Konferanseområdet for Slow Fish 2013 i Genova. Foto: Harald Sakarias Hansen.

Konferanseområdet for Slow Fish 2013 i Genova. Foto: Harald Sakarias Hansen.

I mai var jeg på Slow Fish i Genova, Italia, som er en blanding av matfestival og konferanse med fokus på lokal matkultur, lokale ressurser og bærekraft. Jeg var der for å snakke storpolitikk.

Hver morgen møttes en kjerne av organisasjoner og enkeltpersoner fra hele verden for å diskutere ocean grabbing. En kvinne som jobbet med å skaffe bærekraftig fisk til lokale restauranter uttalte en dag ”I don’t think we should get involved with politics”.

Debatt under Slow Fish. Foto: Harald Sakarias Hansen.

Debatt om fiskeripolitikk under Slow Fish. Foto: Harald Sakarias Hansen.

Jeg kan kanskje forstå hvor hun kommer fra, hva hun føler og tenker, likevel kjente jeg på irritasjonen over eliten i byene i Vesten som sitter og runker sine fine vaner, hippe trender og trygge liv. Folk som ikke har en forståelse for hva som reelt skjer i verden, og viktigheten av å bruke sine evner til å ta del i den politiske utviklingen. De digger kanskje økologisk lokalprodusert mat, men forstår ikke hvordan storpolitikken påvirker matproduksjonen.

I samme rom satt også kystbefolkning fra blant annet Ecuador. Hele deres liv har vært en politisk kamp. En rettighetskamp for å få lov til å fiske, og for å få rettigheter vi tar for gitt i våre trygge land. Nå er Europa og verden i endring og i løpet av få år kan vi blant annet risikere at all verdens fisk blir privatisert. Priviligerte intellektuelle kan ikke bare sitte stille og nyte sine fine vaner.

Jeg har lyst til å dele et dikt professor Seth Macinko fra Rhode Island University leste opp under Slow Fish etter at vi hadde luftet frustrasjonen over ”de ikke-politiske”. Diktet er oversatt fra spansk til engelsk, og heter egentlig Intelectuales apolíticos. Det er skrevet av Otto René Castillo (1936- 1967) fra Guatemala, som ble drept for sin politiske kamp.

– Harald Sakarias Hansen, fiskeripolitisk talsmann i Spire

Apolitical Intellectuals

One day
the apolitical intellectuals of my country
will be interrogated
by the simplest of our people.

They will be asked
what they did
when their nation died out slowly,
like a sweet fire
small and alone.

No one will ask them about their suits,
their long siestas after lunch,
nor about their sterile combat against nothing
or their metaphysical manner of arriving at wealth.

They won’t be interrogated on Greek mythology,
nor about the self-loathing they felt
when someone within them
died a cowardly death.

They’ll be asked nothing about their absurd
justifications,
nurtured in the shadow
of a complete lie.

On that day
the simple men will come.

Those who never fit in the books and poems
of the apolitical intellectuals,
but came every day
to deliver their milk and bread,
their tortillas and eggs,
those who drove their cars,
who cared for their dogs and gardens
and worked for them,
and they’ll ask,
«What did you do when the poor suffered, when tenderness and life burned out in them?»

Apolitical intellectuals of my sweet country,
you will not be able to answer.

A vulture of silence
will devour your gut.
Your own misery will pick at your soul.
And you will be mute in your shame.

Written by Otto René Castillo (1936- 1967).

 

Advertisements