Handel


 

Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Reklamer

Sist uke onsdag den 14.05,  hadde handelsutvalget i Spire debatt i lillesalen på Chateau Neuf. Bakgrunnen for debatten er utenriksminister Børge Brende og regjeringens ord om at økt frihandel, investeringer og privat næringsvirksomhet er den mest effektive måten å bekjempe fattigdom på. Videre ble det debattert om regjeringens plattform som skal arbeide for mer frihandel med utviklede land og inngå innvesteringsbeskyttelsesavtale der det er mulig. I panelet satt Helene Bank fra Handelskampanjen, Trine Radmann fra NHO og statssekretær Morten Høglund fra UD.

Bilde 1

Leder i Spire Mari Gjengedal var ordstyrer under debatten.

Bilde 2

Paneldeltakerne: Helene Bank fra Handelskampanjen, Trine Radmann fra NHO og Morten Høglund fra UD. I begynnelsen ble det stilt spørsmål om hvorvidt økt handel kan føre til utvikling og hvilke premisser utviklingsland har i dette?

Bilde 3

Statssekretær Morten Høglund fra UD mente veien for utviklingsland er et velfungerende næringsliv som reinvesterer i ny virksomhet. Han mener at norsk næringsliv kan bidra og at det er viktigst å stimulere til at lavinntektsland kan utvikles til mellominntektsland. Videre presiserer han at handel uten rammer kan bli feil, og at man må se handelen mellom utviklingsland og land i nord i sammenheng. Men hvordan er premissene for utviklingsland når Norge eller andre land i nord skal gjøre investeringer der?

Bilde 4

Trine Radmann fra NHO mener investeringer skaper vekst og at det er en vinn-vinn situasjon i handel mellom Norge og andre utviklingsland. Handel vil føre til utvikling, og mener yrkesrettet utdanning i næringslivet er bra. Uten handelsavtaler ville færre bedrifter investert og mener de legger til rette for at en slik utvikling med vekst kan skje.

Bilde 5

Helene Bank fra Handelskampanjen mener derimot at antakelser om at handel mellom Norge og utviklingsland skaper en vinn-vinn situasjon er unyanserte. Hun mener NHO og regjeringen heller bør innrømme at det er norske interesser som skal bevares, framfor å hevde det er en vinn-vinn situasjon. Premissene for utviklingsland er ikke de samme som for Norge, og hun mener en politikk med frihandel som sier at man ikke kan bruke lokale selskaper begrenser man utviklingslands muligheter for egen utvikling. Det samme gjelder det at rike land har krav på at utviklingsland ikke kan ha eksportrestriksjoner, noe mange rike land gjorde i begynnelsen i sin utvikling. Blant annet er norsk petroleumsforvalting et godt eksempel på dette.

Bilde 6

Videre spurte ordstyrer om vi fratar andre land muligheten til å beskytte egen industri i utviklingsøyemed. Høglund startet med at regjeringen ikke vil ha en politikk basert på ren frihandelsteori, men en friere handel. Videre mente han at når andre land ønsker gjensidige avtaler ser han på det som vinn-vinn for begge parter og at det er en forutsetning at land kan ivareta sine egne interesser. Bank svarte med at investeringsavtaler kan føre til gode ting for begge parter, men at NHO og regjeringen burde si at investeringsavtaler handler om å støtte interessene til store norske selskaper som Telenor og Yara. Hun mener også BITS (bilaterale investeringsavtaler) avregulerer områder som burde reguleres.

Bilde 7

Et tema som gikk igjen var den manglende åpenheten rundt norske frihandelsavtaler. Handelsavtalen med Colombia er den første EFTA frihandelsavtalen som har blitt sendt ut på åpen høring i Stortinget. Regjeringen jobber med en ny modellavtale for bilaterale investeringsavtaler (BITs). En fra salen utfordret Morten Høglund og regjeringen til å være mer åpne i arbeidet med denne avtalen, og ikke stenge ut sivilsamfunn slik det har blitt gjort så langt.

Til slutt kan vi konkludere med at vi hadde en god debatt med veldig dyktige paneldeltakere. Det var delte meninger om hvorvidt frihandel, investeringer og privat næringsvirksomhet kan føre til redusert fattigdom og utvikling. Alle i panelet er enige om at det trengs rammer rundt handel mellom land, mens det var uenigheter for hva slags premisser mange utviklingsland har. Helene Bank fra Handelskampanjen beskrev hvordan det har blitt gjort nye investeringer i mange afrikanske og asiatiske land og det har blitt skapt lite jobber. Dette ser man i gruvedrift i mange afrikanske land og at det brukes billig arbeidskraft i Asia. Hun avsluttet med å stille spørsmål ved hvor stort politisk handlingsrom stater har slik at de kan sørge for egen utvikling.

Mariel N. Sand Nwosu, Handelsutvalget i Spire

Spireforum
Onsdag 30. april arrangerte Spires handelsutvalg i samarbeid med Changemakers handelsutvalg Onsdagsforum om “Handel og bærekraftig utvikling”. Bærekraftig utvikling er forankret i både Spire og Changemaker, men for handelsutvalgene har det vært vanskelig å integrere miljøaspekter inn i vårt arbeid. Mens utvalgene har jobbet med store økonomiske spørsmål som handelsstrukturer, utenlandske direkteinvesteringer og landran har miljøsidene ved verdenshandelen kommet mer som en ettertanke. Dette seminaret var et første forsøk på å forankre miljøspørsmål i vårt handelsarbeid.

Seminaret begynte med et foredrag fra Aled Dilwyn Fisher fra Norsk Senter for Menneskerettigheter. Aled har bakgrunn fra rettferdig handel-bevegelsen i Storbritannia og holdt en imponerende presentasjon som tok for seg nær sagt alle aspekter ved temaet. Første halvdel av presentasjonen tok for seg hvordan handel påvirker bærekraftig utvikling i dag. På en original måte klarte Aled å knytte miljøskadelige aktiviteter til menneskerettighetsbrudd. Menneskerettigheter handler om å beskytte grunnleggende behov, og når land i Nord overutnytter ikke-fornybare ressurser fratar vi behovene (rettighetene) til mennesker i Sør. For å oppfylle menneskerettighetene kreves det lik fordeling av det økologiske rommet. Handel påvirker økologien både direkte og indirekte. Frihandelsavtaler fører til spesialisering og eksportrettet jordbruk i Sør, som legger press på jorda, skogen og småbønder. Frihandel bidrar også til økt produksjon og bruk av ressurser. I tillegg har handel en direkte effekt på klimagassutslipp gjennom transport. Indirekte kan handel bidra til et kappløp mot bunnen der land konkurrerer om å ha de slappeste miljøreguleringene, eller ved at handelsavtaler begrenser mulighetene for miljøreguleringer.

IMG_4816
Neste del av presentasjonen handlet om hvordan handel bør bidra til bærekraftig utvikling. Aled var klar på at handel bør sees på som et verktøy for utvikling, ikke som et mål i seg selv. Det er tre måter handel kan bidra til bærekraftig utvikling. 1. Handel må øke handlingsrom for stater til å gjennomføre bærekraftig politikk på. Dette kan skje dersom handel forsterker nasjonale tiltak og bidrar til å integrere miljøhensyn i økonomisk politikk. Denne handlingsfriheten må også kunne brukes av fattige land, og ikke utnyttes av rike land som proteksjonisme mot land i Sør. 2. For at ikke økt handlingsrom bare skal kunne utnyttes av rike land, må også de globale ulikhetene reduseres. 3. Handel må også legge til rette for alternativer. Land må satse mer på lokaløkonomien, med lokal produksjon og forbruk. I tråd med Spires verdier mente Aled at matsuverenitet og beskyttelse av småbønder er måten å bekjempe sult på.

Etter foredraget var det klart for diskusjon og samtale over middag. Spires eminente politiske nestleder Siv Maren hadde laget indisk kikertgryte, Chana Masala. Mens deltakerne nøt maten gikk diskusjonen. Det var mange vanskelige spørsmål. Slik det internasjonale systemet fungerer i dag er handels- og investeringsavtaler mye mer effektive enn klima og miljøavtaler. Hadde det vært mulig å bruke sanksjonsmulighetene i handelsavtaler for å binde land til miljøavtaler? Kunne man for eksempel bruke handelssanksjoner mot land som ikke har innført karbonskatt? Vil det i så fall ramme fattige land urimelig? Hvordan kan miljøet ivaretas i handelsavtaler uten at fattige land ser på det som urettferdig diskriminering mot deres konkurranseevne? Hvordan kan vi sørge for at økt handlingsrom til stater faktisk også gjelder fattige land og ikke blir misbrukt av land i Nord?

Dette er vanskelige spørsmål som vi dessverre ikke løste denne gangen. En viktig konklusjon fra diskusjonen var imidlertid at det er vanskelig å trekke inn miljø i et såpass abstrakt tema som handelsstrukturer. Det er lettere å trekke inn miljø i de spesifikke sakene vi jobber med. Med vår nye soyakampanje kan vi dermed trekke inn hvordan norsk import bidrar til miljøødeleggelser. Med vårt arbeid mot landran kan vi vise hvordan det industrielle jordbruket også bidrar til avskoging og utarming av jorda. Når vi jobber med TTIP (EU-USA handelsavtale) kan vi avsløre hvordan avtalen kan svekke europeiske miljøstandarder. Når vi jobber med BITs kan vi kjempe mot at investorer får rett til å saksøke stater for miljøreguleringer. På Earth Summit i Johannesburg i 2002 var det flere land som talte for at WTO skulle være overordnet internasjonale miljøavtaler. Dette forslaget ble nedkjempet. Vi kan dermed i det minste jobbe for at handelsavtaler ikke undergraver de miljøavtalene som finnes.

Alt i alt var kvelden svært hyggelig og vellykket. Det var artig å samarbeide med Changemaker og vi håper det blir flere muligheter til å følge opp samarbeidet. Vi har allerede snakket om å ha felles skolering om miljøprovisjonene i WTO, noe som vil bli spennende.

Innlegg av Eivind Breidlid, Handelsutvalget i Spire

TTIP Beware - Photo: Flickr.com/greensefa

Det transatlantiske handels- og investeringssamarbeidet (TTIP) – en forestående frihandelsavtale mellom EU og USA – ligger i disse dager på forhandlingsbordet.

– Nothing threatens democracy as much as corporate power
Slik starter forfatteren George Monbiot en artikkel som nylig ble publisert i The Guardian[1]. Det Monbiot sikter til – og frykter – er konsekvensene av TTIP. Sannhetsgestalten i utsagnet kan alltid diskuteres, men Monbiots frykt er reell. En slik frihandelsavtale vil føre til en voldsom økning av selskaper og bedrifters allerede betydelige makt på det internasjonale markedet.

‘Investor-state dispute settlement’ (ISDS)
TTIP vil nemlig medføre at selskaper gjennom en ny tvisteløsningsordning (ISDS) kan saksøke nasjonalstater dersom selskapenes fremtidige profitt på noen måte trues av den nasjonale lovgivningen eller andre statlige vedtak. Dette kan for eksempel være regelverk innført for å verne om miljøet eller for å sikre arbeiderrettigheter.[2]

Dette investorvernet vil dermed gå på bekostning av staters politiske handlingsrom og er blitt kritisert fra flere hold. ISDS er kontroversielt selv innad i EU, noe som har ført til at Europakommisjonen nå skal gjennomføre en 90 dagers konsultasjonsprosess, på tross av at USA presser på for å få gjennomslag. Slike tvisteløsningsmekanismer eksisterer allerede i bilaterale avtaler[3], men som del av TTIP vil de få en ny og mye mer ekstrem dimensjon.

Tysk motstand mot TTIP.  Bildekilde:

Tysk motstand mot TTIP.

I følge Reuters skal både EU og USA være svært innstilt på å ferdigstille en omfattende og ambisiøs handel- og investeringsavtale i løpet av 2014[4]. Begge parter håper den vil kunne bidra til å løfte de to økonomiene ut av den økonomiske krisa. Gjennom en fjerning av handelsbarrierer i et vidt omfang av økonomiske sektorer skal kjøp og salg av varer og tjenester mellom EU og USA gjøres lettere.[5]

Den tause ministeren
Tidligere denne uka holdt utenriksminister Børge Brende sin første utenrikspolitiske redegjørelse på Stortinget. Det ble forventet at han ville ta opp spørsmål knyttet til TTIP, blant annet om hva avtalen vil bety for utviklingslandene.[6] Brende snakket riktignok mye om handel, men ingenting knyttet til Norges rolle i en frihandelsavtale med USA. Det er imidlertid kanskje ikke så overraskende, all den tid Brende viderefører sitt partis lange tradisjon med å hevde at en friere verdenshandel er nødvendig for å kunne skape vekst og nye arbeidsplasser.[7]

Men det er et faktum at også norske interesser vil bli berørt av TTIP. Konsekvensene av en slik omfattende og dyptgripende handelsliberalisering kan få dramatiske følger for det norske arbeidsmarkedet.[8] I følge en rapport fra det tyske forskningsinstituttet Ifo, utarbeidet på vegne av Bertelsmann-stiftelsen, kan Norge miste opp til 15 000 arbeidsplasser dersom TTIP blir en realitet.[9]

For dersom frihandelsavtalen blir en del av EU-regelverket vil det i lengden også påvirke Norge. Pål Steigan antyder at TTIP kan bli en del av norsk lov uten å måtte gjennomgå noen form for demokratisk behandling.[10]

I dag, torsdag, skal Stortinget debattere utenriksministerens redegjørelse, og det blir spennende å se hvorvidt spørsmålet om TTIP reises eller om Brende fremdeles holder seg taus.

Les mer om utfordringene ved TTIP her

Skrevet av Siri Haugan Holden i Handelsutvalget

 

Referanser:

[1]http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/mar/10/eu-us-trade-deal-give-corporations-take

[2]http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread298857/#post_298857

[3]http://www.huffingtonpost.com/lori-wallach/trade-deal-would-elevate_b_4143626.html

[4]http://www.aftenposten.no/okonomi/–USA-og-EU-fjerner-tollsatser-7502344.html#.UzLEL9z8rmw

[5]http://www.aftenposten.no/okonomi/Norge-kan-tape-tusenvis-av-jobber-pa-gigantisk-frihandelsavtale-7241720.html#.UzLTC9z8rmx

[6]http://www.rorg.no/Artikler/3057.html

[7]http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/taler_artikler/bb_taler/2014/stor-innsats.html?id=752824

[8]http://www.aftenposten.no/okonomi/–USA-og-EU-fjerner-tollsatser-7502344.html

[9]http://www.aftenposten.no/okonomi/Norge-kan-tape-tusenvis-av-jobber-pa-gigantisk-frihandelsavtale-7241720.html#.UyHvv0GEx8E

[10]http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/aktuelt/taler_artikler/bb_taler/2014/stor-innsats.html?id=752824

Bildene i innlegget er  Creative Commons 2.0.

Norge er forpliktet gjennom den internasjonale klimaavtalen Kyoto å redusere sine CO2-utslipp. Vi oppfylte Kyoto-forpliktelsene for perioden 2008-2012 og har i tillegg frivillig overoppfylt kravet med 10 %. For perioden 2013-2020 skal Norge ha begrenset utslippene tilsvarende 30 % av egne utslipp i 1990. Men hvordan klarte vi egentlig det? Innenfor våre egne grenser har jo CO2-utslippene økt kratig siden 1990! Jo: vi har klart det fordi vi har kjøpt kvoter fra andre land.

Trær gir klimakvoter
Hvert år får Norge av EUs kvotehandelssystem en tillatt mengde utslipp som gjenspeiler utslipp vi hadde i 1990 + 1 %. Hvis vi går over det nivået fra 1990 må vi enten kjøpe kvoter fra andre land eller redusere utslippene hjemme. En kilde til CO2 kvoter er trær: trær tar opp karbondioksid fra lufta og treplantasjer vil dermed føre til en reduksjon av CO2 og kan dermed sertifiseres til salg på det obligatoriske kvotemarkedet (underlagt Kyoto protokollen).

Blide lånt fra tu.no

Blide lånt fra tu.no

Norsk selskap i Afrika
Det norske selskapet Green Resources (GR) har kjøpt opp jordområder i flere land i Afrika for å sette opp treplantasjer der målet er å selge CO2-kvoter på det obligatoriske markedet og salg av treprodukter. De har nå tilsammen 1000 kvadratkilometer i Uganda, Tanzania og Mosambik og har blitt det største skogplantingsselskapet i Afrika. Norfund, Statens investeringsfond for næringsviksomhet i utviklingsland, har også gitt Green Resources NOK 50 millioner i lån. Prosessen med å tilegne seg jordområdene i Afrika er ikke alltid like god og Green Resources har blitt anklaget for å ta jorda fra bønder som er avhengige av denne jorda for sitt livsgrunnlag. En del av årsaken til at bønder over hele Afrika mister jorda si til selskaper ligger i mangelfulle eiendomsrettigheter, uklarheter over hvem som har rett på jorda og korrupsjon. Men en annen viktig årsak er også den internasjonale oppfatningen at det er store områder med ubrukte jordområder omkring i verden som det bare er å kjøpe opp (dette er ikke tilfellet). Denne oppfatningen blir ofte støttet opp av myndighetene selv i landet og selskapene som investerer.

En av årsakene til at Green Resources investerer i øst Afrika er landtilgjengelighet. I Mosambik har Green Resources et plantasjeprosjekt i Sanga distriktet som er 8 267 ha stort. I området rundt plantasjen er det ca. 7 500 personer i de tilhørende landsbyene Maiala, Cavago, Malulu og Muchenga som blir påvirket av plantasjen siden de hadde jordbruksjord innenfor konsesjonsområdet til GR. Flere bønder hevder at de har mistet tilgangen til jordbruksjorda etter at selskapet kom og at de ikke har fått kompensasjon. Andre bønder har blitt kompensert. Årsaken til uenigheter og konflikter er at lokale ledere ikke har konsultert landsbyene når de ga fra seg jorda til selskapet. Dette kan føre til en forverring av landsbyens matsikkerhet og fattigdom.

Kjøper god samvittighet gjennom stjålen jord
Det er dermed ikke uproblematisk at den norske regjeringen kan kjøpe seg fri fra reduksjoner i våre egne utslipp ved å kjøpe CO2 kvoter fra furutrær som er planta på stjålet jordbruksjord i Afrika. I 2009 undertegnet Finansdepartementet en kontrakt med Green Resources der regjeringen skulle kjøpe i underkant av 400 000 klimakvoter av Green resources sitt prosjekt Idete i Tanzania. Men i 2012 brøyt departementet kontrakten siden Idete plantasjen ikke hadde blitt sertifisert under FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM).

Handel med CO2 kvoter blir kritisert for å gjøre det mulig å fortsette med «business as usual» siden det er mulig å kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner. Spesielt kritisert er karbonlagringsprosjekter som bare fanger CO2 og ikke bidrar til en reell endring i verdens produksjonsmønster. Det er også usikkerhet rundt hvordan vi skal kalkulere hvor mye CO2 som blir lagret i treet, det er fare for brann, ulovlig hogst, men også at plantasjene tar opp mye plass og kan forverre matsikkerheten til de som levde på område og/eller lever i området rundt. Men til tross for dette blir karbonlagring gjennom treplantasjer oppfattet som et «vinn vinn» prosjekt for alle parter; selskapet tjener penger på kvotene, landsbyen får områder gjengrodd og rike industriland får CO2 kvoter.

Skrevet av Anniken Storbakk, i Handelsutvalget til Spire

I dag låner vi penger på kryss og tvers av landegrenser. Stater vil starte opp industri og trenger startkapital, selskap vil utvide konsernet eller kanskje flytte den utenlands. Uansett må det mye kapital til! Dette løses gjennom finansmekanismenes mulighet for låneopptak og långivning. Men hva går pengene egentlig til? Hvor mye blir undersøkt før Oljefondet eller norske banker låner ut penger eller kjøper opp obligasjoner i utlandet? Hvem blir påvirket av de endringene som følger et gjennomført lån?

Dessverre opplever man i dag at det er alt for få krav til å undersøke hvilke konsekvenser det gjeldende lån vil ha for lokalbefolkningen, for miljøet og for landets eller virksomhetens økonomi. Er det bærekraftig? Rettningslinjer for slike krav omhandler FN-prinsippene for ansvarlig låneopptak og långivning. Prinsippene ble til i 2009 og er fortsatt under utvikling. Norge er en pådriver for å utvikle prinsippene ved at de har støttet arbeidet gjennom å finansiere en handlingsplan for implementering av prinsippene. Denne ble gitt ut i år, og er nettopp blitt diskutert på FN-møte i Geneve den 11. november.

FN-prinsippene om ansvarlig låneopptak og långivning er delt opp i 2 deler med 7 punkter som omhandler långivers ansvar og 8 punkter som omhandler låntakers ansvar. Det er veldig nytt å legge så mye ansvar på långiver da man tidliger har sett det som låntakerens ansvar å handle rett. I punkt 1 og 8 holder man henholdvis långiver og låntaker ansvarlig for å handle i befolkningens interesser. Det handler altså om at en långiver til eksempelvis ikke låner ut til en diktator som høyst sannsynlig ikke bruker pengene i befolkningens interesser. Punkt 6 krever dessuten at långiver følger FN sanksjoner som vi i dag ser mot blandt annet Zimbabwe. 


Punkt 5 og 12 setter krav til at låntaker og långiver må undersøke hvilke mulige konsekvenser det kan ha å fører det gjeldene prosjektet ut i livet. Handler det for eksempel om utvinning av naturressurser kan de ha store miljømessige konsekvenser. På denne måten kan man hindre lån til prosjekter som er skyld i landran, nedhuggning av regnskog og mye mer som vi dessverre ser eksempler på i dag. 


Punkt 7 og 15 handler om hva som bør skje om låntaker likevel ikke kan betale tilbake lånet sitt. Tidligere har man tvunget låntaker til å betale tilbake og herved tvunget låntaker ut i ennå dypere gjeld. Långiver har også hatt en tendens til å selge lånet videre til gribbefonder som har presset virksomheten eller landet til det ytterste for å få pengene med renters rente i kassen. På statsnivå har dette presset stater til å kutte i helse og utdanning for befolkningnen. Dette er ikke en bærekraftig løsning, og det er derfor kjærkommen med rettningslinjer som ønsker at låntaker og långiver arbeider sammen om å finne en ansvarlig løsning.

Som nevnt er FN-prinsippene fortsatt i oppstartsfasen og er ikke blitt implementert i det internasjonale systemet. Trolig vil det ta lang tid før FN-prinsippene eller lignende rettningslinjer følges av alle, men det er positivt å se tilnærmelser som dette for ansvarlighet på internasjonalt plan.

Se alle prinsippene her: http://slettgjelda.no/filestore/Principles.pdf

Innlegg av Nina Dalgas Vesterager, medlem av Handelsutvalget i Spire.

Spires Handelsutvalg er på plass i Genève i forbindelse med WTOs Public Forum fra 1.-3. Oktober. Den tre dager lange konferansen er et initiativ fra WTO, og ble først lansert i 2001. WTO har i mange år blitt kritisert for å være altfor lukket for omverden og ha et ensidig fokus på frihandel og økonomisk vekst. Formålet med konferansen er dermed å skape en plattform der det åpnes for debatt, diskusjon og dialog mellom  beslutningstakerne i WTO og sivilsamfunnet. Hvert år blir det tatt opp nye temaer knyttet til internasjonal handel, og tusenvis av deltakere fra interesseorganisasjoner, NGOer, privat sektor, media og akademia møtes på WTOs hovedkvarter i Genève for å ta opp relevante problemstillinger knyttet til organisasjonen. Årets tema er utvidelse av handel gjennom innovasjon og digital økonomi.

Bilde

”Dette forumet handler ikke bare om at verden skal bli kjent med WTO, men også om at WTO skal bli kjent med verden” sa den nyinnsatte WTO-sjefen Roberto Azevêdo i sin åpningstale. Han poengterte at handel og innovasjon har potensiale til å skape nye muligheter gjennom å øke produktivitet og konkurranseevne og på den måten fremme sosial inkludering og utvikling. Han understreket også viktigheten av å få til en avtale på WTOs ministermøte på Bali i desember, og gjennom dette sende et kraftig signal til verden om at WTO faktisk har evne til å oppdatere og forbedre handelsreglene, som per i dag er utdaterte.

WTO-sjef Roberto Azevêdo holder sin åpningstale Roberto Azevêdo

Etter åpningstalen var det tid for første debatt, med tema ”Hvordan innovasjon kan fremme vekst og handel”.  Azevêdo deltok i denne debatten sammen med fire andre mannfolk. Vi i Spire reagerte litt på kjønnsbalansen i panelet, der samtlige fem deltakere var menn og det kun en kvinne i panelet, og hun var ordstyrer. Det vitner kanskje om at WTO er litt utdaterte på likestillingssida også. Uansett, paneldeltakerne var enige om at innovasjon har forandret måten vi handler på og at myndigheter og bedrifter er nødt til å svare på disse forandringene. De var enige om at internett og teknologi er svært viktige faktorer for vekst, og at teknologi er en ”equalizer” (jevnstiller) mellom fattige og rike land. Er du interessert i å høre mer om hva deltakerne hadde å si, gå inn på denne linken og klikk på audio på høyre side.

Fire av paneldeltakerne, sistemann mangler grunnet tekniske problemer 😉

Bilde

Det er ganske rart å være på WTOs hovedkvarter. Det er stort her, vi finner ikke helt ut hvor vi skal og vi føler oss til tide litt malplassert. Temaet for årets konferanse er utrolig spennende, men vi føler det kanskje mangler viktige dimensjoner i denne diskusjonen. Det er vel og bra med innovasjon og teknologiske framskritt, men må vi ikke tenke basisbehov framfor internettilgang når vi tenker på utvikling for verdens fattigste? Det nytter ikke at bønder i Afrika eller Latin-Amerika er på nett, så lenge de ikke har tilgang til rent vann og nok mat… Og hva med de urettferdige handelsreglene, som per i dag gagner lite de fattige landene? Dette er temaer som vi håper tas opp når vi går inn i de neste dagene av konferansen. Stay tuned!

Her med vi med våre nye venner fra Changemaker og Flona Commodities Ltd fra Uganda.

Bilde
Skrevet av Maren Trones og Farhiya Osman fra Handelsutvalget i Spire

Neste side »