november 2013


Hepp hepp!

Nå er desember snart over oss, og med den kommer julestemningen, julegavehandlingen, julesanger, julebrus og søndagsåpne shoppingsentre, og ikke minst forventningene og glede-seg-ingen. Personlig er jeg en skikkelig julejente, og begynner å glede meg til juleferie og pinnekjøtt allerede midt på sommeren.

Pinnekjøtt

Jeg er ikke så hard på kjøttet ellers i året, men pinnekjøtt i julen må jeg ha! Foto lånt fra Mathrong/Flickr

Samtidig er jeg skikkelig imot alt kjøpestresset og handlesirkuset. Det er lett å la seg rive med, og det er jo så gøy å handle nye og skinnende ting – men er det bra for planeten? Og gir det egentlig en langvarig glede? Og trenger vi egentlig alle disse pyntegjenstandene, sous vide-maskinene, teknologiske duppedittene som blir ødelagt i januar, gavepakningene med-tre-forskjellige-fuktighetskremer-vi-aldri-kommer-til-å-bruke-opp og alt det andre vi går til bananas-innkjøp av? Tro’kke det.

Hele tiden og mange ganger hver dag, blir vi fortalt av bilder, reklamer, blogger og TV at forbruk er lykke. Om vi bare kjøper dette og dette, blir livet vårt så mye bedre. Men lykken er som regel kortvarig, og ikke lenge etter må vi kjøpe noe nytt for å opprettholde rusen. Grunnen til at vi blir fortalt at vi stadig må skaffe nye ting, er så klart fordi produsenter vil tjene penger, og fordi vi har basert hele vårt økonomiske system på vekst. Det vil i grunnen si at vi stadig må lage og kjøpe mer og mer, og at pengene alltid må finne nye veier å gå for å skape nye markeder. Politikerne kaller det verdiskapning, eller utvikling, eller noe annet fint. Når finanskrisen truer, oppfordrer de oss om å gå ut i butikkene og kjøpe, for da bidrar vi til samfunnet.

Men samtidig vet vi jo godt at dette ikke kan vare. Det går nemlig ikke an å ha et system som baserer seg på evig vekst i en verden med begrensede naturressurser og en begrenset bæreevne. Nettopp derfor ser vi i dag at ressursene vi mennesker bruker for å produsere alle disse tingene, overforbrukes. Det er ikke mulig at det kan vare, og før eller siden tar de slutt. Vi ser også at klimaendringene kommer raskere enn noen var forberedt på, fordi økt forbruk innebærer økte klimagassutslipp.

Consumerism

Grelt bilde av forbrukersamfunnet. Økt forbruk = økte utslipp og miljøødeleggelser. Foto lånt fra Juddson Collier/Flickr

Men hva om vi bestemte oss for at nok var nok? Hva om vi sa at vi faktisk ikke trenger alle disse tingene vi omgir oss med? Hva om vi sa at vi heller vil kjøpe færre ting, som kanskje koster litt mer, men som varer lengre? Hva om vi bestemte oss for at lykke ikke måles i hvor mange flatskjermer eller sko man har, men heller i gode venner, gode minner, opplevelser, muligheter, trygghet eller menneskelig utfoldelse? Økonomer sier at det ikke er mulig. De sier at verden går under dersom det økonomiske systemet slutter å vokse. Jeg er uenig. Jeg tror verden går under om vi lurer oss selv til å tro at økonomien kan vokse i det uendelige. For det er rett og slett ikke bærekraftig.

Så siden det nærmer seg jul, her kommer en oppfordring til deg: ikke kjøp massevis av gaver for tusenvis av kroner. Lag dem heller selv, med omtanke og kjærlighet. Eller gi bort opplevelser eller tjenester. Eller bruk pengene på noe som gjør verden litt bedre. En klok mann sa en gang: «be the change that you want to see in the world». Dette prøver vi som er aktive i Spire å være på en daglig basis, men vi trenger flere på laget for å virkelig gjøre en forskjell, og vi trenger flere stemmer som støtter arbeidet vårt og gir oss politisk slagkraft. Så jeg oppfordrer deg til å ta det første steget til å  endre verden til et lykkeligere og mer bærekraftig sted, sammen med oss. Gi Norges kuleste organisasjon verdens beste julegave: et medlemskap (eller en liten pengestøtte) i Spire til deg selv eller en du kjenner!

Hey boy outlined

(Et medlemskap i Spire koster kun 50 kroner i året. Du kan melde deg inn her eller sende en SMS med kodeord Spire og din epostadresse til 2434. Da trekkes kontingenten fra telefonregningen din. Vil du gi Spire en julegave utenom medlemskapet, kan du overføre et valgfritt beløp til kontonummer 1503.21.17683 og merke med «julegave til Spire».)

Jeg håper du har en fabelaktig førjulstid! 🙂

Mange hilsener fra Mari, leder for Spire

Fredag klokken 23.50: Jeg sitter i kø for å komme inn i forhandlingsrommet hvor ADP-kranglingen foregår. Elna har pink badge og er inne og rapporterer ut, Mari har gått hjem, Lene har forlatt byen. Ryktene svirrer, ingen vet noe sikkert, men fohandlingsrommet er i ferd med å dele seg i to blokker ( ALBA + LMG + BASIC mot AILAC + EU + Umbrella Group (Norge)), etter å ha vært mer fragmentert tidligere. Uenighetene gjelder nå § 2b i det foreløpige forslaget til en foreløpig avtaletekst, som lederne av ADP har skissert på grunnlag av forhandlingene tidligere i uken og i forrige uke. Disse tekstene skal til slutt føre frem til en bindende avtale som skal vedtas i Paris i 2015.

” §2b To invite all Parties to initiate or intensify domestic preparations for their intended nationally determined commitments towards achieving the ultimate objective of the Convention and to communicate them well in advance of the twenty-first session of the Conference of the Parties in a manner that facilitates the clarity, transparency and understanding of the intended commitments(…)”.

Uenigheten har i hovedsak dreid seg om de uthevede ordene. Hele avtaleteksten har et ullent og vagt språk, forfattet for å være spiselig for flest mulig. Dette er fjerde versjon av et lang mer ambisiøst dokument som ble publisert på mandag, da kritisert for å være ullent og uten noen plan for operasjonalisering. Det sier noe om teksten det nå forhandles om. Tidligere i dag, da jeg hadde plass i salen, kritiserte flere land teksten for å være tannløs, fordi ordene ”invitere” og ”kommunisere” egentlig ikke oppfordrer til noen ting. Kinas sjefsforhandler spurte om det var en middag det ble invitert til, og hva man kunne vente å få servert som drikke til maten. Han bemerket syrlig at det måtte bli vann, siden ingen vil gå foran og finansiere fondene som er opprettet under UNFCCC.

Image

Kinas sjefsfohandler, Wei Su, ser på USAs sjefsforhandler Todd Sterns øre.

Så ble det pause, klokken 13.30 idag, jeg gikk ut, mistet plassen, og kan nå bare drømme om å komme inn igjen. Hele dagen har jeg surret rundt litt desillusjonert, skrevet litt, oppdatert meg på rykter, prøvd å finne ut hva som skjer. Det aller meste bak lukkede dører.

Nå har diskusjonene har tatt seg heftig opp igjen, særlig mellom USAs Todd Stern og Venezuelas Claudia Salerno. Det er uenigheter om hva ”national” og ”domestic” betyr. Det er pause enda en gang og diskusjonene har flyttet seg fra de strukturerte forhandlingsbordene til regelrett kjekling i klynger rundt om i rommet. Ministrene har gått hjem og lagt seg, og flere tviler på at de virkelige forhandlingene kommer til å fortsette før de kommer tilbake i morgen tidlig.

Image

Såkalte «klyngeforhandlinger» pågår. På bildet kan man se sjefsforhandlerne fra Sveits, Venezuela, Kina, Cuba og USA.

Image

Bekymret EU-forhandler snakker med fire stykker og en telefon.

Det er helt surrealistisk at verdens fremtid blir forhandlet i tilstander som ligner verbale masseslagsmål hvor den som roper høyest blir hørt. Samtidig virker det litt forløsende etter at all tidligere forhandling i hovedsak har foregått med ordstyrere, og forhandlere med innlegg lange som avhandlinger som gjentar det alle allerede vet.

Samtidig med ADP-diskusjonene foregår det diskusjoner rundt klimafinans og tap- og skadeserstatning, hvor det, i følge ryktebørsen, begynner å bevege seg litt, etter å ha stått i stampe tidligere i dag. Stemningen er ganske spent og forhandlere haster rundt omkring.

Image

Sveits, USA, India, Venezuela og Norge i farten.

Selv om stemningen er intens er det påfallende få fra sivilsamfunnet igjen her. Etter walk-outen i går har det tyntes betydelig i rekkene, og stemningen har blitt ganske tiltaksløs her. Vi er kun noen få med et håp om å få med oss litt av forhandlingene. Tidligere i kveld stilte vi gjenværende oss, rundt 150 stykker, på tribunene på stadion og brølte alt vi kunne mot teltene på gressmatten som forhandlingene foregår i: ”Stop climate madness”, ”We want action” og ”Our voice, our future, our power”. Effekten ble overveldende ifølge de som var inne i forhandlingsrommene. Temperaturen steg, forhandlerne følte presset, og sa i sine innlegg at verden utenfor forventer fremgang.

Det er likevel vanskelig å se hvordan utfallet av dette klimatoppmøtet kan oppfattes som fremgang, når for eksempel Japan og Australia har annonsert at de reduserer sine klimaambisjoner, mens resten flytter seg marginalt fremover. Dagens lyspunkt varfremgang i forhandlingene om REDD+-finansiering. Møtet endte visstnok med gruppeklem.

Nå har vi fått høre at vår miljøvernminister, Tine Sundtoft, har dratt tilbake til konferansen fra hotellet sitt for å konferere med G77-gruppen om klimafinans. Vi venter i spenning, forhandlerne har tatt steget fra kappgang til løping.

Alle foto: Elna Bastiansen

Tekst: Are Einari Skau

Siste:

-Connie Hedegaard (EUs sjefsforhandler) entrer ADP-forhandlingsrommet og stemningen blir med ett mer anstrengt.

-ADP-forhandlingene fortsetter.

-ADP co-chair: «colleagues, it’s no longer getting later, it’s now getting earlier».

-Sveitsisk forhandler sier halvtimespausen som begynte klokken ni i kveld drar ut fordi EU er opptatt med å kjefte på Ukraina.

-Like Minded Group-forhandler: «the proverbial shit has finally hit the fan».

-En FN-observatør spiller el-gitar i andre etage.

-Marcin Korolec, COP President: We have a breakthrough gavelled during COP19 on REDD+. Massive for forests. Working on more – keep fingers crossed http://unfccc.int/files/press/news_room/press_releases_and_advisories/application/pdf/131122_pr_forests.pdf …

-Forhandler: «There’s a hell of a lot of bilaterals going on at the moment.»

I forkant av at COP19, FNs Klimatoppmøte, startet i Warszawa, deltok vi i Spires delegasjon på Conference of the Youth (COY) i samme by. Det er en konferanse for unge mennesker fra hele verden som er interessert i klima og andre miljøsaker. Noen skal på COP mens andre kun deltar på COY.

Spirebloggen - START Ungdomskonferanse i Warszawa - COP
Spire i Warszawa, foran Palasset for Kultur og Vitenskap. Foto: Elna Bastiansen

Programmet på COY besto av foredrag, seminarer, diskusjonsgrupper og aksjonsverksteder, og varte i fire dager. En del av programmet var fastlagt av de som organiserte COY, Power-Shift CEE (Central and Eastern Europe), men det var også mye tid satt av til åpne bolker hvor deltakerne kunne holde kreative verksteder, fortelle om eget arbeid eller diskutere.

Mange av deltakerne er svært erfarne innen sine arbeidsområder. Mange er høyt utdannet, og noen jobber også profesjonelt med relaterte problemstillinger. Det var utrolig inspirerende å se bredden av programposter som ble iverksatt, ad hoc, av personer som hadde erfaringer og kunnskap de ønsket å dele og foredle.

Spire - START Ungdomskonferanse i Warszawa - COP
Plenumsmøte i hovedrommet i fortet som ble omgjort til ungdomskonferanse. Foto: Elna Bastiansen

For Spiredelegasjonen har disse dagene vært inspirerende, lærerike og morsomme. Det er en utrolig flott, kreativ energi som oppstår når så mange unge, engasjerte mennesker møtes på et sted for å jobbe mot ett mål, på uendelig mange måter og fra uendelig mange innfallsvinkler. På tross av variasjonen har vi alle en ting til felles; det er vi som kommer til å overta den verden forhandlerne på COP legger grunnlaget for.

SPIRE - START Ungdomskonferanse i Warszawa 2- COP
Timeplanen, en gjennomsnittlig dag på COY. Foto: Elna Bastiansen

En viktig del av COY er nettopp å treffe andre likesinnede og enes om mål man ønsker å jobbe mot. COY var viktig for oss, som alle er COP-jomfruer, for å få et bedre bilde av forhandlingene, og hvordan vi kan arbeide målrettet for å påvirke dem. Vi fra Spire ble på forhånd enige om hvilke saker hver av oss skulle arbeide med på COP, og engasjerte oss med andre som var interesserte i samme saker på COY. Mange nye saker vi ville jobbe for dukket også opp når vi satte i gang.

På dag to arrangerte Lene fra kampanjeutvalget i Spire en workshop sammen med Taiwan Youth Climate Coalition (TWYCC) om intergenerasjonell rettferdighet (Inteq). TWYCC fortalte om prinsippene bak Inteq, mens Lene presenterte Spires arbeid for å opprette et fremtidsombud i Norge. Dette ble en stor suksess, og et av de best besøkte foredragene på COY. Engasjementet dette foredraget skapte har ført til at det nå er en stor og handlekraftig gruppe som arbeider med Inteq også på COP. Lene arbeider nå med å koordinere et nordisk ungdomssamarbeid for Inteq.

START Ungdomskonferanse i Warszawa - Framtidsombud
Lene forklarer engasjert om Spires Fremtidsombudskampanje. Foto: Elna Bastiansen

Spire - START Ungdomskonferanse i Warszawa - COP 2013
TWYCCs prosjekt for å skrive ”intergenerasjonell rettferdighet” på alle språk. Foto: Elna Bastiansen

På en av de andre åpne bolkene på arrangerte en annen deltaker et foredrag om industri- og næringslivslobbyens innflytelse på COP. Dette var et sjokkerende og engasjerende foredrag om en sak som vi fra Spire visste lite om fra før. Vi fikk vite at COP19 i Warszawa er det første klimatoppmøtet som er sponset av næringsliv og industri, og at disse også ellers har fått stor innflytelse over årets klimatoppmøte. Dette er ikke hvilket som helst næringsliv, men store aktører med svært store klimagassutslipp på samvittigheten. Disse inkludere blant annet BMW, General Motors, det polske olje- og kullselskapet Lotos, med flere. Disse jobber aktivt med å gjøre klimaforpliktelsene så lite ambisiøse som mulig, og finansierer blant andre Heartland Institute som arbeider dedikert med å undergrave IPCC. Det sier seg selv at det er en stor selvmotsigelse og svært problematisk at disse er så tett involvert i klimaforhandlingene og UNFCCC. I etterkant av dette møtet bestemte flere av oss for at vi også vil arbeide aktivt for å skape oppmerksomhet rundt dette, i tillegg til de arbeidsområdene vi hadde bestemt oss for på forhånd.

Spire - START Ungdomskonferanse i Warszawa Idemyldring- COP 2013
Idémyldring for aksjon mot Big Business innflytelse på COP19. Foto: Elna Bastiansen

Spire - START Ungdomskonferanse i Warszawa ideer- COP 2013
En ung Spire følger oppmerksomt med og gir kreative innspill. Foto: Elna Bastiansen

Lederen for denne arbeidsgruppen arrangerte en demonstrasjon på onsdag, hvor vi simulerte en auksjon hvor diverse klimatiltak ble “auksjonert bort” til høystbydende av sponsorene til COP19. Samtidig ble det satt i gang en twitteraksjon med #CorporateCOP19 #ReclaimtheCOP. Dette ble en svært vellykket og mye omtalt aksjon.

Spire - Jeremie og Are - Start 2013
Fornøyde auksjonsvinnere på CorporateCOP-aksjon. Foto: Elna Bastiansen

Vi i Spiredelegasjonen synes COY var en god start på to intense uker. Det ga nettverk og kunnskap som kommer godt med under COP, og vi fant alle ny motivasjon til å jobbe videre med temaer som er viktige for Spire. Vi gleder oss til å fortsette arbeidet for å dra forhandlingene i en riktigere retning.

Spire - START 2013 - Akkreditering
Glade Spirer som nettopp har fått akkreditering utenfor Nasjonalstadion. Foto: Elna Bastiansen

Innlegg av Elna Bastiansen, medlem av Klimautvalget til Spire.

I dag låner vi penger på kryss og tvers av landegrenser. Stater vil starte opp industri og trenger startkapital, selskap vil utvide konsernet eller kanskje flytte den utenlands. Uansett må det mye kapital til! Dette løses gjennom finansmekanismenes mulighet for låneopptak og långivning. Men hva går pengene egentlig til? Hvor mye blir undersøkt før Oljefondet eller norske banker låner ut penger eller kjøper opp obligasjoner i utlandet? Hvem blir påvirket av de endringene som følger et gjennomført lån?

Dessverre opplever man i dag at det er alt for få krav til å undersøke hvilke konsekvenser det gjeldende lån vil ha for lokalbefolkningen, for miljøet og for landets eller virksomhetens økonomi. Er det bærekraftig? Rettningslinjer for slike krav omhandler FN-prinsippene for ansvarlig låneopptak og långivning. Prinsippene ble til i 2009 og er fortsatt under utvikling. Norge er en pådriver for å utvikle prinsippene ved at de har støttet arbeidet gjennom å finansiere en handlingsplan for implementering av prinsippene. Denne ble gitt ut i år, og er nettopp blitt diskutert på FN-møte i Geneve den 11. november.

FN-prinsippene om ansvarlig låneopptak og långivning er delt opp i 2 deler med 7 punkter som omhandler långivers ansvar og 8 punkter som omhandler låntakers ansvar. Det er veldig nytt å legge så mye ansvar på långiver da man tidliger har sett det som låntakerens ansvar å handle rett. I punkt 1 og 8 holder man henholdvis långiver og låntaker ansvarlig for å handle i befolkningens interesser. Det handler altså om at en långiver til eksempelvis ikke låner ut til en diktator som høyst sannsynlig ikke bruker pengene i befolkningens interesser. Punkt 6 krever dessuten at långiver følger FN sanksjoner som vi i dag ser mot blandt annet Zimbabwe. 


Punkt 5 og 12 setter krav til at låntaker og långiver må undersøke hvilke mulige konsekvenser det kan ha å fører det gjeldene prosjektet ut i livet. Handler det for eksempel om utvinning av naturressurser kan de ha store miljømessige konsekvenser. På denne måten kan man hindre lån til prosjekter som er skyld i landran, nedhuggning av regnskog og mye mer som vi dessverre ser eksempler på i dag. 


Punkt 7 og 15 handler om hva som bør skje om låntaker likevel ikke kan betale tilbake lånet sitt. Tidligere har man tvunget låntaker til å betale tilbake og herved tvunget låntaker ut i ennå dypere gjeld. Långiver har også hatt en tendens til å selge lånet videre til gribbefonder som har presset virksomheten eller landet til det ytterste for å få pengene med renters rente i kassen. På statsnivå har dette presset stater til å kutte i helse og utdanning for befolkningnen. Dette er ikke en bærekraftig løsning, og det er derfor kjærkommen med rettningslinjer som ønsker at låntaker og långiver arbeider sammen om å finne en ansvarlig løsning.

Som nevnt er FN-prinsippene fortsatt i oppstartsfasen og er ikke blitt implementert i det internasjonale systemet. Trolig vil det ta lang tid før FN-prinsippene eller lignende rettningslinjer følges av alle, men det er positivt å se tilnærmelser som dette for ansvarlighet på internasjonalt plan.

Se alle prinsippene her: http://slettgjelda.no/filestore/Principles.pdf

Innlegg av Nina Dalgas Vesterager, medlem av Handelsutvalget i Spire.

(Dette klippet viser landran forårsaket av gruvedrift i Mosambique)

Selv om landran ikke var en del av feltstudiet jeg og gruppen min gjorde i Zambia, fikk vi øynene opp for at landran ikke bare skjer når multinasjonale selskaper fordriver mennesker fra land for jordbruk, men også for gruvedrift. Ofte kan det også skje med løfter om et bedre liv.

Dette året var jeg så heldig å få dra på feltarbeid i Zambia. Zambia er et land som er rikt på naturressurser, deriblant kobber, kobolt og sink, noe mange utenlandske multinasjonale selskaper velger å investere i. Både britiske og amerikanske selskap, men også indiske og kinesiske driver med gruvedrift i Zambia. Siden kinesiske gruveselskap som opererer i Zambia hadde fått mye kritikk på hvordan arbeidsforholdene er, var vi interessert i å undersøke om arbeidsforholdene i kinesiske gruver er verre enn de andre utenlandske. Under feltarbeidet av utenlandske gruveselskap ble vi også kjent med mennesker som hadde blitt fordrevet fra landsbygden sin.

"Tom skole"  Bilde tatt av  Ewan Menghis

«Tom skole» Bilde tatt av Ewan Menghis

Da vi dro til en by som heter Solwezi fikk vi komme i kontakt med en mann som er nestlederen for en organisasjon kalt Catolich Relief Services (Caritas). De jobber med mennesker knyttet til jordbruk og det å få folk mer samfunnsbevisste, og hjelper blant annet folk med å komme ut i arbeid. Han kunne få oss i kontakt med et australsk gruveselskap som heter FQM (First Quantum Minerals). FQM, som er et av verdens største selskap som operer med gruvedrift i Afrika, fortalte oss i et intervju om driften deres og hva de gir arbeiderne i lønn, men de ville helst snakke om deres ’corporate social responsibility’. De snakket i gode toner om hva de gjør for å hjelpe lokalbefolkningen, og fortalte at de har lært zambierne om ’conservation farming’, hvor de har hatt et prosjekt hvor de har gitt ut hjelpesett og hatt opplæring. Alt hørtes rosenflott og vakkert, helt til nestlederen i Caritas tok oss med til et sted kalt ’New Israel’.

’New Israel’ er det nye landområdet FQM ga lokalbefolkningen, hvor de lovet at de skulle bygge nye hus, skoler og sykehus. Lokalbefolkningen skulle også få nye transportmidler. Med tanke på at dette stedet er flere kilometer borte fra sentrum i Solwezi hvor folk kan kjøpe mat og yte andre tjenester, i tillegg til at den nye skolen og sykehuset ikke er i drift i dag, ble lokalbefolkningen lovet ting de ikke fikk. Vi så også prototyper på hus FQM skulle bygge t, men de står der fortsatt, og det multinasjonale selskapet FQM har ennå ikke bygget disse husene til lokalbefolkningen slik de lovet.

Landran handler ofte om mennesker som blir fordrevet fra land, slik at multinasjonale selskaper kan få utvinne ressurser eller investere i jord. Befolkningen vi møtte hadde ikke mye i si i denne saken, siden det var den lokale lederen som til FQM ga adgang til jorden. Caritas i Solwezi fortalte at de i dag jobber med å hjelpe lokalbefolkningen i den nye landsbyen. Norge må være oppmerksomme på at vi ikke gjennom pensjonsfondet støtter slike selskap som bidrar til landran.

Innlegg av Mariel N. Sand Nwosu, fra Handelsutvalget i Spire.

Spire - planned obsolescence

Blide lånt fra Quiet Environmentalist

Det første folk sier når jeg sier når jeg sier jeg har kjøpefritt år er ”jammen du går jo tom for mascara?” eller ”Hvordan kan du ikke kjøpe klær?”. De har åpenbart ikke sett mitt klesskap eller de tre kassene med sminke, halvbrukte fuktighetskremmer og balsam som var på tilbud. Jeg har noe sånt som 10 semi-brukte mascaraer, fordi den nye så så kul ut, den var litt nedsatt eller limited edition. De brukes jo ikke opp. Før i år da. Målet er å kjøpe en ny mascara når jeg har brukt opp alle de jeg har.

Jeg tror jeg har et ganske normalt klesskap for å være jente i Norge (sikkert Sverige, Danmark, Storbritannia og USA også). Men jeg begynte egentlig ikke å se hvor mye jeg hadde før i april (etter 3 måneder med kjøpestopp). Da fant jeg vårklærne frem og plutselig hadde jeg ”nye” klær å gå med. Jeg tror folk blir litt redd for kjøpestopp fordi vi ikke ser hvor mye klær vi har. Vi ser inn i skapet, der er alt det gamle, kjedelige. Vi har fullt klesskap, men ingenting å ha på oss. Vi har lyst på noe nytt. Det har jeg også. Nå skal jeg ikke legge all skyld på moteindustrien, men jeg tror det påvirker oss i hva vi syns er pent og ikke. Da jeg gikk på ungdomsskolen var sleng-bukser in. Da de trange buksene begynte å komme var jeg helt overbevist om at jeg bare kledde sleng og at jeg aldri kunne se bra ut i trange bukser. I løpet av ett år var alle sleng-bukser borte og man kunne bare få kjøpt bukser som var inntilsittende på leggen. Da jeg så tilbake på sleng-bukser syntes jeg det var grusomt og de fikk jo beina til å se så korte ut også. Det at vi trenger nye og riktige klær og at man faktisk ikke får tak i sleng-bukser, når slim-fit bukser er in, henger sammen med ”Perceived Obsolescence”. (Perceived Obsolescence is when a customer is convinced, that he/she needs an updated product, even though his /her existing product is working well).

Jeg har merket i løpet av dette året at jeg er mer opptatt av klær som kler min kropp enn siste mote-magetopp. Hvis man kjøper klær som sitter fint varer de også mye lengre enn den trendjakken som plutselig er stygg om tre måneder. (den blir ofte fin igjen om to år da, for mote går i sirkler har jeg merket).

Strømpebukser og undertøy er det eneste man må kjøpe nytt av. Strømpebukser var veldig slitesterke en gang i tiden, men så fant en del produsenter ut at det ikke ville lønne seg å produsere omtrent evigvarende strømpebukser, og dermed begynte de å se på muligheten for å produsere strømpebukser med så dårlig kvalitet at man må kjøpe nye veldig ofte. Dette kalles ”planned obsolescence” (Planned obsolescence is a business strategy in which the obsolescence (the process of becoming obsolete—that is, unfashionable or no longer usable) of a product is planned and built into it from its conception.) Fiffig strategi som gjør at det lønner seg å masseprodusere og at folk kjøper mer. Dette fører også til at vi kaster mye mer enn vi hadde trengt. Vi kaster datamaskiner, ipoder, strømpebukser og alt mulig annet fordi butikken sier det er dyrere å reparere enn å kjøpe ny eller fordi strømpebuksen rakner helt og blir ubrukelig. Å reparere istedenfor å kjøpe nytt er bedre enn resirkulering. Eller å bruke den genseren ett år til selv om den ikke er like kul som den var i fjor, er bedre enn å kjøpe ny.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men det blir litt voldsomt for et blogg-innlegg. Jeg oppfordrer alle til å stille spørsmålet ”trenger jeg virkelig denne?” før de kjøper noe og å kjøpe brukt.

Sjekk også ut: https://archive.org/details/PlannedObsolescenceDocumentary (omtrent 27 minutter inn i dokumentaren kan man se nylonstrømper som tauer en bil)

Skrevet av Mari Aspen, Internasjonalt ansvarlig.