Vi hører det gang på gang: Klimaendringene er vår tids største utfordring. Naturressursene brukes over verdens bærekapasitet. Arter utryddes. Vi er på vei mot den sikre katastrofe.

Informasjon om verdens tilstand skyter mot oss fra alle kanter. Det er ikke vanskelig å holde seg oppdatert om man ønsker det. Samtidig har vi det jo så godt her i Norge. Det er så lett å lene seg tilbake og ikke forholde seg til hva som der ute.

Hvis ikke vi, hvem?
Det slår meg at vår generasjon er blant de mest opplyste og kunnskapsrike noensinne. Vi lever i et høyteknologisk samfunn med gode livsbetingelser og høy utdannelse. I tillegg er vi i Norge blant de mest politisk bemidlede i verden. Hvem som helst kan delta i samfunnsdebatten, velge politikere, engasjere seg og prøve å påvirke samfunnet til det bedre.  Så hvorfor har vi ikke en sterk folkelig miljøbevegelse? Hvorfor har vi ikke allerede avviklet oljeindustrien? Hvorfor er ikke all maten vi spiser produsert på en bærekraftig måte? Hvorfor har ikke miljøvennlig transport og et sterkt kollektivnettverk danket ut privatbilismen for lenge siden?

Har vi det for godt til å engasjere oss? Kanskje. Kanskje har også Facebook og internettets tidsalder lurt oss til å tro at verden kan endres ved å sitte i lenestolen og trykke ”like” på miljøaktivistiske poster i ny og ne. Kanskje har vi blitt blasert. Eller kanskje tror vi at det er politikernes ansvar å fikse biffen.

Vel, her kommer en realitetsorientering: verden reddes ikke av likes på Facebook. Og politikerne kommer ikke til å løfte en finger så lenge ikke folket selv sier ifra at verden faktisk er verdt å bry seg om.

Er du blant flertallet som venter på at noen andre skal redde verden for deg? Da er det på tide å få ut fingern og gjøre noe selv. Foto: Electron/Wikimedia

Er du blant flertallet som venter på at noen andre skal redde verden for deg? Da er det på tide å få ut fingern og gjøre noe selv, sier Mari Gjengedal. Foto: Electron/Wikimedia

Hvordan kan man si ifra, som en vanlig person uten spesielt mye tid i hverdagen til å drive politisk aktivisme? Jo, man samler seg med andre. Man melder seg inn i organisasjoner som jobber for de bra tingene. Det er sånn man påvirker politikken og får til endringer.

1% miljøoppslutning
Jeg fikk høre at rundt 50-60 000 av den norske befolkningen er medlem i miljøorganisasjoner. Rundt regnet utgjør dette ca 1 % av den norske befolkning. Nå er det sant at man ikke er avhengig av 100 % oppslutning for å klare å gjøre store endringer, men… en prosent? EEEN prosent? Det er ikke akkurat til å rope hurra for. Og jeg tenker, er det rart at framskrittene ikke kommer fort nok? Er det rart at vi ikke har fått på plass en sterk internasjonal klimaavtale enda? Når vi, i verdens rikeste land, ikke en gang klarer å ta steget og vise littegrann støtte overfor de folkene som faktisk prøver å gjøre noe bra på vegne av mennesker og miljø? Ideelt sett burde så klart 100 % av befolkningen skjønne at naturen og klimaet er noe som angår oss alle. Men selv om man skal være realistisk, burde man forvente langt høyere tall enn 1 %. 1 % er faktisk bare flaut.

Våkn opp!
Hallo! Tiltaksløshet er ikke et akseptabelt handlingsalternativ, gitt vår kunnskap og vårt handlingsrom. Er du blant den overveldende majoriteten som sitter og venter på at noen andre skal redde verden for deg? Vel, det skjer ikke. Gjør det sjøl. Få ut fingeren.

Gjør et stykke aktivt redde-verden-arbeid i dag: ta opp telefonen din og send ”Spire” og din epostadresse til 2434. Da støtter du Spires arbeid med 50 kroner og blir medlem. Eller finn en annen organisasjon du syns gjør noe bra. Helt greit det også. Men TA ET STANDPUNKT DA VEL!

Skrevet av Mari Gjengedal, leder for Spire

Advertisements