1Noen ganger er det som om en stor hånd har dratt deg ut av din kontekst, slept deg ut gjennom din egen komfortsone og sluppet deg på hodet ned i noe totalt ukjent og uoversiktlig. ”Noen ganger” er hyppigere her i Zambia enn hva det er hjemme i Norge.

Eksemplet som best illustrerer dette er min og Linas ”bussepisode.” Vi sitter der innklemt i en Toyota Hiace, rimelig fornøyde med å få kapret forsetet, i det bussen stopper brått. Veien fremfor oss er blokkert av en tilsvarende buss, og mot oss stormer en flokk menn med sinte øyne. De skriker høyt i Bemba og river opp dørene på hver side av oss. Konduktøren blir, etter mye om og men, slept ut på gata, slått ned i asfalten og dratt inn i en bil. Ettersom konduktøren for to sekunder siden satt til høyre for meg tenker jeg; ”ok, jeg er neste…” De sinte mennene går istedenfor over i å rugge bussen frem og tilbake mellom seg, før vi kjører videre som om jorda fortsatt var like rund.

Det vi var bombesikre på at var vår siste time, viste seg å være borgervern i sin reneste form. Det var nemlig blitt innført en ny lov som sier at bussjåførene kun kan plukke opp passasjerer på bestemte stopper. Vi stusset litt når vi i forveien stoppet midt på jernbanesporene for å plukke opp folk, men ikke mer en vi stusser over at det er ansatt en person per bokhylle i den kristne bokhandleren som selger Donald Trumphs håndbok på hvordan tjene seg søkkrik. Det fins altså et system i det som for oss bare er et innmari stort kaos av babyblå Hiacer. Et system vår Hiace , til de andre bussjåførenes irritasjon, ikke hadde fulgt.

Andre ganger plasserer den store hånden deg i situasjoner som ikke er noe annet en urkomisk. Timbuktu-konsert med gatebarn og rabiate ambassadefruer er et slikt tilfelle.  Da nytter det ikke å stå å forsiktig vugge i takt med musikken. Man må kaste alle hemninger, og etter en sang eller to, bevege seg ut av sin kvadratmeter, og tre mil utenfor sin norske komfortsone. Det samme prinsippet gjelder når du er på Zambias svar på Spellemann; Born and Bread. Å klappe litt ekstra dersom du liker noe, er nytteløst. Her gjelder det å konstant vise din umiddelbare reaksjon på alt som foregår på senen. For to nordmenn ble dette hard kost i drøye fem timer.

Et annet kroneksempel er når du sitter i kinosalen og blir bombardert av HIV/Aids-reklamer. ”I wanna give a shout out to all má brothers; always use a condom.” Det er sjeldent stille i store forsamlinger i dette landet, men jeg er sikker på at alle kunne høre temposkiftet i popkorntyggene mine. Utilpasse og malplasserte følte vi oss også der vi sto på linje utenfor ZNBC og ble intervjuet til Zambiske nyheter av en reporter som snakket med andre mens vi svarte på spørsmålene hans, men på TV kom vi!

2

Malplasserte til tross, ting begynner å løsne og brosjyren tar form. Vi har, gjennom den norske ambassaden, vært på trening i Conservation Farming av lokale bønder i Lower Zambezi med Conservation Farming Unit. Møtet var gjennom RED-prosjektet i  området, og ble arrangert som et virkemiddel for å motvirke avskoging. Zambia er et av landene på kontinentet som har mest skog, men til gjengjeld også en av de høyeste avskogingsratene. Om avskogingen fortsetter i samme tempo som i dag, vil det ikke være trær igjen om 15 år. Liten ”fun-fact” der altså.

En malplassert måned har gått, to måneder gjenstår, og jeg sier som Kråkesølv;

Vær så sær at du du vær her, og plant noen trær her. La spiran dine lev og lær her (og lov mæ at du aldri drar her fra.) Fra A te B kan mye skje, men om du tar første steget blir æ med, og brenn ei siste bru, æ går i blinde nu.”

FIFFIG, eller hur?

Lot´s of LØØVv, BloggsterOda.

– Oda Utveksler