. Internasjonale klima- og miljøavtaler må baseres på prinsippet om «felles, men ulikt ansvar». For å stabilisere klimasystemene må vi ned på et CO2-nivå som tilsvarer 350 partikler pr. million (PPM) og begrense temperaturstigningen til 1,5 grader.  Norges rikdommer er i stor grad basert på fossile brennstoff, derfor har vi et særlig ansvar ovenfor de landene og menneskene som lider mest under klimaendringene.

Foto: gisleh / flickr.com

I klimautvalget i Spire jobber vi aktivt med å påvirke klimapolitikken, og endring av holdninger gjennom informasjonsarbeid både internasjonalt og nasjonalt. Vi arrangerer mange morsomme events og kampanjer i Norge og er internasjonalt til stede blant annet på klimakonferansene. Så kjære klimaaktivist, vel møtt til oppstartsmøte i klimagruppa tirsdag 21. august klokken 1800 i Grensen 9, fjerde etasje (Miljøhuset). Ring på Utviklingsfondet. Vi gleder oss til å bli kjent med deg!

Andrea Weme (medlem i Spires Klimautvalg og Spires Kjernegruppe)

« Forrige sideNeste side »