I dag låner vi penger på kryss og tvers av landegrenser. Stater vil starte opp industri og trenger startkapital, selskap vil utvide konsernet eller kanskje flytte den utenlands. Uansett må det mye kapital til! Dette løses gjennom finansmekanismenes mulighet for låneopptak og långivning. Men hva går pengene egentlig til? Hvor mye blir undersøkt før Oljefondet eller norske banker låner ut penger eller kjøper opp obligasjoner i utlandet? Hvem blir påvirket av de endringene som følger et gjennomført lån?

Dessverre opplever man i dag at det er alt for få krav til å undersøke hvilke konsekvenser det gjeldende lån vil ha for lokalbefolkningen, for miljøet og for landets eller virksomhetens økonomi. Er det bærekraftig? Rettningslinjer for slike krav omhandler FN-prinsippene for ansvarlig låneopptak og långivning. Prinsippene ble til i 2009 og er fortsatt under utvikling. Norge er en pådriver for å utvikle prinsippene ved at de har støttet arbeidet gjennom å finansiere en handlingsplan for implementering av prinsippene. Denne ble gitt ut i år, og er nettopp blitt diskutert på FN-møte i Geneve den 11. november.

FN-prinsippene om ansvarlig låneopptak og långivning er delt opp i 2 deler med 7 punkter som omhandler långivers ansvar og 8 punkter som omhandler låntakers ansvar. Det er veldig nytt å legge så mye ansvar på långiver da man tidliger har sett det som låntakerens ansvar å handle rett. I punkt 1 og 8 holder man henholdvis långiver og låntaker ansvarlig for å handle i befolkningens interesser. Det handler altså om at en långiver til eksempelvis ikke låner ut til en diktator som høyst sannsynlig ikke bruker pengene i befolkningens interesser. Punkt 6 krever dessuten at långiver følger FN sanksjoner som vi i dag ser mot blandt annet Zimbabwe. 


Punkt 5 og 12 setter krav til at låntaker og långiver må undersøke hvilke mulige konsekvenser det kan ha å fører det gjeldene prosjektet ut i livet. Handler det for eksempel om utvinning av naturressurser kan de ha store miljømessige konsekvenser. På denne måten kan man hindre lån til prosjekter som er skyld i landran, nedhuggning av regnskog og mye mer som vi dessverre ser eksempler på i dag. 


Punkt 7 og 15 handler om hva som bør skje om låntaker likevel ikke kan betale tilbake lånet sitt. Tidligere har man tvunget låntaker til å betale tilbake og herved tvunget låntaker ut i ennå dypere gjeld. Långiver har også hatt en tendens til å selge lånet videre til gribbefonder som har presset virksomheten eller landet til det ytterste for å få pengene med renters rente i kassen. På statsnivå har dette presset stater til å kutte i helse og utdanning for befolkningnen. Dette er ikke en bærekraftig løsning, og det er derfor kjærkommen med rettningslinjer som ønsker at låntaker og långiver arbeider sammen om å finne en ansvarlig løsning.

Som nevnt er FN-prinsippene fortsatt i oppstartsfasen og er ikke blitt implementert i det internasjonale systemet. Trolig vil det ta lang tid før FN-prinsippene eller lignende rettningslinjer følges av alle, men det er positivt å se tilnærmelser som dette for ansvarlighet på internasjonalt plan.

Se alle prinsippene her: http://slettgjelda.no/filestore/Principles.pdf

Innlegg av Nina Dalgas Vesterager, medlem av Handelsutvalget i Spire.