Onsdag 5. juni var FNs klimadag. I den anledning arrangerte FN-sambandet et heldagsseminar for elever på videregående skole på Håndverkernes Hus. Seminaret bestod av miniforedrag og debatter, som til sammen tok for seg klimaproblematikken fra A til Å på en ganske omstendelig måte. En reise fra den elementære fysikken som utgjør mekanismene i klima og klimaendring, gjennom innvirkning på menneskene, rettferdighetsspørsmål, nasjonal og internasjonal politikk og handlingsinsentiv. Det var en ære for meg å bli spurt, på vegne av Spire, om å holde en halvtimes foredrag. Spørsmålet jeg skulle lufte for den unge forsamlingen var:

Hvem blir påvirket av klimaendringer, og hvem skal ta regningen?

Fra klimaforhandlingene i Durban, Sør-Afrika (COP17).

Fra klimaforhandlingene i Durban, Sør-Afrika (COP17).

For meg var det spesielt ett ord som blinket som et slitent neonskilt på netthinnen da jeg fikk vite spørsmålet jeg skulle svare på: Klimarettferdighet. Begrepet som på mange måter er blitt mitt lille hjertebarn i klimaproblematikken. Ordet ble først benyttet på COP 6 i Haag, 2000. De utenkelig mange timer med statsråd og sakkyndiges diskusjoner som er lagt i forståelsen av dette begrepet, vitner om ordets dybde. Så greit det hadde vært for meg om jeg bare kunne kommet til dette seminaret, plumpet ut med det sentrale ordet, og gått igjen. Dessverre (for meg) er det sånn at på et foredrag forventes også en forklaring.

Å forklare et begrep med så mange timers mening, på en engasjerende og personlig måte, til 16-åringer, kanskje vår tids mest kritiske tilhørere (dette er ikke et empirisk begrunnet utsagn), på en halvtime, og helt uten pedagogiske studiepoeng – er ikke en oppgave jeg tar lett på. Kort sagt: Jeg var veldig nervøs. Heldigvis, hadde jeg forberedt meg. Både med elektronisk presentasjon, film og manus. Jeg følte meg ganske sikker på at ungdommen skulle vite hvem det var rettferdig at «tok regningen» eller «grep muligheten» til å løse opp i klimaproblematikken etter foredraget.

Dessverre er det sårt typisk at ting går galt når man forsøker å unngå det. Jeg kom sent i gang med pratingen, datamaskinen nektet totalt, jeg hadde alt for mye jeg ville sagt og filmen ble overhodet ikke vist (anbefaler fremdeles sterkt å se Wind of Change av Julia Dahr). Jeg endte opp med bare å prate. Og går det bra å bare prate om et tema i disse visuelt stimulerte dager? Det vet jeg faktisk ikke.

Det er mitt inderlige håp, at selv om jeg på et tidspunkt i foredraget, kjente at hodet mitt reiste vekk fra Håndverkernes hus, og munnen stod igjen alene – at dere fine ungdommene som hørte på, ble igjen med munnen. Eventuelt at dere reiste dit som munnen fortalte om.

Poenget i foredraget kan jeg i alle fall forsøke å trekke frem igjen nå avslutningsvis: Klimarettferdighet handler om at land i verden har et felles men ulikt/forskjellig ansvar for å løse klimaproblematikken. Norge har et annet historisk utslippsansvar enn Kenya. Kina har også et stort utslippsansvar, men Norge har igjen et annet sosioøkonomisk utgangspunkt enn Kina til å ta «regningen». Jeg håper at etter å ha hørt om Kisilu Musya, en bonde i Kenya som gjør alt han klarer for å leve med og motvirke klimaendringer, under allerede pressede forhold på grunn av klimaendringene – at ungdommen følte seg like inspirert og handlingskraftig som de fikk meg til å føle da jeg stod og pratet.

For å poengtere poenget en gang til: Kanskje handler ikke klimarettferdighet i den grad om hvem som skal ta oppvasken etter klimaendringene, men at alle må gjøre det vi har mulighet til for å ha en verden å gi til vår neste. Jeg krysser fingrene for at ungdommene på Håndverkernes Hus kjente på den unike muligheten de har til intet mindre enn å redde verden.

Tusen takk til FN-sambandet som arrangerte, og for at jeg fikk prate. Det satte jeg umåtelig stor pris på.

Hilsen,

Andrea Varga Weme

Organisatorisk nestleder i Spire (som velvillig innrømmer av at foredrag alltid er skummelt, men også GØY)

Advertisements