juni 2013


The panel discussing Energy For All: Hon. Patrick Sendolo, Minister of Lands, Mines & Energy, Republic of Liberia Dr. Patrick Schroeder, International Advisor, CANGO Ewah Eleri, Executive Director, ICEED Omar Wani Bashir, Youth, India Cilia Holmes Indahl, Youth, Norway Manuel Wiechers, Co-Founder, iluméxico.

The panel discussing Energy For All: Hon. Patrick Sendolo, Minister of Lands, Mines & Energy, Republic of Liberia. Dr. Patrick Schroeder, International Advisor, CANGO. Ewah Eleri, Executive Director, ICEED. Omar Wani Bashir, Youth, India. Cilia Holmes Indahl, Youth, Norway. Manuel Wiechers, Co-Founder, Iluméxico.

After the opening ceremony of the International Student Energy Summit 2013, I was full of expectations for the rest of this event. It’s not every day that 500 students from 60 countries are gathered to discuss the transition towards a sustainable energy future. But for three days from June 13 it happened in Trondheim. The delegates also represented a wide selection of fields; from anthropologists to economists to nano technologists. That is the beginning of a recipe of a great event.

And my expectations were fulfilled. I learned new things from all the sessions, and the social events at the evenings were fun. I think everybody agreed that the summit was very well organized. But what was the conclusion? How can we make the energy future more sustainable? If I only had one sentence to conclude I would say; there is not one simple solution.

For me one of the more surprising things was that nuclear energy is considered much safer than most people seem to think. New technologies are making it easier to produce nuclear weapons at hidden locations separate from nuclear power plants, so that link is disappearing. And handling the nuclear waste is not a problem anymore, the experts claimed. There will always be a risk of nuclear catastrophes, but no energy source comes without risks. Hydro power has probably killed more people than nuclear power, because of bursting dams.

But renewable energies and nuclear energy can’t cover the electricity demands for a long time. We will have to make more energy efficient buildings and machineries. And still we need some oil and gas. Most renewable energy sources are depending on the weather. We can’t expect the wind to blow whenever it suits us, and we can’t make the sun shine whenever we want. So when the wind doesn’t blow and the sun doesn’t shine we need other sources of energy.

Several of the speakers and delegates talked about how environmentalists can join petroleum companies to help them become more sustainable. I totally agree with that. As I mentioned earlier the world needs energy, and we can’t stop using fossil fuels tomorrow. Some also mentioned that the environmental organizations have unrealistic policies, but I didn’t hear anyone talk about joining the environmental organizations to make their policies more realistic. They say they care about the environment, but it seems like they think it’s more important to recruit people to petroleum companies than to environmental organizations.

1,4 billion people don’t have access to electricity. When they need heat for cooking they will have to make a fire. And the smoke from these fires is one of the biggest causes of death in some countries. Spire is a youth organization working for a just and sustainable distribution of the world’s resources. So when we go to the international climate negotiations, we stand together with the poor countries.

Written by Hans Inge Alander, Leader of Trondheim local chapter

Onsdag 5. juni var FNs klimadag. I den anledning arrangerte FN-sambandet et heldagsseminar for elever på videregående skole på Håndverkernes Hus. Seminaret bestod av miniforedrag og debatter, som til sammen tok for seg klimaproblematikken fra A til Å på en ganske omstendelig måte. En reise fra den elementære fysikken som utgjør mekanismene i klima og klimaendring, gjennom innvirkning på menneskene, rettferdighetsspørsmål, nasjonal og internasjonal politikk og handlingsinsentiv. Det var en ære for meg å bli spurt, på vegne av Spire, om å holde en halvtimes foredrag. Spørsmålet jeg skulle lufte for den unge forsamlingen var:

Hvem blir påvirket av klimaendringer, og hvem skal ta regningen?

Fra klimaforhandlingene i Durban, Sør-Afrika (COP17).

Fra klimaforhandlingene i Durban, Sør-Afrika (COP17).

For meg var det spesielt ett ord som blinket som et slitent neonskilt på netthinnen da jeg fikk vite spørsmålet jeg skulle svare på: Klimarettferdighet. Begrepet som på mange måter er blitt mitt lille hjertebarn i klimaproblematikken. Ordet ble først benyttet på COP 6 i Haag, 2000. De utenkelig mange timer med statsråd og sakkyndiges diskusjoner som er lagt i forståelsen av dette begrepet, vitner om ordets dybde. Så greit det hadde vært for meg om jeg bare kunne kommet til dette seminaret, plumpet ut med det sentrale ordet, og gått igjen. Dessverre (for meg) er det sånn at på et foredrag forventes også en forklaring.

Å forklare et begrep med så mange timers mening, på en engasjerende og personlig måte, til 16-åringer, kanskje vår tids mest kritiske tilhørere (dette er ikke et empirisk begrunnet utsagn), på en halvtime, og helt uten pedagogiske studiepoeng – er ikke en oppgave jeg tar lett på. Kort sagt: Jeg var veldig nervøs. Heldigvis, hadde jeg forberedt meg. Både med elektronisk presentasjon, film og manus. Jeg følte meg ganske sikker på at ungdommen skulle vite hvem det var rettferdig at «tok regningen» eller «grep muligheten» til å løse opp i klimaproblematikken etter foredraget.

Dessverre er det sårt typisk at ting går galt når man forsøker å unngå det. Jeg kom sent i gang med pratingen, datamaskinen nektet totalt, jeg hadde alt for mye jeg ville sagt og filmen ble overhodet ikke vist (anbefaler fremdeles sterkt å se Wind of Change av Julia Dahr). Jeg endte opp med bare å prate. Og går det bra å bare prate om et tema i disse visuelt stimulerte dager? Det vet jeg faktisk ikke.

Det er mitt inderlige håp, at selv om jeg på et tidspunkt i foredraget, kjente at hodet mitt reiste vekk fra Håndverkernes hus, og munnen stod igjen alene – at dere fine ungdommene som hørte på, ble igjen med munnen. Eventuelt at dere reiste dit som munnen fortalte om.

Poenget i foredraget kan jeg i alle fall forsøke å trekke frem igjen nå avslutningsvis: Klimarettferdighet handler om at land i verden har et felles men ulikt/forskjellig ansvar for å løse klimaproblematikken. Norge har et annet historisk utslippsansvar enn Kenya. Kina har også et stort utslippsansvar, men Norge har igjen et annet sosioøkonomisk utgangspunkt enn Kina til å ta «regningen». Jeg håper at etter å ha hørt om Kisilu Musya, en bonde i Kenya som gjør alt han klarer for å leve med og motvirke klimaendringer, under allerede pressede forhold på grunn av klimaendringene – at ungdommen følte seg like inspirert og handlingskraftig som de fikk meg til å føle da jeg stod og pratet.

For å poengtere poenget en gang til: Kanskje handler ikke klimarettferdighet i den grad om hvem som skal ta oppvasken etter klimaendringene, men at alle må gjøre det vi har mulighet til for å ha en verden å gi til vår neste. Jeg krysser fingrene for at ungdommene på Håndverkernes Hus kjente på den unike muligheten de har til intet mindre enn å redde verden.

Tusen takk til FN-sambandet som arrangerte, og for at jeg fikk prate. Det satte jeg umåtelig stor pris på.

Hilsen,

Andrea Varga Weme

Organisatorisk nestleder i Spire (som velvillig innrømmer av at foredrag alltid er skummelt, men også GØY)

I disse tider har det vært mye oppmerksomhet rundt GMO, og det er bra. For bare et halvt år siden visste jeg veldig lite om GMO og hva farene med det er. Mesteparten er designet for å tåle en bestemt type sprøytemiddel. Andre planter lager sitt eget insektsmiddel. Mange mener at dette er årsaken til den store biedøden i Europa og Amerika. De eneste som tjener på dette er de store selskapene med sine patenter. Men folket reagerer heldigvis. Den 25. mai var 2 millioner mennesker, i 436 byer, i 52 land ute i gatene å demonstrerte mot verstingen av dem alle; Monsanto.

I Trondheim var det andre demonstrasjoner den dagen, men det betyr ikke at vi ikke bryr oss om mat her også. Lørdag 1. juni var Spire Trondheim med å arrangere Matgilde Mot Hungersnød. I Norge kaster forbrukeren mat tilsvarende mellom hver tredje og hver fjerde handlepose. I tillegg kommer det butikkene og restaurantene kaster. Mye av dette er unødvendig og kan unngås, og det var dette budskapet vi prøvde å få frem gjennom Matgilde Mot Hungersnød.

Spires lokallag var med å arrangere Matgilde mot hungersnød i Trondheim 1. juni.

Spires lokallag var med å arrangere et vellykket Matgilde mot hungersnød i Trondheim 1. juni.

Framtiden i Våre Hender og Kirkens Nødhjelp var hovedarrangører. Miljøpartiet De Grønne og Trondheim Folkekjøkken var også med. Totalt var det over 30 frivillige som var med og hjalp til. Vi samlet inn matvarer som ellers ville ha blitt kastet fra butikker og lagde mye god mat av det. All maten ble delt ut gratis på torget i Trondheim, mens vi oppfordret til å gi et bidrag til KNs innsamlingsaksjon for syriske flyktninger. Innsamlingsaksjonen resulterte i nesten 12 000 kr. Det ble holdt appeller fra scenen og vi fikk mye oppmerksomhet rundt saken.

Skrevet av Hans Inge Alander, leder i Spire Trondheim

matgildemothungersnod

Mat som ellers ville blitt kastet ble servert gratis i solskinnet på torget.

Det er ikke alltid så lett å skjønne hvordan delegasjonene i klimaforhandlingene kan kaste bort evinnelig med tid i forhandlinger mens de mest sårbare i verden kjemper for å overleve i en verden med klimaendringer. Det er heller ikke helt lett å forstå hva i all verden forhandlerne egentlig snakker om, når alle ord og formuleringer er pakket inn i flere lag med formelt, diplomatisk språk som ikke akkurat innbyr til at man skal skjønne hva folk egentlig mener.

Image

Det er ikke alltid like lett å skjønne hva forhandlerne snakker om. Foto: Adopt a Negotiator

Jeg skriver derfor denne posten for å gi en deg en litt grundig innføring i klimaforhandlingene, og prøve å forklare akkurat hvor stridens harde kjerne står i forhandlingene for tiden. For å skjønne det, må vi ha litt bakgrunnsinfo. Vi starter med konvensjonen.

Konvensjonen
Den O’ store konvensjonen, eller ”United Nations Framework Convention on Climate Change ” (UNFCCC) ble inngått i 1992. Denne danner grunnlag for alle de videre klimaforhandlingene. Konvensjonen sier ikke så mye inngående om ansvarsfordeling eller konkrete handlinger, men den slår fast at verden skal jobbe for å unngå farlige klimaendringer. Noe som er enda viktigere, er at konvensjonen slår fast noen viktige prinsipper som det stadig henvises til i forhandlingsrommene i den dag i dag. Konvensjonen er dermed på mange måter klimaforhandlingenes Bibel.

CBDR-RC
Et av de mest nevnte prinsippene i konvensjonen, er det som på forhandlingsspråket kalles CBDR-RC (Common But Differentiated Responsibilities and Respective Capabilities). Dette prinsippet slår fast at alle land har ansvar for å bekjempe klimaendringer, men at man har ulike forutsetninger for hva man kan gjøre, og at de rike landene bør ta på seg mest ansvar. Konvensjonen skiller også mellom annex 1-land og ikke-annex 1-land, hvor annex-1 land er utviklede OECD-land, mens ikke-annex 1-land er ”alle de andre”. Altså har man et veldig tydelig skille mellom rike og fattige land.

Når man nå jobber med å framforhandle en ny avtale etter Kyoto-avtalen, som skal være klar i 2015 (og tre i kraft i 2020), er alle enige om at konvensjonens prinsipper skal gjelde også for den nye avtalen. Men det virker som om det ikke er helt enighet om hva prinsippene faktisk innebærer.

Hva er det egentlig de krangler om?
Jo, som så ofte før, dreier det seg om hvem som skal ta på seg mest ansvar for å kutte utslipp og hvem som skal legge flest penger på bordet. Det virker jo veldig naturlig at det er de utviklede landene som skal gjøre mest, sier du kanskje da? Og ja, på mange måter er det det, men samtidig må man huske på at verden vi har i dag ser veldig annerledes ut enn den vi hadde i 1992 da konvensjonen ble fremforhandlet. Det er for eksempel mange utviklingsland som har tatt steget til å bli mellominntekstland eller til og med industrialiserte land.

Mye har skjedd de siste 20 årene. Kina har for eksempel entret verdensscenen som den viktigste økonomiske kraften etter USA, og en massiv utslipper. Samtidig opplever flere i-land fremdeles økonomisk krise, og har på langt nær de samme ressursene til å bidra til klimasaken som de hadde for noen år siden (syns de selv i hvert fall). Ikke nok med det, men både utslippene og den økonomiske vekstraten til de utviklede landene ligger nå faktisk ganske lavt, mens land som Kina og mange afrikanske land har veldig høy vekstrate og enda større økning i klimagassutslipp. Dersom vi framskriver disse ratene, vil vi se at utviklingen bare vil forsterke seg, og at det i hvert fall ikke gir mening å operere med 1992-skillet mellom rike og fattige land om fem år, når den nye avtalen faktisk skal tre i kraft. Derfor er litt av utfordringen med forhandlingene nå å få alle land til å skjønne at verden faktisk er i endring, og vil fortsette å endre seg.

Så hva sier landene?
Vel, de aller fleste, blant annet USA, nekter å gjøre noe som helst før de er helt sikker på at andre land også vil bidra. Flere utviklingsland derimot, later til å bruke CBDR-RC-prinsippet som en unnskyldning for ikke å gjøre noen ting, hvilket frustrerer mange (differentiated responsibility bør jo innebære en eller annen form for ansvar, ikke ren fraskriving av ansvar). Mange u-land sier også at de nekter å gjøre noe før de ser at de rike landene holder løftene sine og legger penger på bordet for klimatilpasningstiltak. Enkelte rike land på sin side, vil ikke bidra med penger i vanskelige økonomiske tider, spesielt ikke når de ser at fattige land fremdeles insisterer på å opprettholde et skille mellom ”fattige” og ”rike” som ikke lenger samsvarer med virkeligheten.

Oppi det hele kommer selvfølgelig det historiske ansvaret som helt klart slår fast at de historisk sett største utslipperne (de rike) skal gjøre mest. Men spørsmålet da blir hvor langt man skal trekke det historiske ansvaret, og hvordan skal vi veie det opp mot situasjonen i dag?

Equity framework
Som du sikkert skjønner, er dette med equity og rettferdig ansvarsfordeling en vanskelig og betent sak, og det er nok den viktigste årsaken til at klimaforhandlingene går så tregt framover. Det som flere fra sivilsamfunnet mener at trengs nå, er et konkret og dynamisk rammeverk (equity framework) som skal inngå i den nye avtalen. Et slikt rammeverk må ha med noen kriterier som slår fast hvilke utslippskutt og tilpasningstiltak de ulike landene skal bidra med. Det må finne en god ansvarsfordeling basert på et totalt utslippsmål (for eksempel de totale utslippskuttene som trengs for å begrense oppvarming til 1,5 grader), hvor man fordeler ansvar mellom land relativt sett i henhold til målet. Det må ta inn over seg det historiske ansvaret samtidig som det balanserer virkeligheten vi har i dag. I tillegg mener vi at det også må ta innover seg framtiden, og ha indikatorer som dreier seg om hvordan man best kan involvere rettigheter og behovene til framtidige generasjoner. Ikke minst må det være fleksibelt, slik at man med jevne mellomrom kan vurdere land og flytte dem opp eller ned på ”ansvarsskalaen” alt ettersom hvilken økonomisk situasjon de er i.

Så er bare spørsmålet: Hvordan lager man et slikt rammeverk, og hvilke indikatorer skal med? Her kommer vi fram til det som kommer til å bli noe av det vanskeligste man vil forhandle om i årene som kommer, og kjenner vi forhandlerne rett, kommer de til å tilnærme seg dette temaet med sneglefart. Det vet jo vi alle at verden ikke har tid til, så derfor er det ekstra viktig at vi fra miljøorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene og sivilsamfunnet for øvrig rundt omkring i verden er flinke til å gjøre det klart for forhandlerne at vi ikke er interessert i å se på at de kaster bort mer tid.

Image

Sivilsamfunnet må fortsatt presse på i forhandlingene. Her illustrert ved Sebastien Duyck, som holdt innlegg på vegne av miljøorganisasjonene i Bonn. Foto: Mari Gjengedal

Dette ble en litt lang bloggpost, men den er viktig for å skjønne hva klimaforhandlingene faktisk dreier seg om, så jeg håper du har holdt ut og har lært noe nytt!

Mari Gjengedal – leder for Spire

I dag er det fredag og siste dag av forhandlingene. Det har vært avslutningssamlinger i to av forhandlingssporene i dag, hvor alle har kunnet delta (de aller fleste andre møtene har vært lukket for oss som ikke er forhandlere). I dag var det samling i forhandlingssporene SBI (tiltak for implementering) og SBSTA (vitenskap og teknologi). ADP-forhandlingene om den nye avtalen ble avsluttet allerede i går.

I SBI og SBSTA har YOUNGO hatt to kjempegode innlegg. SBSTA-innlegget ble holdt av Ingrid Verne fra Changemaker. Vi fra Changemaker og Spire gjorde den største jobben med å skrive talen, så ikke uventet handlet mye av den om Intergenerational Equity og framtidige generasjoner! Ingrid gjorde en kjempejobb, og her kan du se henne i aksjon:

Image

Ingrid snakker om Intergenerational Equity og hvor misfornøyd vi er med at sivilsamfunnet ikke har fått lov til å delta på forhandlingsmøtene

Uheldigvis gikk SBSTA-forhandlingene på overtid, og den norske forhandlingslederen gikk (!) før Ingrid fikk holdt sitt innlegg, men vi sørget for at han fikk med seg en kopi av talen slik at de norske også skjønner hvor viktig vi syns framtidige generasjoner er.

I SBI var det mer misnøye, for her har det jo ikke vært noen relle forhandlinger i det hele tatt disse to ukene. Som vi vet, har Russland blokkert alle forsøk på framskritt, noe du kan lese mer om i Putsj sin artikkel. 

Derfor var talen vi holdt her ganske mye skarpere, og vi kritiserte hvordan forhandlerne kan sitte og kaste bort uker med forhandlinger mens Europa flommer over av vann og verden allerede kjenner konsekvensene av klimaendringer. Fatima fra Storbritannia holdt talen i ADP, og hun gjorde en kjempegod jobb:

Image

Vi fikk masse gode tilbakemeldinger i etterkant fra folk som syntes ungdommene hadde mye bra å si.

Ellers har vi også hatt en aksjon i dag. Aksjonene våre har som regel vært veldig gode og fått mye oppmerksomhet, og den vi hadde i dag var kanskje aller best. Fordi vi ville at folk skulle heve ambisjonene for COP19 i Warsawa i november, hadde vi en aksjon hvor vi ba forhandlerne om å skrive ned sine egne håp og ønsker for hva COP19 skal levere. Vi stod like utenfor forhandlingsrommet, så alle forhandlerne fikk aksjonen med seg, og vi fikk også mange gode bidrag. Jeg tror det kan gi forhandlerne mer energi og press når de ser at vi er her og forventer at de skal strekke seg etter å gjøre bedre.

Image

Her kan du se noen av de mange ønskene representanter fra ulike land skrev ned.

Image

Og her ser du meg, Louisa fra UKYCC, Stefan fra Spire og Sophia fra UKYCC holde plakater hvor vi har skrevet våre ønsker for COP19.

Nå er forhandlingene ferdig, og oppbruddsstemningen hersker her på konferansesenteret. Folk reiser hjem, og mange har gjort det allerede. Men vi fra YOUNGO skal ut og feire avslutningen på denne SB-sesjonen med med en øl. Se som jeg og Luke (fra Australia) gleder oss!

Image

P.S! Om du er interessert i å lese om motsetningene mellom Norge som oljeland og Norge som klimahelt, kan du lese gjestebloggen jeg postet i går på Adopt a Negotiatior-bloggen. Adopt a Negotiator er et kjempekult prosjekt som kommer med mange gode oppdateringer fra klimaforhandlingene, så jeg anbefaler at du følger med på sidene deres!

Mange hilsner fra Mari Gjengedal – leder i Spire

Image

Er det en ting ungdommene på klimaforhandlingene er gode på, så er det aksjoner! Jeg må si at aktivisten i meg har fått en revitalisering i løpet av de få dagene vi har vært her i Bonn.

YOUNGO (den offisielle ungdomsgruppen i klimaforhandlingene) hadde nettopp en aksjon for å få forhandlere til å få øynene opp for vår kjernesak i den såkalte ADP-prosessen (forhandlingene av den nye klimaavtalen som skal tre i kraft i 2020), nemlig rettferdighet mellom generasjoner.

Equity er et begrep som diskuteres mye her nede, og som folk legger ulik betydning inn i alt ettersom hvilket land de er. Det at land skal gi en rettferdig innsats for å bekjempe klimaendringer, basert på deres muligheter og ansvar, er et viktig men veldig ømtålig tema. YOUNGO mener forhandlerne er altfor opptatt av equity mellom mennesker som lever i dag, når man i realiteten i klimaforhandlingene forhandler vel så mye om mulighetene til framtidige generasjoner! Derfor har vi lansert begrepet intergenerational equity, som er en langsiktig form for rettferdighet som også skal ta framtidige generasjoner med i beregningen (høres dette velkjent ut, sier du? Ja, det er jo faktisk akkurat det samme som Spire sin nasjonale Framtidsombudskampanje dreier seg om!)

Image

Her holder Stefan fra Spires klimautvalg plakat under aksjonen! Bak står jentene ved forhandlingsbordet med plakater som representerer framtidige generasjoner.

Aksjonen gikk ut på at forhandlerne rent fysisk skulle legge intergenerational equity på forhandlingsbordet (her representert ved en pappkartong). Dette skulle være klart signal om at vi ønsker at dette prinsippet må få mer oppmerksomhet i diskusjonene. Det dreier seg jo tross alt om bærekraftig utvikling! Som du kan se, lot mange forhandlere seg overtale, og som belønning fikk de sjokolade og et ark hvor intergenerational equity-begrepet forklares litt nøyere.

Image

Image

Image

Hva vil vi så? Vi vil at land tar initiativ til å sette intergenerational equity på agendaen for COP19 som er i Warsawa i november. Dette kan ta form som en workshop eller noe annet. Poenget er at man skal begynne å diskutere hvordan framtidige generasjoner kan tas hensyn til i den nye avtalen. Og det er også viktig at enhver diskusjon er en som er åpen og inkluderer ungdom og sivilsamfunn!

Norge har foreløpig stilt seg positive til tanken, men trenger åpenbart litt mer overtalelse før de skal skjønne at dette virkelig er noe man må ta på alvor.

Image

Her er jeg ved siden av Ingrid i Changemaker, og en til fra YOUNGO.

P.S.! Du kan twittre om intergenerational equity med hashtaggen #Inteq.

Mange hilsener her fra Bonn!

Mari Gjengedal – Leder for Spire

Hei Spire-folk!

Spire deltar på klimaforhandlingene i Bonn, og Mari og jeg har nå vært her i to dager. Her foregår mellomforhandlingene som finner sted mellom de store COPene i slutten av hvert år. Forhandlingene startet i forrige uke, men vi deltar kun den siste uken fordi det vanligvis er da de mest spennende tingene skjer.

Slik ser en av de største forhandlingssalene ut. Her foregår samlingene som  åpne for alle.

Slik ser en av de største forhandlingssalene ut. Her foregår samlingene som åpne for alle.

Dessverre må vi allerede nå erkjenne at denne UNFCCC-sesjonen har vært en fiasko på enkelte områder. SBI, som er forhandlingssporet på implementering av klimatiltak, har etter åtte fruktesløse dager brutt sammen og blir ikke gjenåpnet før COP19 i november! Dette ble bekreftet da vi som representerer norsk sivilsamfunn møtte Norges sjefsforhandler – Henrik Harboe. Her kom det fram at Russland har blokkert hele SBI og ikke en gang vil vedta agendaen for forhandlingene. Årsaken er at Russland føler seg forbigått av en lang rekke lande (bl.a. Norge) etter forhandlingene i Doha i fjor, hvor man fattet et vedtak uten at Russland fikk viljen sin. Russland blir bakket opp av Ukraina og Hviterussland, mer her er det tydelig at såret russisk stolthet ligger til grunn for problemene. Hvis ikke SBI-prosessen opplever framgang innen COP19 i Warsawa, kan det godt ende med samme resultat også der. Dette gir grunn til stor bekymring, og må ses som et stort nederlag for UNFCCC.

Likevel ser vi framgang i de to andre sporene, SBSTA (som er ganske teknisk og handler om bl.a. teknologioverføring) og ADP (forhandlingene på den nye avtalen som man skal bli enige om i 2015).

YOUNGO har opptil flere møter hver dag. Her diskuterer vi strategier og planlegger aksjoner, som på dette bildet.

YOUNGO har opptil flere møter hver dag. Her diskuterer vi strategier og planlegger aksjoner, som på dette bildet.

I dag skal YOUNGO (ungdomsgruppen som jobber med klimaforhandlingene) holde en briefing med polske representanter (som skal arrangere COP19) og vi har mange bra spørsmål til Polen. Blant annet er det viktig å sørge for at Polen legger forholdene godt til rette for at ungdom kan delta på COP og bidra aktivt med sine innspill. Det er min første gang på klimaforhandlinger, og jeg skal lede dette møtet, så det blir veldig spennende.

Utover dette skal YOUNGO ha en aksjon senere i dag, som skal si klart ifra at vi syns forhandlerne er altfor trege og har dårlig evne til å jobbe effektivt (lack of time management skills, som kaller vi det her). Dette skal bli gøy!

Med klimahilsner fra Stefan Hvalsø Holm, medlem av klimautvalget

P.S. Våre gode venner i Changemaker er også på plass i Bonn, og de legger ut gode blogginnlegg, så følg med på deres blogg også!

Neste side »