Search Results for 'kyoto'


Ja takk!


Vil du holde deg oppdatert på den kule måten? Sjekk ut denne facebooksida!

Skriven av Kine

Nei, det er ikke noe galt med geografikunnskapene mine. Og Kyoto og Cancun er heller ikke navn på to personer. Det handler faktisk om to byer, og i hvilken grad ekte forpliktelser kan føre dem sammen.

Ekte kjærlighet fører til forpliktelser

Kyoto og Cancun er veldig forskjellige. Kyoto er en japansk millionby omgitt av fjell, mens Cancun kjennetegnes med fine strender, palmer og amerikanere på «spring brake». Men forhåpentligvis kan disse to byene få noe til felles – nemlig utslippsforpliktelser! I Kyoto i 1997 fikk vi den første og eneste bindende avtalen på utslippskutt. Etter å ha opplevd flørtet mexicanske gutter i fem dager tviler oss Spire-jenter litt på at Cancun er høysetet for bindene forpliktelser. En rekke utsagn fra de første forhandlingsdagene gjør også at vi er bekymret for om vi faktisk får en ny forpliktelseperiode for Kyoto. Om ikke landene i Cancun blir enige om at ekte kjærlighet fører til forpliktelser kan vi etter 2012 få en periode hvor ingen land har bindene utslippskutt.

Ungdommen arrangerte en aksjon som het Hug Kyoto and show Kyoto some love!

Japan har forpliktelseproblemer og Norge har to kjærester

Det virker som om Japan har glemt de søvnløse nettene i Kyoto, da de under første forhandlingsdag uttrykte tydelig at de ikke vil gå med på en andre forpliktelseperiode for Kyoto. Paraplygruppen, som består av blant annet Australia, Canada og Norge, kom også med et urovekkende syn på ekte kjærlighet. Istedet for å fokusere på å få en ny forpliktelseperiode for Kyoto i Cancun ønsker de å satse alt på å få en avtale ut av forhandlingene i Sør Afrika neste år. Paraplygruppen er derfor Norges slemme kjæreste, som kan lure Norge til å satse alt på en usikker framtid istedet for den trygge forpliktelsen vi trenger før vi er sikre på at vi har noe bedre. Heldigvis har Norge også en snill kjæreste, som Spire håper Norge velger når det stormer rundt Kyoto. Den snille kjæresten heter Norges posisjoner og sier at Norge ønsker en andre forpliktelseperiode for Kyoto.

Skrevet av: Kari-Anne Isaksen

I desember er Danmark vert for det femtende møtet i Conference of Parties to the Kyoto Protocol. Edit: I desember er det selvfølgelig møte i Polen, ikke i Danmark… My bad.

Dette møtet vil langt på vei avgjøre om man får på plass en internasjonal avtale som tar over for Kyoto-avtalen i 2012. Det skulle vel vanskelig la seg gjøre å finne en bedre egnet vert enn vindmøllelandet Danmark.

Av: Andreas Viken Førster

I Norge har det vært mye snakk om vindmøller de siste årene. Vindmøller møter motstand fordi de gjør et stort innhugg i naturen. Forsåvidt forståelig. Men jeg syns vindmøller er flotte. Der de står høyreiste og roterer viser de virkelig hvor enkelt det er å benytte seg av fornybar energi.

Vi nærmer oss nå møtet i København. Det blir viktig. Det blir ikke bare internasjonale toppledere som møtes i København. Sivilsamfunnet vil også være på plass, deriblant også Spire. Sivilsamfunnet har en viktig rolle, og i København må alle samles til innsats for en bedre framtid.

Media har allerede begynt å forberede seg. Time Magazine skriver om vindmøllelandet Danmark og hvor flott det ville vært om de satte dagsorden. Dessverre er det USA og ikke Danmark som blir det viktigste landet under møtet i København. USA har ikke signert Kyoto-avtalen, men den neste avtalen er det absolutt nødvendig at de signerer. USA er landet som kan lede an, og ved at de blir med legger de og press på land som India og Kina til å bli med i det gode selskap.

Det er bare å brette opp ermene og forberede seg på en skikkelig klimakamp utover høsten og vinteren!

Norge er forpliktet gjennom den internasjonale klimaavtalen Kyoto å redusere sine CO2-utslipp. Vi oppfylte Kyoto-forpliktelsene for perioden 2008-2012 og har i tillegg frivillig overoppfylt kravet med 10 %. For perioden 2013-2020 skal Norge ha begrenset utslippene tilsvarende 30 % av egne utslipp i 1990. Men hvordan klarte vi egentlig det? Innenfor våre egne grenser har jo CO2-utslippene økt kratig siden 1990! Jo: vi har klart det fordi vi har kjøpt kvoter fra andre land.

Trær gir klimakvoter
Hvert år får Norge av EUs kvotehandelssystem en tillatt mengde utslipp som gjenspeiler utslipp vi hadde i 1990 + 1 %. Hvis vi går over det nivået fra 1990 må vi enten kjøpe kvoter fra andre land eller redusere utslippene hjemme. En kilde til CO2 kvoter er trær: trær tar opp karbondioksid fra lufta og treplantasjer vil dermed føre til en reduksjon av CO2 og kan dermed sertifiseres til salg på det obligatoriske kvotemarkedet (underlagt Kyoto protokollen).

Blide lånt fra tu.no

Blide lånt fra tu.no

Norsk selskap i Afrika
Det norske selskapet Green Resources (GR) har kjøpt opp jordområder i flere land i Afrika for å sette opp treplantasjer der målet er å selge CO2-kvoter på det obligatoriske markedet og salg av treprodukter. De har nå tilsammen 1000 kvadratkilometer i Uganda, Tanzania og Mosambik og har blitt det største skogplantingsselskapet i Afrika. Norfund, Statens investeringsfond for næringsviksomhet i utviklingsland, har også gitt Green Resources NOK 50 millioner i lån. Prosessen med å tilegne seg jordområdene i Afrika er ikke alltid like god og Green Resources har blitt anklaget for å ta jorda fra bønder som er avhengige av denne jorda for sitt livsgrunnlag. En del av årsaken til at bønder over hele Afrika mister jorda si til selskaper ligger i mangelfulle eiendomsrettigheter, uklarheter over hvem som har rett på jorda og korrupsjon. Men en annen viktig årsak er også den internasjonale oppfatningen at det er store områder med ubrukte jordområder omkring i verden som det bare er å kjøpe opp (dette er ikke tilfellet). Denne oppfatningen blir ofte støttet opp av myndighetene selv i landet og selskapene som investerer.

En av årsakene til at Green Resources investerer i øst Afrika er landtilgjengelighet. I Mosambik har Green Resources et plantasjeprosjekt i Sanga distriktet som er 8 267 ha stort. I området rundt plantasjen er det ca. 7 500 personer i de tilhørende landsbyene Maiala, Cavago, Malulu og Muchenga som blir påvirket av plantasjen siden de hadde jordbruksjord innenfor konsesjonsområdet til GR. Flere bønder hevder at de har mistet tilgangen til jordbruksjorda etter at selskapet kom og at de ikke har fått kompensasjon. Andre bønder har blitt kompensert. Årsaken til uenigheter og konflikter er at lokale ledere ikke har konsultert landsbyene når de ga fra seg jorda til selskapet. Dette kan føre til en forverring av landsbyens matsikkerhet og fattigdom.

Kjøper god samvittighet gjennom stjålen jord
Det er dermed ikke uproblematisk at den norske regjeringen kan kjøpe seg fri fra reduksjoner i våre egne utslipp ved å kjøpe CO2 kvoter fra furutrær som er planta på stjålet jordbruksjord i Afrika. I 2009 undertegnet Finansdepartementet en kontrakt med Green Resources der regjeringen skulle kjøpe i underkant av 400 000 klimakvoter av Green resources sitt prosjekt Idete i Tanzania. Men i 2012 brøyt departementet kontrakten siden Idete plantasjen ikke hadde blitt sertifisert under FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM).

Handel med CO2 kvoter blir kritisert for å gjøre det mulig å fortsette med «business as usual» siden det er mulig å kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner. Spesielt kritisert er karbonlagringsprosjekter som bare fanger CO2 og ikke bidrar til en reell endring i verdens produksjonsmønster. Det er også usikkerhet rundt hvordan vi skal kalkulere hvor mye CO2 som blir lagret i treet, det er fare for brann, ulovlig hogst, men også at plantasjene tar opp mye plass og kan forverre matsikkerheten til de som levde på område og/eller lever i området rundt. Men til tross for dette blir karbonlagring gjennom treplantasjer oppfattet som et «vinn vinn» prosjekt for alle parter; selskapet tjener penger på kvotene, landsbyen får områder gjengrodd og rike industriland får CO2 kvoter.

Skrevet av Anniken Storbakk, i Handelsutvalget til Spire

Det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan delegasjonene i klimaforhandlingene kan kaste bort evinnelig med tid i forhandlinger mens de mest sårbare i verden kjemper for å overleve i en verden med klimaendringer. Det er heller ikke helt lett å forstå hva i all verden forhandlerne egentlig snakker om, når alle ord og formuleringer er pakket inn i flere lag med formelt, diplomatisk språk som ikke akkurat innbyr til at man skal skjønne hva folk egentlig mener.

Image

Det er ikke alltid like lett å skjønne hva forhandlerne snakker om. Foto: Adopt a Negotiator

Jeg skriver derfor denne posten for å gi en deg en litt grundig innføring i klimaforhandlingene, og prøve å forklare akkurat hvor stridens harde kjerne står i forhandlingene for tiden. For å skjønne det, må vi ha litt bakgrunnsinfo. Vi starter med konvensjonen.

Konvensjonen
Den O’ store konvensjonen, eller ”United Nations Framework Convention on Climate Change ” (UNFCCC) ble inngått i 1992. Denne danner grunnlag for alle de videre klimaforhandlingene. Konvensjonen sier ikke så mye inngående om ansvarsfordeling eller konkrete handlinger, men den slår fast at verden skal jobbe for å unngå farlige klimaendringer. Noe som er enda viktigere, er at konvensjonen slår fast noen viktige prinsipper som det stadig henvises til i forhandlingsrommene i den dag i dag. Konvensjonen er dermed på mange måter klimaforhandlingenes Bibel.

CBDR-RC
Et av de mest nevnte prinsippene i konvensjonen, er det som på forhandlingsspråket kalles CBDR-RC (Common But Differentiated Responsibilities and Respective Capabilities). Dette prinsippet slår fast at alle land har ansvar for å bekjempe klimaendringer, men at man har ulike forutsetninger for hva man kan gjøre, og at de rike landene bør ta på seg mest ansvar. Konvensjonen skiller også mellom annex 1-land og ikke-annex 1-land, hvor annex-1 land er utviklede OECD-land, mens ikke-annex 1-land er ”alle de andre”. Altså har man et veldig tydelig skille mellom rike og fattige land.

Når man nå jobber med å framforhandle en ny avtale etter Kyoto-avtalen, som skal være klar i 2015 (og tre i kraft i 2020), er alle enige om at konvensjonens prinsipper skal gjelde også for den nye avtalen. Men det virker som om det ikke er helt enighet om hva prinsippene faktisk innebærer.

Hva er det egentlig de krangler om?
Jo, som så ofte før, dreier det seg om hvem som skal ta på seg mest ansvar for å kutte utslipp og hvem som skal legge flest penger på bordet. Det virker jo veldig naturlig at det er de utviklede landene som skal gjøre mest, sier du kanskje da? Og ja, på mange måter er det det, men samtidig må man huske på at verden vi har i dag ser veldig annerledes ut enn den vi hadde i 1992 da konvensjonen ble fremforhandlet. Det er for eksempel mange utviklingsland som har tatt steget til å bli mellominntekstland eller til og med industrialiserte land.

Mye har skjedd de siste 20 årene. Kina har for eksempel entret verdensscenen som den viktigste økonomiske kraften etter USA, og en massiv utslipper. Samtidig opplever flere i-land fremdeles økonomisk krise, og har på langt nær de samme ressursene til å bidra til klimasaken som de hadde for noen år siden (syns de selv i hvert fall). Ikke nok med det, men både utslippene og den økonomiske vekstraten til de utviklede landene ligger nå faktisk ganske lavt, mens land som Kina og mange afrikanske land har veldig høy vekstrate og enda større økning i klimagassutslipp. Dersom vi framskriver disse ratene, vil vi se at utviklingen bare vil forsterke seg, og at det i hvert fall ikke gir mening å operere med 1992-skillet mellom rike og fattige land om fem år, når den nye avtalen faktisk skal tre i kraft. Derfor er litt av utfordringen med forhandlingene nå å få alle land til å skjønne at verden faktisk er i endring, og vil fortsette å endre seg.

Så hva sier landene?
Vel, de aller fleste, blant annet USA, nekter å gjøre noe som helst før de er helt sikker på at andre land også vil bidra. Flere utviklingsland derimot, later til å bruke CBDR-RC-prinsippet som en unnskyldning for ikke å gjøre noen ting, hvilket frustrerer mange (differentiated responsibility bør jo innebære en eller annen form for ansvar, ikke ren fraskriving av ansvar). Mange u-land sier også at de nekter å gjøre noe før de ser at de rike landene holder løftene sine og legger penger på bordet for klimatilpasningstiltak. Enkelte rike land på sin side, vil ikke bidra med penger i vanskelige økonomiske tider, spesielt ikke når de ser at fattige land fremdeles insisterer på å opprettholde et skille mellom ”fattige” og ”rike” som ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Oppi det hele kommer selvfølgelig det historiske ansvaret som helt klart slår fast at de historisk sett største utslipperne (de rike) skal gjøre mest. Men spørsmålet da blir hvor langt man skal trekke det historiske ansvaret, og hvordan skal vi veie det opp mot situasjonen i dag?

Equity framework
Som du sikkert skjønner, er dette med equity og rettferdig ansvarsfordeling en vanskelig og betent sak, og det er nok den viktigste årsaken til at klimaforhandlingene går så tregt framover. Det som flere fra sivilsamfunnet mener at trengs nå, er et konkret og dynamisk rammeverk (equity framework) som skal inngå i den nye avtalen. Et slikt rammeverk må ha med noen kriterier som slår fast hvilke utslippskutt og tilpasningstiltak de ulike landene skal bidra med. Det må finne en god ansvarsfordeling basert på et totalt utslippsmål (for eksempel de totale utslippskuttene som trengs for å begrense oppvarming til 1,5 grader), hvor man fordeler ansvar mellom land relativt sett i henhold til målet. Det må ta inn over seg det historiske ansvaret samtidig som det balanserer virkeligheten vi har i dag. I tillegg mener vi at det også må ta innover seg framtiden, og ha indikatorer som dreier seg om hvordan man best kan involvere rettigheter og behovene til framtidige generasjoner. Ikke minst må det være fleksibelt, slik at man med jevne mellomrom kan vurdere land og flytte dem opp eller ned på ”ansvarsskalaen” alt ettersom hvilken økonomisk situasjon de er i.

Så er bare spørsmålet: Hvordan lager man et slikt rammeverk, og hvilke indikatorer skal med? Her kommer vi fram til det som kommer til å bli noe av det vanskeligste man vil forhandle om i årene som kommer, og kjenner vi forhandlerne rett, kommer de til å tilnærme seg dette temaet med sneglefart. Det vet jo vi alle at verden ikke har tid til, så derfor er det ekstra viktig at vi fra miljøorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene og sivilsamfunnet for øvrig rundt omkring i verden er flinke til å gjøre det klart for forhandlerne at vi ikke er interessert i å se på at de kaster bort mer tid.

Image

Sivilsamfunnet må fortsatt presse på i forhandlingene. Her illustrert ved Sebastien Duyck, som holdt innlegg på vegne av miljøorganisasjonene i Bonn. Foto: Mari Gjengedal

Dette ble en litt lang bloggpost, men den er viktig for å skjønne hva klimaforhandlingene faktisk dreier seg om, så jeg håper du har holdt ut og har lært noe nytt!

Mari Gjengedal – leder for Spire

Det er få dager igjen av klimaforhandlingene i Doha. Det går tregt og mye arbeid gjenstår. Spire tok en prat med Evans Tembo fra organisasjonen Youth Environmental Network Zambia for å høre hva afrikansk ungdom synes om forhandlingene. Evans er ungdomsrepresentant i den Zambiske delegasjonen og følger forhandlingene om Kyoto-avtalen.

Evans jobber tett med den zambiske delegasjonen i Doha. Bilde: Evans Tembo

Evans jobber tett med den zambiske delegasjonen i Doha. Bilde: Evans Tembo

Kyoto-avtalen må redde Afrika

I dag starter ministersamtaler om neste periode av Kyoto-avtalen. Evans Tembo synes det er en god nyhet at Norges miljøvernminister Bård Vegar Solhjell skal lede disse møtene.

 – Min beskjed til Solhjell er at han må trykke Afrika til sitt hjerte. Vi har bare et Afrika. Som det er på tide å redde! Norge har bidratt til tilpasning og utslippskutt i Afrika og nå synes jeg Solhjell skal lytte til de afrikanske kravene til Kyoto-avtalen, sier Evans.

 Afrika-gruppen krever at Kyoto-avtalen videreføres med en ny forpliktelsesperiode som starter 1. januar 2013. De ønsker at denne nye perioden skal vare fem år og at den nye globale avtalen som skal forhandles frem innen 2015 trer i kraft i 2017 når Kyotos andre periode er over.

– Innen 2017 vil vi ha ny kunnskap fra FNs Klimapanels femte hovedrapport. Denne kunnskapen kan vi best sette ut i live dersom nye globale avtalen starter i 2017. Ikke i 2020 som de fleste rike land ønsker.

Evans forteller at rike lands utslippskuttløfter for andre forpliktelsesperiode er for lave. De vil ikke sørge for at global gjennomsnittstemperatur ikke stiger mer enn 1,5 grader.

 – Rike land må levere mer ambisiøse løfter og det må ikke være lov å ta med overskuddskvoter fra første perioden over i den andre perioden, forteller Evans.

–  Det gir heller ingen mening at landene som ikke har utslippsmål vil kunne benytte seg av fleksibilitetsmekanismene, som klimakvoter, legger han til.

Forhandlingene om Kyoto-avtalen har gått trått. Den første forpliktelsesperioden går ut i år, så dersom det ikke enes om den neste perioden vil rike land ikke ha noen juridisk bindene utslippsforpliktelser de neste årene.

– Så langt er jeg veldig skuffet. Vi har ikke funnet løsninger på de substansielle elementene for den nye perioden. Jeg er redd for at det blir et gap hvor ingen rike land har noen utslippsforpliktelser, sier Evans.

Ingen klimapenger

På klimatoppmøtet i København i 2009 lovet rike land 30 milliarder dollar i innen 2013 til klimatilpasning og utslippskutt i fattige land.

–  Afrikanske land er sjokkerte over at rike land nå hevder de har gitt alle disse pengene. I går stod de der og fortalte om penger vi har aldri sett. De fortalte til og med om overføringer til Zambia. Da satt representanter fra den Zambiske regjeringen og oss i sivilsamfunn der og skjønte ingen ting, forklarer Evans oppgitt.

–  Jeg beklager å si det så frekt, men de leker med oss, legger Evans til.

I København ble det også lovet at innen 2020 ville det skaffes til veie opp mot 100 milliarder dollar årlig til klimatilpasning og utslippskutt i fattige land. Evans forklarer at han er bekymret for om disse pengene først vil komme helt på slutten av 2020 og spør:

–  Hvordan skal vi tilgang til disse pengene årlig? De er helt nødvendige for å gjennomføre utslippskutt og klimatilpasningsprosjekter i Afrika.

Afrikansk lederskap

Her er Spire på besøk hos Youth Environmental Network Zambia i Zambia. Foto: Ragnhild Lunner

Her er Spire på besøk hos Youth Environmental Network Zambia i Zambia. Foto: Ragnhild Lunner

I fjor arrangerte afrikansk ungdom en klimakaravane i forkant av klimatoppmøtet i Durban. De spredde kunnskap om og engasjement for klimakampen hele veien fra Nairobi til Durban.

– Den gode nyheten er at oss unge i Afrika viser lederskap.  I dag skal vi overrekke et felles krav til alle de afrikanske ministerne. Det er viktig at de hører på oss, sier Evans.

I Zambia er 65 prosent av befolkningen under 35 år. Evans forklarer at unge i Zambia har blitt involvert i utviklingen av regjeringens posisjoner.

–  I dag snakket jeg med den zambiske miljøvernministeren. Han anerkjente det viktige arbeidet vi gjør i Youth Environmental Network Zambia og sa at regjeringen vil støtte unges kamp mot klimaendringene i Zambia, forteller Evans glad.

Youth Environmental Network Zambia er en av Spires partnerorganisasjoner. Les mer om utvekslingsprosjektet vi har sammen her.

Skrevet av Kari-Anne Isaksen, Klimautvalget i Spire.

Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Da er dagen her, 22 november 2012, og vi sitter på flyet ned til Doha, Qatar, Midtøsten. I 2 1/2 uke skal jeg og Kine representere Spire og følge klimaforhandlingene på nært hold. Kort oppsummert er Spires mål en verden hvor alle ressurser skal være fordelt på en bærekraftig og rettferdig måte. For noen kan det høres ut som dette er et mål som kan være i overkant.. idealistisk? utopisk? hårete?…hvor skal man starte? hvordan går man fram? For noen kan det være fristende å spørre; «Jaha, hva så om dere deltar på en fancy internasjonal klimakonferanse? Hva skal to småtasser som dere gjøre der uansett? Dere har vel ikke tilgang til forhandlingslokalene hvor de store avgjørelsene blir tatt, så hva er egentlig vitsen?»
Jo nå skal du høre….

Jeg har listet opp tre gode grunner til hvorfor jeg syntes det er veldig lurt av oss å være tilstede under årets klimaforhandlinger i Qatar:

 

1. Påvirkning

«Det skjer jo ingenting på disse klimaforhandlingene uansett? Det er jo bare prat. Når ikke en gang toppolitikerne gidder å høre på hverandre, hvorfor skal de da gidde å bry seg om ungdom som står og maser i lobbyen?»

Okay, klimaforhandlingene har ikke gått i ønskelig tempo de siste 20 årene. Det er blitt gjennomført kun en internasjonal forpliktelsesavtale, Kyotoprotokollen. Innsatsen har vært så som så. Målet med denne avtalen har vært  at de rikeste landene skal forplikte seg til å redusere sine klimagassutslipp i perioden 2008-2012 fra deres 1990-nivå, hvor Norge til og med har fått lov til å øke sine utslipp med 1%. Likevel har Norge økt(!) sine utslipp med 8%(!). Derfor kan man spørre seg, what’s the point? Jo poenget er, til tross for at man blir flauere over Norge enn en fjortis blir over sin egen mor, så har Kyotoavtalen gjort nytte for seg. Dersom man ser bort fra alternativet man har til å kunne overføre forpliktelsene sine til neste forpliktelsesperiode (det er harde bud i FN), kan man bøte på skaden gjennom noe som kalles for the Clean Development Mechanism. Og det er her nytten kommer inn. Her kan man i stedet velge å forplikte seg til å finansiere miljøvennlige prosjekter i utviklingsland. Det har allerede blitt etablert 5000 slike prosjekt, og da er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke positive endringer dette fører med seg. Problemet med dette er likevel at CDM blir et verktøy for rike land til å kjøpe seg god samvittighet og kan føre til at man  mister fokuset på å kutte egne utslipp.
CDM er et av flere eksempel på at, joda, det skjer ting på klimaforhandlingene, vår rolle her blir å presse på at det skal skje mer og i et mye raskere tempo. CDM bør forbedres og ikke være et alternativ til egen utslippsreduksjon, men et tillegg. Mer om våre posisjoner for årets klimatoppmøte kan du lese her.

Nå sørger klimaforhandlingene for at vi ikke har skutt oss selv i leggen riktig enda, men om det skal fortsette i dette tempoet er det bare å brette opp buksa, pusse hagla og gjøre seg klar.
Dersom det ikke hadde vært noen som oss til stede under forhandlingene, ingen til å være en stemme for ungdomsgenerasjonen, ja da ville kanskje ikke forhandlerne følt viktigheten så nært på kroppen. Vi vil også kunne være der som en stemme for de fattigste landene og de små øystatene som ikke er like mannsterke under forhandlingene. Ved å representere sivilsamfunnet vil det være lettere for oss å stille de kravene som kan virke radikale i dag, men som vil være realistiske i morgen.

Her er et bevis på at ungdom har påvrirkningskraft. Under klimaforhandlingene i Cancun spilte Spire en stor rolle i å få gjennom et forslag til en COP-bestemmelse som skal sikre utdanning, ungdomsdeltagelse og bevissthet om klimaendringene.

 

2. Ringvirkning

«Spiller det egentlig så stor rolle om jeg bruker aluminiumsfolie som matpakkepapir? Hva hjelper det om lille meg kjører elbil når det er alt kjøttet folk har i seg som står for rundt 18 prosent av klimagassutslippene?»

Det er det som er så fint med mote og trend, man kopierer hverandre. Derfor, vil det være en god sjanse for at dersom du gjør det til en mote å gjøre små klimavennlige endringene i hverdagen, kan ringvirkningene føre til at en lillesøster eller beundrer, bevisst (eller ubevisst) begynner å gjøre det samme som deg.

På samme måte ser jeg de positive ringvirkningene av at vi er tilstede under klimaforhandlingene. Selv er jeg nylig utdannet geografi- og samfunnskunnskapslærer, og det å kunne delta på dette vil være en erfaring som vil gi meg et rikt utbytte i mine framtidige klasserom. Ikke bare vil denne opplevelsen kunne bidra til et «Believe me, I`ve been there» – perspektiv, forhåpentligvis vil det kunne motivere mine framtidige skoleelever til selv å engasjere seg i globale og lokale samfunnsspørsmål.

Jeg kunne for eksempel ikke ha startet min framtidige ringvirkning hos mine kommende elever dersom det ikke hadde vært for at Kine ringvirka (kan man si det?) meg. For tre måneder siden ringte hun meg og sa «Mette! Du bor i Trondheim no, sant? Kan`kje du være en liten eengel, og bare hjelpe oss litt med å få fikse et lite lokalee, sånn at vi kan bare holde et lite infomøtee, om Spiree, slik at vi kan få nokre fleire medlemmaar der oppe, i lokaallaget?». «Seff. Kan æ sikkert fikse.» Og da var det gjort. Og her sitter jeg plutselig. På vei til Qatar. For å være tilstede under United Nations Framework Convention for Climate Change. For å drive lobbyvirksomhet. Kanskje noen som leser dette tenker «jeg har jo egentlig tenkt en stund på at jeg har lyst til å gjøre mer, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det virker litt skummelt, men Spire sender en fersking nedover, for å lære, og påvirke, kanskje jeg bare skulle tatt kontakt med Spire…?» og DER(!) fikk vi ringvirka en til, som igjen tar med seg venninna si, osv. osv.…

 

3. Egen vinning

«Saaannsynlig at du liksom baaaare gjør det fordi du liksom skal være så snill og god, og bare vil alt godt for alt og alle i hele verden, og særlig få meg til å tro at du seriøst har et hjerte av rosa sukkerspinn?»

Okay, vi må nok tilstå, det er ikke kun altruismen som styrer oss, vi er nok litt egosentriske også. Ikke bare vil denne muligheten bidra til at vi bli mer opplyst, og smartere, vi vil få flere internasjonale venner, bygge nettverk, og få en fetere CV. Vi kommer helt sikkert til å få oppleve noe som er så annerledes, eller så pinlig, at vi får noen gode historier av det. Og kanskje kommer vi til å få utbytte av dette helt frem til den dagen hvor vi vil irritere barnebarna våre grønne over at vi skal skvise inn i hver eneste familiemiddag «Da jeeeeij var på det store iiinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….» (leses med Flettfrid Andrésen – stemme). Og dersom ikke det vil være tilfelle, men at barnebarna våre heller er grønne av andre årsaker, og de i stedet blir helt røde av en eitrendes forbannelse over at vår generasjon kunne være så ignorante og trangsynte som tillot den misforståtte oppfatningen om at økonomien er nødt til å kjøre over vitenskapen for at den skal fungere, selv om vi i 2012 hadde tilgang til 13,950 vitenskapsartikler som bekreftet klimaendringene, dets fatale konsekvenser, OG tilbydde økonomiske modeller og teorier som viste hvordan innføring av en grønn økonomi fint kan la seg gjøre. Vel da kan vi ha muligheten til å likevel forsvare oss selv med at; «Vel ikke kom å klag til meeeeij over at min generasjon ikke maktet å gjøre sine plikter, fordi da jeeeeij var på det store iinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….».

La oss håpe vi slipper å ta den sistnevnte versjonen når den tid kommer, men at vi heller vil være den besteforeldregenerasjonen som sitter med barnebarna på fanget og for søttentusendegang må fortelle om da vi var med på å styre skuta i riktig retning, mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, «ja nuuuuu skal du få høre….».

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold (Trondheim lokallag)

 

P.s. Til tross for at vi har vært litt pinlig berørt over hva Norge har oppnådd av en egen utslippsreduksjon så langt, kommer vi til å heie på Norge under forhandlingene. Kanskje blir Norge vår tids superhelter? 

Mandag 26. november starter årets klimatoppmøte, denne gang i Qatar. Spire er på plass i Doha som vaktbikkje for å sikre en trygg framtid. Spire forventer at Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell sikrer følgende:

En arbeidsplan for ny juridisk bindene klimaavtale

Norge må være en pådriver for ferdigstillingen av den nye klimaavtalen. På fjorårets møte i Durban startet arbeidet mot en ny klimaavtale som skal ferdigstilles i 2015 for så å tre i kraft i 2020. På Doha-toppmøtet må det lages en arbeidsplan for fremgang i avtaleforhandlingene fram til 2015 for å sikre at avtalen er ferdig og god nok innen 2015. For å lykkes med avtalen er det viktig at klimarettferdighet blir tilstrekkelig diskutert i forhandlingene og at prinsippet om felles, men ulikt ansvar er det  grunnleggende prinsippet i den nye avtalen. Den nye avtalen må utformes ved en ovenfra og ned-tilnærming og følge anbefalinger fra FNs Klimapanel (IPCC) med henhold til utslippsreduksjon.

Ambisjoner før 2020

Norge må bidra med å sette før 2020-ambisjoner for klimafinansiering og utslippskutt i rike land på agendaen. Det er for sent å vente med klimahandling til 2020. I følge IPCC må globale klimautslipp nå sitt toppunkt mellom 2000 og 2015 for at det skal være mulig å hindre at temperaturøkningen overskrider 2 grader celsius. Norge må vise vei og oppskalere eget mål for utslippskutt til minst 40 prosent.

Ferdigstille andre forpliktelsesperiode av Kyoto-avtalen

I Doha må forhandlingene om andre forpliktelsesperiode av Kyoto-protokollen avsluttes slik at den nye perioden kan tre i kraft 1. januar 2013. Det trengs flere land og mer ambisiøse utslippskutt i den andre forpliktelsesperioden.

Det grønne klimafondet

Det er behov for penger til tilpasning og utslippskutt i fattige land. I Doha må Norge og andre rike land bidra finansielt slik at målet fra København-avtalen om 30 milliarder USD innen 2013 nås. Det må også enes om blant annet innovative finansieringskilder, som skatt på finanstransaksjoner, for langsiktig finansiering for å innfri løftet om 100 milliarder USD årlig innen 2020.

Utdanning og deltakelse

På Doha-toppmøtet skal et nytt arbeidsprogram på artikkel 6 av Klimakonvensjonen, som omfatter utdanning, bevissthetsgjøring og deltakelse, vedtas. Dette er sentrale pilarer for å bygge en grønnere framtid. Det er viktig at dette arbeidsprogrammet anerkjenner behovet for finansiering av artikkel 6-aktiviteter, sikrer ungdomsdeltakelse, samt satsning på utdanning og uformell læring.

 

SPIRE ER I DOHA.

TA KONTAKT MED VÅRE UNGDOMSREPRESENTANTER:

Kine Gjerstad Eide

+47 411 08 655

kineispire@gmail.com

Mette Bjørnsdatter Hafskjold

+47 922 29 044

mette_x_@hotmail.com

 

FOR KOMMENTARER FRA NORGE,

KONTAKT SPIRES LEDER (kan også stille på TV, radio):

Harald Sakarias Brøvig Hansen

+47 954 81 686

haraldsakarias@gmail.com

Beskjeden fra miljøorganisasjoner når klimaforhandlingene i Bangkok ble avsluttet onsdagen forrige uke var klar: Dere har masse hjemmelekse å gjøre innen klimatoppmøtet i Doha i desember.

Flott forhandlingslokale for COP18 er ikke nok i seg selv. Foto http://www.COP18.qa.

Naturvernforbundet skrev i sin oppdatering fra Bangkok at enkelte fremskritt ble gjort, men at mye arbeid etterlates til forhandlingene i Doha (du kan lese deres oppsummering her). Jeg synes det virker som om de fleste land har hjemmelekse å gjøre i fag som O-fag, skriving, regning og KRL. Her får du en oppsummering av hva som skjedde på forhandlingene i Bangkok og hva politikere og forhandlere må sette seg ned med før klimatoppmøtet i Doha:

1. O-fagslekse

Jeg håper det er mange som husker fantastiske O-fag fra barneskolen. Faget hvor man ble orientert om verden – lærte litt om naturfag og samfunn og sånt. I Bangkok virket det som om mange rike land trenger å sette seg ned med O-fagsleksene sine umiddelbart. Det så ut som de har glemt  sammenhengen mellom utslipp og klimaendringer og FNs klimapanels beregninger om at industriland må kutte utslipp med 25-40 innen 2020 (enkle sammenhenger, trolig på 3-klassenivå).

Politkere og forhandlere har en mengde hjemmelekse før Bangkok.

I Bangkok ble det forhandlet om den neste perioden for Kyoto-protokollen som starter i januar 2013. Det er fremdeles usikkert hvor mange land som skal delta og hvor store de totale utslippskuttene blir.  Japan har meldt avbud fra Kyoto 2, mens land som New Zealand og Australia fremdeles er avventende. I det minste ble det i Bangkok enighet om en tekst som skal brukes som forhandlingsgrunnlag for vedtak om Kyoto 2 i Doha, men det er nødvendig at flere rike land oppskalerer mål for utslippskutt for at avtalen skal bidra til å nå 2-gradersmålet.

O-faglekse før Doha består også av et feltbesøk. Noen av de rike landene burde lære litt mer om hvordan klimaendringer påvirker mennesker andre steder i verden. Jeg er sikker på at øystater som Kiribati og Maldivene hadde satt pris på besøk.

Kiribati: Et feltbesøk på en lavtliggende øystat kunne vært en nyttig oppvekker for flere rike land.

2. Skrivelekse

I tillegg til å oppfriske kunnskap om sammenheng mellom utslipp og klimaendringer, må politikere sette seg ned med skrivelekser før Doha. Skrivelekser som består av å klargjøre mål for utslippskutt. Landene som ikke har meldt inn kutt for Kyoto 2 må se å få gjort det, mens andre rike land burde ta en runde for å oppskalere sine ambisjoner.

EU har tideligere sagt at de mulig kan oppskalere mål for utslippskutt fra 20 til 30 prosent kutt innen 2020, og Norge har sagt at de kan gå fra 30 til 40 prosent innen 2020 om det kan bidra til en sterk internasjonal avtale. Om EU og Norge leverer skrivelekser som gjør dem til de flinkeste elevene i klassen vil dette kunne bygge tillit og skape fremgang i forhandlingene i Doha i desember (men vi trenger selvfølgelig at andre elever følger etter).

3. Regnelekse

Finansiering av utslippkutt og klimatilpasning i fattige land er et hot tema i forhandlingene, og Bangkok-møtet var intet unntak. I København lovte rike land å bidra med 30 milliarder dollarinnen2012, men det er fremdeles uklart hvor store beviligninger som vil komme på plass. Rike land har derfor i regnelekse å skaffe disse pengene innen Doha-forhandlingene.

I tillegg gjenstår viktige forhandlinger for langsiktig finansiering, slik at det Grønne fondet etablert i Durban i fjor kan begynne å fylles opp.  Spire har tidligere aksjonert for å ta i bruk innovative finansieringsmekanismer, som skatt på finanstransaksjoner (det kan du lese mer om her), og regneleksen består også i å se på hvor stort potensiale det er i disse finaniseringmekansimene.

4. KRL-lekse

I Bangkok startet forhandlingene under det nye forhandlingssporet Durban Platform. For at forhandlingene om utslippskutt før 2020 og design av avtalen etter 2020 skal ha fremgang i Doha er det viktig at alle land setter seg ned med etikk-leksene. Rettferdighet er nemlig et hot tema, da man må bli enige om nye måter å fordele blant annet utslippskutt og finansiering på. I Kyoto-avtalen er land inndelt i utviklingsland og utviklide land, og denne inndelingen fra 1997 er litt utdatert. Vertsnasjonen for COP18 og andre arabiske oljeland er for eksempel definert som utviklingsland – så de er blant landene som særlig har hjemmelekse i finne sin rolle i en ny avtale. Det er viktig at presendetskapet Qatar ønsker å bekjempe klimaendringer på flere måter ennå stille med et fancy forhandlingslokale.

Spire synes det er viktig at en ny type inndeling av land blir laget på en rettferdig måte, en måte som reflekterer blant annet historiske utslipp og kapasitet til å gjennomføre utslippskutt (du kan lese mer om klimarettferdighet her).

Så, Bangkok-møtetbeveget forhandlingene noen skritt fremover, men nå er det viktig at hjemmeleksene blir gjort slik at Doha-møtet kan bidra til å redusere klimaendringene (det er jo det det handler om selv om det iblant føles som det kommer i andre, eller tjuende rekke…).

– Kari-Anne Isaksen (medlem av Spires Klimautvalg)

Torsdag 30. august møttes klimaforhandlere fra alle verdens land igjen til forhandlinger, som skal avsluttes i dag. Denne gangen møttes de i Bangkok, hvor siste forberedelser før  klimatoppmøtet i Doha i Qatar i desember skal ferdigstilles.

Forhandlingslokalene i Bangkok. Foto: IISD.

Som de fleste nok har fått med seg møtes verdens leder til klimatoppmøte hvert år i desember. Mellom hvert av disse store møtene er det også mindre forberedende forhandlingsmøter. Tidligere år var Spire til stedet på et slikt møte i Bonn i Tyskland, som du kan lese mer om her .

Etter at årets forhandlingsrunde fikk en tøff start i Bonn i mai er det viktig at Bangkok-møtet beveger forhandlingene fremover. Forhandlerne skal diskutere rike lands utslippskutt under Kyoto-protokollen og regler for dem, noe de må bli ferdig med i år slik at den andre forpliktelsesperioden kan tre i kraft fra starten av 2013. I tillegg vil forhandlingene starte under det nye forhandlingssporet fra COP17 i Durban, Durban Platform, som vil ta for seg både høyere ambisjoner før 2020 og design av den nye avtalen som skal tre i kraft i 2020. Forhandlingene under Durban Platform vil bli ledet av norske Harald Dovland og indiske Jayant M. Mauskar. Prinsipper for klimarettferdighet vil være en viktig del av disse forhandlingene – siden man for den nye avtalen må bli enige om nye regler for hvordan bla. utslippskutt og finansiering skal fordeles mellom land.

Monsunen er viktig for Œfylle opp kornlagre. Foto: Dey / Flickr.jpg

Trolig vil en av de store konfliktlinjene i Bangkok være den samme som vi så i Bonn tidligere i år – om vi skal legge mest vekt på utslippskutt nå eller senere! Mange rike land ønsker å fokusere på avtalen fra 2020 siden denne avtalen vil inkludere alle land, mens mange utviklingsland er mest opptatt av at rikere land må ta ansvar nå og frem til 2020.

Spire er dessverre ikke på plass i Bangkok, men heldigvis har vi gode venner i andre organisasjoner som kan holde oss og deg oppdatert. Tips til sider du kan følge under forhandlingene:

Grundige daglige oppdateringer fra International Institute for Sustainable Development (IISD) 

The Adopt an Negotiater Project 

Naturvernforbundet 

Forum for Utvikling og Miljø 

Jeg er selv i New Delhi for tiden, og har fulgt forhandlingene herfra. I Indiske aviser skrives det i disse dager om svak monsun og tørke i deler av India – noe som gjør at forhandlingene føles enda litt viktigere enn de kanskje ville gjort om jeg tuslet rundt i Oslo.

Fortsett å følge med på Spirebloggen for en oppsummering av forhandlingene i Bangkok.

– Kari-Anne Isaksen (medlem av Spires Klimautvalg)