Biodiversitet


Høsting av ris i Nepal.

Høsting av ris i Nepal. Foto: Lise Bjerke.

Med 123 forskjellige morsmål, mer enn 100 forskjellige folkegrupper og verdens største høydeforskjell innenfor et land (fra 70 til 8850 m.o.h.), er Nepal et mangfoldig land. Det biologiske mangfoldet blir også stort i et land der klimaet strekker seg fra tropisk sommer til arktisk vinter. For småbøndene i Nepal er det viktig å ta vare på dette mangfoldet, for å kunne sikre seg mat i en hverdag som preges av ustabile dyrkningsforhold på grunn av klimaendringer, i tillegg til økende matvarepriser.

Vår første dag på jobb! Lykkeønskninger med tikka i panna :)

Vår første dag på jobb! Lykkeønskninger med tikka i panna 🙂 Foto: Mahesh Shrestha.

Vi er to Spire-medlemmer som skal jobbe med blant annet matsikkerhet, biologisk mangfold og klimatilpasning for organisasjonen LI-BIRD (Local Initiatives for Biodiversity, Research and Development) i Pokhara, Nepal. Vi deltar i en utveksling gjennom Fredskorpset (som ligger under Utenriksdepartementet) mellom LI-BIRD og Utviklingsfondet i Norge. I ett år framover skal vi jobbe i Pokhara, mens Reshna Udas fra Nepal skal jobbe for Utviklingsfondet (og Spire!) i Oslo.

Vi bytter plass for å kunne lære av hverandres organisasjonsarbeid i tillegg til å utvikle teknisk kunnskap, og utvikle forståelse for kulturelle og sosiale forskjeller. Utviklingsfondet støtter mange av LI-BIRDs prosjekter, så et annet viktig mål for utvekslingen er å knytte bånd mellom organisasjonene og skape bedre grunnlag for kommunikasjon.

LI-BIRD jobber for å bedre livsgrunnlaget for fattige og marginaliserte husholdninger og småbønder i Nepal og resten av Sør-Asia. Det interessante for oss som kommer fra Spire og mer politisk rettet arbeid, er at LI-BIRD i mye større grad jobber på lokalt nivå, gjennom å bruke deltakende metoder og lokale løsninger. “Deltakende metoder” er noe man ofte hører om i norsk organisasjonsliv også, men som regel er vi ikke like flinke til dette i praksis. Vi gleder oss derfor veldig til å lære mer om hvordan LI-BIRD jobber.

Diskusjon om hvilke rissort som er best egnet i Tanahun. Foto: Lise Bjerke.

Diskusjon om hvilke rissort som er best egnet i Tanahun. Foto: Lise Bjerke.

Forrige uke var vi på feltbesøk, og fikk se noen av de metodene de bruker i sitt arbeid. I Tanahun fikk vi se hvordan ulike kryssede rissorter testes ut på et og samme felt, ved at de dyrkes av lokale bønder. I prossesen med å velge ut hvilke sorter som skal bringes videre, blir bøndene involvert og får si sin mening om smak, høyde, sykdommer og andre forhold som vil ha noe å si for om lokalbefolkningen vil ønske å spise og ta i bruk rissorten. Det er liten vits i å bringe videre en sort som ikke vil gjøre det godt på det lokale markedet. En interessant diskusjon vi overværte var ang. høyden på risstråene. Selv om den lave sorten kanskje var bedre når det gjaldt kvalitet, ville den høye sorten kunne gi større mengde høy – og dermed kjærkomment ekstra dyrefôr til gården. Det er mange ting å tenke på, og derfor viktig å inkludere alle bøndene, når valg med langsiktige konsekvenser skal tas.

Framover håper vi å kunne dele noen av våre erfaringer med folk tilknyttet Spire og Utviklingsfondet. Hvis du ønsker å lese og se mer fra vår hverdag i Nepal, kan du titte innom vår blogg: http://www.liseandcamillainnepal.wordpress.com

Skrevet av Camilla Sæbjørnsen og Lise Bjerke, Spire-medlemmer og deltakere i en Fredskorps-utveksling mellom Utviklingsfondet i Norge og LI-BIRD i Nepal

Camilla i sitt rette element: På feltarbeid! Foto: Lise Bjerke

Camilla i sitt rette element: På feltarbeid! Foto: Lise Bjerke

Et møte med gjestfrie bønder i Tanahun. Foto: Camilla Sæbjørnsen.

Et møte med gjestfrie bønder i Tanahun. Foto: Camilla Sæbjørnsen.

Advertisements
Killer Bee: calvinandhobbesgifs.tumblr.com

Killer Bee: calvinandhobbesgifs.tumblr.com

Have you heard the rumors about killer bees escaping Africa, swarming the world over, and terrorizing summer picnics for mankind young and old? Well, I can’t say what Spire’s official opinion is on killer bees, but I can warn you about a very real threat to the average European honeybee — Colony Collapse Disorder (CCD).

CCD describes the strange and sudden disappearance of honeybees from their hives that honeybee farmers across North America and Europe began to notice in 2006. Though beekeepers can expect some natural hive loss over a normal winter period, CCD losses are different. First, they occur at a much higher rate, such that some American honeybee farmers reported losses between 30-90% in 2006. By 2008 an estimated ⅓ of the United States’ bee population had vanished under CCD-like conditions. Second, when a hive collapses under normal conditions, bee bodies and evidence of a parasite or mold can often be found. With CCD, a hive that was buzzing and busy one day can be found completely deserted with no signs of bees the day after.

To raise awareness about CCD, Spire hosted a film showing of "Vanishing of the Bees".

To raise awareness about CCD, Spire hosted a film showing of «Vanishing of the Bees».

As honeybees are a vital link in the food production chain (pollinating one out of every three bites of food we eat), we at Spire are extremely concerned about CCD and its decimation of the European honeybee population. To raise awareness about CCD, we hosted a film showing of the 2009 documentary ‘Vanishing of the Bees’ at the University of Oslo.

The film follows American beekeeper David Hackenberg in his quest to understand what is happening to his bees and how to protect them. Through Hackenberg’s journey, we meet researchers who believe the cause of CCD is a new type of systemic pesticides that large-scale monoculture farms began using in the mid-1990s. Instead of being sprayed onto plants to fight insects topically, systemic pesticides are absorbed by the plant when applied to the leaves or seeds.  These chemicals then fight unwanted insects from the inside out and are impossible to wash off of one’s food. Scientists hypothesize that honeybees absorb a significant amount of these toxic pesticides when they collect pollen. The chemical can disorient them such that they cannot perform their hive duties completely. It is possible that the pesticide also is passed on to the bee larva.

Upon learning of the ties between systemic pesticides and CCD, Hackenberg visits France to see how his European counterparts have addressed the CCD epidemic. He finds that European beekeepers have protested the use of systemic pesticides and succeeded in having these chemicals banned.

The key difference between the American and European approaches to dealing with CCD is this: the precautionary principle. When European governments are faced with an uncertainty about how chemicals affect nature, food, and humans, they take a precautionary stance and ban the substance until better information is available. In the USA, however, farmers can continue using the chemicals until the pesticides are undoubtedly proven lethal.

British beekeeper protest. Photo: Eddie Mulholland.

British beekeeper protest. Photo: Eddie Mulholland.

Spire’s Food Committee aims to uphold the precautionary principle in global agricultural policy.  We take an active stance against the use of systemic pesticides both here in Norway and in the global South where industrial agriculture techniques are highly influential. In short, we must protect our bees, our food, and our planet. Limiting the use of systemic pesticides is a concrete action we know will lead to safer food pollination and food security. Let’s work together to safeguard the honeybee and leave the killer bee phenomenon to the mad scientists.

Mad scientist. uncyclopedia.wikia.com/wiki/File:Mad_scientist.gif

Mad scientist. uncyclopedia.wikia.com/
wiki/File:Mad_scientist.gif

PS: If you enjoyed learning about CCD and are interested in global food justice work, please join us for our next film showing at the University of Oslo: ‘Black Gold,’ a documentary about the relationship between cash crop market volatility and local economic security for Ethiopian coffee growers.

 For more information, follow Matutvalget on Facebook!

Written by Elyse Leonard, member of Spire’s Food Committee.

13. feb.2013800px-Lisbeth_Berg-Hansen

Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen ved et oppdrettsanlegg. Foto: Fiskeri- og Kystdepartementet / Wikimedia Commons

I forrige uke kritiserte kokken Esben Holmboe Bang norsk oppdrettslaks i Dagbladet. Det ble ikke tatt godt i mot. Laksen er nemlig en styrende faktor i norsk politikk.

Vi tenker oss gjerne at Norge er et harmonisk land hvor utvikling skjær på bærekraftens premisser, ytringsfriheten er total og sannhetene vi blir fortalt riktige. For eksempel er norsk olje den reineste i verden, og derfor må vi hente opp hver minste dråpe. I tillegg blir vi fortalt at det ikke er mulig å spise noe sunnere eller mer bærekraftig enn norsk laks. Vi bør faktisk spise det tre ganger i uka.

Det var på torsdag fascinerende å se hvor mange som rykket ut for å svare på anklagene fra Esben Holmboe Bang, og hvordan de tåkelegger enhver debatt. Denne gangen ble det til en innholdsløs diskusjon om definisjonen av bærekraft.

Laksenæringa sitter på enorme ressurser, og arbeider hardt for å bygge opp norsk laks som merkevare. De bruker millioner på markedsføring internasjonalt, og har en sterk innflytelse på Regjeringens politikk. Det ser vi blant annet igjen i en usolidarisk norsk handelspolitikk. Allerede er Norge verdens nest største eksportør av fisk, og hver dag eksporterer vi 37 millioner sjømatmåltider. Likevel har Regjeringen som mål å tredoble produksjonen av norsk oppdrettslaks. Er det bærekraftig?

Ja visst har det vært en flott utvikling i norsk lakseindustri med mindre bruk av antibiotika og mindre villfisk i fôret. Det er likevel ikke til å legge skjul på at det er store problemer med sjukdom og rømning. I tillegg er det å gjøre et dyr fra toppen av næringskjeden til hverdagskost per definisjon lite bærekraftig.

Det er selvsagt positivt å bruke mer avfall og plantestoffer i fôret, men det skjuler ikke det faktum at laks krever mye fôr. Bedre blir det ikke av at soyaen og maisen i fôret blir hentet fra miljøskadelig landbruk på andre siden av jordkloden.

Lakseoppdrett genererer en håndfull arbeidsplasser og en liten gruppe millionærer langs norskekysten. Arbeidsplassene er positivt, men når laksen sendes til Kina for å pakkes virker det ikke som arbeid er den viktigste prioriteringen til oppdretterne. Lommeboka til John Fredriksen veier nok tyngst. Når det gjelder oppdrett slipper i alle fall rikingene å bekymre seg for leveringsplikt

Det er klart laksen bidrar med mynter i statskassa, men langsiktig er det ikke. Så hvorfor promoteres ikke blåskjell, et bærekraftig kystfiske og havbeite like hardt? Det burde være i en rødgrønn regjerings interesse å kjempe for bærekraft, spre rikdom og i tillegg generere arbeidsplasser

En kan undre seg over hva fiskeriministerens rolle er. Lisbeth Berg-Hansen har selv eierinteresser i norsk lakseoppdrett, og vi ser henne sjelden gjøre noe annet enn å reise rundt og promotere norsk laks. Hennes statssekretær Kristine Gramstad gav seg på fredag for å gå inn i en ny stilling som konserndirektør i John Fredriksens Marine Harvest. Noen kunne kanskje tenke at båndene mellom industrien og Regjeringa er litt nære.

Jeg savner norske politikere som tør å være visjonære når de snakker om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Berg-Hansen skal ha honnør for å ha satt Røkke på plass i kampen om fisken i Nord-Norge i høst, men hva med den fordømte norske laksen? Jeg håper fiskeriministeren benytter den kommende stortingsmeldinga om sjømat til å male framtida i noe annet enn rosa

Relevante linker:
http://www.spireorg.no/arkiv/kampanjearkiv/hstkampanjen-2012-fisk-for-folket/
http://blogg.regjeringen.no/refleks/2012/12/07/verdens-fremste-sjomatnasjon/

– Harald Sakarias Hansen, leder av Spire, Utviklingsfondets ungdom

Kine 2 225

Variasjon og mangfold Foto: Spire

Agroforestry er spennende i den forstand at det kombinerer jordbruk og skogbruk. Kort fortalt går agroforestry ut på å plante trær med spesielt gunstige egenskaper i åkeren. Driftsformen bidrar til å skape mer mangfoldige, produktive, sunne og bærekraftige landbrukssystemer. Fordelene ved denne driftsformen har vært kjent i enkelte afrikanske land i en årrekke og en rekke utviklingsprogrammer og institusjoner har nå begynt å anerkjenne de gunstige sidene ved denne landbruksmetoden.

Mer næring til plantene
Olivier de Schütter, FNs spesialrapportør for retten til mat, er en av dem som har snakket varmt om agroforestry. Han har beskrevet det som en mulighet til å skape en «gjødselsfabrikk i åkeren». Hovedformålet med å dyrke trær blant avlingene er nettopp å gi mer næring til plantene. Dette skjer ved at trærne binder nitrogen fra luften i bladene sine. Disse bladene gir senere gjødsel til planteveksten når de faller til bakken. Det geniale med agroforestry-trærne er at de mister bladene i regntiden, når det er vekstsesong. Da trenger plantene ekstra næring for å kunne vokse samtidig som trærne ikke konkurrerer med plantene for lys, vann eller næring fra jorden. Trærne får igjen bladene under tørketiden og bidrar på denne måten med å gi skygge til avlingene slik at de beskyttes fra den varme afrikanske solen.

I tillegg til å gi direkte næring gjennom bladene bidrar også agroforestry-trærne til å hente opp næring fra dypere jordlag gjennom røttene. Ved å trekke opp næring som plantene ellers ikke hadde fått tilgang til, gjør agroforestry-trærne jordsmonnet ennå mer fruktbart.

Kine 2 256

Oppdrett Foto: Spire

Økt produktivitet
Agroforestry har vist seg svært nyttig for mange av dem som tar i bruk disse metodene. For det første kan man knytte denne driftsformen opp mot en betydelig produktivitetsøkning. Spesielt i områder hvor det er lav fruktbarhet i jorden har agroforestry vist seg svært lønnsomt. I mange tilfeller har man vært vitne til en dobling og i enkelte tilfeller en tredobling av produktiviteten. Dette er svært positivt for fattige småbønder som til en stor grad avhenger av de enkelte avlingene for mat og inntekt. I tillegg er agroforestry-drift med på å redusere avhengigheten.  Ettersom trærne bidrar med naturlig gjødsel blir behovet mindre for å kjøpe inn dyr kunstgjødsel for å booste avlingen. Penger spart er penger tjent, og man ser at driftsformen har vært viktig for å kunne frigi midler.

Enda mer!
De positive aspektene slutter imidlertid ikke her. I tillegg kan man nevne at:

  • Agroforestry-trærne fanger karbon fra luften, noe som er viktig i et klimaperspektiv.
  • trærne bidrar til å forhindre jorderosjon, ved at røttene binder jorden.
  • driftspraksisen reduserer avskoging og press på skogen ved å sørge for at mennesker har brennved tilgjengelig til matlaging og liknende.
  • avhengig av hvordan trær man inkluderes i driften, kan man få gode helsemessige ernæringseffekter ved for eksempel å dyrke frukttrær.

Agroforestry, drevet under riktig forhold og med riktige teknikker, innehar åpenbart kapasiteten til å være en viktig bidragsyter både i å styrke matsikkerheten og til å redusere klimaendringer. Dette er viktige egenskaper som er nødvendig i et bærekraftig utviklingsperspektiv.

– Frauke, matutvalgets representant i Kjernegruppa

From the focus we had on La Comunidad CDF and their project in the last post, we have been working on a film about land grab this week. Here in Guatemala 80 % of the population doesn’t have land, or they have had their land taken away from them. Eleven people own the majority of the Guatemalan land. The palm oil- and sugarcane plantations are increasing and one of the reasons for this is the increasing demand for bio fuels from Western countries. This was quite a delicate topic to start working with, but we have been lucky. The youths we met during the first week actually invited us to their communities to live with their families so we could see for ourselves how the plantations are affecting them. You can learn more about this when the video is done, and then decide by yourself if bio fuels are as good as you may think.

So on Saturday we said goodbye to civil society and we were brought to Virgilio`s house and to his “small” family. 36 people divided in three houses in the same yard! We had children around us all the time, shouting at us, staring at us and seeking our attention from early morning to late night. They were quite surprised that we, white people, also brush our teeth and that we also go to the toilet (which they could actually see through the holes in the door). Their closest neighbor was a sugarcane plantation so we saw a lot of sugarcane (obviously).

Out on a sugarcane plantation.

Out on a sugarcane plantation.

We also interviewed a man working on a coffee plantation and my suspicious thoughts about the muddy water they call coffee here were confirmed. All the good coffee they produce is exported and the local people who can’t afford it are left with nothing but the mere leftovers.

Some of the children we lived with.

Some of the children we lived with.

Since Monday we have been travelling to the different communities, and each one was an adventure on its own! In “El Troje”, or the bushes, in particular, we went to get information about the palm oil plantation they have their, which is huge! With our tourist look and our great team of local youths who gladly helped us, we got up at five and started project “enter the palm oil plantation”. After crossing rivers, walking in deep mud, being stung by bees and a lot of phone calls, we actually got in. We got to interview some workers and we were actually picked up in a car and brought all the way to the fabric where they make the palm fruits into oil. All under the cover story that we were just curious tourists.

The tourists on the palm oil plantation.

The tourists on the palm oil plantation.

After a long day we went satisfied to bed at 21! (We have never gone to bed as early as we do here). But our beauty sleep didn’t last that long. “Linda, Linda, put on the light, quick! There’s an animal in our bed, and I had it in my face!!” That was the wakeup call Veronica gave me, and stressed me as hell thinking that it might be a snake in my bed!! So the hunt started.  It turned out that we had a mouse wandering around in our bed, which freaked us out quite a lot and we had to spend the rest of the night without sleep, checking all the spiders, mice and geckoes in the room.  But although we had some issues to handle, we survived living in the different communities.

In November Linda and Veronica from Spire traveled to Guatemala as part of a pilot project to get to know La Comunidad Con Derecho a un Futuro (CDF) (The Community with the right to a future), a local youth development project. The project has been going on since 2008, funded by Utviklingsfondet and others, and run by ASOCUCH, Utviklingsfondet´s partner in Guatemala.

– Linda Melling, project participant and Spire Trondheim member

 

Samtidig som Japan er vertskap for det 10. partsmoete for konvensjonen paa biologisk mangfold her i Nagoya, bygger de et atomkraftverk i et omraade som er rikt paa uunvaerlig biomangfold.

Selskapet Chugoku Electric Power er i prosessen med aa bygge et atomkraftverk i Seto nasjonalpark i Kaminoseki. Dette innsjoe-omraadet er et av de mest mangfoldsrike naturomraadene i Japan. Rett foer biomangfoldsforhandlingene startet 18. oktober begynte byggingen, som vil foere til fullstendig oedeleggelse av omraadet.

Det er ikke bare delegater som har vandret rundt i Nagoyas konferansesenter; Ogsaa aktivister er en del av bildet. De siste dagene har vi sett engasjerte sjeler, barn og hunder med loev og blomster i haaret vandre rundt og demonstrert med store fargerike vimpler for sin sak. De har delt ut groenne hjerter, og har generelt fokusert paa aa formidle et positivt budskap. Dette er aktivitster som har gaatt den lange veien hit fra Hiroshima, rundt 800 km til fots paa rundt en og en halv maaned. Kampen mot utbyggingen er ingen ny kamp, 28 aar har innbyggerne rundt omraadet protestert.

Et generelt problem er dog at japanere som oftest ikke er informert, hverken om slike prosjekter eller hva slags negative effektiver de har for miljoe og biomangfold. Paa naavaerende tidspunkt er det bare innbyggerne rundt oeya, og distriktene rundt, som er informerte og engasjerer seg for saken. De siste dagene har ogsaa endel av aktivistene sultestreiket, med haapet og budskapet om at de vil fortsette med det til byggingen av atomkraftverket stopper.

Internasjonal og nasjonal oppmerksomhet her paa konferansen synes aa gi haapefulle resultater! En liten seier paa veien er at baatene med byggematerialer har stoppet. Mange tror likevel at dette er fordi vertskapet ikke vil miste ansikt, og at byggingen vil fortsette etter mediene og menneskene har forlatt konferansen.

Naa gjenstaar det aa se hva som skjer etter konferansekaoset er over.

Ministrene strømmer til her i Nagoya. I dag begynner toppmøte-forhandlingene. Men hvor står vi nå? De siste to ukene har de ulike arbeids- og kontaktgruppene jobbet langt ut i de sene nattetimer.

COP10 er ikke en dans på roser, ei heller lotusblomster. Men fine er de, læll.

Blant de viktigste temaene er nettopp protokollen som omhandler ”Access and Benefit Sharing”. Her ser man en tydelig interessekonflikt. På den ene siden står utviklingslandene, med Afrika-gruppen i spissen, sammen med Latin Amerika og karibiske land (GRULAC), samt likesinnede asiatiske nasjoner som Filipinene og Indonesia. Norge støtter også opp om utviklingslandenes behov her.

På den andre siden står partene som ønsker å fortsette “business as usual”, der USA er den største “usynlige” aktøren i CBD-landskapet. USA spiller via allierte land en viktig rolle i forhandlingene, på tross av at de etter 18 år fortsatt ikke har tilsluttet seg CBD. Dette er et av mange eksempler på at næringsinteresser får lov til å påvirke utfallet av avtalen. Heller enn gjennomslag for næringsinteresser, trenger vi politisk vilje og handling for å få til en rettferdig protokoll på tilgang og utbyttefordeling på biologisk mangfold.

Den norske delegasjonen, pluss Spire, følger nøye med i forhandlingene om biodrivstoff.

Også forhandlingene om biodrivstoff har vært langdryge og ikke særlig lovende. På den ene siden har vi landene som kjører på for en føre-vàr holdning og et langsiktig perspektiv, som Sveits, Filippinene og Afrikagruppen, til dels ogsaa Norge. Land som Brasil, Canada, Columbia, EU og New Zealand prøver så godt de kan å dra fokus bort fra de negative sidene av biodrivstoff.

Det samme gjelder for syntetisk biologi. Filippinene og Afrikagruppen er de sterkeste talspersonene for en føre-vàr holdning, med Brasil og igjen Canada, samt Australia og New Zealand på den andre siden.

Når det gjelder klimaendringer og biomangfold er statusen på nåværende tidspunkt nedtrykkende. Partene synes å foretrekke markedstilnærming og REDD+, heller enn å legge slagkraftige og konkrete strategier for å sikre biomangfold.

Spire mener at klimakonvensjonen har kjørt seg fast i en ufruktbar markedstankegang. Vi tror det er viktig at dette “klimasporet” ikke smitter over paa finansieringsløsninger innen CBD.

Partene kjemper ikke bare om teksten i konvensjonen: det er også kamp om sofaplassene i pausene.

Kort oppsummert: Det gjenstår fortsatt viktige brikker som skal passe sammen. ABS-protokollen er fortsatt ikke ferdig forhandlet.

Denne må være på plass for å oppnå framgang på de andre feltene, som finansiering og strategiplan på biomangfold fram til 2020. Store uoverensstemmelser kommer også til syne i arbeidet med strategiplanen, der nåværende tekst blomstrer over av klammer.

Det spirer hvertfall av aktivitet i gangene, der slitne delegater og sivilsamfunnsrepresentanter veksler mellom å sove, spise og forhandle. Mye står på spill. Nå er det opp til ministrene å vise ekte politisk vilje og handlekraft!

Neste side »