Handel


En grønnere økonomi med tidsbanker?  Bilde fra Amadeus

En grønnere økonomi med tidsbanker? Bilde fra Amadeus

I kjølevannet av finanskrisen har det vokst fram en parallell økonomi i flere av de rammede landene. I flere lokalsamfunn i Sør Europa har det skjedd en oppblomstring av initiativer som gjør det lettere å leve uten en månedlig inntekt. Felles dyrkning av mat, lokale valutasystemer, tidsbanker og andre ulike byttesystemer er blant initiativer som har økt i takt med den økonomiske krisen. I Spania har for eksempel antallet tidsbanker blitt fordoblet siden 2009 og det finnes i dag over 320 slike banker.

Fenomenet tidsbank oppsto i USA allerede på 1980 tallet, og består i å bytte tid framfor penger. Ved å sette inn en time i den lokale tidsbanken, for eksempel en time med matlagingskurs, kan en senere «ta ut» en time i en annen tjeneste, for eksempel en time arabiskundervisning. I tidsbanken er alles tid like verdifull. Det er fullt mulig å bytte en time advokathjelp med en time vaskehjelp dersom begge tjenestene er tilgjengelig i systemet. Hvilke tjenester som tilbys vil variere fra tidsbank til tidsbank, men eksempler på tjenester kan være yogatimer, sying, maling, språkundervisning, levering, hagearbeid osv.

Mange europeiske land opplever høy arbeidsledighet som følger av finanskrisen. Det er mye arbeidskraft som ikke utnyttes og mange mennesker står uten inntekt. Tidsbanker og andre slike lokale tiltak gjør befolkningen mindre avhengig av euroen, i tillegg til å styrke det lokale samholdet. Som Pepi Sierra Porras, «tidsagent» i den spanske tidsbanken Banco Del Tiempo i Malaga uttaler i et intervju til Klassekampen: «Før visste vi ikke hvem naboene våre var. Krisa har i mange tilfeller endret på dette ettersom folk blir stadig mer avhengig av gjensidig hjelp og støtte». I tider preget av dyp frustrasjon og håpløshet kan initiativer som disse bidra til å redusere befolkningens følelse av isolasjon og avmakt.

Tenkere innen grønn økonomi foreslår en reduksjon i normalarbeidstiden. Altså å gjøre alvor av slagordet: «jobb mindre, lev mer». Dette vil selvfølgelig innebære at vi må godta å ikke ha like stor inntekt, men på den annen side ha mer tid å bruke på venner og familie. For veldig mange nordmenn er mangelen på tid et større problem enn mangelen på penger. Kanskje kan en nedgang i arbeidstiden åpne for at tidsbanker blir mer utbredt også her hjemme? Ved bruk av en lokal tidsbank, kan behovet for en del tjenester man ellers betaler for bli mindre. Dette kan være alt fra sykkelreparasjoner, plenklipping og musikkundervisning til restaurering av gamle sofaer.

Per i dag er fenomenet tidsbank er ikke særlig utbredt i Norge. Norske lover tillater ikke skattefrie bytter av tjenester, noe som gjør det vanskelig for tidsbanker å fungere i praksis her til lands. Når det er sagt, er konseptet med tidsbanker helt genialt, og gjennom slike bytte – og gjenbrukssystemer klarer vi oss med mindre arbeidstid og inntekt, noe som igjen kan gi store miljøgevinster. Med få unntak er tjenester langt mindre miljøskadelige enn varer.

Skrevet av Halldis Niesser Grøtvedt fra Handelsutvalget i Spire.

Roberto Carvalho de Azevedo, the new leader of WTO.

Roberto Carvalho de Azevedo, the new leader of WTO. Photo: Businessweek.

On May 7th 2013 the World Trade Organization (WTO) appointed Roberto Carvalho de Azevedo as the new director-general. Brazilian Azevedo will be the successor of France´s Pascal Remy who, in September this year, is stepping down after two 4-year periods as head of WTO. Azevedo’s main challenger was the Mexican chief litigator Herminio Blanco, chief architect of the North American Free Trade Agreement (NAFTA). Given NAFTA’s unpopularity amongst progressives, many organizations such as the Norwegian Church Aid have shown their appreciation of the appointment.

The election of a new leader in WTO basically gives the organization a chance to change direction, modernize and adapt to the current world economy. This is badly needed as WTO is today seen by many as a tool for developed countries to further their interests on the expense of less developed countries. Trade negotiations in the WTO demand further liberalization of developing countries’ markets, which leads to the shrinking of their policy space and prevent them from using trade as a tool in their own development strategy. Developed countries have offered nothing in return for these concessions and continue to subsidise their export production that damage the agricultural production in developing countries.

This has led to a halt in the WTO negotiations which can be said to have greatly weakened the organization. Since Azevedo is from one of the newly economic development countries (BRIC), this is thought to be positive for the future negotiations. Roberto Carvalho de Azevedo is the first Latin-American leader of the WTO. Brazil has experienced a very high growth-rate, making it one of the most important economies for the future, which is probably one of the reasons why he was a top-candidate for the post. As an emerging economy Brazil has along with the other BRICS-countries been able to stand up to the demands from the developed countries. Although the needs of developing countries are diversified and may sometimes conflict, a different perspective than the G7 is badly needed in the WTO.

Brazil’s economic boom has forced Brazilian politicians to face challenges such as building a wealthier society for all the social layers, giving the poorest a higher living standard and social security for all citizens. An inclusive and pro-poor growth has been lacking in the WTO-framework, and possibly this experience can be positive for the developing countries in the future negotiations.

One may only hope that Azevedo is the right person to lead WTO into a change of course that can also benefit the developing countries instead of slowing their growth and keeping them in a standstill. His first real challenge is to restore the Doha Development Round to actually focus on issues that concern the developing countries, and to take into consideration their need and demands, instead of using the round as another excuse for developed countries to further penetrate developing markets. Hopefully after this 4-year period Azevedo will have proven himself as the man who made the WTO better. However one should be careful having too high expectation for Azevedo, since he is relatively unknown to the international press, showing in the way he was elected leader for his “good name and strong character within the WTO.” Importantly we have to remember that WTO is an organization embedded to their goal of full trade liberalization, and if Azevedo is to bring a positive change it is paramount that the developing countries benefit from the trade agreement. Azevedo is most likely neither willing nor capable of challenging WTO’s paradigm or bring about big changes in the organization. Instead Azevedo will likely do his work quietly within the WTO framework. It is therefore up to civil society and concerned citizens to keep an eye on Azevedo and the WTO, holding them accountable to their promise of using trade to create prosperity for all.

Written by Stefan Hvalsø Holm, Handelsutvalget

http://www.businessweek.com

Kaffe - verdens nest mest verdifulle råvare, etter olje. Foto: puuikibeach

Kaffe – verdens nest mest verdifulle råvare, etter olje. Foto: puuikibeach

Onsdag 10. April viste Spires matutvalg filmen ”Black Gold” fra 2006. Det var med ca. 40 stykker som møtte opp til filmvisningen. Samwel Gideon fra kaffeselskapet ”Wild-Tracks” kom på besøk og introduserte filmen, og det nystartede kaffeselskapet Albobuna Coffee snakket om hvordan tilstanden for kaffeprodusenter i Etiopia er nå, og serverte fair trade kaffe til alle som møtte opp.

Samwel Gideon fra kaffeselskapet ”Wild-Tracks” om situasjonen for etiopiske kaffeprodusenter.

Samwel Gideon fra kaffeselskapet ”Wild-Tracks” om situasjonen for etiopiske kaffeprodusenter.

Filmen handler om kaffeproduksjonen i verden og spesielt Etiopia. Etiopia er kaffens opprinnelsesland, og det er her filmen finner sted. Tadesse Meskela representerer 74 000 kaffeprodusenter i landet gjennom Oromia Coffee Farmers Coopreative, og gjennom filmen får man sett hvor vanskelig det er å få kaffen inn på markedet, spesielt til en pris som er respektabel for produsentene.

Kaffeindustrien dominieres av fire store bedrifter: Kraft, Nestlé, Proctor & Gamble, Sarah Lee. I filmen får vi blant annet vite at flere av kaffebøndene får rundt 6 kroner for 1 kg kaffebønner. 1 kg kaffebønner gir ca. 25 kopper kaffe. Kjøper du en kaffekopp på en café i Norge koster den ca. 25 kr. Sammenligner man dette ser vi at 1 kg kaffebønner solgt for 6 kroner til slutt er verdt over 600 kroner. I filmen får man blant annet se hvordan en tidligere kaffebonde kutter ned alle kaffeplantene sine for å gjøre plass til produksjon av khat fordi dette narkotiske stoffet gir mye større inntekt enn produksjon av kaffe. Det er heller ikke mulig å bytte ut kaffeproduksjon med en hvilket som helst annen råvare, fordi bøndene må tilpasse seg klimaet i deres område.

Noen fakta om kaffeindustrien:BG_logo

  • I Norge drikker vi i gjennomsnitt 5,8 kg kaffe hver i året.
  • Det drikkes over 500 milliarder kaffekopper i verden i året.
  • Kaffe er nå verdens nest mest verdifulle råvare, etter olje.
  • Kaffeindustrien er verdt over 100 milliarder dollar.
  • Kaffe produseres av over 25 millioner mennesker i verden, i over 50 land.
  • Etiopia er den største produsenten av kaffe i Afrika, og står for 67 % av landets eksport.
  • Tilbudet på kaffe på verdensmarkedet ble før regulert av the International Coffee Agreement, før det kollapset i 1989.
  • Prisen på kaffe har siden falt til den dårligste prisen for kaffeprodusentene på 30 år.
  • Prisen på kaffe blir nå bestemt på børsen i London og New York.
  • Kaffe produseres i utgangspunktet i områder med mye skygge. Men for å øke produksjonen blir produsenter ofte presset til å produsere i områder med mye sol, som fører til mer avskoging og som krever mer kjemikalier i produksjonen.
  • Fair Trade-sertifisert kaffe har blitt svært populært, men er fortsatt bare en liten del av kaffeindustrien. Kaffeprodusenter som produserer fairtrade kaffe får i gjennomsnitt 2,70 dollar per kg, mens vanlig kaffe går for mellom 1,5 til 1,9 dollar per kg.
  • Starbucks er den tredje største restaurantkjeden i USA, og selger i dag kun Fair Trade kaffe, etter en periode med mye kritikk, blant annet for deres virksomhet i Etiopia.
  • Hvis Afrikas handel med andre kontinenter øker med 1% av verdenshandelen, vil Afrika motta 70 milliarder mer per år. Dette er fem ganger mer enn hva kontinentet får i bistand.

Spires matutvalg arrangerer filmvisninger flere ganger i året og du er velkommen til neste filmvisning på Blindern tirsdag 7. Mai! Lik siden til matutvalget på Facebook for mer info.

Skrevet av Jorunn Bakke Johannessen, Spires matutvalg

Black Gold trailer

Info om Black Gold

Info om Wild-Tracks

Info om Albolbuna

Palmeolje. Foto: Eivind Breidlid.

Palmeolje. Foto: Eivind Breidlid.

Da Oljefondet trakk seg ut av 23 palmeoljeselskaper som er med på å ødelegge regnskogen, var dette en stor seier for miljøbevegelsen som har kjørt en fantastisk kampanje. Til tross for dette valgte pensjonsfondet å firedoble investeringen i det malaysiske palmeoljeselskapet Sime Darby, som er kjent for å ødelegge regnskog og være i konflikt med lokalbefolkninger.

I 2009 signerte Sime Darby Plantation en leieavtale med den Liberianske regjeringen, der Sime Darby fikk konsesjonen til 311 000 hektar (3 110 km2) land i 63 år til bruk for sine palmeoljeplantasjer. Den første palmeoljeplantasjen som ble satt opp i 2011 i Garwula-distriktet, har ført til at lokalbefolkningen har blitt fratatt tilgang på land og skog brukt til jordbruk. Dette har svekket matsikkerheten og levebrødet til det store flertallet som ikke får jobb på plantasjen. Sime Darby har overtatt disse landområdene uten å informere lokalbefolkningen, uten deres samtykke og uten kompensasjon for annet enn avlinger som har blitt ødelagt. Friends of the Earth Liberia, også kalt Sustainable Development Institute (SDI) har dokumentert landranet som har foregått og krever en reforhandling av kontrakten der også lokalsamfunnet blir representert og hørt. Sime Darby er imidlertid ikke villig til å imøtekomme SDI.

SDI har dermed startet en kampanje sammen med andre organisasjoner fra Liberia, for å få den liberiske regjeringen til å reforhandle kontrakten med Sime Darby, slik at den tar hensyn til lokalbefolkningens interesser. De har også kontaktet sine søsterorganisasjoner i Europa og bedt dem om å legge press på europeiske investorer i Sime Darby, særlig offentlige pensjonsfond. Friends of the Earth Europa har spurt Spire, fordi vi hadde en banebrytende landranskampanje i 2010, om å legge press på Oljefondet for at de skal trekke seg ut av Sime Darby dersom ikke avtalene blir reforhandlet.

Skog ryddet for palmeoljeplantasje. Foto: FoEl - Jason Taylor.

Skog ryddet for palmeoljeplantasje. Foto: FoEl – Jason Taylor.

På Spires Stormøte i helga ble Handelsutvalgets kampanjeforslag om norske investeringer i landran valgt til høstkampanje 2013. I denne kampanjen kommer oljefondets investeringer i Sime Darby til å spille en sentral rolle. Spire ønsker på ny å skape debatt om det norske synet på landran, særlig med tanke på stortingsvalg til høsten.

Vi ønsker å kartlegge norske investeringer i selskaper og prosjekter som bedriver landran, særlig offentlige investeringer fra oljefondet og Norfund. Vi vil kreve at de trekker seg ut av alle investeringer i landran og at dette blir et gjeldende prinsipp i de etiske retningslinjene. Spire har satt landran på agendaen tidligere og det er nå på tide at norske politikere går fra ord til handling og trekker ut alle offentlige investeringer i landran.

Skrevet av Eivind Breidlid – Handelsutvalget

Heikki Holmås åpner Norfund kontor i Mozambique. Foto: Svein Bæra, UD.

Heikki Holmås åpner Norfund kontor i Mozambique. Foto: Svein Bæra, UD.

Tirsdag 12. mars ble Spire og mange andre fra sivilsamfunnet invitert til diskusjonsmøte med Statssekretær Arvinn Gadgil angående oppdateringen av Handlingsplan for handelsrettet utviklingssamarbeid. Statssekretæren ønsker å oppdatere handlingsplanen fra 2007 i takt med endringene i verdenshandelen de senere årene. Tre hovedprioriteringer skal ligge til grunn; handel og fordeling, handel og likestilling og handel og miljø/klima.

Heikki Holmås på gruvebesøk i Zambia (Foto: Espen Lindbæk, UD)

Heikki Holmås på gruvebesøk i Zambia. Foto: Espen Lindbæk, UD.

Handelsutvalget synes handlingsplanen fra 2007 stort sett var balansert og god, men vi stiller oss bak innspillet til Handelskampanjen som kan leses her. I tillegg savner Handelsutvalget mer omtale av Norfund. En målsetning i Handlingsplanen er å integrere utviklingslandene bedre i verdenshandelen. Norfund er én aktør som forsøker ved blant annet å investere i plantasjer hvor målet er produksjon for eksport. Dette er problematisk på mange måter. Landran er én potensiell fare og Spire mener derfor det er naturlig å problematisere Norfund sin rolle som utviklingsaktør i handlingsplanen. Statssekretæren sa seg enig i at landran er en stor utfordring, men var usikker på om det burde være et fokus akkurat her.

Det har i det siste vært mye debatt om handel og investeringer fremfor bistand er den rette veien å gå. Dette var blant annet hovedtemaet på Kirkens Nødhjelps konferanse som ble holdt tirsdag 5. mars. Som arbeidet med handlingsplanen viser har dette blitt mer og mer et fokusområde for den rødgrønne regjeringen. De borgerlige opposisjonspartiene har imidlertid kritisert regjeringen for å fokusere for lite på handel som utviklingsredskap, nå sist i Aftenposten. Dette er en viktig debatt å ta, men den har så langt vært ganske unyansert. Høyre kritiserer stadig regjeringen for å fokusere på kvantitet framfor kvalitet i bistanden, men dette er kritikk som også kan rettes mot Høyres ensidige tro på handel og investeringer som veien vekk fra fattigdom.

Handel og utenlandsinvesteringer kan føre til utvikling, men det er ingen automatikk i det. Handel med matvarer og utenlandske jordbruksinvesteringer er ingen sikker vei til større matsikkerhet for folk flest. Økt handelsliberalisering og spesialisering i eksport av råvarer har ofte ført til økt gap mellom fattige og rike og svekket matsikkerhet og matsuverenitet i Afrika og Latin-Amerika. Vårt mantra er handel som middel, ikke mål.

Yara ship (Foto: Yara International)

Yara skip. Foto: Yara International.

Kirkens Nødhjelp har vært en viktig pådriver for fokuset på investeringer i utviklingsland, med sin kampanje for å investere mer av oljefondet i utviklingsland. Nok en gang er dette en svært viktig debatt å ta. Kirkens Nødhjelp har over flere år satt fokus på problematiske sider ved utenlandske investeringer som f.eks. skatteunndragelse, så de er selvfølgelig klar over de problematiske sidene ved utenlandsinvesteringer. Disse sidene har imidlertid blitt underkommunisert i årets kampanje, og det er tvilsomt om den gir norske politikere en mer nyansert forståelse. En god kommentar til denne kampanjen kan leses hos kristen og progressiv.

Handel og investeringer er en veldig spennende debatt og kommer til å bli enda viktigere fram mot valget. Handelsutvalget gleder seg til å ta del i den og håper vi kan bidra til å løfte debatten fra hvor mye Norge bør handle med og investere i utviklingsland, til hvordan vi bør handle og investere for å skape bærekraftig utvikling.

Skrevet av Eivind Breidlid, Handelsutvalget

29.01.2013 Demonstrasjon mot TPP

Demonstrasjon

Mens forhandlingene i verdens handelsorganisasjon (WTO) står stille, har forhandlinger om regionale handelsavtaler økt. Handelsavtalen med kanskje størst konsekvenser for verdensøkonomien er forhandlingene omTrans-Pacific Partnership (TPP). TPP kan sees på som enutvidelse av NAFTA-avtalen mellom USA, Canada og Mexico. Foreløpig forhandles det mellom 11 land (Australia, Brunei, Canada, Chile, Malaysia, Mexico, New Zealand, Peru, Singapore, Vietnam, og USA), mens Japan, Thailand og Filippinene er svært interessert i å delta. Etter at avtalen er ratifisert vil mulighetene store for videre utvidelse, da nye medlemsland kan gå inn uten nye forhandlinger. Målet er å skape en handelsavtale som dekker en så stor andel av den regionale økonomien at andre land vil ha vansker med å stå utenfor. TPP kan derfor bli en avtale med svært store konsekvenser.

Som ved så mange frihandelsavtaler blir det forhandlet under ekstremt hemmelighold. I USA deltar 600 rådgivere fra privat sektor i forhandlingene, mens sivilsamfunnet og selv Kongressen er nektet innsyn til forhandlingsdokumentene. En opplyst offentlig debatt blir dermed kneblet, og forhandlingene forblir ukjente for nesten hele befolkningen.

Noen utkast har blitt lekket, og med den tilgjengelige informasjon er det tydelig at TPP innebærer langt mer en kun tradisjonell handelspolitikk. Landene som forhandler har allerede svært lave tariffer ovenfor hverandre, og kun 2 av de 26 kapitlene i forhandlingene dreier seg om handel. De resterende forhandlingspunktene vil styrke multinasjonale selskapers rettigheter og svekke demokratiet. Public Citizen publiserte i juni et utkast til investeringskapittelet som viser hvordan investorrettigheter blir styrket på bekostning av statlige rettigheter. Avtaleteksten gir multinasjonale selskaper rett til å saksøke staten utenfor det nasjonale rettssystemet dersom statens handlinger forårsaker et tap av profitt. Dette inkluderer regulative endringer i arbeid- og miljøstandarder. Disse søksmålene vil gå til et internasjonalt tribunal bestående av 3 advokater fra privat sektor som har rett til å utdele en ubegrenset kompensasjon til selskapet uten ankemuligheter. Et eksempel på hva dette kan føre til finnes i El Salvador der gruveselskapet Pacific Rim har saksøkt staten for tapt fremtidig profitt da den nye regjeringen innførte nye miljøstandarder etter folkelig press. Pacific Rim hevder dette bryter med den CAFTA-avtalen (Central American Free Trade Agreement), og et tribunal skal nå avgjøre saken. Slike investorrettigheter har blitt stadig mer vanlig i handelsavtaler. Søksmål mot stater får mye oppmerksomhet, men den største konsekvensen av slike regler kan likevel være at trusselen om søksmål hindrer myndigheter fra å innføre nye reguleringer.

TPP vil også ha flere andre konsekvenser. En viktig del av avtalen er å ytterligere styrke patentrettigheter. Dette kan føre til at det blir enda vanskeligere for fattige land til å produsere billige generiske medisiner, noe somLeger Uten Grenser advarer mot. TPP kan også gjøre medisiner dyrere i industrielle land ved å redusere myndighetenes muligheter til å bruke sin markedsmakt til å forhandle om lavere priser. TPP inneholder også forslag som vil føre til økt overvåking og strengere straffer for brudd på opphavsrettigheter påinternett. Forslagene i TPP likner svært på Stop Online Piracy Act (SOPA) som ble foreslått i den amerikanske kongressen i fjor, men oppgitt grunnet massiv folkelig motstand.

TPP vil videre begrense mulighetene tilfinansiell regulering og øke faren for nye finansielle kriser. TPP vil redusere myndighetenes muligheter til å regulere størrelsen på finansielle selskaper for på den måten å øke markedsadgangen til store finansielle aktører. Slike «Too big to fail» institusjoner utgjør en stor risiko for verdens finansielle stabilitet, og var en sterk årsak til finanskrisen i 2008. TPP vil også forby kapitalkontroll og hindre reguleringer av komplekse finansielle produkter som derivater. I tillegg til dette tar TPP for seg flere andre områder, bl.a. kan regler mot å forskjellsbehandle produkter kan gjøre det ulovlig for f.eks. lokale myndigheter å kun anskaffe varer som er produsert lokalt eller under visse arbeids- og miljømessige standarder.

Til tross for begrenset informasjon viser lekkede dokumenter hvordan TPP griper inn i nasjonal og lokal politikk. Når offentligheten mister innsyn i forhandlingene og lovgivende forsamling ikke får mulighet til å foreslå endringer til traktaten, utgjør dette et angrep på demokratiet. Fremtidige regjeringer vil få begrenset handlingsrom og vil være bundet til å følge en tidligere inngått avtale. Befolkningen vil ikke ha muligheten til å endre uønskede lover ved å velge en ny regjering. Innføring av strengere opphavsrett på internett etter SOPAs kollaps i fjor, viser hvordan TPP gir mulighet til å innføre lovgivning som aldri ville blitt godkjent dersom det gikk gjennom vanlige nasjonale prosesser. Handelsavtalen blir dermed en bakvei for å fremme lovgivning som gagner multinasjonale selskaper, ikke folkets interesser.

Forhandlingene begynner å få gradvis mer oppmerksomhet, men er fortsatt ukjent for de fleste. Gruppene som jobber mot avtalen begynner i tillegg å få dårlig tid, siden det spås at forhandlingene kan ferdiggjøres allerede i år. Lite tyder på at de respektive regjeringene vil kjempe for en mer sosial avtale, selv om Australia som eneste land motsetter seg å bli underlagt en transnasjonal tribunal.

TPP viser hvilken fare regionale handelsavtaler utgjør. Selv om denne avtalen ikke rammer Norge direkte kan en avtale som inkluderer en stor del av verdensøkonomien ha uante ringvirkninger på verdens handelssystem. En signering av TPP kan føre til “race to the bottom” ved at europeiske selskaper legger press på sine respektive myndigheter for å få like konkurransevilkår som sine amerikanske motspillere.

– Eivind Breidlid, Handelsutvalget

Hvert år har vi to kampanjer i Spire. Disse skal ha en politisk del og en informasjonsdel. Høsten 2012 har rettighetene til småskala fiskere hovedfokus gjennom kampanjen “Fisk For Folket”. Vi begynte med å sette fokus på norske handelsinteresser, og har skrevet en rapport om dette som vi lanserte tidligere i september. Rapporten Norway´s pursuit of trade and happiness: Norwegian trade interests and small-scale fishers in Kerala tar for seg hvordan norske oppdrettsinteresser påvirker livet til fiskere i utviklingsland. Det kan du lese mer om her.

Vi har lansert rapporten i Oslo, Tromsø, Trondheim og Bergen. Her fra Litteraturhuset (Hanne til venstre og meg til høyre).

I tillegg har vi arrangert u-landsseminar på Blindern om fiskeri og matsikkerhet.

Brit Fisknes (Norad), Arne Eide (Universitetet i Tromsø) og Carsten Pedersen (Masifundise).

20. september var vi tilstede ved Elvelangs i fakkellys langs Akerselva i Oslo. Her viste vi bilder fra feltarbeid, delte ut rapport og brosjyre, arrangerte quiz, og delte ut saltsild, lakrisbåter og tørrfisk.

Vi har hatt flere oppslag i media og fortsetter å jobbe med dette – samtidig satser vi framover på å ta for oss flere fiskeripolitiske tema. Det heiteste blir et arrangement om kvotebasert fiske i midten av november.

– Harald Sakarias (leder av Spire)

Kjære Spire-lokallag eller andre engasjerte mennesker,

Har du lyst å invitere masse folk til å bli med i lokallaget ditt, men vet ikke hvordan du skal få det til? Følg denne enkle bildeguiden, og det blir lettere enn du aner!

Steg 1: Finn et passende lokale. Gjerne med en scene, bord, stoler og servering av drikke.

En bardisk kan også brukes til å servere kake.

Lag gjerne kake, da blir folk glade.

Steg 2: Inviter noen kule folk fra organisasjonen din til å presentere ett eller flere spennende temaer.

Spires leder Harald Sakarias B. Hansen presenterer Spire på to minutter.

Du kan også få noen fra de sentrale utvalgene i Spire til å snakke om hva de driver med.

Her har vi matutvalget, klimautvalget, handelsutvalget, internasjonalt utvalg og begge kampanjene på rekke og rad. Alt presentert gjennom en kjekk og jovial paneldebatt.

Steg 3: Aktiviser publikum! Lag quiz!

Når det har blitt for mye snakk, er det på tide å gi publikum noen oppgaver å bryne seg på.

Det er quiz, kvizz eller kviss-tid! Spiller ingen rolle hva du kaller det, la folk vise hvor flinke de er til å svare på spørsmål. Og husk å flette inn litt skjulte fakta om klima, handel og mat, da.

Avslutt hele møtet med å servere mer kake, snakke om Spire og opplyse om neste gang dere skal møtes. Hurra for et vellykket informasjonsmøte!

P.S Takk til alle som kom på Spires informasjonsmøte på UiO!

– Zlata Turkanovic (politisk nestleder)

Overskriften er tittelen på dagens kronikk i Klassekampen – som Spire har vært med å skrive sammen med Attac og LAG. Alle anbefales derfor å komme seg ut og skaffe seg dagens utgave; men uansett får dere her er et lite sammendrag:

Den nye landbruksmeldingen tegner et bilde av Norge som en konstruktiv aktør på det internasjonale matmarkedet. Folka bak meldingen har klart for seg de store utfordringene, og ambisjonene er på plass, men hva med tiltakene? Dem er det mangel på, så vi står selvfølgelig klar med forslag på hva som kan gjøres:

Det viktigste Norge kan gjøre for virkelig å kalle seg en konstruktiv internasjonal aktør, er å jobbe knallhardt for prinsippet om matsuverenitet. Matsikkerhet er ikke nok som begrep eller politisk mål; vi trenger også noe som sikrer at folk selv kan bestemme hva slags mat som skal produseres, og hvordan produksjonssystemene skal utformes. Vi mener at det er en skjev maktfordeling blant rike og fattige i verden, og at det er dette som fører til at historisk mange lever i sult. Dersom vi får en verden hvor matsuverenitet gjelder, vil dette innebære blant annet at fattige land får makt og mulighet til å beskytte sitt eget landbruk, sine egne markeder, og skaffe mat til sin egen befolkning.

Vi er også nødt til å få et handelsregelverk som tilkjennegir mat den viktige plassen den fortjener. Mat er nemlig ikke bare en handelsvare som hva som helst annet, men en menneskerettighet, og en nødvendighet for å overleve. Derfor mener vi at Norge ikke bare skal jobbe gjennom WTO for å sikre sine egne interesser, men også at vi skal være tøffe nok til å si at vi syns fattige land skal få de samme mulighetene som oss!

I tillegg mener vi at den beste måten å føre en solidarisk landbrukspolitikk på, er ved at Norge bruker sine egne jordbruksarealer til å dyrke mat, istedenfor at vi importerer ting vi egentlig kan lage selv. Vi kan bruke korn og gress fra Norge istedenfor å øke import av billig soya fra Brasil, slik det er lagt opp til i landbruksmeldingen nå.

Alt i alt mener vi det er mangel på politisk vilje som gjør at Norge ikke gjennomfører de tiltakene som behøves. Det trengs et mer internasjonalt perspektiv i norsk landbrukspolitikk, for det vi velger å gjøre her til lands påvirker de sultende og fattige i verden. Landbruksmeldingen er forvirrende, fordi den har mange gode analyser og viktige områder den fokuserer på, men manglende vilje til å faktisk gjøre noe. Her må Brekk og resten av landbruks- og matdepartementet skjerpe seg! Politikerne må rett og slett bli modigere og flinkere til å tale de sultnes sak. Vi håper de får en oppvekker av dagens Klassekampen.

P.S. Matsuverenitet har vi også spilt inn som et sentralt og nødvendig punkt til Utenriksdepartementet, som nå holder på å utforme sin egen matsikkerhetsstrategi! Så hvis alle hører på oss, burde verden snart være på riktig vei 🙂

Skrevet av Mari Gjengedal

Det er det nok ulike meninger om, men hos Yara er det i hvert fall ingen tvil: Svaret er et rungende ja! Dette og flere andre ting lærte vi da vi deltok på Bærekraftskonferansen 2012, arrangert av Yara og Energigården onsdag 18. januar. Med tittelen ”Mat, bioenergi og klima: Konflikt eller mulighet?” hadde konferansen som mål å finne ut hvordan man kan produsere bioenergi effektivt og optimalt samtidig som man klarer å ivareta matsikkerheten og hensynet til klima. Det var mange spennende folk som var invitert til å holde innlegg, blant andre professor André Faaji (forsker for FNs klimapanel), Lars Peder Brekk (landbruks- og matminister) og Frederic Hauge (president for Bellona). Siden vi i Spire har lyst til å lære mer om bioenergi, syntes vi at konferansen passet midt i blinken for oss, og vi var spente på hva som var i vente!

Det var en overvekt av menn over 50 i grå dresser, både blant innledere og publikum, og de fleste så veldig alvorlige og business-aktige ut. Ikke så rart at Spires representanter (alle unge frøkner med klær med farger på) følte at vi skilte oss litt ut. Det ble i tillegg klart at vi hadde å gjøre med folk som hadde ganske andre meninger enn oss selv. Konferansen hadde nemlig bare så vidt begynt før Yaras konsernsjef Jørgen Ole Haslestad i sin velkomsttale slo fast at økologisk landbruk i hvert fall ikke kunne være en del av løsningen på å oppnå matsikkerhet og sørge for at antall sultende i verden går ned. Samtidig sa han at det i store deler av verden ble brukt altfor lite gjødsel, og at dette var et stort problem. Kanskje ikke det mest overraskende å høre fra en gjødselprodusent, men likevel ble det tydelig at det her kom til å bli diskutert en del ting som Spire ikke er helt enig i!

Det var et stort fokus på hvordan vi skal klare å utnytte ressursene for å møte behovet vi har for energi framover, og da var det hovedsakelig snakk om den rike verdens behov for energi. Noe som var veldig positivt, var at alle var flinke til å snakke om klima! Det ble diskutert hvordan man kan lage bioenergi på en mest mulig klimavennlig måte, og hvor viktig rolle skogen kan spille i dette. Alle var enig om at skogen er en stor og uutnyttet ressurs, spesielt i Norge. Det var også enighet om at vi er nødt til å fase ut fossile energikilder, og at det per i dag kun er bioenergi som er konkurransedyktig med fossil energi på en del områder. Derfor er bioenergi bra! Samtidig må ikke bioenergi ødelegge for tilgangen folk har til mat. Professor André Faaji, som snakket masse om forskning rundt bioenergi, slo fast at det ikke nødvendigvis kom til å komme en konflikt, dersom man valgte å produsere biomasse på land som lå brakk og var uutnyttet, og som uansett ikke egnet seg til å produsere mat. Frederic Hauge hadde et visjonært innlegg om et prosjekt Bellona holder på med som dreier seg om å dyrke alger i ørkenen og lage bioenergi av det. Det hørtes nesten så fantastisk ut at det er vanskelig å tro det går an!

Noe alle innlederne tilsynelatende var enig om, var at det i hvert fall var behov for å produsere mer mat. Ordene ”effektivisering av matproduksjonen” og ”høyere produktivitet per arealenhet” var noe som ble gjentatt mange ganger. Tilsynelatende er ”mer av alt!” svaret på alle av jordens sultproblemer. Vi i Spire er jo så klart enig i at det på sikt trengs å produseres mer mat, i og med at befolkningstallet øker. Samtidig syns vi det var rart at ingen nevnte noe om årsakene til at så mange sulter i dag: vi har jo nok mat i verden til alle, men urettferdig fordeling gjør at folk går sultne. Derfor kan ikke løsningen simpelthen være kun å produsere mer, vi må også sørge for at u-land har lagerplass og infrastruktur til å forebygge avlingstap, og at rike land slutter å sløse så mye med maten, for ikke å snakke om et mer rettferdig handelssystem for mat. Vi må rett og slett sørge for at den ekstra maten som blir produsert, faktisk kommer de sultne til gode, og ikke bare ender opp hos oss som allerede har mer enn nok fra før. Men det var det ingen som ville snakke om på bærekraftskonferansen.

Alt i alt syns vi likevel at vi lærte mye spennende i løpet av dagen. Og Spire fikk kommet med noen kommentarer som kanskje i det minste gjorde at noen av publikummerne fikk litt å tenke på. Vi fikk også litt å tenke på, og vil gjerne lære mer om både gjødsel, bioenergi og alger i ørkenen!

Hilsen de inspirerte Spirene Frauke, Julia og Mari!

Skrevet av Mari Gjengedal

« Forrige sideNeste side »