Internasjonalt


 

Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

 

I 2012 budde eg eit halvt år i Kathmandu, og når eg no er tilbake, to år etterpå, er det mange av mine nepalske venner som anten har eller skal flytte utanlands. Nokre for å studere, men flesteparten for å jobbe. I Nepal migrerer dagleg over 1700 menneske ut av landet[i]. Mange av desse er unge nepalarar på jakt etter arbeid, og for mange går reisa til land i Persiabukta som Bahrain, Qatar og Dei sameinte arabiske emirata.

At unge nepalarar søkjer ut av landet var eit tema som vart tatt opp fleire gonger i løpet av workshopen vi Spire-representantar nettopp har deltatt på i Nepal, med tittelen Engaging Youth in Research and Development. Workshopen var organisert av LI-BIRD (Local Initiative for Biodiversity, Research and Development), ein nepalsk NGO som arbeider for å betre livsgrunnlaget til fattige på landsbygda og marginaliserte småbønder. LI-BIRD ynskte å få idear til korleis dei og andre organisasjonar i større grad kan involvere unge i sitt arbeid. Fleire nepalske ungdomsorganisasjonar som arbeider innan felta jordbruk, klima og matsikkerheit var inviterte til workshopen. Og Spire! Det var ein svært fin bukett av engasjert ungdom som delte tankar og visjonar om framtida i Nepal, samt gode diskusjonar kring korleis ungdom kan bidra til løysingar på utfordringar knytt til klimaendringar og jordbruksutvikling i Nepal.

Spire i Nepal

Mange glade workshopdeltakarar. Den nepalske regjeringa definerer ‘youth’ som alle i alderen 16-40 år. På workshopen dekte vi heile aldersspennet. Foto: LI-BIRD

 

Spire var ein av dei fyrste organisasjonane ut til å presentere sitt arbeid. Vi hadde i tillegg fått førespurnad om å dele ei suksesshistorie frå vårt arbeid. Vi valde å fokusere på kampanjen for eit framtidsombod, og fortalde om og viste bilete frå hinderløypa for ei bærekraftig framtid som Spire bygde framfor Stortinget i kampanjeuka denne våren, eit byggverk som bestod av nærmare 400 pallar. Det fyrste spørsmålet vi fekk då vi var ferdige var: »what did the police do? didn’t you get problems, didn’t it get violent?» Dette spørsmålet sette tankane mine i sving. Det er ikkje det fyrste spørsmålet eg ville komme på å stille i ein liknande situasjon. Faktisk er det ganske langt ned på lista over spørsmål eg hadde komme på og stilt. Det seier noko om kor ulike kontekstar vi som ungdomsorganisasjonar i Noreg og Nepal arbeider i.

Spire i Nepal

Vi presenterer Spire! Foto: LI-BIRD

 

Klimaendringar er eit tema som har stått sentralt på workshopen, både for gruppediskusjonane og for fleire av suksesshistoriene organisasjonane presenterte. Nepal er eit av dei landa som er mest utsatt for naturkatastrofar, både når det gjeld jordskjelv, klimaendringar, flod og jordskred. I grupper diskuterte vi korleis ungdom kan bli meir involvert i forsking og utvikling. Svært mange deltakarar peika på viktigheita av å implementere den kunnskapen vi lærer. Dette bringer meg igjen tilbake til poenget eg gjorde innleiingsvis, om det store talet unge som årleg reiser ut av Nepal for å søkje lukka i andre delar av verda. ’Brain drain’ er ei kjend utfordring for mange utviklingsland. Korleis kan vi motverke denne trenden?

Spire i Nepal

I grupper diskuterte vi korleis ungdom i Nepal kan og bør involverast i forsking og utvikling.

 

På workshopen fekk vi høyre eit inspirerande foredrag om ungt entreprenørskap i Nepal som eit mogleg svar. Nepalaren Tulsi Giri presenterte verksemda han har stått i spissen for å bygge opp, the Bazaar, ein marknad for sal av økologisk, kortreist mat. Tulsi var opptatt av potensialet til lokale matsystem som eit alternativ til internasjonal import, eksport og transport. Innleiingsvis gjorde han eit poeng av at det ikkje handlar om å mobilisere dei unge, men å involvere dei, slik at dei saman kan bygge noko. Ei utfordring han har møtt i si verksemd er at dei unge han sysselset etter få månader, når dei har tent opp nok pengar, seier opp jobben for å dra utanlands. Difor, forklarte Tulsi, må dei unge involverast som entreprenørar, slik at dei skal ynskje å bli i landet og investere sin kreativitet og sitt pågangsmot i Nepal heller enn å reise ut.

Det er ingen tvil om at nepalsk ungdom er full av kreativitet og engasjement for å saman forme den kvardagen og verda vi lev i. Diskusjonane vi har hatt gjennom workshopen  viser at sjølv om vi står ovanfor ulike kontekstuelle utfordringar i vårt arbeid i Noreg og Nepal, deler vi måla om ein berekraftig og rettferdig bruk av ressursar, samt viktigheita av å inkludere og fremme synspunkta og stemma til dei unge. Alt engasjement og pågangsmot hos ungdommane vi har vore i lag med dei siste dagane fekk meg til å ynskje at eg kunne vere ‘forever young’, og at eg var i byrjinga av 20-åra heller enn å nærme meg slutten.

Tusen takk til LI-BIRD, ved Lise Bjerke og Camilla Sæbjørnsen som er på Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet til LI-BIRD, for å invitere oss på workshopen, og takk til alle deltakarar for eit realt påfyll engasjement og inspirasjon! Klikk her for å sjå ein kort video LI-BIRD har laga frå workshopen.

 

Skrive av Ingvild Mangerud, internasjonalt utval i Spire.

[i] http://nepal.iom.int/jupgrade/index.php/en/iom-nepal

 

Frå eit forureina og støyete, dog sjarmerande, Kathmandu, har me komme til den fredelege oasen Pokhara. Her ser det ut til å vere fleire syklar enn bilar – dette lovar godt! Me var båe spente på det vesle propellflyet som skulle fly oss inn til Pokhara by. Utsikten ned til alle vegar som snirklar seg opp og ned dei brattaste fjellsider i Nepal er fascinerande. Med snøkledde Himalaya i bakgrunnen var det ein fryd.

Pokhara

I Pokhara er ikkje trafikken på langt nær så intens som i Kathmandu

 

Me to spirene (Anbjørg og Ingvild) er glade for å vere på plass i Nepal, her me skal bruke den neste veka til å bli betre kjende med Union for Nature Conservation (UNC), som er ein nepalsk ungdomsorganisasjon som jobbar mot å auke nepalsk ungdom si merksemd mot og kunnskap om eit bærekraftig levesett, samt bevaring av biologisk mangfald.

 

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

 

I dag hadde me vårt fyrste møte med UNC. Dei fleste UNCarane studerar skogbruk på universitetet og er ein gjeng engasjerte ungdommar. Me fekk omvisning på campus der UNC held til ved Institute of Forestry, der me blant anna fekk sjå planteskulen til UNC.

 

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

 

Ein svært karismatisk og engasjerande leiar av UNC gav oss ein god introduksjon til temaa og arbeidsmåtane til UNC, medan vi presenterte Spire sitt arbeid for våre nepalske venner. Me har diskutert likskapar og skilnader mellom korleis vi ungdommar kan tilnærme oss politikarar i Nepal og Noreg. UNC var opptatt av at demokratiet si utvikling i Nepal gjennom dei siste åra har opna opp nye dører for ungdomsorganisasjonar til å bli høyrd i den politiske debatten. Me gler oss til å lære meir om UNC sitt arbeid gjennom dei neste dagane! Kanskje er det ein framtidig samarbeidspartnar vi deler bord med – vi er her i allefall for å undersøke og diskutere moglegheitene for eit framtidig partnarskap mellom UNC og Spire.

 

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

 

Her er det varmt og tidvis regnvått – men grønt og fint! Omgitt av hyggelege menneske og god mat er humøret på topp. Me kan ikkje tenke oss ein meir spanande måte å tilbringe juni 2014 på.

 

Lake Pokhara

Utsikt over Lake Pokhara

 

Skrive av Anbjørg Tovsrud og Ingvild Mangerud, medlemmar av internasjonalt utval i Spire.

Fra protestene mot Monsanto i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Fra protestene mot Monsanto i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Nylig har det blitt blåst liv i diskusjonen om genmodifiserte organismer (GMO) i landbruket i Nepal, etter at en annonse fra selskapet CG Seeds and Fertilizers reklamerte for salg av Monsanto mais- og grønnsaksfrø. Det var riktignok Monsanto hybridfrø og ikke GMO-frø som ble reklamert for, men mange setter et likhetstegn mellom Monsanto og GMO.

Monsanto er et selskap kjent for å utvikle, ta patent på og selge genmodifiserte såfrø. De er beryktede for å saksøke bønder som ved et uhell har fått GMO-frøene deres inn i åkeren sin. Kan et selskap som saksøker bønder for patentbrudd og som dermed begrenser bønders muligheter og rettigheter virkelig ha gode intensjoner når de etablerer seg i Nepal?

LI-BIRD finner i samspill med bøndene fram til hvilke plantevarianter de bør satse på. Foto: Lise Bjerke.

LI-BIRD finner i samspill med bøndene fram til hvilke plantevarianter de bør satse på. Foto: Lise Bjerke.

I 2011 var første gang Monsanto så muligheten til å spre sine såfrø i Nepal, med god støtte fra den statlige amerikanske bistandsetaten USAID. Planen var da å innføre subsidierte hybridfrø, men protester førte til at dette ikke skjedde. Situasjonen per i dag er at myndighetene kan forby import eller forskning på GMO, men det finnes ingen veletablert juridisk mekanisme for dette. Hittil er ingen GMO-er formelt registrert eller innført, men ingen vet helt hva som kan ha kommet over grensen.

I Nepal jobber jeg for organisasjonen LI-BIRD, som blant annet jobber med bevaring av biologisk mangfold, planteforedling og landbruksutvikling. Målet er økt matsikkerhet og inntekt for småbønder. GMO er et ganske nytt tema i Nepal, siden landbruket her ikke er like industrialisert som i for eksempel India. For å øke kunnskapen om GMO blant kollegaer, ble det derfor arrangert en diskusjon i LI-BIRD forrige uke, med tittelen GMO: Muligheter og begrensninger.

Alle bønder er avhengige av tilgang til såfrø, men noen typer såfrø kan føre til større avhengighet enn andre. Ved bruk av GMO må bønder kjøpe nye såfrø hvert år, noe de ikke trenger ved bruk av tradisjonell såfrøproduksjon. En av mine kollegaer sammenlignet tradisjonelle såfrø med Windows, og GMO-frø med Mac. Ved å bruke tradisjonell planteforedling har du som bruker større mulighet til å forandre innholdet og er ikke alltid avhengig av skreddersydde løsninger, altså Windows. Med GMO-frø har du ingen mulighet til å tilpasse innholdet, og du blir også i større grad avhengig av å bruke andre tilpassede løsninger, altså litt som med Mac. Avhengigheten kan i verste fall føre til økonomisk ruin for bønder, hvis prisen for GMO-frø og eventuelle tilhørende produkter går opp, og de ikke lenger har sin egen såfrøproduksjon å falle tilbake på. Dette var også konklusjonen under en test av GMO gjennomført av Nepal Agricultural Research Centre (NARC). Selv om GMO-frøene i tilfeller viste seg å gi større avling, ville de ikke anbefale å bruke det, da dette kunne føre til økt avhengighet for bøndene i Nepal.

GMO høres i utgangspunktet ut som et positivt prosjekt. I reklamer for GMO argumenteres det for at GMO kan øke verdens matproduksjon, og dermed mette sultende verden over. De fleste genmodifiserte organismene som eksisterer i dag har derimot gener som koder for resistens mot ugress- og innsektsmidler, og ikke for økt avling. Det kan argumenteres at resistens mot sprøytemiddel også kan føre til økt avling, men ønsker vi et landbruk med økt bruk av kjemikalier, hvor frøene blir levert med tilhørende sprøytemiddel? I tillegg til skadene det kan påføre økosystemet og menneskers helse, kan det også lede til at ugresset eller insektene utvikler resistens mot sprøytemiddelet. I motsetning til hybridfrø hvor intensjonen er høyere avling, kom vi i diskusjonen fram til at intensjonen bak GMO ikke alltid er like tydelig.

Med støtte fra USAID ønsket Monsanto å innføre subsidierte hybridfrø i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Med støtte fra USAID ønsket Monsanto å innføre subsidierte hybridfrø i Nepal i 2011. Foto: Tine72

Et annet poeng som ble fremmet er at selv om verdens matproduksjon økes løses ikke nødvendigvis sultproblemet, da det henger mer sammen med distribusjon enn den totale globale matproduksjonen. GMO-frø blir nå brukt i deler av verden hvor landbruket er industrialisert og hvor store monokulturer bekler landskapet. Som en av kollegaene mine påpekte er ikke GMO designet for selvbergede småbønder i Nepal. De er avhengige av biologisk mangfold, blant annet for å kunne sikre sin sårbare økonomi mot tapte avlinger på grunn av klimaforandringer. Monokulturer passer heller ikke inn i det svært bratte og kuperte landskapet hvor flesteparten av disse holder til.

I diskusjonen var også alle enige om at under- og feilernæring er et stort problem i Nepal. En teknikk brukt innen genmodifisering er å berike plantene med næringsstoffer som kan komme under- og feilernærte til gode. Et eksempel er golden rice; en ristype beriket med provitamin A. Men hvorfor bruke en beriket GMO-plante, når man kan finne høyt innhold av provitamin A i andre arter, som for eksempel mango og bladgrønnsaker i Nepal? Da er det bedre å beholde et lokalt biologisk mangfold som gir variert kosthold. Slik vil også andre næringsstoffer bli tilført kosten, som for eksempel golden rice ikke kan tilføre.

Mange har hørt om de høye selvmordstallene blant indiske GMO-bomullsbønder, men det er omstridt om tallene direkte kan knyttes til GMO. Et problem med GMO-debatten i dag er at det finnes lite uavhengig forskning.  Foto: Tine72

Mange har hørt om de høye selvmordstallene blant indiske GMO-bomullsbønder, men det er omstridt om tallene direkte kan knyttes til GMO. Et problem med GMO-debatten i dag er at det finnes lite uavhengig forskning. Foto: Tine72

GMO-verdenen blir regjert av et fåtall selskaper, og deres domene er stort sett lukket for omverdenen på grunn av forskningshemmeligheter og patentrettigheter. Kanskje på grunn av manglende åpenhet er det også lite uavhengig forskning som hittil har blitt gjort på effektene av å introdusere GMO. Dette fant vi ut at var et problem under diskusjonen, da mange av argumentene ofte var mest basert på mediedekning og såkalt folkeopinion, og lite basert på forskning.

Det var også forskjellige meninger om LI-BIRD bør ta et standpunkt for eller imot GMO, og siste ord ble ikke sagt i denne diskusjonen. Uansett var det enighet om at kollegaer som er ute i felt og møter bønder bør vite saklige argumenter både for og imot, og opplyse bøndene om alle begrensningene som finnes ved GMO. En mening jeg deler med mange av mine kollegaer er at det er god grunn til å være føre var, og si nei til GMO både i Nepal og resten av verden inntil vi har uavhengig langtidsforskning som beviser det motsatte.

Skrevet av Spire-medlem Lise Bjerke, student på Bachelor i India områdestudier, i permisjon for å jobbe ett år i Nepal som deltaker i en Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet i Norge og LI-BIRD i Nepal. Følg bloggen: liseandcamillainnepal.wordpress.com

Høsting av ris i Nepal.

Høsting av ris i Nepal. Foto: Lise Bjerke.

Med 123 forskjellige morsmål, mer enn 100 forskjellige folkegrupper og verdens største høydeforskjell innenfor et land (fra 70 til 8850 m.o.h.), er Nepal et mangfoldig land. Det biologiske mangfoldet blir også stort i et land der klimaet strekker seg fra tropisk sommer til arktisk vinter. For småbøndene i Nepal er det viktig å ta vare på dette mangfoldet, for å kunne sikre seg mat i en hverdag som preges av ustabile dyrkningsforhold på grunn av klimaendringer, i tillegg til økende matvarepriser.

Vår første dag på jobb! Lykkeønskninger med tikka i panna :)

Vår første dag på jobb! Lykkeønskninger med tikka i panna 🙂 Foto: Mahesh Shrestha.

Vi er to Spire-medlemmer som skal jobbe med blant annet matsikkerhet, biologisk mangfold og klimatilpasning for organisasjonen LI-BIRD (Local Initiatives for Biodiversity, Research and Development) i Pokhara, Nepal. Vi deltar i en utveksling gjennom Fredskorpset (som ligger under Utenriksdepartementet) mellom LI-BIRD og Utviklingsfondet i Norge. I ett år framover skal vi jobbe i Pokhara, mens Reshna Udas fra Nepal skal jobbe for Utviklingsfondet (og Spire!) i Oslo.

Vi bytter plass for å kunne lære av hverandres organisasjonsarbeid i tillegg til å utvikle teknisk kunnskap, og utvikle forståelse for kulturelle og sosiale forskjeller. Utviklingsfondet støtter mange av LI-BIRDs prosjekter, så et annet viktig mål for utvekslingen er å knytte bånd mellom organisasjonene og skape bedre grunnlag for kommunikasjon.

LI-BIRD jobber for å bedre livsgrunnlaget for fattige og marginaliserte husholdninger og småbønder i Nepal og resten av Sør-Asia. Det interessante for oss som kommer fra Spire og mer politisk rettet arbeid, er at LI-BIRD i mye større grad jobber på lokalt nivå, gjennom å bruke deltakende metoder og lokale løsninger. “Deltakende metoder” er noe man ofte hører om i norsk organisasjonsliv også, men som regel er vi ikke like flinke til dette i praksis. Vi gleder oss derfor veldig til å lære mer om hvordan LI-BIRD jobber.

Diskusjon om hvilke rissort som er best egnet i Tanahun. Foto: Lise Bjerke.

Diskusjon om hvilke rissort som er best egnet i Tanahun. Foto: Lise Bjerke.

Forrige uke var vi på feltbesøk, og fikk se noen av de metodene de bruker i sitt arbeid. I Tanahun fikk vi se hvordan ulike kryssede rissorter testes ut på et og samme felt, ved at de dyrkes av lokale bønder. I prossesen med å velge ut hvilke sorter som skal bringes videre, blir bøndene involvert og får si sin mening om smak, høyde, sykdommer og andre forhold som vil ha noe å si for om lokalbefolkningen vil ønske å spise og ta i bruk rissorten. Det er liten vits i å bringe videre en sort som ikke vil gjøre det godt på det lokale markedet. En interessant diskusjon vi overværte var ang. høyden på risstråene. Selv om den lave sorten kanskje var bedre når det gjaldt kvalitet, ville den høye sorten kunne gi større mengde høy – og dermed kjærkomment ekstra dyrefôr til gården. Det er mange ting å tenke på, og derfor viktig å inkludere alle bøndene, når valg med langsiktige konsekvenser skal tas.

Framover håper vi å kunne dele noen av våre erfaringer med folk tilknyttet Spire og Utviklingsfondet. Hvis du ønsker å lese og se mer fra vår hverdag i Nepal, kan du titte innom vår blogg: http://www.liseandcamillainnepal.wordpress.com

Skrevet av Camilla Sæbjørnsen og Lise Bjerke, Spire-medlemmer og deltakere i en Fredskorps-utveksling mellom Utviklingsfondet i Norge og LI-BIRD i Nepal

Camilla i sitt rette element: På feltarbeid! Foto: Lise Bjerke

Camilla i sitt rette element: På feltarbeid! Foto: Lise Bjerke

Et møte med gjestfrie bønder i Tanahun. Foto: Camilla Sæbjørnsen.

Et møte med gjestfrie bønder i Tanahun. Foto: Camilla Sæbjørnsen.

This and other exciting questions were raised at our conference on sustainable development in Malawi — jointly hosted by Spire and our partner organization, Network for Youth Development, from June 26-7.

Spire - Malawi 1

The conference brought together over 30 participants from national TV reporters to law students, young activists to high school teachers. Both rural and urban Malawians attended as well as two representatives from a partner organization in Zambia…

Spire - Malawi 2

…and us! We, Caroline and Elyse, represented Spire.

For the past two months, we have been planning the conference via email with our co-hosts in Network for Youth Development, Pilira and Amakhosi. This week, we finally met in person — a friendly and fun meeting in the ‘Warm Heart of Africa.’

Spire - Malawi 3

We quickly found our place in the bright and friendly NfYD offices, finalizing conference preparations while enjoying African music and sharing family photos on Facebook.

Chop My Money by P-Square

At the conference,we gave presentations about Spire as an organization,  campaign-planning, sustainable development in Norway, and rights for future generations. We also led a very successful theatre workshop where the participants acted out issues of sustainable development that affected their local communities. Through such activities and discussions after the presentations, we were able to spot the unique challenges for Norwegian and Malawian youth in promoting a sustainable future.

Spire - Malawi 4

At the good-bye dinner, we shared Chinese noodles and thoughts about the conference. Our NyFD hosts presented us with a traditional chitenje cloth to remember our time in Malawi…and a secret gift we will wait to open at the next KG meeting! Overall, our time in Malawi has helped us build our relationship with NfYD and spread the Spire message of sustainability to a new and wider audience. Zikomo kwambili to all involved for a wonderful conference!

Spire - Malawi 5

Billy visiting Oslo for the Global Youth Partnership conference.

Billy visiting Oslo for the Global Youth Partnership Conference.

In March 2013, Billy from our partner organization Youth Environment Network – Zambia was in Oslo to participate in a conference organized by LNU. We couldn’t miss the chance to have him share some experiences with us, so we organized a workshop on North-South interaction and, for those who could not attend, we asked him to write this blog post!

First and foremost, YEN would like to thank SPIRE for hosting a successful North-South Climate Interaction which was held at Utviklingshuset on 6th March 2013. This event was made possible by both the International and the Climate Committees of SPIRE. Also the subsequent Global Youth Partnership Conference (GYP) organized by LNU, provided a unique opportunity to learn and share our projects in a more interactive way. Participating in the GYP conference helped us to learn from each other in a broader way and gave us a new perspective on how to implement our future projects.

YEN-Zambia as an active participant during COP meetings

YEN-Zambia, has quite an experience now when it comes to climate change and COP meetings as, since 2011, our organization has been actively engaged in all major COP meetings. Our efforts started in 2011 when we played a pivotal role in both the preparatory meetings for the ‘’We Have Faith” African Youth caravan and the actual Caravan process From Kenya to Durban, South Africa. During COP18 in DOHA, Qatar, YEN-Zambia participated as a party and one of our members, Evans Tembo, was invited to be part of the Zambian Delegation supporting the Minister of Lands, Natural Resources and Environmental Protection and also assisting in formulating the Zambian’s position paper and the ministerial statement to the COP.  Our efforts are not only focused on UNFCCC COP’s but also on the Conference on Biological Diversity (CBD) COP’s were we had an opportunity to be part of the Zambian delegation for COP11 meetings which was hosted in Hyderabad, India in October, 2012. Please find below some of the suggestions on how we think YEN-Zambia and SPIRE’s Climate and International Committees can collaborate before and during the COP processes.

"We have faith" African Youth caravan. Photo by Karmen Meyer. http://www.flickr.com/photos/karmensphotography/

«We have faith» African Youth caravan.                       Photo by Karmen Meyer. 

Information sharing during the COP Build-up processes

During the North to South Interaction event it was clearly stated by both organizations that it will be important if SPIRE and YEN share more information concerning the preparation of the COP. This can be done during both country preparations and Bonn meetings, Bottom lining of the Youngo Committee and any other related key meetings. We support this idea and would like to see both our organizations initiate a strategy or work plan on information sharing. Other key issue we would like to discuss are:

–        Both our organizations should adopt or come up with specific policy issues to push during COP 19 in Poland. Specifically YEN has had an experience contributing in the Youngo’s Finance and Water policy groups since COP17. It will be important if SPIRE and YEN could continue to collaborate before and during the COP processes. This can effectively strengthen the partnership between both our climate change committees.

–        There should also be an enhanced information flow on climate change issues which can further be strenghtened through our websites, facebook, and twitter or any other social network platforms. This should lead to the publication of climate change brochures specifically on negotiation processes which can be used in both countries and especially here in the South (Zambia) where we have inadequate materials on such specific issue.

Funding

Since its inception, YEN-Zambia has had numerous challenges in fundraising for its members to attend the COP meetings. Lately, we have seen a slight improvement due to the recognition of our efforts by the Government of the republic of Zambia, through the Ministry of Lands, Natural Resources and Environmental Protection. This has also lead to an inclusion of one YEN member on both the CBD COP and the UNFCCC COP meetings. In 2011 YEN-Zambia has had three of its members participating in the UNFCCC COP, held in Durban, South Africa, but in 2012 we only managed to have one member participating at COP18 in Doha, Qatar.

In order to collaborate more and have an increased Youth participation from the south in the COP meetings, YEN recommends that SPIRE should look at ways to do fundraising for more of YEN-Zambia’s members to be able to participate in the COP meetings. This can strengthen our collaboration on climate change issues both in the south and the north. Furthermore, this can also build utmost negotiation skills in YEN members and SPIRE’s.

Though we appreciate the already existing funding for Global south youth from the Norwegian Government, we would like to state that it has not been adequate enough to have a good number of Global South Youths participating in the COP meetings as compared to the Global North Youths who usually have the opportunity to attend the COP in large numbers.

Capacity Building Workshops

We would like to put forward the idea to organize or host two big ‘capacity building’ workshops in Zambia, with YEN members and SPIRE members, on an annual or bi-annual base.

This suggestion may seem a bit ambitious for a start, but we thought it would be interesting and could bring about enhanced skills in climate negotiation processes and ultimately raise more climate leaders advocating for better policies whilst influencing decision making at the local, national and international level. During these workshops we can also bring on board some of our local negotiators or officers from the ministry of the environment, who are specifically in charge of the climate change department. This can be a great opportunity to build our synergies with the Government whilst influencing policy change.

North-South Climate Interaction: Anette Plassen (Spire), Billy Lombe (YEN) and Kinya Kiunga (Peace Corps Kenya).

North-South Climate Interaction: Anette Plassen (Spire), Billy Lombe (YEN) and Kinya Kiunga (Peace Corps Kenya).

In conclusion we hope this can help in improving the collaboration between SPIRE and YEN in Climate change issues and also on our International work. But if you have any other ideas or suggestions we will be glad to hear from you and see how they can improve our work here in Zambia.

Our Climate Change group and the rest of the YEN team are more than happy to work with SPIRE’s groups on such an important issue and we look forward to a successful collaboration.

Written by Billy Lombe, Leader of YEN-Zambia

Spire og Youth Environment Network (YEN) i Zambia satser på tettere partnerskap for å sikre felles front på de internasjonale klimakonferansene.

Internasjonalt samarbeid: Anette Plassen i Spire, Billy Lombe i YEN og Kinya Kiunga i Fredskorpset Kenya deltok på Spires seminar om internasjonale klimakonferanser.

Internasjonalt samarbeid: Anette Plassen i Spire, Billy Lombe i YEN og Kinya Kiunga i Fredskorpset Kenya deltok på Spires seminar om internasjonale klimakonferanser.

Svært mange ungdomsorganisasjoner deltar på internasjonale klimakonferanser, men det er en utfordring å klare å koordinere innsatsen. Å samarbeide godt på forhånd er essensielt for å klare å ha en felles front og effektiv stemme mot politikerne, slik at vi kan sikre at det er rettferdig politikk som blir vedtatt på konferansene. Ofte er mye allerede bestemt før politikerne kommer på konferansen, og det kan være ekstra vanskelig for de unge organisasjonene å blir hørt, i forhold til sterkere aktører i sivilsamfunnet.

De viktigste konferansene i året
Sammen med Billy Lombe, leder i YEN, vår zambiske partnerorganisasjon, arrangerte klimautvalget og det internasjonale utvalget i Spire på onsdag den 6. mars en work shop om hvordan vi kan jobbe bedre sammen før, under og etter de internasjonale klimakonferansene. Her diskuterte vi utfordringer og fordeler ved å klare å jobbe godt, politisk sammen i forkant av konferansene. Særlig snakket vi om COP – Conference of the parties – som har sitt spesielle FN-mandat til å ta beslutninger på vegne av klodens politikere. COP-ene er ofte i november/desember, og offisielt blir de viktige klimadokumentene vedtatt her. Men da kan det allerede være for sent til å endre noe drastisk. De viktige “intersessionals”, der internasjonale aktører møtes sommeren før hver COP kan være en vel så viktig arena å delta på for våre organisasjoner, fordi det her kan være lettere å påvirke innholdet i dokumentene. Og noen uker før hver COP arrangeres ungdomsversjonen COY – Conference of the Youth – der det tidligere dessverre har vært en overvekt av unge deltakere fra Nord og Europa, men som også opplever en stadig økning av deltakere fra ulike verdensdeler.

Vanskelig å få delta

Leder av YEN Zambia, Billy Lombe, om klimaforhandlingene sett fra ungdommer i Zambias ståsted.

Leder av YEN Zambia, Billy Lombe, om klimaforhandlingene sett fra ungdommer i Zambias ståsted.

Billy pekte her på en viktig utfordring for mange organisasjoner fra Sør: Finansiering til deltakelse på disse internasjonale arrangementene. Spire har tidligere bidratt til å finansiere ungdomsdeltakelse fra Sør gjennom UD og det internasjonale ungdomsnettverket YOUNGO, men å sikre støtte til akkurat én partnerorganisasjon kan være vanskeligere. Vi ble enige om å se nærmere på hvilke finansieringskilder som kan være aktuelle. Kenyanske Kinya Kiunga, som er Fredskorpset-koordinator i Kenya, påpekte at ofte kan det finnes finansieringskilder i Sør også, som det er mulig å søke på, og som ikke blir benyttet så mye som de kan. Det er lett å tenke at pengene er i Nord, men en viktig del av partnerskapet er å se på likeverdig deltakelse, også finansiert med midler fra Sør.

Relevante nettverk

Klimakoordinator Arvid Solheim pekte på det viktige aspektet ved å samarbeide med flere, relevante organisasjoner om å identifisere de viktigste sakene forut for hver COP og samarbeide om utvalgte avsnitt i dokumentene som det skal forhandles om på konferansene. Arbeidsgruppene på hver konferanse tar for seg de viktigste temaene, og et godt koordinert arbeid foran disse gjør at organisasjonene våre kan delta på flere møter og rapportere til hverandre, og lobbe for hverandre. Regionale møter gjennom året kan skape mye grobunn for god dialog på forhånd av konferansene, men da er det viktig å finne et felles utgangspunkt og ikke henge seg for mye opp i de punktene der organisasjonene er uenige. Tidligere har Spire hatt møter med både Natur og Ungdom og Changemaker i forkant av konferansene. YEN har vært en viktig aktør i å bygge opp et godt rammeverk og nettverk for ungdomsengasjement i Afrika. De er blant annet med i African Youth Initiative on Climate Change (AYICC), som blant annet arrangerte Act now for climate justice-kampanjen og karavane fra Kenya til Durban i forbindelse med COP der. Denne kampanjen var et godt eksempel på samarbeid mellom Nord og Sør forut for en klimakonferanse; Billy møtte folk fra norske organisasjoner som skulle delta på karavanen og konferansen både før (i Norge) og under den. AYICC lanserer også en “best practice”-guide for internasjonalt arbeid, noe vi i de norske organisasjonene også burde gjøre for å dele erfaringene fra konferansene og samarbeidet med dem.

Klimakoordinator Arvid Solheim pekte på viktigheten av samarbeid med relevante organisasjoner om å identifisere de viktigste sakene forut for hver COP.

Klimakoordinator Arvid Solheim pekte på viktigheten av samarbeid med relevante organisasjoner om å identifisere de viktigste sakene forut for hver COP.

Vil lage årskalender

Siden det er mange arrangementer i løpet av året som alle kan knyttes opp til COP-en på årets slutt, og man alt for lett kan bli tatt på senga av frister for innspill på forhandlingsdokumentene, ble vi på workshopen enige om å lage en årskalender, der vi setter opp frister, arrangementer og avtaler om kommunikasjon, på Skype eller andre arenaer. Arvid Solheim pekte på det helt vesentlige i å finne noen felles saker man kan fronte, og dette må skje gjennom forhandling. En av utfordringene med å samarbeide mellom Nord og Sør er jo at utfordringene og forutsetningene er så forskjellige. Også våre posisjoner på de internasjonale konferansene er svært ulike. Men som unge deltakere har vi alle en felles utfordring med å bli hørt og Billy forteller om en gledelig utvikling i Zambia: Zambiske ungdomsorganisasjoner, for eksempel YEN, blir i økende grad invitert til formøtene, bedt om innspill og får komplimenter for det viktige arbeidet de gjør. Som Billy påpekte: “Young people should be part of the process, not as an event!” Samtidig, påpekte Johanne Hauge, tidligere leder av Spire og deltaker på slike konferanser, at du som delegat kan få ganske begrensa handlingsrom, fordi du da blir underlagt delegasjonens regler og ikke får lov til å demonstrere eller være aktivist.

I Norge har ungdom ved et par anledninger fått lov til å være en del av Norges offisielle delegasjon, men i fjor fikk vi ikke en slik posisjon. Dette viser hvor viktig det er å be om møter med de nasjonale politikerne lang tid i forveien, både av COP og intersessionals om sommeren – for å sikre at de har oss i tankene når de velger strategier foran klimakonferansen.

De viktigste utfordringene

Internasjonalt ansvarlig i Spire, Ragnhild Lunner, og leder i YEN, Billy Lombe, vil jobbe sammen for å sikre finansiering slik at ungdom fra Sør kan delta på klimaforhandlingene.

Internasjonalt ansvarlig i Spire, Ragnhild Lunner, og leder i YEN, Billy Lombe, vil jobbe sammen for å sikre finansiering slik at ungdom fra Sør kan delta på klimaforhandlingene.

Oppsummert var det en særlig problemstilling at det kan være vanskelig for unge fra Sør å finne midler til å delta på konferansene i det hele tatt. Ved å jobbe for finansiering av ungdomsdeltakelse fra Sør sikrer vi en sterkere stemme som unge, og mer kjøttvekt for argumentene våre. Vi ble enige om at det å orientere seg i vellet av ulike arrangementer og dokumentforfatting som ligger forut for hver klimakonferanse er en kjempeutfordring, men at vi ved å lage en kalender for året kan være bedre forberedt på hva som kommer, og lettere kan identifisere hva vi faktisk må gjøre for å sikre at politikerne blir enige om en rettferdig utviklingspolitikk.

Skrevet av Ragnhild Lunner, internasjonalt ansvarlig i Spire