Det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan delegasjonene i klimaforhandlingene kan kaste bort evinnelig med tid i forhandlinger mens de mest sårbare i verden kjemper for å overleve i en verden med klimaendringer. Det er heller ikke helt lett å forstå hva i all verden forhandlerne egentlig snakker om, når alle ord og formuleringer er pakket inn i flere lag med formelt, diplomatisk språk som ikke akkurat innbyr til at man skal skjønne hva folk egentlig mener.

Image

Det er ikke alltid like lett å skjønne hva forhandlerne snakker om. Foto: Adopt a Negotiator

Jeg skriver derfor denne posten for å gi en deg en litt grundig innføring i klimaforhandlingene, og prøve å forklare akkurat hvor stridens harde kjerne står i forhandlingene for tiden. For å skjønne det, må vi ha litt bakgrunnsinfo. Vi starter med konvensjonen.

Konvensjonen
Den O’ store konvensjonen, eller ”United Nations Framework Convention on Climate Change ” (UNFCCC) ble inngått i 1992. Denne danner grunnlag for alle de videre klimaforhandlingene. Konvensjonen sier ikke så mye inngående om ansvarsfordeling eller konkrete handlinger, men den slår fast at verden skal jobbe for å unngå farlige klimaendringer. Noe som er enda viktigere, er at konvensjonen slår fast noen viktige prinsipper som det stadig henvises til i forhandlingsrommene i den dag i dag. Konvensjonen er dermed på mange måter klimaforhandlingenes Bibel.

CBDR-RC
Et av de mest nevnte prinsippene i konvensjonen, er det som på forhandlingsspråket kalles CBDR-RC (Common But Differentiated Responsibilities and Respective Capabilities). Dette prinsippet slår fast at alle land har ansvar for å bekjempe klimaendringer, men at man har ulike forutsetninger for hva man kan gjøre, og at de rike landene bør ta på seg mest ansvar. Konvensjonen skiller også mellom annex 1-land og ikke-annex 1-land, hvor annex-1 land er utviklede OECD-land, mens ikke-annex 1-land er ”alle de andre”. Altså har man et veldig tydelig skille mellom rike og fattige land.

Når man nå jobber med å framforhandle en ny avtale etter Kyoto-avtalen, som skal være klar i 2015 (og tre i kraft i 2020), er alle enige om at konvensjonens prinsipper skal gjelde også for den nye avtalen. Men det virker som om det ikke er helt enighet om hva prinsippene faktisk innebærer.

Hva er det egentlig de krangler om?
Jo, som så ofte før, dreier det seg om hvem som skal ta på seg mest ansvar for å kutte utslipp og hvem som skal legge flest penger på bordet. Det virker jo veldig naturlig at det er de utviklede landene som skal gjøre mest, sier du kanskje da? Og ja, på mange måter er det det, men samtidig må man huske på at verden vi har i dag ser veldig annerledes ut enn den vi hadde i 1992 da konvensjonen ble fremforhandlet. Det er for eksempel mange utviklingsland som har tatt steget til å bli mellominntekstland eller til og med industrialiserte land.

Mye har skjedd de siste 20 årene. Kina har for eksempel entret verdensscenen som den viktigste økonomiske kraften etter USA, og en massiv utslipper. Samtidig opplever flere i-land fremdeles økonomisk krise, og har på langt nær de samme ressursene til å bidra til klimasaken som de hadde for noen år siden (syns de selv i hvert fall). Ikke nok med det, men både utslippene og den økonomiske vekstraten til de utviklede landene ligger nå faktisk ganske lavt, mens land som Kina og mange afrikanske land har veldig høy vekstrate og enda større økning i klimagassutslipp. Dersom vi framskriver disse ratene, vil vi se at utviklingen bare vil forsterke seg, og at det i hvert fall ikke gir mening å operere med 1992-skillet mellom rike og fattige land om fem år, når den nye avtalen faktisk skal tre i kraft. Derfor er litt av utfordringen med forhandlingene nå å få alle land til å skjønne at verden faktisk er i endring, og vil fortsette å endre seg.

Så hva sier landene?
Vel, de aller fleste, blant annet USA, nekter å gjøre noe som helst før de er helt sikker på at andre land også vil bidra. Flere utviklingsland derimot, later til å bruke CBDR-RC-prinsippet som en unnskyldning for ikke å gjøre noen ting, hvilket frustrerer mange (differentiated responsibility bør jo innebære en eller annen form for ansvar, ikke ren fraskriving av ansvar). Mange u-land sier også at de nekter å gjøre noe før de ser at de rike landene holder løftene sine og legger penger på bordet for klimatilpasningstiltak. Enkelte rike land på sin side, vil ikke bidra med penger i vanskelige økonomiske tider, spesielt ikke når de ser at fattige land fremdeles insisterer på å opprettholde et skille mellom ”fattige” og ”rike” som ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Oppi det hele kommer selvfølgelig det historiske ansvaret som helt klart slår fast at de historisk sett største utslipperne (de rike) skal gjøre mest. Men spørsmålet da blir hvor langt man skal trekke det historiske ansvaret, og hvordan skal vi veie det opp mot situasjonen i dag?

Equity framework
Som du sikkert skjønner, er dette med equity og rettferdig ansvarsfordeling en vanskelig og betent sak, og det er nok den viktigste årsaken til at klimaforhandlingene går så tregt framover. Det som flere fra sivilsamfunnet mener at trengs nå, er et konkret og dynamisk rammeverk (equity framework) som skal inngå i den nye avtalen. Et slikt rammeverk må ha med noen kriterier som slår fast hvilke utslippskutt og tilpasningstiltak de ulike landene skal bidra med. Det må finne en god ansvarsfordeling basert på et totalt utslippsmål (for eksempel de totale utslippskuttene som trengs for å begrense oppvarming til 1,5 grader), hvor man fordeler ansvar mellom land relativt sett i henhold til målet. Det må ta inn over seg det historiske ansvaret samtidig som det balanserer virkeligheten vi har i dag. I tillegg mener vi at det også må ta innover seg framtiden, og ha indikatorer som dreier seg om hvordan man best kan involvere rettigheter og behovene til framtidige generasjoner. Ikke minst må det være fleksibelt, slik at man med jevne mellomrom kan vurdere land og flytte dem opp eller ned på ”ansvarsskalaen” alt ettersom hvilken økonomisk situasjon de er i.

Så er bare spørsmålet: Hvordan lager man et slikt rammeverk, og hvilke indikatorer skal med? Her kommer vi fram til det som kommer til å bli noe av det vanskeligste man vil forhandle om i årene som kommer, og kjenner vi forhandlerne rett, kommer de til å tilnærme seg dette temaet med sneglefart. Det vet jo vi alle at verden ikke har tid til, så derfor er det ekstra viktig at vi fra miljøorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene og sivilsamfunnet for øvrig rundt omkring i verden er flinke til å gjøre det klart for forhandlerne at vi ikke er interessert i å se på at de kaster bort mer tid.

Image

Sivilsamfunnet må fortsatt presse på i forhandlingene. Her illustrert ved Sebastien Duyck, som holdt innlegg på vegne av miljøorganisasjonene i Bonn. Foto: Mari Gjengedal

Dette ble en litt lang bloggpost, men den er viktig for å skjønne hva klimaforhandlingene faktisk dreier seg om, så jeg håper du har holdt ut og har lært noe nytt!

Mari Gjengedal – leder for Spire