Bærekraftig utvikling


 

Spire på feltarbeid i Brasil, for soyakampanjen

Frokosten. Hjemmedyrkede bananer, godt sukret kaffe og melk fra egne kyr.

Vi fikk en tidlig start på lørdag – til hanegal og oppspilte MST-ere. Det var duket til felles frokost og så bar det opp til fellessalen for åpningstaler, appeller og debatt. Salen var nesten full – nesten fire hundre mennesker tok turen til 14 de agosto denne helgen. MST er en organisasjon som tiltrekker seg fattige mennesker som drømmer om sitt eget jordstykke, men også studenter og andre som ønsker å jobbe for en endring i den økonomiske modellen i Brasil. Hovedbudskapet i de lange talene var at MST har oppnådd mye for mange, men det har krevd sine ofre, og de har fremdeles en lang vei å gå i kampen mot agroindustrien, kapitalismen og den strukturelle urettferdigheten. MST krever en jordbruksrevolusjon der målet er å produsere mat uten gift i et agroøkologisk system. Reformen må også finne sted innen utdanningssystemet. Universitetene må fremme kreativitet og innsikt, ikke ignoranse og profitt. Utdanningen og kunnskapen må være for alle og jordbruksreformen må omfatte alle samfunnsklasser.

 

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Barna deltok i åpningsprosesjonen under parolene agroecologia og unidade.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

Innimellom kommer det støttende tilrop fra publikum og av og til reiser de seg for å klappe eller for å synge sanger. Likevel blir stemningen lettere når talene endelig er over og det er tid for mat og fest.

 

Lucilene og Luçinete: Hverdagsglede i kampen for egen jord

 

Like før middagen lørdag snakket jeg, Aurora med to lattermilde damer, Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva.

 

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

Aurora på jobb: Her i samtale med to jordløse kvinner.

 

De to venninnene var interessert i oss norske jentene, og spurte beskjedent om hva vi gjorde på festen til MST. Da vi fortalte dem om prosjektet vårt ble de ivrige og ville hjelpe. Luzilene kjente en av kvinnene i bosetningen og sa hun kunne ta oss med til henne. Nora og jeg hev oss rundt, dro på langbukser mot myggen og var klare til nytt intervju. Først fikk vi snakket kort med Lucilene og Luçinete. Litt smigret og beskjedne over den plutselige oppmerksomheten, fortalte de sine historier.

 

Luçinete og Lucilene har kommet til MST-festen fra Mutum, en bosetning 25 km fra 14 de agosto. Lucilene har kjempet kampen før. Hun og eksmannen fikk land gjennom MST, men når de skilte seg tok mannen over jorda. Nå kjemper hun den samme kampen om igjen. Denne gangen uten mann og med mål om å få egen jord å jobbe med. Hun har bodd i telt i Mutum i 2 år og 4 måneder. ”Vi har en egen liten flekk å dyrke på”, sier Luçinete. ”For selvforsyning!” skyter venninna inn. “Vi har bananer, mais, kassava, kiambo og gresskar”, forteller de. Likevel strekker ikke produksjonen til alle formål. Døtrene til Luçinete bidrar litt slik at hun kan kjøpe blant annet kjøtt og medisiner.

 

Lucilene ble invitert til bevegelsen av en venninne. Hun var deprimert og fortalte at det var veldig fint for henne å dyrke selv. Luçinete smiler og er enig. ”For meg var det helt utrolig å kunne plante gresskar, og høste,” hun tar en tenkepause. ”Å kunne høste mais, male maismel og lage maten med det.” Noen ganger tar Luçinete med mat til en venn i byen. ”Da blir han så glad.”

 

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

Luçinete Maria de Jesus og Lucilene Alves da Silva: Lykken er å kunne dyrke sin egen mat.

 

Party-crashers

I løpet av de få minuttene vi har pratet har det blitt bekmørkt. Luçinete tar oss med til venninna si og lyser vei for oss med mobilen.

 

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Mare Lucia Alves da Silva viser oss huset til foreldrene og henne i 14 de agosto

Vi blir bedt inn i den beskjedne stua og bydd på nok en kopp kjempesøt kaffe. Det smaker litt bedre denne gangen når det ikke drikkes på tom mage. Det er datteren i huset som tar oss imot. «Det er egentlig moren min dere må prate med», sier hun etter å ha delt noen historier om sitt engasjement med mst. Moren kommer inn med et bredt smil om munnen og vil gjerne fortelle. Hun introduserer seg som Maria Aparecida Oliveira da Silva, og setter seg ned ved siden av mannen sin, Ailton Alvis da Silva.

 

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

Ekteparet da Silva i hjemmet sitt i 14 de agosto.

 

Maria begynner med å fortelle om hvordan hun ble kjent med bevegelsen. Hun ble med i bevegelsen som 21-åring, den gang som engasjert, men ikke som okkupant. Hun vokste opp på landet i Rondonapolis og flyttet til byen – til Cuiabá – med foreldrene da hun var 17 år. Siden har hun bodd mange steder, men hun har savnet bygda og savnet å dyrke mat selv, sier hun. Som ung jobbet hun i et kollektiv, men begynte senere å arbeide med å lære analfabeter å skrive og lese. Til slutt var det nok av bylivet og som 45 åring dro hun med seg mannen og barna og flytta til 14 de agosto. Slik ble hun og familien blant pionerene i bosettingen, og de gjorde mye av det grunnleggende arbeidet rundt opprettelsen av leiren. Mens hun snakker, stikker stadig nye kvinner i familien ansiktet inn for å hilse på og det er et viss Syvende far i huset–preg over det hele – bare at her er det kvinnene som som dominerer. Mens jeg sitter der og lytter til Aurora sin oversettelse av det som blir sagt, får jeg klare assosiasjoner til moren min og hennes bakgrunn som hippie, aktivist og fra kollektiver på 70-tallet. Feminismen gir gjenklang i veggene og jeg titter bort på mannen som nikker med når det hevdes at han egentlig ikke ønsket det her, men lydig måtte følge konas ordre. Det gjorde han lurt i, for de er begge svært fornøyde med det de har vært med på. «Det er så bra her. Nå har jeg et flott hus, rent vann og dyrker agroøkologiske grønnsaker selv», sier Maria stolt. Nå er de i ferd med å starte et kvinnekollektiv med fem kvinner og to menn. Vi forstår ikke helt hvordan et kvinnekollektiv kan bestå av både kvinner og menn, men før vi rekker å spørre har Maria dratt samtalen videre.

 

«Det er ikke bare en kamp for jorda», sier hun og forteller oss at MST ikke er en like samlet bevegelse som før. Mange av de unge flytter inn til byene og blir der, slik at bosettingene tømmes for ressurser. Mer enn bare å kjempe for jordlapper, er det også viktig å få startet opp skoler og skape arbeidsplasser for at folk skal bli boende, sier hun. Før var det teknologien som førte folk inn i byene, mens nå har man internett også i bosettingen, fortsetter hun. Fremdeles flytter mange unge for å få seg utdannelse, noe hun synes er en flott ting i seg selv, men problemet er at de ikke kommer tilbake etterpå. Selv har hun to voksne døtre i bosettingen, og en tredje som har flyttet ut. Vi sier at vi la merke til at mange av talene tidligere på dagen handlet om at man måtte holde engasjementet oppe og fortsette å kjempe: «Er det en annen kamp i dag enn det var tidligere?» Maria svarer at hun merker en forskjell: «Før var det mer en samlet kamp. Man var mer engasjert og tenkte på kollektivet. Nå er det mer individuelt og når folk har fått jord glemmer de kampen.»

 

Vi forsøker å avrunde intervjuet, litt flaue over å ha bedt oss selv inn midt under det som viser seg å være et familieselskap. Ikke noe problem, svarer hun overbevisende. Hun virker svært engasjert i saken og glad for å kunne bidra med sin kunnskap om temaene. Et siste spørsmål, tenker vi, så får det være nok for i dag og tid for fest. «Hvordan ønsker du at jordpolitikken i Brasil skal være?» Forfriskende for oss nordmenn handler svaret til Maria om hva hun forventer av befolkningen – ikke av politikerne. Hun sier at MST, og småbønder generelt, trenger representanter i politikken. At Silva var et steg i riktig retning, men at folk var for uengasjerte til å få ham i en solid nok posisjon. I stedet for å bli president alene, var han nødt til å alliere seg med politikere på høyresida for å få gjennomslag for politikken sin. Men sivilbefolkningen er ikke kun stemmegivere, de har også mulighet til å gjøre seg synlig på andre måter: «Folk må ta til gatene. Folk har blitt alt for late og de skjønner ikke at de faktisk kan gjøre en forskjell ved å engasjere seg. Det er mange som bor på landet. Hvis alle disse hadde samlet seg, kunne de fått til mye!» Amen, tenker jeg og kjenner at jeg er klart for å riste alvoret av meg med lokalbrygget rom og glade mennesker. På vei ut samler storfamilien seg i den lille stua for en fotosesjon med de eksotiske nordmennene. Med nieser, tanter, besteforeldre, kjærester og inngifte svigerdøtre tar det litt tid før alle har fått sin tid i rampelyset, men til slutt er vi klare for å traske opp til festen.

 

Spire på feltarbeid i Brasil i Grosso Matto for soyakampanjen

 

Tid for fest

Tilbake på fellesområdene hadde folk samlet seg igjen. De hadde rigget opp med digert lydanlegg og et band på tre mann som spilte forro – en musikksjanger fra det nordøstlige brasil som tradisjonelt spilles av trekkspill, tromme og triangel. Dansen er enkel hvis man kan telle til to, så tre unge spirer klarte fint å følge når mannfolkene bød opp til dans. Ute var det satt opp griller og de solgte pølser, hamburgere, brus og øl til festdeltakerne. Bosetningen har sitt eget cachaça-destilleri, og det ble solgt tradisjonelle søtsaker laget av melk og kastanjer. Det ble danset forro til langt på natt, og spirene, slitne av inntrykk og av varmen, kastet inn håndkledet før klokken slo tolv. De jordløse fortsatte å danse og markere sin kamp mot jordbruksindustrien, kapitalismen og urettferdigheten.

 

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Det var en harmonisk stemning over jubileumshelgen i MST-bosetningen 14 de agosto.

Tekst og bilder: Aurora Mæhle Førland, Nora Hougen og Maria Skaare

 

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss da vi gikk ut av bussen i bekmørket et par mil utenfor Campo Verde. Vi hadde blitt invitert til å ta del i MSTs jubileumsfeiring i bosetningen 14 de agosto. Feiringen markerer 19 årsdagen for etableringen av denne bosetningen, som er den første i Mato Grosso, men er også en innledning til jubileumsåret 2015, når MST – De jordløses bevegelse feirer 30 år. For oss var festen en god mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med MST, og til å lære litt mer om hva soya og annen storproduksjon betyr for tilgangen til jord i Brasil.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Det er 19 år siden MST inntok dette området med sine telt og presenninger. MST okkuperer jord som ligger brakk slik at all dyrkbar jord skal komme folket til gode, eller oppfylle sin ”sosiale funksjon”, slik det står i Brasils grunnlov. Mange familier har etter slike okkupasjoner fått bruksrett til jorden de bor på. Andre igjen venter fremdeles på rettighetene til sin lille jordflekk.

Før vi reiste fra Cuiaba, hadde vi hørt mange mer eller mindre troverdige utsagn om de jordløses bevegelse. En taxisjåfør hadde sagt at de er kriminelle mennesker som stjeler jord og at det er farlig å nærme seg dem. På hostellet ble vi advart av en hjelpsom guide: ”Disse menneskene vil dere ikke assosieres med”. Det manglet heller ikke på kraftige betegnelser som ”snyltere”, ”svindlere”, ”latsabber” og ”hunder”. Vi hadde hørt vanvittige teorier om at bevegelsen er styrt av høytstående politikere som spekulerer i de okkuperte områdene og trakk i trådene for egen vinning. Personalet på bussholdeplassen klarte heller ikke å skjule sin forskrekkelse og avsky da vi fortalte hvor vi skulle. Kunne det virkelig stemme at MST er en gjeng med simple kriminelle? Det var jo ikke det inntrykket vi hadde fått fra litteraturen og møtet med sekretariatet i Cuiabá? Vi var usikre, men det er ikke fritt for at vi holdt et ekstra godt tak i lommebøker og kamerautstyr da vi vandret innover fra hovedveien under den mest stjerneklare himmelen vi hadde sett.

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

MSTerne tok oss godt i mot og sa vi måtte føle oss som hjemme. María delte velvillig rom med tre slitne spirer

Små telt og presenninger lå strødd rundt på fellesområdet. Det var flere enn oss som hadde bestemt seg for å ankomme fredag kveld for å våkne og uthvilte til felles frokost, taler og appeller på lørdag. Vi fant vår kontaktperson Rosa over grillene ute bak felleskjøkkenet. Vi ble overøst av klemmer og snart kom MSTere fra alle kanter for å ønske oss velkommen. Inne på kjøkkenet sto enorme gryter med ris, bønner og maniok, samt store sekker med tomater og salat fra bosetningen. Vi hadde ikke fått skaffet oss noe telt, men Rosa sa ”vent litt” og forsvant. Før vi visste ordet av det, kom en diger mann bort til oss med tre sammenrullede madrasser under armen, og en gammel dame åpnet døren for oss og ville dele sitt lille krypinn for natten.

Vi gikk til sengs med magene fulle av maniok, ris og bønner. At MST skulle være farlige, hadde vi i alle fall fått avkreftet. Derfor gledet vi oss til å våkne dagen etter og finne ut hvem de jordløse egentlig er.

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Ingen latsabber, svindlere eller kjeltringer i sikte, men en nysgjerrig papegøye tittet frem i grålysningen

Skrevet av: Maria

Foto: Aurora og Maria

Har du en fin sommer? 

Den solfylte tiden er her fremdeles for fullt, og de siste ukene har mesteparten av Norge vært varm som en bakerovn. Mediene melder om rekordhete i sommer, og selv om de fleste er glade for å oppleve ordentlig sommervær, er jeg blant dem som nyter den uvanlige varmen med en viss engstelse. Jeg spør meg selv om dette er en smakebit på hvordan somrene kommer til å bli framover: varmere, tørrere og mer ekstreme. Det er ikke alltid bra å slå rekorder, og de siste årene har vi slått mange av dem. Det er tydelig allerede nå at vi lever i en verden med klimaendringer.

Likevel kan vi fremdeles unngå de verste skadene om verden går sammen om å kutte utslipp og gjøre endringer i hvordan vi organiserer samfunnet på. Men dessverre vil de som står for de store pengene i Norge gå i motsatt retning. Statoil vil kjøre på og pumpe opp stadig mer olje, selv om de vet det innebærer at Norge da vil bidra til en verden i retning av klimaendringer som skjer raskere enn ekspertene kan forutse.

Typisk fiskebåt fra Lofoten.

Typisk fiskebåt fra Lofoten.

Lofoten, Vesterålen og Senja har vært et symbol på sårbare og spesielt viktige områder som mange ikke ønsker at skal åpnes for oljeutvinning. Oljemotstandernes siste skanse, for å si det slik. I rent volum er det andre steder som er minst like viktige å forhindre at utvinnes for olje om vi skal forhindre klimaendringer. Men LoVeSe er likevel et symbol på hvor mye kapitalistene er villige til å ofre for å bli enda rikere.

I sommer har jeg vært på roadtrip i Lofoten og Vesterålen og sett noen av disse fantastiske områdene med egne øyne. Det er lett å se hva miljøvernerne har lyst til å beskytte. Disse områdene er helt spektakulære, og har utrolig verdifulle naturressurser. Og da tenker jeg ikke på oljen.

En inneklemt stein mellom fjellsidene i Å, ved den sørlige tuppen av Lofoten.

En inneklemt stein mellom fjellsidene i Å, ved den sørlige tuppen av Lofoten.

Fisken alene står for en kjempenæring i Lofoten. Jeg leste en plass at på sikt vil fiskerinæringen være verdt rundt 40 000 ganger mer enn inntektene fra oljen i området. Jeg vet ikke hva som ligger bak disse utregningene eller hvordan de har kommet fram til det, men det er i hvert fall en tydelig indikasjon på at de fornybare ressursene vil være langt mer lønnsomme og mer framtidsrettet enn oljeutvinningen og den kortsiktige profitten som kommer med den. En bærekraftig fiskerinæring forårsaker heller ikke miljøødeleggelse, men bidrar til et livsgrunnlag for mange folk i regionen. Likevel prøver Statoil og mange politikere å lure oss til å tro at vi bør bidra til klimaendringer og risikere store skader på økosystemer for å pumpe opp oljen istedenfor. De prøver å gjøre oss blinde for den lille avkastningen og de få jobbene vi kan få her og nå, framfor det vi kan ha i generasjoner framover.

Selvsagt er den unike naturen en stor turistattraksjon. Det kan jeg egenhendig skrive under på; jeg har aldri sett så mange bobiler og campingvogner på en plass i mitt liv! Det er det ekte og urørte som får folk fra hele verden til å komme hit; den røffe naturen i møte med elementene. Oljeplattformer i solnedgang oljesøl i buktene vil ikke være på langt nær like vakkert å se på.

Tørrfisken er det helt store i Lofoten. Etter vinterfisket henges fisken opp til tørk langs hele kysten og henger til sommeren.

Tørrfisken er det helt store i Lofoten. Etter vinterfisket henges fisken opp til tørk langs hele kysten og henger til sommeren.

Fornuftig næringsdrift burde handle om å sikre et godt grunnlag for drift i lang, lang tid. Statoil gjør det motsatte. De investerer vanvittige mengder penger for å få opp den norske oljen så snart som mulig. Hvorfor? De vet at det er begrensede mengder igjen, og de vil sikre så mye olje de kan, mens de kan. Dessverre går dette på bekostning av så mye annet. Pengene som investeres i framtidige oljeplattformer kunne blitt investert i å utvikle en fornybar industri istedenfor. Folkene som utdannes til å bli oljeingeniører kunne brukt sin kunnskap i en mer miljøvennlig næring. Alt utstyret som produseres til oljeindustrien kunne heller blitt brukt til å produsere fornybar energi. Statoil tenker ikke på hva som er best for Norge, deres innbyggere, naturen eller den norske økonomi for den del, på lang sikt. De tenker kun på bunnlinjen. Og den bunnlinjen innebærer en framtid som er langt mer enn to grader varmere. En slik framtidsvisjon vil ikke jeg være med på.

Heldigvis er det mange av oss som vet at Statoil sin tankegang og idealer er bullshit. Det er mange som vet hvor uvurderlig den virkelige verdien til naturen er. Alt naturen forsyner oss mennesker med, som rent vann, fisk, oksygen, biomangfold, fruktbar jord og mye annet, er så uendelig mye mer verdt enn all verdens oljefat. Men vi som vet dette må stå sammen og gjenta denne sannheten igjen og igjen, slik at stadig flere får høre det. Bare slik kan stemmekoret bli så høyt at hverken Statoil eller politikerne kan ignorere oss.

Mange sommerklemmer fra Mari Gjengedal, leder for Spire og nyforelsket i Lofoten.

Utsikt fra verdens endre. Alle foto: Mari Gjengedal

Utsikt fra verdens ende. Alle foto: Mari Gjengedal

 

I 2012 budde eg eit halvt år i Kathmandu, og når eg no er tilbake, to år etterpå, er det mange av mine nepalske venner som anten har eller skal flytte utanlands. Nokre for å studere, men flesteparten for å jobbe. I Nepal migrerer dagleg over 1700 menneske ut av landet[i]. Mange av desse er unge nepalarar på jakt etter arbeid, og for mange går reisa til land i Persiabukta som Bahrain, Qatar og Dei sameinte arabiske emirata.

At unge nepalarar søkjer ut av landet var eit tema som vart tatt opp fleire gonger i løpet av workshopen vi Spire-representantar nettopp har deltatt på i Nepal, med tittelen Engaging Youth in Research and Development. Workshopen var organisert av LI-BIRD (Local Initiative for Biodiversity, Research and Development), ein nepalsk NGO som arbeider for å betre livsgrunnlaget til fattige på landsbygda og marginaliserte småbønder. LI-BIRD ynskte å få idear til korleis dei og andre organisasjonar i større grad kan involvere unge i sitt arbeid. Fleire nepalske ungdomsorganisasjonar som arbeider innan felta jordbruk, klima og matsikkerheit var inviterte til workshopen. Og Spire! Det var ein svært fin bukett av engasjert ungdom som delte tankar og visjonar om framtida i Nepal, samt gode diskusjonar kring korleis ungdom kan bidra til løysingar på utfordringar knytt til klimaendringar og jordbruksutvikling i Nepal.

Spire i Nepal

Mange glade workshopdeltakarar. Den nepalske regjeringa definerer ‘youth’ som alle i alderen 16-40 år. På workshopen dekte vi heile aldersspennet. Foto: LI-BIRD

 

Spire var ein av dei fyrste organisasjonane ut til å presentere sitt arbeid. Vi hadde i tillegg fått førespurnad om å dele ei suksesshistorie frå vårt arbeid. Vi valde å fokusere på kampanjen for eit framtidsombod, og fortalde om og viste bilete frå hinderløypa for ei bærekraftig framtid som Spire bygde framfor Stortinget i kampanjeuka denne våren, eit byggverk som bestod av nærmare 400 pallar. Det fyrste spørsmålet vi fekk då vi var ferdige var: »what did the police do? didn’t you get problems, didn’t it get violent?» Dette spørsmålet sette tankane mine i sving. Det er ikkje det fyrste spørsmålet eg ville komme på å stille i ein liknande situasjon. Faktisk er det ganske langt ned på lista over spørsmål eg hadde komme på og stilt. Det seier noko om kor ulike kontekstar vi som ungdomsorganisasjonar i Noreg og Nepal arbeider i.

Spire i Nepal

Vi presenterer Spire! Foto: LI-BIRD

 

Klimaendringar er eit tema som har stått sentralt på workshopen, både for gruppediskusjonane og for fleire av suksesshistoriene organisasjonane presenterte. Nepal er eit av dei landa som er mest utsatt for naturkatastrofar, både når det gjeld jordskjelv, klimaendringar, flod og jordskred. I grupper diskuterte vi korleis ungdom kan bli meir involvert i forsking og utvikling. Svært mange deltakarar peika på viktigheita av å implementere den kunnskapen vi lærer. Dette bringer meg igjen tilbake til poenget eg gjorde innleiingsvis, om det store talet unge som årleg reiser ut av Nepal for å søkje lukka i andre delar av verda. ’Brain drain’ er ei kjend utfordring for mange utviklingsland. Korleis kan vi motverke denne trenden?

Spire i Nepal

I grupper diskuterte vi korleis ungdom i Nepal kan og bør involverast i forsking og utvikling.

 

På workshopen fekk vi høyre eit inspirerande foredrag om ungt entreprenørskap i Nepal som eit mogleg svar. Nepalaren Tulsi Giri presenterte verksemda han har stått i spissen for å bygge opp, the Bazaar, ein marknad for sal av økologisk, kortreist mat. Tulsi var opptatt av potensialet til lokale matsystem som eit alternativ til internasjonal import, eksport og transport. Innleiingsvis gjorde han eit poeng av at det ikkje handlar om å mobilisere dei unge, men å involvere dei, slik at dei saman kan bygge noko. Ei utfordring han har møtt i si verksemd er at dei unge han sysselset etter få månader, når dei har tent opp nok pengar, seier opp jobben for å dra utanlands. Difor, forklarte Tulsi, må dei unge involverast som entreprenørar, slik at dei skal ynskje å bli i landet og investere sin kreativitet og sitt pågangsmot i Nepal heller enn å reise ut.

Det er ingen tvil om at nepalsk ungdom er full av kreativitet og engasjement for å saman forme den kvardagen og verda vi lev i. Diskusjonane vi har hatt gjennom workshopen  viser at sjølv om vi står ovanfor ulike kontekstuelle utfordringar i vårt arbeid i Noreg og Nepal, deler vi måla om ein berekraftig og rettferdig bruk av ressursar, samt viktigheita av å inkludere og fremme synspunkta og stemma til dei unge. Alt engasjement og pågangsmot hos ungdommane vi har vore i lag med dei siste dagane fekk meg til å ynskje at eg kunne vere ‘forever young’, og at eg var i byrjinga av 20-åra heller enn å nærme meg slutten.

Tusen takk til LI-BIRD, ved Lise Bjerke og Camilla Sæbjørnsen som er på Fredskorpset-utveksling mellom Utviklingsfondet til LI-BIRD, for å invitere oss på workshopen, og takk til alle deltakarar for eit realt påfyll engasjement og inspirasjon! Klikk her for å sjå ein kort video LI-BIRD har laga frå workshopen.

 

Skrive av Ingvild Mangerud, internasjonalt utval i Spire.

[i] http://nepal.iom.int/jupgrade/index.php/en/iom-nepal

 

Frå eit forureina og støyete, dog sjarmerande, Kathmandu, har me komme til den fredelege oasen Pokhara. Her ser det ut til å vere fleire syklar enn bilar – dette lovar godt! Me var båe spente på det vesle propellflyet som skulle fly oss inn til Pokhara by. Utsikten ned til alle vegar som snirklar seg opp og ned dei brattaste fjellsider i Nepal er fascinerande. Med snøkledde Himalaya i bakgrunnen var det ein fryd.

Pokhara

I Pokhara er ikkje trafikken på langt nær så intens som i Kathmandu

 

Me to spirene (Anbjørg og Ingvild) er glade for å vere på plass i Nepal, her me skal bruke den neste veka til å bli betre kjende med Union for Nature Conservation (UNC), som er ein nepalsk ungdomsorganisasjon som jobbar mot å auke nepalsk ungdom si merksemd mot og kunnskap om eit bærekraftig levesett, samt bevaring av biologisk mangfald.

 

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

Me har stått opp klokka 04.00 for å sjå soloppgangen over Kathmandu. Tikkaen i panna skal bringe oss hell og lykke i vårt arbeid i Nepal.

 

I dag hadde me vårt fyrste møte med UNC. Dei fleste UNCarane studerar skogbruk på universitetet og er ein gjeng engasjerte ungdommar. Me fekk omvisning på campus der UNC held til ved Institute of Forestry, der me blant anna fekk sjå planteskulen til UNC.

 

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

På planteskulen gror UNC tre og planter som seinare omplantast ute i naturen

 

Ein svært karismatisk og engasjerande leiar av UNC gav oss ein god introduksjon til temaa og arbeidsmåtane til UNC, medan vi presenterte Spire sitt arbeid for våre nepalske venner. Me har diskutert likskapar og skilnader mellom korleis vi ungdommar kan tilnærme oss politikarar i Nepal og Noreg. UNC var opptatt av at demokratiet si utvikling i Nepal gjennom dei siste åra har opna opp nye dører for ungdomsorganisasjonar til å bli høyrd i den politiske debatten. Me gler oss til å lære meir om UNC sitt arbeid gjennom dei neste dagane! Kanskje er det ein framtidig samarbeidspartnar vi deler bord med – vi er her i allefall for å undersøke og diskutere moglegheitene for eit framtidig partnarskap mellom UNC og Spire.

 

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

Spire-Anbjørg i lag med representantar frå UNC

 

Her er det varmt og tidvis regnvått – men grønt og fint! Omgitt av hyggelege menneske og god mat er humøret på topp. Me kan ikkje tenke oss ein meir spanande måte å tilbringe juni 2014 på.

 

Lake Pokhara

Utsikt over Lake Pokhara

 

Skrive av Anbjørg Tovsrud og Ingvild Mangerud, medlemmar av internasjonalt utval i Spire.

Image


Klokken har så vidt passert seks, idet jeg setter meg ned i grålysningen for å forfatte dette. Som delegasjonens utpregede A-mennenske er jeg oppe først, mens de andre slumrer litt lenger. Men så lenge blir det ikke, for vi er som regel ute av døren innen klokken syv.

Idag er vår fjerde dag i Bonn, og forhandlingene går inn i sin tredje dag. For å fortsette opptellingen så er dette andre, og siste, dag med ministermøte, hvor vår klima- og miljøminister Tine Sundtoft er med. Det er også første dag sivilsamfunnet deltar ordentlig, da vi idag markerer #volveremos, og marsjerer inn igjen etter walk-outen på COP 19, i Warsawa i desember ifjor.

Men det at sivilsamfunnet “offisielt” marsjerer inn idag, betyr ikke at vi ikke har deltatt i forhandlingene så langt. Vi er jo alle tre ferske førstereisgutter på konferanse, og det er ganske mye nytt å sette seg inn i. Jeg har en liten fordel over de andre ved at jeg har deltatt på FN-møter før, og kjenner til gangen i det, språket som brukes og formalitetene rundt det, men i likehet med de andre har jeg ikke representert en sivilsamfunnsorganisasjon før, og i den forbindelse er det endel kodekser og normer å sette seg inn i, i tillegg til det rent faglige og tekniske. Heldigvis er et møte som dette i Bonn et realt krasjkurs i hvordan forhandlingene foregår, og man lærer masse av å være i rommet, gå i gangene, og ikke minst snakke med alle som er her, fra andre unge sivilsamfunnsaktivister til rutinerte forhandlere som er ringrever på spillet. Det unike med mellomforhandlingene er at det er mye mindre skala enn de større COPene, slik at avstanden mellom ulike aktører nærmest hviskes ut. “Badge-feberen” som eksisterer overalt ellers i FN-systemet er nærmest ikke-eksisterende her, og det gir en unik mulighet for å knytte nettverk og være med på forhandlingene. Blant annet har vi fått muligheten til å møte Tine Sundtoft, hvor vi fikk høre litt om hennes, og delegasjonens strategier for forhandlingene, samt å komme med innspill til hva vi synes er viktig. Dette var en spennende og unik mulighet til å få innblikk i hva den norske delegasjoen tenker, og innspillene vi kom med, gjennom ForUM, ble tatt godt imot. Det er et flott initiativ for Klima- og miljødepartementes side, og vi setter pris på den gode oppfølgningen vi og andre norske sivilsamfunnsorganisasjoner får.

Så noen refleksjoner rundt forhandlingene. Så langt har forhandlingene vært relativt generelle, og det har vært lite bevegelse når det gjelder å øke ambisjoner og målsetninger. Men det er fortsatt tidlig, og man jobber fortsatt med å sørge for at prosessen er oversiktlig og universell. Dette er viktig for å bygge konsensus rundt prosessen, samt å avdekke forventningene de ulike partene har. Det man driver med nå er “preambular”, altså innledende, som må på plass før man kan flytte forhandlingene inn i den mer konstruktive fasen, hvor man får på plass tekstforslag og kan begynne med det reelle forhandlingene. Håpet er at man skal få unnagjort den innledende fasen her i Bonn, slik at man enda har god tid til den konstruktive fasen i Lima.


 

Samlet


Om det håpet blir oppfylt gjenstår å se, men foreløpig er det positivt å se at det synes å være bred enighet om at man må få til noe med en viss ambisjon, og det må skje raskt. Konvensjonens mer betente temaer som ansvars- og byrdefordeling, tap og skade, finansiering av både tilpasning og kutt lurer selvfølgelig i luften, men foreløpig er ikke forhandlingsklimaet merkbart forsuret av dette.

Men det er alikevel et godt stykke igjen til vi har en ferdig avtale, og mange tråder som må knyttes opp før COP21 i Paris 2015. For å få til dette kreves det en betydelig høyning i ambisjonsnivå, og her må Vesten ta lederrollen. Fra norsk hold har man jobbet mye for å skru opp ambisjonsnivået, Men har vært klar på at man vil være villig til å øke nivået ytterligere hvis andre høyutslippsland vil være med på leken. Både i møtet vårt med den norske delegasjonen og i talen ministeren holdt i plenumssalen kom det fram indikasjoner på at man vil vurdere om betingelsene for å skru opp egne forpliktelser nå var innfridd. Vi i Spire-delegasjonen mener at USA og Kina nå har spilt ballen til Norge og andre som har lovet mer ambisiøse kutt, og vil jobbe for å følge opp dette.

Det var det jeg rekker i denne omgang, muslien er spist opp, kaffen kald, og det er på tide å knytte slipset og komme seg på forhandlinger. Vi kommer tilbake med mer ganske snart, blant annet om arbeidet vi har gjort med andre ungdomsorganisasjoner gjennom #YOUNGO. I mellomtiden må dere huske å følge oss på Twitter, Instagram og Facebook, for stadige oppdateringer langs veien!

– Eilif Swensen

Politisk nestleder og medlem i Klimautvalget

 

Just because I care and I believe in a better and sustainable world I decided myself to become vegetarian. For about five months I haven’t eaten any kind of meat and I have tried to reduce the amount of egg, milk and dairy products since then. When I tell my friends about my decision, not everybody gets it. And immediately they come with: “so, Daniela, why are you vegetarian? Don’t you eat chicken? Don’t you eat fish? Don’t you drink milk? What about eggs?”

Spire1

(Photo: Daniela Fortin)

I come from Chile, a country of great meat eaters where every weekend there is at least one social happening around a grill full of meat (yes, the weather allows it!). So imagine how unconceivable being vegetarian is for them. As they don’t consider chicken as meat, whenever visiting friends or family back home, I nicely get a piece of chicken breast or leg on my plate…. nice of them, but OMG!

 

(Photo: Daniela Fortin)

(Photo: Daniela Fortin)

Most people think we need proteins from meat to survive, to grow and get strong, to build nice muscles and get a six-pack. But the reality is that people believe in many myths and they are proven wrong. I understand people’s concerns, but relax. The fact is that we do not need meat and the planet needs us to stop eating it. The American Dietetic Association recognized in 2009 that “humans have no inherent biological or nutritional need for animal products”, and therefore, “vegetarian diets, including total vegetarian or vegan diets, are healthful, nutritionally adequate, and may provide health benefits in the prevention and treatment of certain diseases”.

Since I am new in this new mysterious world of vegetarianism and I am still on my way to tell everybody about it, I keep surprising friends and colleagues when asking for a veggie dish at a restaurant or leaving half of the plate uneaten. You’d be surprised if you knew me; as a proper Chilean I used to eat a lot of meat and I loved it … still do love it. However, just because I care, I decided to be aware of what to eat and what not to eat. The reason goes beyond my health care, I am still very young to think about it, or at least that is what I believe, even if I am turning 31. Ups, should I be worried? Anyway, the primary motivation for becoming vegetarian is because I care; I care about reducing energy consumption, rain forest destruction, about the air I breathe, the global warming, water pollution and scarcity, desertification, misuse of energy resources, and I care about world hunger. Raising animals for meat has all these consequences. A report from the Food and Agriculture Organization of the United Nations (FAO) says that livestock production is one of the major causes of the world’s most pressing environmental problems.

 

In Latin America, particularly in Argentina and Brazil, forests and rain forests have been cut down, burned and cleared to create pasture for beef cattle. This is because while grazing occupies 26 percent of the Earth’s terrestrial surface, feed crop production requires about a third of all arable land. Consequently, more and more land is needed for an industry that is growing fast day by day. According to FAO some 70 percent of previously forested land in the Amazon is now used as pasture.

The world’s top crop for animal feed has been, for the last 20 years, soy or soya (in Portuguese or Spanish). According to http://www.soyatech.com: “About 85 percent of the world’s soybean crop is processed into meal and vegetable oil, and virtually all of that meal is used in animal feed.”

 

(Photo: FAO)

(Photo: FAO)

 

I honestly believe that the most significant thing I, as an individual, can do for changing the actual scenario is to become vegetarian. Each one of us can do this. Even if it is difficult, I am sure it is not impossible. I did, and I am Chilean! Eating a vegetarian diet allows us to «tread more lightly on the planet.»

Spire’s next campaign: “Soya til besvær”, which aim to promote sustainable alternatives to soy, it is also a viable and significant way to care and help in changing the livestock impact on the environment. The campaign will highlight the problematic aspects of Norwegian soy imports and how production contributes to environmental degradation in Brazil. The campaign work starts now! So either stop eating meat or just bli med i Spire!

 

By Daniela Fortin, Spire

 

 

 

 

Spireforum
Onsdag 30. april arrangerte Spires handelsutvalg i samarbeid med Changemakers handelsutvalg Onsdagsforum om “Handel og bærekraftig utvikling”. Bærekraftig utvikling er forankret i både Spire og Changemaker, men for handelsutvalgene har det vært vanskelig å integrere miljøaspekter inn i vårt arbeid. Mens utvalgene har jobbet med store økonomiske spørsmål som handelsstrukturer, utenlandske direkteinvesteringer og landran har miljøsidene ved verdenshandelen kommet mer som en ettertanke. Dette seminaret var et første forsøk på å forankre miljøspørsmål i vårt handelsarbeid.

Seminaret begynte med et foredrag fra Aled Dilwyn Fisher fra Norsk Senter for Menneskerettigheter. Aled har bakgrunn fra rettferdig handel-bevegelsen i Storbritannia og holdt en imponerende presentasjon som tok for seg nær sagt alle aspekter ved temaet. Første halvdel av presentasjonen tok for seg hvordan handel påvirker bærekraftig utvikling i dag. På en original måte klarte Aled å knytte miljøskadelige aktiviteter til menneskerettighetsbrudd. Menneskerettigheter handler om å beskytte grunnleggende behov, og når land i Nord overutnytter ikke-fornybare ressurser fratar vi behovene (rettighetene) til mennesker i Sør. For å oppfylle menneskerettighetene kreves det lik fordeling av det økologiske rommet. Handel påvirker økologien både direkte og indirekte. Frihandelsavtaler fører til spesialisering og eksportrettet jordbruk i Sør, som legger press på jorda, skogen og småbønder. Frihandel bidrar også til økt produksjon og bruk av ressurser. I tillegg har handel en direkte effekt på klimagassutslipp gjennom transport. Indirekte kan handel bidra til et kappløp mot bunnen der land konkurrerer om å ha de slappeste miljøreguleringene, eller ved at handelsavtaler begrenser mulighetene for miljøreguleringer.

IMG_4816
Neste del av presentasjonen handlet om hvordan handel bør bidra til bærekraftig utvikling. Aled var klar på at handel bør sees på som et verktøy for utvikling, ikke som et mål i seg selv. Det er tre måter handel kan bidra til bærekraftig utvikling. 1. Handel må øke handlingsrom for stater til å gjennomføre bærekraftig politikk på. Dette kan skje dersom handel forsterker nasjonale tiltak og bidrar til å integrere miljøhensyn i økonomisk politikk. Denne handlingsfriheten må også kunne brukes av fattige land, og ikke utnyttes av rike land som proteksjonisme mot land i Sør. 2. For at ikke økt handlingsrom bare skal kunne utnyttes av rike land, må også de globale ulikhetene reduseres. 3. Handel må også legge til rette for alternativer. Land må satse mer på lokaløkonomien, med lokal produksjon og forbruk. I tråd med Spires verdier mente Aled at matsuverenitet og beskyttelse av småbønder er måten å bekjempe sult på.

Etter foredraget var det klart for diskusjon og samtale over middag. Spires eminente politiske nestleder Siv Maren hadde laget indisk kikertgryte, Chana Masala. Mens deltakerne nøt maten gikk diskusjonen. Det var mange vanskelige spørsmål. Slik det internasjonale systemet fungerer i dag er handels- og investeringsavtaler mye mer effektive enn klima og miljøavtaler. Hadde det vært mulig å bruke sanksjonsmulighetene i handelsavtaler for å binde land til miljøavtaler? Kunne man for eksempel bruke handelssanksjoner mot land som ikke har innført karbonskatt? Vil det i så fall ramme fattige land urimelig? Hvordan kan miljøet ivaretas i handelsavtaler uten at fattige land ser på det som urettferdig diskriminering mot deres konkurranseevne? Hvordan kan vi sørge for at økt handlingsrom til stater faktisk også gjelder fattige land og ikke blir misbrukt av land i Nord?

Dette er vanskelige spørsmål som vi dessverre ikke løste denne gangen. En viktig konklusjon fra diskusjonen var imidlertid at det er vanskelig å trekke inn miljø i et såpass abstrakt tema som handelsstrukturer. Det er lettere å trekke inn miljø i de spesifikke sakene vi jobber med. Med vår nye soyakampanje kan vi dermed trekke inn hvordan norsk import bidrar til miljøødeleggelser. Med vårt arbeid mot landran kan vi vise hvordan det industrielle jordbruket også bidrar til avskoging og utarming av jorda. Når vi jobber med TTIP (EU-USA handelsavtale) kan vi avsløre hvordan avtalen kan svekke europeiske miljøstandarder. Når vi jobber med BITs kan vi kjempe mot at investorer får rett til å saksøke stater for miljøreguleringer. På Earth Summit i Johannesburg i 2002 var det flere land som talte for at WTO skulle være overordnet internasjonale miljøavtaler. Dette forslaget ble nedkjempet. Vi kan dermed i det minste jobbe for at handelsavtaler ikke undergraver de miljøavtalene som finnes.

Alt i alt var kvelden svært hyggelig og vellykket. Det var artig å samarbeide med Changemaker og vi håper det blir flere muligheter til å følge opp samarbeidet. Vi har allerede snakket om å ha felles skolering om miljøprovisjonene i WTO, noe som vil bli spennende.

Innlegg av Eivind Breidlid, Handelsutvalget i Spire

Kreative løsninger på fossile problemer

Kristin Sunde sparka i gang lunsjforedragsrekka til Spires klimautvalg  med foredrag om en hjemmelaga sukkerspinn/vannrensemaskin for to uker siden.

Med innlevelse og kunnskap ble deltagerne på foredraget tatt med på en ferd som inneholdt dumpsterdiving, sukkerspinn/vannrensemaskin, rest-elektronikk og ikke minst utfordringer og urettferdigheten tilknytta kretsløpet til elektroniske komponenter.

Gjennom dumpsterdiving etter elektroniske duppeditter som fremdeles er brukbare har Kristin samla mange kule og nyttige komponenter. En gammel blendermotor, salatboller fra mors kjøkkenskap og elementer fra en brødrister har er blant tinga som utgjør maskina til Kristin.

Foto: Spire - Kristin tegner på tavla og forklarer.

Foto: Spire – Kristin tegner på tavla og forklarer.

I en verden hvor elektronisk avfall beklageligvis ofte ender opp i fattige land var det interessant å høre om hvordan Kristins ide om sukkerspinn/vannrensemaskin, nettopp oppsto etter et søk på nettet om hva som kunne lages av en motor som gikk rundt. Hun fant ut at mange personer livnærer seg på, både ulovlig og lovlig sukkerspinnselging. Dette ved å bruke pedalene til å trå i gang maskina som skyter ut sukkerspinnet i en bolle de har festet for eksempel på sykkelstyret.

Foto: vayacondoritos.blogspot.no  Person som har laga sukkerspinnmaskin

Foto: vayacondoritos.blogspot.no – Person i Pnom Penh som har laga sukkerspinnmaskin

Da hun starta med dumpsterdivingen gjorde hun det i smug. Det var litt flaut og dra med seg hjem noe andre så på som søppel. Likevel viste det seg at hun var langt fra den eneste med denne fritidsaktiviteten og i dag er ”Laboratoriet” oppretta som en landsdekkende forening som driver hovedsakelig med mekking av elektroniske finurligheter, men også foredragsvirksomhet, møter og lignende.

Foreninga til Kristin er nylig oppretta, så om du er en av dem som har lyst å praktisere klimavennlige tiltak på en litt mer ”hands-on” måte, er det bare til å kontakte Laboratoriet:  laboratoriet@outlook.com De trenger alt fra andre ivrige el-dumpsterdivere til folk som kan hjelpe til med nettsider og foredrag. Du finner dem selvsagt også på facebooksiden deres. Utover dette er Laboratoriet også et sted hvor man kan spørre om ting, lære og ikke minst dele det man allerede kan. I tillegg til Laboratoriet snakket Kristin også varmt om Sonen for Eksperimentell Informatikk, hvor det avholdes diverse kurs og foredrag gratis.

En av grunnene til at vi i Spire ble glade i denne nye foreninga er selvsagt at de gjenbruker. Deler av verden i dag har et vanvittig overforbruk av både ting vi trenger, men også ting vi strengt tatt ikke en gang har godt av å ha.

Elektronikk blir produsert i store mengder, blant annet blir det solgt 2,4 millioner mobiltelefoner i Norge hvert år. Det betyr at mange skaffer seg ny mobil uten av den forrige er verken ødelagt eller gammel. Det knytter ser en rekke utfordringer til vårt forbruk av elektronikk. Både utvinning av råstoffer, samt hvordan vi skal kvitte oss med avfallet i etterkant har vist seg å skape sosiale utfordringer så vel som å tære på klimaet generelt men også nærmiljøet hvor det enten blir utvunnet, eller hvor det ender opp.

Foto: www.miljodirektoratet.no - Elektronisk avfall

Foto: http://www.miljodirektoratet.no – Elektronisk avfall

Det er da ekstra inspirerende å få høre om hvor lett det er å gjenbruke, og å fikse litt enkel elektronikk. Med dette oppfordrer vi selvsagt ikke til at alle skal begynne å skru og mekke på alt de finner, men det kan jo være greit å ta en ekstra sjekk på nette når noe ikke fungerer optimalt, eller man kan kontakte engasjerte mennesker som Kristin for å se om det er noe man kan gjøre selv.

Med dette håper vi du er blitt litt inspirert, og ønsker du mer påfyll er du hjertelig velkommen til klimautvalgets neste lunsjforedrag! Det andre i rekken ble avholdt mandag den 17, og da  stilte Skylib opp for å fortelle om en kreativ løsning på hvordan man kan kutte litt forbruk ved låning og deling. Det er fremdeles to foredrag igjen, og de holdes de to neste mandagene  kl 12.30 på Blindern i Auditorium 6, eilert Sundts hus. Vi stiller med lett servering, men anbefaler at du har med deg en liten lunsjbit selv slik at du blir ordentlig mett!  Håper vi sees!

Skrevet av Spires klimautvalg

Spire - fra jord til bord - foredragAt a recent Food Committee event ‘Fra Jord til Bord,’ Spire had the pleasure of hosting Noreen Warnock, Co-founder and Director of Community Outreach at Local Matters in Ohio, USA. The seminar addressed the emergence of the local food movement in the United States – with the hope that young Norwegians can begin to consider the needs of our local food system concerning health, accessibility, and the environment.

Warnock spoke passionately about her food justice work in mostly low-income neighborhoods in Columbus, Ohio. She clearly loves her job.  As most of the forty or so attendees were students pursuing degrees in related fields – human geography, social nutrition, development studies, etc. – (and eventually hoping to get relevant jobs!), we thought it would be both fun and useful to interview Ms. Warnock about her experience carving a career for herself with local foods.

Spire: What brought you into local food system work?

Warnock: In 1972, I read the preface to Frances Moore Lappé’s book, Diet for a Small Planet. I learned that world hunger is not caused by a lack of food but by ineffective and unjust food policies. I, also, learned that meat production was a major cause of environmental degradation, wasted resources, and a contributor to global food scarcity.  Something else that brought me to work on local food system issues was my desire that everyone, no matter what their economic status, have access to affordable healthful food.  In 1998, I had the opportunity to work full time on food system related issues through my position as the Environmental Campaigns Director for Ohio Citizen Action when we realized how much the need for sustainable farming practices were necessary to help solve serious water quality issues facing Ohio.  From there, I became the project manager of a three-year United States Department of Agriculture Community Food Security Grant which allowed me to help facilitate building the local food movement in our area of Ohio. Following this experience, some of us realized we had laid a base for local food system work and needed to form a no-for-profit to continue to help strengthen and expand our local food system – Local Matters, the organization I co-founded and I am currently working with was launched and is now five years old.  I was fortunate to find Francis Moore Lappé and to have opportunities to do this work.

Spire - Foredrag - Food System - Food SecuritySpire: What advice do you have for young people who are interested in pursuing a  career in food justice?

Warnock: I would encourage those who want to pursue a career related to food justice to research various food justice groups – volunteer or intern with one or two. When researching these groups look carefully into what the group is doing. Anyone can create a convincing website.  Talk with community members the group purports to work with to see if this local food group is really accomplishing what they say they are in the community. If the organization focuses on policy work related to local food system work, study how they do this and what changes they have been involved in effecting.

I, also, feel it important for those who want a career in food justice work to familiarize themselves with the following:

  • Sustainable food systems and how they relate to food security and nutrition – Be able to define a Sustainable Food System and compare a global industrial system with a local sustainable one.
  • Power dynamics & relationships – Be able to identify the major players in the dominant political & food systems and analyze their power.  
  • Community organizing & community engagement – Learn to work with communities not do for communities who want to develop sustainable food plans.
  • Diversity – Learn about issues and opportunities related to diverse populations.
  • Social Ecology – Understand the theory and practical application of social ecology in society and the workplace.
  • Conflict resolution – Understand and learn methods of resolving problems between individuals and groups. Practice listening.
  • Theory of change – Understand the process and possible outcomes of theory of change
  • Strategic planning – Learn how to develop an attainable and sustainable strategic plan for an organization or project.
  • Program evaluation – Learn to analyze a program to determine if realizing its goals.
  • Basic project management – Develop an approach for project management that aligns with your work style.
  • Business plans – Understand business plans and how a sustainable business plan can help inform and strengthen the components of a sustainable food system.

Spire: What will we need to do to address the greatest challenges to local food security in the future?

Spire - foredrag - fra jord til bord - matsikkerhetWarnock: In order to address the challenges to food security we will need to:

  • Increase healthy food production to meet growing population of the world
  • Shift global diets to be more plant-based not meat-based
  • Address inequitable distribution of access to healthy food and resources to purchase this food
  • Address inequitable distribution of food production assets
  • Improve and conserve the natural resources necessary for food production – soil, water, and biodiversity
  • Address the reduction of access to oil
  • Strategically and quickly deal with issues related to climate change
  • Educate all children at an early age about the necessity to make healthy food choices.  

This list could include other things we need to do to address the greatest challenges to local food security but these are some of the main challenges and suggested ways to address them.

Spire: What is your dearest memory from your years at Local Matters?

Warnock: It is hard to pick one memory. I always say it is too bad anyone needs to work on issues so that all may have access to healthy food, know where this food comes from, how to grow it, and how to prepare it, but we do have to do this work.  I work with some of the most wonderful people in the world. These people and the children we work with are most memorable for me.

Spire: Which Norwegian food did you enjoy most during your visit to Oslo?

Warnock: This is another hard one to answer!  I love three, so far – the brown cheese, milk chocolate, and waffles. Probably, brown cheese is number one!

 

Thanks again to Noreen Warnock for sharing her words of wisdom!

PS-For more information on Warnock and Local Matters, visit their website at http://local-matters.org/

PPS-For those of you who missed our event, check out the documentary ‘Fresh,’ which we screened after Ms. Warnock’s presentation. It offers a solid overview of the challenges our modern agriculture system faces and highlights some of the brave local food activists who are revising food production for a more sustainable, healthier future: http://www.freshthemovie.com/

Neste side »