Den opprinnelige planen for dagens blogg var å servere dere et bildegalleri av hvordan en vanlig dag er for oss her på COP18. På grunn av at opplastningen av bilder på hotellrommet i kveld tok for laaaaang tid, har jeg skiftet strategi og tenker istedet å servere dere to bilder som illustrerer «(det var) Dagens!».

I går måtte vi humre litt, men også riste oppgitt på hodet etter at vi så bildet som observante Peter fra Changemaker twitret fra konferansen i går. Makan!

*kremt*

*kremt*

Hvilken form for diskriminering kan vi se i dette bildet?

 

Veeel, vi ble vel alle sittende med en postkasse i skjegget da vi plutselig oppdaget hvilken form for sitteordning vi hadde da vi i Forum (nettverk av frivillige norske miljø-, utviklings- og fredsorganisasjoner) hadde møte i dag.

Dette er vel et lite bevis på at ting er lettere sagt enn gjort. Slik kan man vel også se det når det kommer til de store forhandlingene her, det er fort gjort for meg å tenke «Come oooon! Whats with the talk and talk and taaaalk?». Når forhandlingsprosessene har gått så snegletregt som de har gjort de siste 20 årene, blir det fort gjort at man danner en oppfatning av at det er selve forhandlerne som gjør det de kan for å sette kjepper i hjulene. Det er da viktig å ha i bakhodet at mange av disse forhandlerne er eksperter på klimaspørsmål, noe som innebærer at de har valgt en yrkesretning nettopp fordi de har et brennende engasjement for å finne en løsning på klimaproblemet og de er eksperter nettopp fordi de har jobbet beinhardt for å komme dit de er i dag. Når jeg ser hvor utmattet vi ungdomsrepresentantene blir av lange dager og mindre søvn enn ønskelig, kan jeg bare forestille meg hva de har gått gjennom av stress og søvnløse netter for å komme dit de er i dag. Når de når går gjennom en to ukers lang og intensiv forhandlingsprosess vil det være en god sjanse for at de vil oppleve motgang, kritikk, frustrasjon og en demotiverende følelse av at forhandlingene nok en gang går i stampe. Dette kan ha en stor psykologisk påvirkning på de personene det gjelder, og kanskje muligens bidra til å påvirke forhandlingsprosessen i en gal retning. Derfor føler jeg at en viktig del av forhandlingsprosessen kan være noe så enkelt som å holde given oppe og sørge for at menneskene bak forhandlingene beholder energien, motivasjonen, håpet og troen på at vi kan finne en løsning. Allerede er de tusenvis av servicearbeiderne (som samtidig er arbeidsmigranter fra hele verden) her på konferansesenteret godt i gang med dette arbeidet. Personlig kan jeg ikke huske sist gang jeg gikk forbi så mange varme smil som fra de personene i hvite skjorter som er på pletten til å vise deg vei med en gang du ser litt forvirra ut. Tanken på at jeg nå daglig omgås en gjeng på 17.000 stykk hvor størsteparten er her nettopp fordi vi har et brennende felles ønske om å få ornings på klimaknipa, gir meg et håp. Omsider kan det her faktisk kanskje ordne seg!

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold, Trondheim lokallag