Norge er forpliktet gjennom den internasjonale klimaavtalen Kyoto å redusere sine CO2-utslipp. Vi oppfylte Kyoto-forpliktelsene for perioden 2008-2012 og har i tillegg frivillig overoppfylt kravet med 10 %. For perioden 2013-2020 skal Norge ha begrenset utslippene tilsvarende 30 % av egne utslipp i 1990. Men hvordan klarte vi egentlig det? Innenfor våre egne grenser har jo CO2-utslippene økt kratig siden 1990! Jo: vi har klart det fordi vi har kjøpt kvoter fra andre land.

Trær gir klimakvoter
Hvert år får Norge av EUs kvotehandelssystem en tillatt mengde utslipp som gjenspeiler utslipp vi hadde i 1990 + 1 %. Hvis vi går over det nivået fra 1990 må vi enten kjøpe kvoter fra andre land eller redusere utslippene hjemme. En kilde til CO2 kvoter er trær: trær tar opp karbondioksid fra lufta og treplantasjer vil dermed føre til en reduksjon av CO2 og kan dermed sertifiseres til salg på det obligatoriske kvotemarkedet (underlagt Kyoto protokollen).

Blide lånt fra tu.no

Blide lånt fra tu.no

Norsk selskap i Afrika
Det norske selskapet Green Resources (GR) har kjøpt opp jordområder i flere land i Afrika for å sette opp treplantasjer der målet er å selge CO2-kvoter på det obligatoriske markedet og salg av treprodukter. De har nå tilsammen 1000 kvadratkilometer i Uganda, Tanzania og Mosambik og har blitt det største skogplantingsselskapet i Afrika. Norfund, Statens investeringsfond for næringsviksomhet i utviklingsland, har også gitt Green Resources NOK 50 millioner i lån. Prosessen med å tilegne seg jordområdene i Afrika er ikke alltid like god og Green Resources har blitt anklaget for å ta jorda fra bønder som er avhengige av denne jorda for sitt livsgrunnlag. En del av årsaken til at bønder over hele Afrika mister jorda si til selskaper ligger i mangelfulle eiendomsrettigheter, uklarheter over hvem som har rett på jorda og korrupsjon. Men en annen viktig årsak er også den internasjonale oppfatningen at det er store områder med ubrukte jordområder omkring i verden som det bare er å kjøpe opp (dette er ikke tilfellet). Denne oppfatningen blir ofte støttet opp av myndighetene selv i landet og selskapene som investerer.

En av årsakene til at Green Resources investerer i øst Afrika er landtilgjengelighet. I Mosambik har Green Resources et plantasjeprosjekt i Sanga distriktet som er 8 267 ha stort. I området rundt plantasjen er det ca. 7 500 personer i de tilhørende landsbyene Maiala, Cavago, Malulu og Muchenga som blir påvirket av plantasjen siden de hadde jordbruksjord innenfor konsesjonsområdet til GR. Flere bønder hevder at de har mistet tilgangen til jordbruksjorda etter at selskapet kom og at de ikke har fått kompensasjon. Andre bønder har blitt kompensert. Årsaken til uenigheter og konflikter er at lokale ledere ikke har konsultert landsbyene når de ga fra seg jorda til selskapet. Dette kan føre til en forverring av landsbyens matsikkerhet og fattigdom.

Kjøper god samvittighet gjennom stjålen jord
Det er dermed ikke uproblematisk at den norske regjeringen kan kjøpe seg fri fra reduksjoner i våre egne utslipp ved å kjøpe CO2 kvoter fra furutrær som er planta på stjålet jordbruksjord i Afrika. I 2009 undertegnet Finansdepartementet en kontrakt med Green Resources der regjeringen skulle kjøpe i underkant av 400 000 klimakvoter av Green resources sitt prosjekt Idete i Tanzania. Men i 2012 brøyt departementet kontrakten siden Idete plantasjen ikke hadde blitt sertifisert under FNs grønne utviklingsmekanisme (CDM).

Handel med CO2 kvoter blir kritisert for å gjøre det mulig å fortsette med «business as usual» siden det er mulig å kjøpe seg fri fra utslippsreduksjoner. Spesielt kritisert er karbonlagringsprosjekter som bare fanger CO2 og ikke bidrar til en reell endring i verdens produksjonsmønster. Det er også usikkerhet rundt hvordan vi skal kalkulere hvor mye CO2 som blir lagret i treet, det er fare for brann, ulovlig hogst, men også at plantasjene tar opp mye plass og kan forverre matsikkerheten til de som levde på område og/eller lever i området rundt. Men til tross for dette blir karbonlagring gjennom treplantasjer oppfattet som et «vinn vinn» prosjekt for alle parter; selskapet tjener penger på kvotene, landsbyen får områder gjengrodd og rike industriland får CO2 kvoter.

Skrevet av Anniken Storbakk, i Handelsutvalget til Spire