Fattigdom


Kampen er over, denne gang vant de blå. Norge har aldri hatt en så høyrevridd regjering enn den som snart skal tiltre og mange av oss som er ekstra engasjerte i klima og utviklingsspørsmål er ganske engstelige for det vi har i vente. Gjennomganger av partiprogrammene har vist en tydelig trend: jo lenger ut på høyre sida man kommer jo mindre solidarisk er politikken.

Sjekk f.eks. Attacs solidaritetsbarometer og Fremtiden i våre Henders gjennomgang av partienes miljøpolitikk.

ErnaogSiv

Det er ikke alltid lett å være politiker, støtt dere derfor til våre goder råd! Foto: Google

For å hjelpe den kommende regjeringen over i en mer solidarisk og miljøvennlig bane vil jeg gjerne komme med noen oppfordringer til våre nye folkevalgte:

1: FOR ALL DEL, IKKE KUTT I NORADS INFORMASJONSSTØTTEORDNING! Spire og mange andre organisasjoner er avhengige av denne støtten fra Norad for å gjøre den viktige jobben vi gjør – nemlig å spre kunnskap og skape samfunnsdebatt. Det norske demokratiet kjennetegnes av folkelig deltakelse og et aktivt sivilsamfunn, å kvele dette er et alvorlig demokratisk overtramp!

2: Sørg for å føre en ansvarlig og bærekraftig olje- og energipolitikk. Vern om Lofoten, Vesterålen og Senja og nordområdene. Hør på Venstre og ikke minst hør på de unge som klart og tydelig har uttrykt at vi ikke vil ha en framtid hvor olje og rask økonomisk vekst trumfer hensyn til folk, fisk og fornybare ressurser.

3: Før en solidarisk bistandspolitikk. Ikke kødd med andelen bistand Norge gir, men forvalt denne ene prosenten av vår bruttonasjonale inntekt på en klok måte. I tillegg må dere øke landbruksbistanden, slik at vi virkelig kan få jobba for å få bukt med den unødvendige sulten nesten en milliard mennesker lider under.

4: Opprett et Framtidsombud. Vi vet at det er ekstremt utfordrende å være beslutningstakere, dere har en skokk med viktig saker å ta hensyn til. F.eks. må dere sørge for at vi har nok penger i pensjonskassa til trangere tider, samtidig som velferdssamfunnet skal vedlikeholdes, kollektivtrafikken skal bygges ut og helsesektoren skal forbedres. Og oppi alle disse viktige beslutningene vil dere jo helt sikkert jobbe for å bli gjenvalgt om nye fire år. Det er vanskelig å tenke langsiktig i en slik situasjon. Et framtidsombud vil hjelpe dere med å sørge for at dagens politikk er god i dag og samtidig ikke går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til et godt livsgrunnlag. Det å opprette et framtidsombud vil gi signaler om at dere er en ansvarlig gjeng som ønsker å sørge for en trygg framtid for våre barn og barnebarn.

Og husk at det er bare å ringe hvis dere ønsker flere gode råd og veiledning, vi stiller oss til disposisjon! 🙂 

Siv Maren Sandnæs

Kine 2 225

Variasjon og mangfold Foto: Spire

Agroforestry er spennende i den forstand at det kombinerer jordbruk og skogbruk. Kort fortalt går agroforestry ut på å plante trær med spesielt gunstige egenskaper i åkeren. Driftsformen bidrar til å skape mer mangfoldige, produktive, sunne og bærekraftige landbrukssystemer. Fordelene ved denne driftsformen har vært kjent i enkelte afrikanske land i en årrekke og en rekke utviklingsprogrammer og institusjoner har nå begynt å anerkjenne de gunstige sidene ved denne landbruksmetoden.

Mer næring til plantene
Olivier de Schütter, FNs spesialrapportør for retten til mat, er en av dem som har snakket varmt om agroforestry. Han har beskrevet det som en mulighet til å skape en «gjødselsfabrikk i åkeren». Hovedformålet med å dyrke trær blant avlingene er nettopp å gi mer næring til plantene. Dette skjer ved at trærne binder nitrogen fra luften i bladene sine. Disse bladene gir senere gjødsel til planteveksten når de faller til bakken. Det geniale med agroforestry-trærne er at de mister bladene i regntiden, når det er vekstsesong. Da trenger plantene ekstra næring for å kunne vokse samtidig som trærne ikke konkurrerer med plantene for lys, vann eller næring fra jorden. Trærne får igjen bladene under tørketiden og bidrar på denne måten med å gi skygge til avlingene slik at de beskyttes fra den varme afrikanske solen.

I tillegg til å gi direkte næring gjennom bladene bidrar også agroforestry-trærne til å hente opp næring fra dypere jordlag gjennom røttene. Ved å trekke opp næring som plantene ellers ikke hadde fått tilgang til, gjør agroforestry-trærne jordsmonnet ennå mer fruktbart.

Kine 2 256

Oppdrett Foto: Spire

Økt produktivitet
Agroforestry har vist seg svært nyttig for mange av dem som tar i bruk disse metodene. For det første kan man knytte denne driftsformen opp mot en betydelig produktivitetsøkning. Spesielt i områder hvor det er lav fruktbarhet i jorden har agroforestry vist seg svært lønnsomt. I mange tilfeller har man vært vitne til en dobling og i enkelte tilfeller en tredobling av produktiviteten. Dette er svært positivt for fattige småbønder som til en stor grad avhenger av de enkelte avlingene for mat og inntekt. I tillegg er agroforestry-drift med på å redusere avhengigheten.  Ettersom trærne bidrar med naturlig gjødsel blir behovet mindre for å kjøpe inn dyr kunstgjødsel for å booste avlingen. Penger spart er penger tjent, og man ser at driftsformen har vært viktig for å kunne frigi midler.

Enda mer!
De positive aspektene slutter imidlertid ikke her. I tillegg kan man nevne at:

  • Agroforestry-trærne fanger karbon fra luften, noe som er viktig i et klimaperspektiv.
  • trærne bidrar til å forhindre jorderosjon, ved at røttene binder jorden.
  • driftspraksisen reduserer avskoging og press på skogen ved å sørge for at mennesker har brennved tilgjengelig til matlaging og liknende.
  • avhengig av hvordan trær man inkluderes i driften, kan man få gode helsemessige ernæringseffekter ved for eksempel å dyrke frukttrær.

Agroforestry, drevet under riktig forhold og med riktige teknikker, innehar åpenbart kapasiteten til å være en viktig bidragsyter både i å styrke matsikkerheten og til å redusere klimaendringer. Dette er viktige egenskaper som er nødvendig i et bærekraftig utviklingsperspektiv.

– Frauke, matutvalgets representant i Kjernegruppa

 

Det var god stemning på Litteraturhuset forrige torsdag, da Spires matutvalg arrangerte debatt! Den skulle handle om Norges rolle i å sikre global matsikkerhet, og tittelen var treffende nok «Superland eller pinglestat?». Vi hadde et supert panel, en super ordstyrer, og ikke minst et supert publikum! Sammen skulle vi finne ut om Norge faktisk bidrar nok til å utrydde sult i verden.

For de av dere som ikke var der, her er debatten på 1-2-3:

Ordstyrer Heidi Lundeberg: «Det prduseres nok mat i verden i dag, men likevel sulter nesten 1 mrd mennesker. Hva kan Norge gjøre? Gjøre vi nok? Vil vi nok?»

 

Ane Hansdatter Kismul, politisk rådgiver Landbruks- og matdepartementet: «Dette er en kjempebra debatt! Jeg og Lars Peder (Brekk, minister, red.anm.) vil ha flere slike! Norge gjør masse for å sikre matsikkerhet. Vi har en god landbruksmelding som legger opp til en høy selvforsyningsgrad. Vi må basere oss på å utnytte lokale ressurser, noe Norge gjør. Landbruksbistand må vi imidlertid bli flinkere på.»

 

Elin Ersdal, Norfund: » Økonomisk vekst er absolutt nødvendig for å utrydde fattigdom og sult. Derfor trenger vi investeringer, og Norfund jobber med dette. Norges må øke investeringer i storskala plantasjeprosjekter som hjelper utviklingsland til å styrke sitt komparative fortrinn innenfor enkelte landbruksvarer.»

 

En plansje som ser veldig bra ut, og som viser alle de positive effektene Norfund mener at kommer av storskalainvesteringer i en avocadoplantasje.

 

 

Trygve Berg, forsker fra Noragric: «Vi må ha mer satsing på småskala familiegårder. De som sulter må sikres bedre tilgang til maten som produseres.»

 

 

Kristin Kjæret, FIAN: «De som sulter må myndiggjøres! Norge må være mer aktiv i FN-forhandlinger som jobber for å sikre matsikkerhet. Fattige må sikres eierskap til jorda og naturressursene. Menneskerettigheter!»

 

Panelet diskuterer

 

Guro von Germeten avslutter debatten med en flott minikonsert hvor hun synger om vin og sirkus.

Hurra!

 

Du kan lese mer om debatten på Spires nettside.
Du kan også høre reprisen av Opplysningen 99,3 på Radio Nova, som handler om matsikkerhet og temaene som ble tatt opp på debatten. Her får du høre intervjuer fra enkelte av paneldeltakerne, samt høre hva Mari Gjengedal, koordinator for matutvalget, mener er nødvendig at Norge gjør for å bidra til en verden uten sult.

Spires Lan Marie Nguyen Berg was one of the speakers in the 8th March Seminar «Women’s leadership and climate-related disasters» held yesterday. The seminar was hosted by CICERO and the Norwegian Ministry of Foreign Affairs. Lan has been active in Spire for years. Here you can read her speech:

Thank you for having me here today. I have been asked to talk about youth activism and climate related disasters.

I will start by telling a short story.

When a 7.1 magnitude earthquake struck Christchurch, New Zealand in 2010, the 21-year-old student Sam Johnson created a Facebook-group called “The Student Volunteer Army” – as a platform for how people could volunteer. In a couple of days he had mobilized over 2,500 volunteer students that he offered placement, transport, food and support in organizing their  volunteer work.

Later in 2011, when the much more damaging 6.3 magnitude earthquake struck Christchurch, the group of volunteers had grown to a staggering 18,000 people. Now, not only students, but also people of all ages and stages in life joined to help.  Thousands of volunteers were in the streets every day for many weeks. The Student Volunteer Army then created an efficient system to bring the help to where it was needed. People could register their needs online or through the telephone and then the volunteering teams would be sent out to the site. In addition, they offered food, clean water, toilets and professional help in the local communities. Soon the organization was the most effective way of the citizens to request or receive help and they also managed operations for the city council and the civil defence. Today the facebook group has over 27,000 members and now facilitate general volunteer work in Christchurch.

Though earthquakes are not climate related, the story of Sam Johnson and the Student Volunteer Army is a wonderful example of how young people can be important actors in the case of a disaster.

Four days ago, I turned 25. This doesn’t only mean that I am half way to 50 and all too soon 30, it also means that about 3 billion people or almost half of the world’s population is now younger than me.

18 percent of the world’s population are between 15 and 24 years old.

Through my work in Spire, I have seen youth from over a hundred different countries that spend all of their spare time, money and creativity to create awareness, engagement and fight for the green transition that we are all dependent on. While the negotiators got stuck in Copenhagen, in Cancun and in Durban, the youth, from so many different countries and backgrounds, cooperated, discussed, found common ground and demanded action.

Young people represent enormous resources that we need as community leaders, decision-makers, doers and thinkers at all levels, in all societies. Nationally and internationally.

85 percent of the world’s children and youth live in developing countries. The countries that are the most exposed to climate related disasters and that have the least ability to cope with the consequences. It is therefore crucial to empower youth as positive actors in the communities. Also, youth leadership can have many positive spinoff effects.

For example, on the small island state Tuvalu, the Red Cross Volunteers are mainly unemployed youth. The ones I spoke to there were proud of being volunteers. It was part of their identity. If they didn’t have a job, they were at least doing something good for the community. They learned disaster preparedness, first aid and also researchers and government officials often channelled request of small day jobs through the organization so that the volunteers could get some salary here and there to take home to their families.

If half of the world’s population are youth, then about one quarter are young women. Young women are often excluded from decision-making both because they are young and because they are women.

In Malawi, many young women don’t participate in civil issues because of patriarchal structures, values in the local communities and the lack of self-confidence to do so.

One of Spires’s partner organizations is the Network for Youth Development in Malawi. Together we work on the programme called “Young women can do it!” – a project that aims to increase female participation in decision-making processes related to climate change. In the exchange programme this spring we expect to exchange experiences and knowledge about gender and climate change issues. However, this is not the only thing we are going to discuss. We will also discuss how Norwegian youth can prevent climate related disasters from home.

While there are many things that can be done to prepare communities for disasters, the best Disaster Risk Reduction is the one that we don’t have to do. Therefore Norwegian youth have a crucial part to play in disaster risk reduction. As youth of the global North and especially a country with one of the highest per capita emissions in the world, Norwegian youth have the possibility to prevent climate related disasters in the future.

Therefore we want the Norwegian government to take on strong mitigation targets. To be part of the solution. To show the world the way.

However, our leaders are not taking their responsibilities. Currently, in Norway, the public debate is more about cutting ambitions than emissions. No wonder why many youth have lost the sense of urgency of the situation. And consequently, the politicians do even less. So how do we turn this vicious circle?

Firstly, our leaders need to lead. By showing leadership, they show that the issue is important and thereby they can create a positive synergy effect instead of a negative one.

Secondly, we need to create awareness about the urgency of climate change and to empower the youth in how they can be part of the change.

A first step can be to start with the schools. We have to empower the schools as important platforms of change. Youth have the right for an education that prepares them for taking part and developing a new green economy and to create sustainable livelihoods for themselves.

Today, education for sustainable development in schools is put into the different parts of the curriculum in several subjects. However, sustainable development is still neglected. As it can involve practical work and going outside and cannot easily be measured in national and regional tests, the teachers do not prioritize them. Moreover, the test-based school system is not giving much room for the interdisciplinary teaching that is needed to understand climate change and sustainability issues.

In the year of the Rio+20 and for the two last years of the UN decade for Education for Sustainable Development, we should make an effort to fully integrate it into the schools and the universities.

I have three ideas.

Firstly, a more careful and holistic integration of sustainable development into the curriculum. Basically – sustainable development needs more space. Students need to be presented to the issues in all contexts, every day, as it will influence all contexts of their lives every day for the rest of their lives.

Secondly, we need the pupils and students to work on sustainability. Engage students in school projects related to how to implement sustainable development in their schools and universities, at home and in their local communities. Soon we will have recycling, roof top gardens, energy efficiency projects going on all over the country.

Thirdly, we need physical examples of how to mitigate emissions and live more sustainably. Make the campuses and schools as examples. Take the students on field trips to plus-houses and teach them how to eat more carbon friendly. Show them that it is possible and fun. That is how we create change!

Last but not least. Formal education is extremely important. However, informal education is also vital in creating awareness. A recent survey conducted by the Norwegian National Youth Council showed that the youth that are active in their spare-time have a broader understanding of climate change as well as other global issues. Through the organizations they get practical experience and knowledge and they are empowered as agents of change. Supporting non-governmental organizations in their awareness work is therefore important in order to create a green society and limit global warming.

Thank you.

3. til 5. september var Spire i Bonn, Tyskland, på en FN-konferanse for sivilsamfunn. NGOer diskuterte

hva som skal til for at konferansen Rio+20 virkelig tar tak i fattigdom- og miljøproblematikk. Målet var å stake ut kursen som skal bringe oss i retning av en bærekraftig utviklingsprosess. Et av de viktige spørsmålene som ble reist var hvilken rolle vi som sivilsamfunn bør spille for å drive fram en slik positiv samfunnsomveltning.

I juni 2012 skal verden altså igjen møtes i Rio for å diskutere bærekraftig utvikling. 20 år etter Rio-konferansen i 1992. Rio 1992 endte med en fin deklarasjon og blant annet klima- og biomangfoldskonvensjonen. Men lite har skjedd. Konferansen som fant sted i Bonn denne helgen jobbet for at oppfølgeren, Rio+20, skal få faktiske følger.

Sivilsamfunn må sørge for at de underliggende årsakene til fattigdom og miljøproblemer blir adressert. Vi har et ansvar i form av å fremme progressive endringsforslag som faktisk rokker ved de etablerte samfunnsstrukturene. Det må skapes en reell endring hvor vi unngår kun grønnvasking av en grunnleggende urettferdig økonomi. Det er uhyre viktig at sivilsamfunnet presser på og krever at Rio+20 blir mer enn pene ord. Rio +20 må bli konferansen som frembringer handling!

Eksplosivt sivilsamfunn

I Bonn var vi i Spire del av et engasjert sivilsamfunn som jobbet aktivt for å utarbeide gode innspill til Rio+20 konferansen. En sterk drivkraft på konferansen var ungdomsdelegatene. Ungdomen jobbet hardt fra tidlig morgen til sent på kveld for å presse fram en sterk sluttdeklarasjon som kan være med å sette dagsorden i Rio 2012. Et viktig punkt vi som unge fikk presset fram var viktigheten av ungdomsdeltagelse i alle ledd av besluttningsesprosessen frem mot en bærekraftig utvikling.

Mens konferansedeltagerne var engasjert i livlige diskusjoner, fordypet i interessante paneldebatter eller beskjeftiget i hektiske forhandlinger ble konferansesenteret plutselig sperret av. En mystisk bil med en noe tvilsom parkering var blitt observert utenfor hotellet og politiet tok ingen unødvendige sjanser. Ryktene om en mulig bombetrussel begynte å svirre blant deltakerne. Selv om det skulle vise seg at bombealarmen var falsk, kan en med sikkerhet si at det eksplosive potensiale i sivilsamfunn som fant sted under konferansen var 100 % ekte. Det har vært oppløftende å se at man er del av et levende sivilsamfunn som ikke er redd for å sette krav til verdens ledere.

En av utfordringene som møter oss nå er å videreføre denne kravstorheten til våre politikere her hjemme. Vi må gå aktivt inn for å blåse opp forventingene til det norske folk om hva de håper av resultater i Rio+20. Hvis politikerne ikke føler presset på seg til å levere gode resultater, vil utfallet trolig bli mye svakere enn hva som er nødvendig for å skape endring.

Jordbruk

Kari-Anne tar til ordet om bærekraftig jordbruk. Bilde: Christian Egge, Forum

Spire var i løpet av konferansen delaktig i å arrangere en workshop på temaet; ungdom og økologisk

jordbruksproduksjon. Workshopen ble en stor suksess takket være våre sammarbeidspartnere Biovision og Young Organics. Som et mål på suksessen kan det jo nevnes at vi trakk mer folk enn workshopen til den kjente miljøaktivisten Vandana Shiva 🙂 Det store oppmøtet kan jo tolkes dit hen at ungdom er interessert i å jobbe for at det skal skje noe på jordbruksfronten i Rio. Dette er kjempepositivt og veldig oppmuntrende for Spire.

En annen seier i kampen for et økologisk og bærekraftig landbruk er at begrepet matsuverenitet er blitt tatt opp i deklarasjonen fra konferansen. Matsuverenitetsprinsippet blir fremmet som det beste alternativet i kampen for et bærekraftig jordbrukssystem og er tatt opp som et av de bærekraftige utviklingmålene som ble utarbeidet i løpet

Frauke og Kari-Anne er fornøyde med prinsipper om matsuverenitet og undomsdeltakelse i deklarasjonen

av konferansen.

Skrevet av: Frauke Heivand og Kari-Anne Isaksen

Henrik Harboe var forberedt på frustrasjon og kaotiske tilstander før han tiltrodde som Norges nye forhandlingsleder i de internasjonale klimaforhandlingene. I hans første møte med UNFCCC i Bonn er det nettopp det som har møtt ham. Likevel øyner han håp om framgang mot Duban.

Spire møtte Norges nye forhandlingsleder for å bli kjent med denne karen som har tatt over for Audun Rosland som forhandlingsleder for den Norske delegasjonen.  Han har tidligere jobbet i Bankseksjonen til UD med finans og gjeldsspørsmål relatert til utvikling og har derfor sterke meninger om utviklingsspørsmålet i klimaforhandlingene.

Henrik Harboe med Erik Solheim. Kilde: regjeringen.no

Hvorfor forhandlingsleder?

Klima og fattigdomsproblemene er de to store problemene i verden som må ses og løses i sammenheng sier Harboe til spørsmålet om hvorfor han søkte på jobben som forhandlingsleder for Norge. Han har jobbet med utvikling lenge og hans erfaring spesiet relatert til klimafinansiering gjorde at interessen for klima økte, og han så derfor forhandlingslederjobben som en spennende mulighet  til å bruke det han kan om internasjonale utfordringer og det mulilaterale systemet i klimakonteksten.

En av hans prioriteringer kommer til å være å tenke bredere. Det handler ikke bare om å tenke utvikling eller klima, men begge deler parallelt. Han referer til nord-sør konflikten; de rike opptatt av å redusere utslipp, og fattige land opptatt av å ikke begrense sin egen mulighet til utvikling. Det eksisterer en mistillit, og derfor må man løse begge. Selv om han bemerker at dette er veldig vanskelig.

Første møte med UNFCCC og forventninger for Bonn og Durban

Han var forberedt på å bli veldig frustrert forut for sitt første møte med UNFCCC, iom at situasjoen kan være ganske kaotisk. Derfor var hans forventninger ganske nøkterne. Han var skuffet over Bangkok hvor det bare var krangling over agenda, noe man også så i de første dagene i Bonn. Han bemerker at det er de store tingene som forpliktelser og penger som er viktig framover. I tillegg til at det er mye teknisk arbeid som må gjøres. ”Flere tusen mennesker er samlet her for å gjøre arbeid, derfor er det viktig at agendakrangel blir ferdig slik at viktig arbeid kan gjøres både teknisk og politisk.”

Harboe sier at det viktigste her i Bonn og fram mot Durban er at vi kommer videre fra Cancun, Bali og København.  Dette innebærer at vi må ha en stor bindende avtale som er større en Kyoto protokollen. På den andre side sier han at Norge er veldig tro mot Kyotoprotokollen og ønsker å føre den videre på en eller annen måte, men legger til at den dekker bare 15-20 prosent av verdens klimautslipp (dette kommer ann på hvem som er med og hvordan du regner det), og det er ikke nok for å løse verdens klimaproblemer. ”En må få til noe bredere, mer forpliktende og ha større ambisjoner enn de som er i dag. Det er krevende, men det må være ambisjonen, en kan ikke bare sankke om at Kyoto Protokollen skal fortsette i en annen forpliktelesperiode for det blir utilstrekkelig.” Han argumenterer for at vi få med flere land og øke ambisjonene deres, USA, Kina, India, og derav også en større andel av utslippene. En stor omfattende juridisk bindende avtale må være målet.

Han argumenterer for at opp imot Durban må en legge byggesteiner og ikke bruke tid på agendakrangling. Et av aspektene han legger vekt på her, er et mer teknisk nivå når det kommer til måling, rapportering og verifisering av utslipp, dette er viktig i henhold til å kunne sammenligne utslippstallene fra de ulike landene. Man må danne et felles rapporteringssystem for å skjønne hva som ligger bak tallene de ulike landene rapporterer.

En forhandlingsleder i media?

I de siste årene har vi sett ulike typer forhandlingsledere. Hanne Bjurstrøm var veldig profilert før Københavnmøtet – mens etter dette har delegasjoen blitt ledet av en noe mer nøktern Audun Rosland. Derfor spurte Spire om i hvor stor grad Harboe vil være i media og spre informasjon om forhandlingene til den norske befolkningen.

Han starter med å si at han ikke har gjort seg noen veldig store tanker rundt dette men vet at det er en veldig viktig del av jobben. Han bemerker også viktigheten av kommunikajson med sivilsamfuinnet i tillegg til offentligheten mer generelt.

Han er opptatt av at det må skje mer enn det som skjer i gangene her i Bonn. Skal du få til det som trengs må du ha politisk utvikling, flere i Norge må vite om det som skjer her, for det som skjer her er nettopp avhengig av hvilken kllimapolitikk Norge har og vice versa. De som jobber med forhandlingene, kanskje han spesielt, innser at det å dra på seminarer, og å være tilgjengelig for media er viktig i henhold til dette. Han anerkjenner at det er en utfordring å kommunisere det som skjer i forhandlingene grunnet det veldig tekniske stammespråket som eksisterer innenfor konvensjonen. Likevel er det som skjer i forhandlingne nært forbundet med det bredere perspektivet, noe han mener han kan bidra med. Han innrømmer at han ikke vet om alle de tekniske aspektene enda, men at hans bredere perspektiv kan bidra til å gjøre det mer forståelig, og at han skal gjøre sitt.

Skrevet av: Dina Hestad

Dette var innlegg i Klassekampen torsdag 4. februar

av Christian Bull og Trygve Larsen Morset, Spire

Den 4. januar i år trykte klassekampen en artikkel om Spires julegaveaksjon hvor vi ga såkorn til statssekretær Mina Gerhardsen og hele Stortinget. I ettertid har vi fått en rekke reaksjoner på noen upresise uttalelser vi hadde på trykk i denne artikkelen. I den forbindelse vil vi gjerne komme med noen presiseringer.

Bakgrunnen for aksjonen var norske krav ovenfor fattige land. Norge har i de siste årene framforhandlet en rekke frihandelsavtaler gjennom EFTA. Sammen med Sveits, Liechtenstein og Island setter Norge strenge krav for å gi fattige land markedsadgang til vårt område. Et av disse kravene er UPOV-tilknytning.

UPOV er, som nevnt i artikkelen, et internasjonalt regelverk som sikrer kommersielle planteforedleres økonomiske interesser ved å gi dem midlertidig monopol på kommersiell utnyttelse av beskyttede såvarer. Norge er selv en del av dette regelverket (den ”snille” 1978-versjonen) og har gjennom EFTA krevd at en rekke andre land skal være tilknyttet regelverket (1991-versjonen). Eksempler på dette er Jordan, Libanon, Marokko, Tunisia, Egypt, Albania, Serbia og Peru. Regelverket er altså ikke nytt, slik det stod i artikkelen. Det er heller ikke nytt at EFTA-landene krever slik tilknytning i sine frihandelsavtaler. Det er derimot forkastelig.

Regelverket (særlig UPOV-91) svekker småbønders rettigheter og undergraver deres muligheter for å sikre sitt levevilkår gjennom sårbarhetsreduserende jordbrukspraksiser. Store internasjonale agroselskap (som sveitsiske Syngenta) kan foredle videre på en kornvariant som er dyrket fram over generasjoner med avl, og få planteforedlerrett til den ”nye” sorten. Slike beskyttede såkorn må kjøpes av rettighetshaveren, det vil si at bønder ikke kan benytte såkorn fra egen avling uten å betale for det. Når bønder mister muligheten til å lagre, bytte og selge såkorn av egen avling mister de også et av de viktigste virkemidlene de har i kampen mot et stadig mer uforutsigbart klima, nemlig muligheten for å øke biomangfoldet på egen jord. Dessuten vanskeliggjør det tradisjonell planteforedling.

UPOV-91 regulerer i praksis fram private monopoler på verdens viktigste fellesressurs, nemlig det genetiske mangfoldet i jordbruket. Det dreier seg ikke om patenter slik det stod i artikkelen, men om plantesortsbeskyttelse. Kombinert med utstrakte patentrettigheter på såvarer gjennom TRIPS-avtaler, bidrar derimot UPOV til en internasjonal regulering som svekker småbønder og styrker de store internasjonale agroselskapene.

Vi i Spire mener denne utviklingen er diametralt motsatt av den som trengs. Det var derfor vi ga bort såkorn til politikere, fordi alle burde ha rett til å gjøre hva de vil med egne korn. Intet enkelt selskap burde få rettighetene til fruktene av generasjoners arbeid.

Departementet har angivelig trukket seg fra samtalene om immaterielle rettigheter i forhandlingene med India. Det applauderer vi, men det hjelper lite dersom det betyr at Sveits får styre forhandlingene og at Norge uansett godtar det endelige resultatet. Det at Norge ikke er aktivt inne med krav, betyr ikke nødvendigvis at politikken er endret. Vi håper derimot at den er det.

Norge gjør mye bra. Vi er bl.a. stolte av arbeidet vi gjør med å få WTOs patentregelverk mer i tråd med konvensjonen for biologisk mangfold, og med god grunn. Norge har derimot en lang vei å gå før vi fører en solidarisk handelspolitikk. Spire håper derfor at Norge vil slutte å ratifisere avtaler med krav om UPOV-tilknyttning, og at regjeringen heller jobber aktivt for bred annerkjennelse av bønders rettigheter til såkorn og for at all patent på liv opphører.

Neste side »