Klima


Har du en fin sommer? 

Den solfylte tiden er her fremdeles for fullt, og de siste ukene har mesteparten av Norge vært varm som en bakerovn. Mediene melder om rekordhete i sommer, og selv om de fleste er glade for å oppleve ordentlig sommervær, er jeg blant dem som nyter den uvanlige varmen med en viss engstelse. Jeg spør meg selv om dette er en smakebit på hvordan somrene kommer til å bli framover: varmere, tørrere og mer ekstreme. Det er ikke alltid bra å slå rekorder, og de siste årene har vi slått mange av dem. Det er tydelig allerede nå at vi lever i en verden med klimaendringer.

Likevel kan vi fremdeles unngå de verste skadene om verden går sammen om å kutte utslipp og gjøre endringer i hvordan vi organiserer samfunnet på. Men dessverre vil de som står for de store pengene i Norge gå i motsatt retning. Statoil vil kjøre på og pumpe opp stadig mer olje, selv om de vet det innebærer at Norge da vil bidra til en verden i retning av klimaendringer som skjer raskere enn ekspertene kan forutse.

Typisk fiskebåt fra Lofoten.

Typisk fiskebåt fra Lofoten.

Lofoten, Vesterålen og Senja har vært et symbol på sårbare og spesielt viktige områder som mange ikke ønsker at skal åpnes for oljeutvinning. Oljemotstandernes siste skanse, for å si det slik. I rent volum er det andre steder som er minst like viktige å forhindre at utvinnes for olje om vi skal forhindre klimaendringer. Men LoVeSe er likevel et symbol på hvor mye kapitalistene er villige til å ofre for å bli enda rikere.

I sommer har jeg vært på roadtrip i Lofoten og Vesterålen og sett noen av disse fantastiske områdene med egne øyne. Det er lett å se hva miljøvernerne har lyst til å beskytte. Disse områdene er helt spektakulære, og har utrolig verdifulle naturressurser. Og da tenker jeg ikke på oljen.

En inneklemt stein mellom fjellsidene i Å, ved den sørlige tuppen av Lofoten.

En inneklemt stein mellom fjellsidene i Å, ved den sørlige tuppen av Lofoten.

Fisken alene står for en kjempenæring i Lofoten. Jeg leste en plass at på sikt vil fiskerinæringen være verdt rundt 40 000 ganger mer enn inntektene fra oljen i området. Jeg vet ikke hva som ligger bak disse utregningene eller hvordan de har kommet fram til det, men det er i hvert fall en tydelig indikasjon på at de fornybare ressursene vil være langt mer lønnsomme og mer framtidsrettet enn oljeutvinningen og den kortsiktige profitten som kommer med den. En bærekraftig fiskerinæring forårsaker heller ikke miljøødeleggelse, men bidrar til et livsgrunnlag for mange folk i regionen. Likevel prøver Statoil og mange politikere å lure oss til å tro at vi bør bidra til klimaendringer og risikere store skader på økosystemer for å pumpe opp oljen istedenfor. De prøver å gjøre oss blinde for den lille avkastningen og de få jobbene vi kan få her og nå, framfor det vi kan ha i generasjoner framover.

Selvsagt er den unike naturen en stor turistattraksjon. Det kan jeg egenhendig skrive under på; jeg har aldri sett så mange bobiler og campingvogner på en plass i mitt liv! Det er det ekte og urørte som får folk fra hele verden til å komme hit; den røffe naturen i møte med elementene. Oljeplattformer i solnedgang oljesøl i buktene vil ikke være på langt nær like vakkert å se på.

Tørrfisken er det helt store i Lofoten. Etter vinterfisket henges fisken opp til tørk langs hele kysten og henger til sommeren.

Tørrfisken er det helt store i Lofoten. Etter vinterfisket henges fisken opp til tørk langs hele kysten og henger til sommeren.

Fornuftig næringsdrift burde handle om å sikre et godt grunnlag for drift i lang, lang tid. Statoil gjør det motsatte. De investerer vanvittige mengder penger for å få opp den norske oljen så snart som mulig. Hvorfor? De vet at det er begrensede mengder igjen, og de vil sikre så mye olje de kan, mens de kan. Dessverre går dette på bekostning av så mye annet. Pengene som investeres i framtidige oljeplattformer kunne blitt investert i å utvikle en fornybar industri istedenfor. Folkene som utdannes til å bli oljeingeniører kunne brukt sin kunnskap i en mer miljøvennlig næring. Alt utstyret som produseres til oljeindustrien kunne heller blitt brukt til å produsere fornybar energi. Statoil tenker ikke på hva som er best for Norge, deres innbyggere, naturen eller den norske økonomi for den del, på lang sikt. De tenker kun på bunnlinjen. Og den bunnlinjen innebærer en framtid som er langt mer enn to grader varmere. En slik framtidsvisjon vil ikke jeg være med på.

Heldigvis er det mange av oss som vet at Statoil sin tankegang og idealer er bullshit. Det er mange som vet hvor uvurderlig den virkelige verdien til naturen er. Alt naturen forsyner oss mennesker med, som rent vann, fisk, oksygen, biomangfold, fruktbar jord og mye annet, er så uendelig mye mer verdt enn all verdens oljefat. Men vi som vet dette må stå sammen og gjenta denne sannheten igjen og igjen, slik at stadig flere får høre det. Bare slik kan stemmekoret bli så høyt at hverken Statoil eller politikerne kan ignorere oss.

Mange sommerklemmer fra Mari Gjengedal, leder for Spire og nyforelsket i Lofoten.

Utsikt fra verdens endre. Alle foto: Mari Gjengedal

Utsikt fra verdens ende. Alle foto: Mari Gjengedal

Reklamer

Vi i Spires klimautvalg har denne våren ønsket å sette fokus på hverdagsløsninger til et problem som kan føles overveldende og av og til håpløst: klimaendringer. I februar og mars inviterte vi til en rekke lunsjforedrag på Blindern med tittelen “Kreative løsninger på fossile problemer” (10 poeng for ordspill) hvor vi blant andre hadde Kristin Sunde fra foreningen Laboratoriet som lager finurlige innretninger av elektronisk avfall. Genialt gjenbruk syns vi i Klimautvalget, og her kan du lese mer om akkurat dette lunsjforedraget!Vi ønsket å avslutte denne positive våren med kuler og kanoner og arrangerte derfor en klimavennlig fest den 6 juni. Det ble til en helaften med foredrag, mat & drikke og underholdning! Til kvelden hadde vi leid Bjørnehuset, som er et flott tømmerhus øverst på St. Hanshaugen. Det ligger veldig sentralt, så å ta sykkel eller beina fatt for å komme seg dit var ikke noe problem!

Nora og Are ser til at folk vet hvor de skal!

Inspirerende foredrag

Kveldens faglige innhold stod Einar Wilhelmsen fra miljøstiftelsen Zero og Christoffer Ringnes Klyve fra miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender for. Einar holdt et morsomt og spennende foredrag om teknologiske løsninger for å redusere utslipp, og hvordan veien til fornybarsamfunnet ikke er så lang og håpløs som det kan virke som. Christoffer fortalte engasjert om hvordan klimavennlige løsninger må være enkle og morsomme for at folk som ikke er like miljøengasjert som oss skal omfavne dem. Han trakk frem el-sykler som et veldig godt eksempel på miljøvennlig transport som også er morsomt, noe som kan sees på ”el-sykkelgliset” til heldige innehavere av en slik.

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

Spires leder Mari Gjengedal ønsker velkommen

 

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Christoffer Ringnes Klyve fra Framtiden i våre hender

Einar Wilhelmsen fra Zero hos Spire

Einar Wilhelmsen fra Zero

 

Vegetarmat

Kjøttproduksjon er en storforbruker av både energi, vann og areal. I norsk kjøttproduksjon blir det brukt mye kraftfôr laget av soya fra Brasil. Dette er en problematikk som er høyaktuell, og vi i Spire vil rette fokus mot dette gjennom årets kampanje, som skal handle om nettopp soya.

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

Det finnes mange gode ting å spise som ikke er kjøtt, også grillmat!

 

Etter foredragene ble det servert soyafri, vegetar-grillmat. Anna og Nora fra Klimautvalget var kveldens kokker og serverte grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning & valnøtter, sennepsmarinerte grønnsaker på spyd og en potetsalat med rapsoljevinaigrette.Maten ble en stor suksess og det var ingen som klagde på fraværet av både pølser og koteletter!

 

Vi tenkte nøye gjennom menyen på forkant for å gjøre den mest mulig miljø- og klimavennlig. Her er noen av valgene vi tok:

 

Surdeigsbrød på økologisk korn

Økologisk matproduksjon verner om det biologiske mangfoldet og jordkvaliteten. Omlegging til mer miljøvennlige matproduksjonssystemer er en del av løsningen på klimaproblemene. Et småskala landbruk basert på agroøkologiske metoder, er et klimavennlig landbruk!

 

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Økologisk surdeigsbrød og norsk chêvre klare for grillen

Norsk geitost

Når geiter går på beite på sommeren beiter de mer på busker enn gress, og gjør en god jobb for å holde landskapet åpent. Stadig ytres det bekymringer over norsk kulturlandskap som gror igjen, geiter er en av løsningene! For å oppnå matsikkerhet globalt er det en forutsetning at alle land tar i bruk lokale ressurser så langt det er mulig. Hvis Norge kan begrense importen av kraftfôr og ta i bruk potensialet som ligger i brakklagte landbruksområder og utmarksbeiter, er vi kommet en bit på vei!

Honning

Honningbiene er viktige for pollinering av mange matplanter. I økologisk birøkt består bienes trekkgrunnlag vesentlig av viltvoksende planter som ikke sprøytes eller gjødsles. Honningen ble innkjøpt i Ommang Søndre sin gårdsbutikk da Spires matutvalg var på gårdsbesøk i forbindelse med årets såfrøaksjon litt tidligere i vår.

Kål

Hodekål dyrkes i åker og ikke i veksthus, noe som er mer klimavennlig. I tillegg kan kål lagres lenge og kan brukes til så mye mer enn bare fårikål!

Potet

Potet spises relativt uforedlet noe som gir et mindre energiforbruk. Potet gir god metthetsfølelse og er langt mer klimavennlig enn for eksempel ris!

Rapsolje

Nordisk rapsolje har blitt transportert kortere enn importert olivenolje. Restene fra rapsoljeproduksjon kan brukes til å lage kraftfôr!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Kveldens kokker trivdes både med å forberede og servere maten. Her serverer Nora Mathéson hjemmelaget saft laget på villrabarbra!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Anna Karlsson er på gang med grillspydene!

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

Grillet surdeigsbrød med norsk chêvre, honning og valnøtter

En fin avslutning på en fin kveld

Når alle hadde forsynt seg av maten både en og to og tre ganger og solen holdt på å gå ned bak trærne, hadde vi gleden av å få besøk av Vetle Vik Gundersen og Andreas Høvsetfra bandet Verdensrommet. De spilte stemningsfull akustisk musikk for oss, og det var en fin avslutning på en meget bra kveld!

God stemning rundt bordet

God stemning rundt bordet

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

Duoen Verdensrommet avsluttet kvelden med å spille nydelig akustisk musikk for oss.

 

Skrevet av  Klimautvalget i Spire

Image


Hva gjør jeg her? Det har jeg spurt meg selv mange ganger de første dagene her i Bonn. Da jeg først fikk muligheten til å reise til Bonn for å delta på FNs klimakonferanse, var jeg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på. Tanken på å kunne bidra til en bedre verden, og reisen i seg selv, var motivasjonen. Og vips så var jeg i Bonn, i en verden helt utenfor min komfortsone.


Image


Det er mye å sette seg inn i for å forstå alt som blir sagt under forhandlingene. Å lytte til delegatene i flere timer kan virke kjedelig for mange. I mitt tilfelle forstod jeg raskt at det ikke skulle bli så kjedelig. Det er mye man ikke får med seg når man for første gang prøver å forstå sammenhengene i klimadebatten. Men det er et tema som påvirker alle mennesker. Alle vet jo at klimaendringene er her, men det er ikke mange som tenker noe særlig om det. Jeg var en av dem, men etter å ha vært her har jeg kommet fram til en konklusjon om at alle burde ta det på alvor. Ifølge Yeb Saño, som representerer den filippinske klimadelegasjonen, så trenger vi 100 milliarder dollar for å redde verden. Det er bare at vi ikke prioriterer pengene riktig. Det ble brukt 15 milliarder dollar på OL i England. 5 milliarder dollar på Dubais største bygning. Dessverre har alle de pengene som har blitt brukt gjennom menneskeheten ført til at det i 2030 kan være nødvendig med to jordkloder for å overleve. Mens ministerne diskuterer å heve ambisjonen for reduksjon av klimagassutslipp, så er ikke det nødvendigvis nok, spesielt ikke når vi må vente på at alle skal være enige. Tiden flyr og vi burde gjøre det meste ut av det nå.


Image


I disse mellomforhandlingene er det mange muligheter. Hvis man trenger pause fra diskusjonene og fordragene, så kan man tilbringe tid med Youngo. Youngo er unge delegater over hele verden som samarbeider om politikk og aksjoner for å presse politikerne. Blant annet hadde vi en aksjon som het Missing ministers. 130 ministre møtte opp på COP 19 i Warszawa, mens bare 50 ministre møtte opp på mellomforhandlingen. Naturligvis var vi ikke fornøyde med det, så vi gjorde en markering som fikk fram mangelen på ministre. Vi hadde ført opp navnene til diverse ministre per ark, plasserte arket foran ansiktet, og ropte «where is the minister» på forskjellige språk. BBC lagde en artikkel om aksjonen, og jeg var på forsiden av selveste BBC! Les mer her:http://www.bbc.com/news/science-environment-27726510.


Image


Halve tiden min i Bonn er forbi. Tidlige morgener. Lange kvelder. Til tross for at dagene er lange, har de gått ganske fort. Jeg håper på å sove bedre, slik at jeg kan få enda mer ut av dagene som kommer. Peace out. Viet out!

Skrevet av Viet Tran, leder for Oslo lokallag og del av Spires delegasjon til klimaforhandlingene.


Image

Image


Klokken har så vidt passert seks, idet jeg setter meg ned i grålysningen for å forfatte dette. Som delegasjonens utpregede A-mennenske er jeg oppe først, mens de andre slumrer litt lenger. Men så lenge blir det ikke, for vi er som regel ute av døren innen klokken syv.

Idag er vår fjerde dag i Bonn, og forhandlingene går inn i sin tredje dag. For å fortsette opptellingen så er dette andre, og siste, dag med ministermøte, hvor vår klima- og miljøminister Tine Sundtoft er med. Det er også første dag sivilsamfunnet deltar ordentlig, da vi idag markerer #volveremos, og marsjerer inn igjen etter walk-outen på COP 19, i Warsawa i desember ifjor.

Men det at sivilsamfunnet “offisielt” marsjerer inn idag, betyr ikke at vi ikke har deltatt i forhandlingene så langt. Vi er jo alle tre ferske førstereisgutter på konferanse, og det er ganske mye nytt å sette seg inn i. Jeg har en liten fordel over de andre ved at jeg har deltatt på FN-møter før, og kjenner til gangen i det, språket som brukes og formalitetene rundt det, men i likehet med de andre har jeg ikke representert en sivilsamfunnsorganisasjon før, og i den forbindelse er det endel kodekser og normer å sette seg inn i, i tillegg til det rent faglige og tekniske. Heldigvis er et møte som dette i Bonn et realt krasjkurs i hvordan forhandlingene foregår, og man lærer masse av å være i rommet, gå i gangene, og ikke minst snakke med alle som er her, fra andre unge sivilsamfunnsaktivister til rutinerte forhandlere som er ringrever på spillet. Det unike med mellomforhandlingene er at det er mye mindre skala enn de større COPene, slik at avstanden mellom ulike aktører nærmest hviskes ut. “Badge-feberen” som eksisterer overalt ellers i FN-systemet er nærmest ikke-eksisterende her, og det gir en unik mulighet for å knytte nettverk og være med på forhandlingene. Blant annet har vi fått muligheten til å møte Tine Sundtoft, hvor vi fikk høre litt om hennes, og delegasjonens strategier for forhandlingene, samt å komme med innspill til hva vi synes er viktig. Dette var en spennende og unik mulighet til å få innblikk i hva den norske delegasjoen tenker, og innspillene vi kom med, gjennom ForUM, ble tatt godt imot. Det er et flott initiativ for Klima- og miljødepartementes side, og vi setter pris på den gode oppfølgningen vi og andre norske sivilsamfunnsorganisasjoner får.

Så noen refleksjoner rundt forhandlingene. Så langt har forhandlingene vært relativt generelle, og det har vært lite bevegelse når det gjelder å øke ambisjoner og målsetninger. Men det er fortsatt tidlig, og man jobber fortsatt med å sørge for at prosessen er oversiktlig og universell. Dette er viktig for å bygge konsensus rundt prosessen, samt å avdekke forventningene de ulike partene har. Det man driver med nå er “preambular”, altså innledende, som må på plass før man kan flytte forhandlingene inn i den mer konstruktive fasen, hvor man får på plass tekstforslag og kan begynne med det reelle forhandlingene. Håpet er at man skal få unnagjort den innledende fasen her i Bonn, slik at man enda har god tid til den konstruktive fasen i Lima.


 

Samlet


Om det håpet blir oppfylt gjenstår å se, men foreløpig er det positivt å se at det synes å være bred enighet om at man må få til noe med en viss ambisjon, og det må skje raskt. Konvensjonens mer betente temaer som ansvars- og byrdefordeling, tap og skade, finansiering av både tilpasning og kutt lurer selvfølgelig i luften, men foreløpig er ikke forhandlingsklimaet merkbart forsuret av dette.

Men det er alikevel et godt stykke igjen til vi har en ferdig avtale, og mange tråder som må knyttes opp før COP21 i Paris 2015. For å få til dette kreves det en betydelig høyning i ambisjonsnivå, og her må Vesten ta lederrollen. Fra norsk hold har man jobbet mye for å skru opp ambisjonsnivået, Men har vært klar på at man vil være villig til å øke nivået ytterligere hvis andre høyutslippsland vil være med på leken. Både i møtet vårt med den norske delegasjonen og i talen ministeren holdt i plenumssalen kom det fram indikasjoner på at man vil vurdere om betingelsene for å skru opp egne forpliktelser nå var innfridd. Vi i Spire-delegasjonen mener at USA og Kina nå har spilt ballen til Norge og andre som har lovet mer ambisiøse kutt, og vil jobbe for å følge opp dette.

Det var det jeg rekker i denne omgang, muslien er spist opp, kaffen kald, og det er på tide å knytte slipset og komme seg på forhandlinger. Vi kommer tilbake med mer ganske snart, blant annet om arbeidet vi har gjort med andre ungdomsorganisasjoner gjennom #YOUNGO. I mellomtiden må dere huske å følge oss på Twitter, Instagram og Facebook, for stadige oppdateringer langs veien!

– Eilif Swensen

Politisk nestleder og medlem i Klimautvalget

 

Kreative løsninger på fossile problemer

Kristin Sunde sparka i gang lunsjforedragsrekka til Spires klimautvalg  med foredrag om en hjemmelaga sukkerspinn/vannrensemaskin for to uker siden.

Med innlevelse og kunnskap ble deltagerne på foredraget tatt med på en ferd som inneholdt dumpsterdiving, sukkerspinn/vannrensemaskin, rest-elektronikk og ikke minst utfordringer og urettferdigheten tilknytta kretsløpet til elektroniske komponenter.

Gjennom dumpsterdiving etter elektroniske duppeditter som fremdeles er brukbare har Kristin samla mange kule og nyttige komponenter. En gammel blendermotor, salatboller fra mors kjøkkenskap og elementer fra en brødrister har er blant tinga som utgjør maskina til Kristin.

Foto: Spire - Kristin tegner på tavla og forklarer.

Foto: Spire – Kristin tegner på tavla og forklarer.

I en verden hvor elektronisk avfall beklageligvis ofte ender opp i fattige land var det interessant å høre om hvordan Kristins ide om sukkerspinn/vannrensemaskin, nettopp oppsto etter et søk på nettet om hva som kunne lages av en motor som gikk rundt. Hun fant ut at mange personer livnærer seg på, både ulovlig og lovlig sukkerspinnselging. Dette ved å bruke pedalene til å trå i gang maskina som skyter ut sukkerspinnet i en bolle de har festet for eksempel på sykkelstyret.

Foto: vayacondoritos.blogspot.no  Person som har laga sukkerspinnmaskin

Foto: vayacondoritos.blogspot.no – Person i Pnom Penh som har laga sukkerspinnmaskin

Da hun starta med dumpsterdivingen gjorde hun det i smug. Det var litt flaut og dra med seg hjem noe andre så på som søppel. Likevel viste det seg at hun var langt fra den eneste med denne fritidsaktiviteten og i dag er ”Laboratoriet” oppretta som en landsdekkende forening som driver hovedsakelig med mekking av elektroniske finurligheter, men også foredragsvirksomhet, møter og lignende.

Foreninga til Kristin er nylig oppretta, så om du er en av dem som har lyst å praktisere klimavennlige tiltak på en litt mer ”hands-on” måte, er det bare til å kontakte Laboratoriet:  laboratoriet@outlook.com De trenger alt fra andre ivrige el-dumpsterdivere til folk som kan hjelpe til med nettsider og foredrag. Du finner dem selvsagt også på facebooksiden deres. Utover dette er Laboratoriet også et sted hvor man kan spørre om ting, lære og ikke minst dele det man allerede kan. I tillegg til Laboratoriet snakket Kristin også varmt om Sonen for Eksperimentell Informatikk, hvor det avholdes diverse kurs og foredrag gratis.

En av grunnene til at vi i Spire ble glade i denne nye foreninga er selvsagt at de gjenbruker. Deler av verden i dag har et vanvittig overforbruk av både ting vi trenger, men også ting vi strengt tatt ikke en gang har godt av å ha.

Elektronikk blir produsert i store mengder, blant annet blir det solgt 2,4 millioner mobiltelefoner i Norge hvert år. Det betyr at mange skaffer seg ny mobil uten av den forrige er verken ødelagt eller gammel. Det knytter ser en rekke utfordringer til vårt forbruk av elektronikk. Både utvinning av råstoffer, samt hvordan vi skal kvitte oss med avfallet i etterkant har vist seg å skape sosiale utfordringer så vel som å tære på klimaet generelt men også nærmiljøet hvor det enten blir utvunnet, eller hvor det ender opp.

Foto: www.miljodirektoratet.no - Elektronisk avfall

Foto: http://www.miljodirektoratet.no – Elektronisk avfall

Det er da ekstra inspirerende å få høre om hvor lett det er å gjenbruke, og å fikse litt enkel elektronikk. Med dette oppfordrer vi selvsagt ikke til at alle skal begynne å skru og mekke på alt de finner, men det kan jo være greit å ta en ekstra sjekk på nette når noe ikke fungerer optimalt, eller man kan kontakte engasjerte mennesker som Kristin for å se om det er noe man kan gjøre selv.

Med dette håper vi du er blitt litt inspirert, og ønsker du mer påfyll er du hjertelig velkommen til klimautvalgets neste lunsjforedrag! Det andre i rekken ble avholdt mandag den 17, og da  stilte Skylib opp for å fortelle om en kreativ løsning på hvordan man kan kutte litt forbruk ved låning og deling. Det er fremdeles to foredrag igjen, og de holdes de to neste mandagene  kl 12.30 på Blindern i Auditorium 6, eilert Sundts hus. Vi stiller med lett servering, men anbefaler at du har med deg en liten lunsjbit selv slik at du blir ordentlig mett!  Håper vi sees!

Skrevet av Spires klimautvalg

Etter en liten dvale over juleferien er klimautvalget nå i full vigør med vårens prosjekter. Etter høstens store fokus på FNs klimaforhandlinger og internasjonal politikk, ønsker vi nå å rette fokuset mer lokalt, og på å nå “mannen i gata” her i Oslo, fremfor diplomater og politikere.

Nå i vinter skal vi på to folkehøgskoler for å fortelle om klimaforhandlingenes fortreffeligheter til ungdommer som i større eller mindre grad er interessert i temaet…

Vi har skjønt at globale klimaproblemer og klimaforhandlinger kan virke overveldende på mange, og vi kjenner selv til den lett apatiske følelsen man kan få av å jobbe med disse problemstillingene. Nå skal vi i klimautvalget ta det hele ned til bakken, eller hvertfall Blindern, og presentere enkle, kjekke og greie miljøløsninger som viser at veien mot et bærekraftig samfunn ikke er så vanskelig som det kan virke som når Todd Stern og Connie Hedegaard krangler så busta fyker.

Klimautvalget i Spire våren 2014

Klimautvalget i Spire våren 2014

Løsningene skal vi presentere gjennom en serie lunsjforedrag på Blindern, som skal være korte og lette i formen, akkurat passe til lunsj. Ikke bare vil vi spre kunnskap fra løsningsorienterte sjeler og promotere Spire som en fantastisk organisasjon, men vi ønsker også at folk skal kunne finne sin måte å bidra på. Alt hjelper, og da er det viktig å finne klimatiltak som er motiverende, lett å ta tak i og som ikke minst fungerer!

Så langt har vi invitert Kristin Sunde, hun har mekka en hjemmelaga innretning som produserer sukkerspinner (løsning på verdens ernæringsproblemer) og renser ozon (kreftproblematikken). Vi skal også vi ha et fordrag fra en guru innen urbant bærekraftig landbruk. Videre pønsker vi også på å invitere våre venner fra Cicero eller Fred. Olsen shipping til å utrede om sine fortreffelige løsninger på overveldende problemer.

Dersom du synes noe av dette virker interessant er du selvsagt velkommen! Vi har ikke bekrefta om vi får lov til å servere en enkel lunsj til alle som dukker opp, men det håper vi går i boks. Hold deg oppdatert på våre nettsider.

Med andre ord gleder vi oss til en lærerik og inspirerende vår! Har du lyst til å vite mer om oss, eller vurderer du å engasjere deg i klimautvalget? Les mer her, og ta kontakt med vår koordinator Kine! Vi er en trivelig gjeng som alltid er åpen for nye medlemmer 🙂

Norge er forpliktet gjennom den internasjonale klimaavtalen Kyoto å redusere sine CO2-utslipp. Vi oppfylte Kyoto-forpliktelsene for perioden 2008-2012 og har i tillegg frivillig overoppfylt kravet med 10 %. For perioden 2013-2020 skal Norge ha begrenset utslippene tilsvarende 30 % av egne utslipp i 1990. Men hvordan klarte vi egentlig det? Innenfor våre egne grenser har jo CO2-utslippene økt kratig siden 1990! Jo: vi har klart det fordi vi har kjøpt kvoter fra andre land.

Trær gir klimakvoter
Hvert år får Norge av EUs kvotehandelssystem en tillatt mengde utslipp som gjenspeiler utslipp vi hadde i 1990 + 1 %. Hvis vi går over det nivået fra 1990 må vi enten kjøpe kvoter fra andre land eller redusere utslippene hjemme. En kilde til CO2 kvoter er trær: trær tar opp karbondioksid fra lufta og treplantasjer vil dermed føre til en reduksjon av CO2 og kan dermed sertifiseres til salg på det obligatoriske kvotemarkedet (underlagt Kyoto protokollen).

Blide lånt fra tu.no

Blide lånt fra tu.no

Norsk selskap i Afrika
Det norske selskapet Green Resources (GR) har kjøpt opp jordområder i flere land i Afrika for å sette opp treplantasjer der målet er å selge CO2-kvoter på det obligatoriske markedet og salg av treprodukter. De har nå tilsammen 1000 kvadratkilometer i Uganda, Tanzania og Mosambik og har blitt det største skogplantingsselskapet i Afrika. Norfund, Statens investeringsfond for næringsviksomhet i utviklingsland, har også gitt Green Resources NOK 50 millioner i lån. Prosessen med å tilegne seg jordområdene i Afrika er ikke alltid like god og Green Resources har blitt anklaget for å ta jorda fra bønder som er avhengige av denne jorda for sitt livsgrunnlag. En del av årsaken til at bønder over hele Afrika mister jorda si til selskaper ligger i mangelfulle eiendomsrettigheter, uklarheter over hvem som har rett på jorda og korrupsjon. Men en annen viktig årsak er også den internasjonale oppfatningen at det er store områder med ubrukte jordområder omkring i verden som det bare er å kjøpe opp (dette er ikke tilfellet). Denne oppfatningen blir ofte støttet opp av myndighetene selv i landet og selskapene som investerer.

En av årsakene til at Green Resources investerer i øst Afrika er landtilgjengelighet. I Mosambik har Green Resources et plantasjeprosjekt i Sanga distriktet som er 8 267 ha stort. I området rundt plantasjen er det ca. 7 500 personer i de tilhørende landsbyene Maiala, Cavago, Malulu og Muchenga som blir påvirket av plantasjen siden de hadde jordbruksjord innenfor konsesjonsområdet til GR. Flere bønder hevder at de har mistet tilgangen til jordbruksjorda etter at selskapet kom og at de ikke har fått kompensasjon. Andre bønder har blitt kompensert. Årsaken til uenigheter og konflikter er at lokale ledere ikke har konsultert landsbyene når de ga fra seg jorda til selskapet. Dette kan føre til en forverring av landsbyens matsikkerhet og fattigdom.

Kjøper god samvittighet gjennom stjålen jord
Det er dermed ikke uproblematisk at den norske regjeringen kan kjøpe seg fri fra reduksjoner i våre egne utslipp ved å kjøpe CO2 kvoter fra furutrær som er planta på stjålet jordbruksjord i Afrika. I 2009 undertegnet Finansdepartementet en kontrakt med Green Resources der regjeringen skulle kjøpe i underkant av 400 000 klimakvoter av Green resources sitt prosjekt Idete i Tanzania. Men i 2012 brøyt departementet kontrakten siden Idete plantasjen ikke hadde blitt sertifisert under FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM).

Handel med CO2 kvoter blir kritisert for å gjøre det mulig å fortsette med «business as usual» siden det er mulig å kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner. Spesielt kritisert er karbonlagringsprosjekter som bare fanger CO2 og ikke bidrar til en reell endring i verdens produksjonsmønster. Det er også usikkerhet rundt hvordan vi skal kalkulere hvor mye CO2 som blir lagret i treet, det er fare for brann, ulovlig hogst, men også at plantasjene tar opp mye plass og kan forverre matsikkerheten til de som levde på område og/eller lever i området rundt. Men til tross for dette blir karbonlagring gjennom treplantasjer oppfattet som et «vinn vinn» prosjekt for alle parter; selskapet tjener penger på kvotene, landsbyen får områder gjengrodd og rike industriland får CO2 kvoter.

Skrevet av Anniken Storbakk, i Handelsutvalget til Spire

Neste side »