Spire - planned obsolescence

Blide lånt fra Quiet Environmentalist

Det første folk sier når jeg sier når jeg sier jeg har kjøpefritt år er ”jammen du går jo tom for mascara?” eller ”Hvordan kan du ikke kjøpe klær?”. De har åpenbart ikke sett mitt klesskap eller de tre kassene med sminke, halvbrukte fuktighetskremmer og balsam som var på tilbud. Jeg har noe sånt som 10 semi-brukte mascaraer, fordi den nye så så kul ut, den var litt nedsatt eller limited edition. De brukes jo ikke opp. Før i år da. Målet er å kjøpe en ny mascara når jeg har brukt opp alle de jeg har.

Jeg tror jeg har et ganske normalt klesskap for å være jente i Norge (sikkert Sverige, Danmark, Storbritannia og USA også). Men jeg begynte egentlig ikke å se hvor mye jeg hadde før i april (etter 3 måneder med kjøpestopp). Da fant jeg vårklærne frem og plutselig hadde jeg ”nye” klær å gå med. Jeg tror folk blir litt redd for kjøpestopp fordi vi ikke ser hvor mye klær vi har. Vi ser inn i skapet, der er alt det gamle, kjedelige. Vi har fullt klesskap, men ingenting å ha på oss. Vi har lyst på noe nytt. Det har jeg også. Nå skal jeg ikke legge all skyld på moteindustrien, men jeg tror det påvirker oss i hva vi syns er pent og ikke. Da jeg gikk på ungdomsskolen var sleng-bukser in. Da de trange buksene begynte å komme var jeg helt overbevist om at jeg bare kledde sleng og at jeg aldri kunne se bra ut i trange bukser. I løpet av ett år var alle sleng-bukser borte og man kunne bare få kjøpt bukser som var inntilsittende på leggen. Da jeg så tilbake på sleng-bukser syntes jeg det var grusomt og de fikk jo beina til å se så korte ut også. Det at vi trenger nye og riktige klær og at man faktisk ikke får tak i sleng-bukser, når slim-fit bukser er in, henger sammen med ”Perceived Obsolescence”. (Perceived Obsolescence is when a customer is convinced, that he/she needs an updated product, even though his /her existing product is working well).

Jeg har merket i løpet av dette året at jeg er mer opptatt av klær som kler min kropp enn siste mote-magetopp. Hvis man kjøper klær som sitter fint varer de også mye lengre enn den trendjakken som plutselig er stygg om tre måneder. (den blir ofte fin igjen om to år da, for mote går i sirkler har jeg merket).

Strømpebukser og undertøy er det eneste man må kjøpe nytt av. Strømpebukser var veldig slitesterke en gang i tiden, men så fant en del produsenter ut at det ikke ville lønne seg å produsere omtrent evigvarende strømpebukser, og dermed begynte de å se på muligheten for å produsere strømpebukser med så dårlig kvalitet at man må kjøpe nye veldig ofte. Dette kalles ”planned obsolescence” (Planned obsolescence is a business strategy in which the obsolescence (the process of becoming obsolete—that is, unfashionable or no longer usable) of a product is planned and built into it from its conception.) Fiffig strategi som gjør at det lønner seg å masseprodusere og at folk kjøper mer. Dette fører også til at vi kaster mye mer enn vi hadde trengt. Vi kaster datamaskiner, ipoder, strømpebukser og alt mulig annet fordi butikken sier det er dyrere å reparere enn å kjøpe ny eller fordi strømpebuksen rakner helt og blir ubrukelig. Å reparere istedenfor å kjøpe nytt er bedre enn resirkulering. Eller å bruke den genseren ett år til selv om den ikke er like kul som den var i fjor, er bedre enn å kjøpe ny.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men det blir litt voldsomt for et blogg-innlegg. Jeg oppfordrer alle til å stille spørsmålet ”trenger jeg virkelig denne?” før de kjøper noe og å kjøpe brukt.

Sjekk også ut: https://archive.org/details/PlannedObsolescenceDocumentary (omtrent 27 minutter inn i dokumentaren kan man se nylonstrømper som tauer en bil)

Skrevet av Mari Aspen, Internasjonalt ansvarlig.