13. feb.2013800px-Lisbeth_Berg-Hansen

Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen ved et oppdrettsanlegg. Foto: Fiskeri- og Kystdepartementet / Wikimedia Commons

I forrige uke kritiserte kokken Esben Holmboe Bang norsk oppdrettslaks i Dagbladet. Det ble ikke tatt godt i mot. Laksen er nemlig en styrende faktor i norsk politikk.

Vi tenker oss gjerne at Norge er et harmonisk land hvor utvikling skjær på bærekraftens premisser, ytringsfriheten er total og sannhetene vi blir fortalt riktige. For eksempel er norsk olje den reineste i verden, og derfor må vi hente opp hver minste dråpe. I tillegg blir vi fortalt at det ikke er mulig å spise noe sunnere eller mer bærekraftig enn norsk laks. Vi bør faktisk spise det tre ganger i uka.

Det var på torsdag fascinerende å se hvor mange som rykket ut for å svare på anklagene fra Esben Holmboe Bang, og hvordan de tåkelegger enhver debatt. Denne gangen ble det til en innholdsløs diskusjon om definisjonen av bærekraft.

Laksenæringa sitter på enorme ressurser, og arbeider hardt for å bygge opp norsk laks som merkevare. De bruker millioner på markedsføring internasjonalt, og har en sterk innflytelse på Regjeringens politikk. Det ser vi blant annet igjen i en usolidarisk norsk handelspolitikk. Allerede er Norge verdens nest største eksportør av fisk, og hver dag eksporterer vi 37 millioner sjømatmåltider. Likevel har Regjeringen som mål å tredoble produksjonen av norsk oppdrettslaks. Er det bærekraftig?

Ja visst har det vært en flott utvikling i norsk lakseindustri med mindre bruk av antibiotika og mindre villfisk i fôret. Det er likevel ikke til å legge skjul på at det er store problemer med sjukdom og rømning. I tillegg er det å gjøre et dyr fra toppen av næringskjeden til hverdagskost per definisjon lite bærekraftig.

Det er selvsagt positivt å bruke mer avfall og plantestoffer i fôret, men det skjuler ikke det faktum at laks krever mye fôr. Bedre blir det ikke av at soyaen og maisen i fôret blir hentet fra miljøskadelig landbruk på andre siden av jordkloden.

Lakseoppdrett genererer en håndfull arbeidsplasser og en liten gruppe millionærer langs norskekysten. Arbeidsplassene er positivt, men når laksen sendes til Kina for å pakkes virker det ikke som arbeid er den viktigste prioriteringen til oppdretterne. Lommeboka til John Fredriksen veier nok tyngst. Når det gjelder oppdrett slipper i alle fall rikingene å bekymre seg for leveringsplikt

Det er klart laksen bidrar med mynter i statskassa, men langsiktig er det ikke. Så hvorfor promoteres ikke blåskjell, et bærekraftig kystfiske og havbeite like hardt? Det burde være i en rødgrønn regjerings interesse å kjempe for bærekraft, spre rikdom og i tillegg generere arbeidsplasser

En kan undre seg over hva fiskeriministerens rolle er. Lisbeth Berg-Hansen har selv eierinteresser i norsk lakseoppdrett, og vi ser henne sjelden gjøre noe annet enn å reise rundt og promotere norsk laks. Hennes statssekretær Kristine Gramstad gav seg på fredag for å gå inn i en ny stilling som konserndirektør i John Fredriksens Marine Harvest. Noen kunne kanskje tenke at båndene mellom industrien og Regjeringa er litt nære.

Jeg savner norske politikere som tør å være visjonære når de snakker om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Berg-Hansen skal ha honnør for å ha satt Røkke på plass i kampen om fisken i Nord-Norge i høst, men hva med den fordømte norske laksen? Jeg håper fiskeriministeren benytter den kommende stortingsmeldinga om sjømat til å male framtida i noe annet enn rosa

Relevante linker:
http://www.spireorg.no/arkiv/kampanjearkiv/hstkampanjen-2012-fisk-for-folket/
http://blogg.regjeringen.no/refleks/2012/12/07/verdens-fremste-sjomatnasjon/

– Harald Sakarias Hansen, leder av Spire, Utviklingsfondets ungdom