Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Da er dagen her, 22 november 2012, og vi sitter på flyet ned til Doha, Qatar, Midtøsten. I 2 1/2 uke skal jeg og Kine representere Spire og følge klimaforhandlingene på nært hold. Kort oppsummert er Spires mål en verden hvor alle ressurser skal være fordelt på en bærekraftig og rettferdig måte. For noen kan det høres ut som dette er et mål som kan være i overkant.. idealistisk? utopisk? hårete?…hvor skal man starte? hvordan går man fram? For noen kan det være fristende å spørre; «Jaha, hva så om dere deltar på en fancy internasjonal klimakonferanse? Hva skal to småtasser som dere gjøre der uansett? Dere har vel ikke tilgang til forhandlingslokalene hvor de store avgjørelsene blir tatt, så hva er egentlig vitsen?»
Jo nå skal du høre….

Jeg har listet opp tre gode grunner til hvorfor jeg syntes det er veldig lurt av oss å være tilstede under årets klimaforhandlinger i Qatar:

 

1. Påvirkning

«Det skjer jo ingenting på disse klimaforhandlingene uansett? Det er jo bare prat. Når ikke en gang toppolitikerne gidder å høre på hverandre, hvorfor skal de da gidde å bry seg om ungdom som står og maser i lobbyen?»

Okay, klimaforhandlingene har ikke gått i ønskelig tempo de siste 20 årene. Det er blitt gjennomført kun en internasjonal forpliktelsesavtale, Kyotoprotokollen. Innsatsen har vært så som så. Målet med denne avtalen har vært  at de rikeste landene skal forplikte seg til å redusere sine klimagassutslipp i perioden 2008-2012 fra deres 1990-nivå, hvor Norge til og med har fått lov til å øke sine utslipp med 1%. Likevel har Norge økt(!) sine utslipp med 8%(!). Derfor kan man spørre seg, what’s the point? Jo poenget er, til tross for at man blir flauere over Norge enn en fjortis blir over sin egen mor, så har Kyotoavtalen gjort nytte for seg. Dersom man ser bort fra alternativet man har til å kunne overføre forpliktelsene sine til neste forpliktelsesperiode (det er harde bud i FN), kan man bøte på skaden gjennom noe som kalles for the Clean Development Mechanism. Og det er her nytten kommer inn. Her kan man i stedet velge å forplikte seg til å finansiere miljøvennlige prosjekter i utviklingsland. Det har allerede blitt etablert 5000 slike prosjekt, og da er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke positive endringer dette fører med seg. Problemet med dette er likevel at CDM blir et verktøy for rike land til å kjøpe seg god samvittighet og kan føre til at man  mister fokuset på å kutte egne utslipp.
CDM er et av flere eksempel på at, joda, det skjer ting på klimaforhandlingene, vår rolle her blir å presse på at det skal skje mer og i et mye raskere tempo. CDM bør forbedres og ikke være et alternativ til egen utslippsreduksjon, men et tillegg. Mer om våre posisjoner for årets klimatoppmøte kan du lese her.

Nå sørger klimaforhandlingene for at vi ikke har skutt oss selv i leggen riktig enda, men om det skal fortsette i dette tempoet er det bare å brette opp buksa, pusse hagla og gjøre seg klar.
Dersom det ikke hadde vært noen som oss til stede under forhandlingene, ingen til å være en stemme for ungdomsgenerasjonen, ja da ville kanskje ikke forhandlerne følt viktigheten så nært på kroppen. Vi vil også kunne være der som en stemme for de fattigste landene og de små øystatene som ikke er like mannsterke under forhandlingene. Ved å representere sivilsamfunnet vil det være lettere for oss å stille de kravene som kan virke radikale i dag, men som vil være realistiske i morgen.

Her er et bevis på at ungdom har påvrirkningskraft. Under klimaforhandlingene i Cancun spilte Spire en stor rolle i å få gjennom et forslag til en COP-bestemmelse som skal sikre utdanning, ungdomsdeltagelse og bevissthet om klimaendringene.

 

2. Ringvirkning

«Spiller det egentlig så stor rolle om jeg bruker aluminiumsfolie som matpakkepapir? Hva hjelper det om lille meg kjører elbil når det er alt kjøttet folk har i seg som står for rundt 18 prosent av klimagassutslippene?»

Det er det som er så fint med mote og trend, man kopierer hverandre. Derfor, vil det være en god sjanse for at dersom du gjør det til en mote å gjøre små klimavennlige endringene i hverdagen, kan ringvirkningene føre til at en lillesøster eller beundrer, bevisst (eller ubevisst) begynner å gjøre det samme som deg.

På samme måte ser jeg de positive ringvirkningene av at vi er tilstede under klimaforhandlingene. Selv er jeg nylig utdannet geografi- og samfunnskunnskapslærer, og det å kunne delta på dette vil være en erfaring som vil gi meg et rikt utbytte i mine framtidige klasserom. Ikke bare vil denne opplevelsen kunne bidra til et «Believe me, I`ve been there» – perspektiv, forhåpentligvis vil det kunne motivere mine framtidige skoleelever til selv å engasjere seg i globale og lokale samfunnsspørsmål.

Jeg kunne for eksempel ikke ha startet min framtidige ringvirkning hos mine kommende elever dersom det ikke hadde vært for at Kine ringvirka (kan man si det?) meg. For tre måneder siden ringte hun meg og sa «Mette! Du bor i Trondheim no, sant? Kan`kje du være en liten eengel, og bare hjelpe oss litt med å få fikse et lite lokalee, sånn at vi kan bare holde et lite infomøtee, om Spiree, slik at vi kan få nokre fleire medlemmaar der oppe, i lokaallaget?». «Seff. Kan æ sikkert fikse.» Og da var det gjort. Og her sitter jeg plutselig. På vei til Qatar. For å være tilstede under United Nations Framework Convention for Climate Change. For å drive lobbyvirksomhet. Kanskje noen som leser dette tenker «jeg har jo egentlig tenkt en stund på at jeg har lyst til å gjøre mer, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det virker litt skummelt, men Spire sender en fersking nedover, for å lære, og påvirke, kanskje jeg bare skulle tatt kontakt med Spire…?» og DER(!) fikk vi ringvirka en til, som igjen tar med seg venninna si, osv. osv.…

 

3. Egen vinning

«Saaannsynlig at du liksom baaaare gjør det fordi du liksom skal være så snill og god, og bare vil alt godt for alt og alle i hele verden, og særlig få meg til å tro at du seriøst har et hjerte av rosa sukkerspinn?»

Okay, vi må nok tilstå, det er ikke kun altruismen som styrer oss, vi er nok litt egosentriske også. Ikke bare vil denne muligheten bidra til at vi bli mer opplyst, og smartere, vi vil få flere internasjonale venner, bygge nettverk, og få en fetere CV. Vi kommer helt sikkert til å få oppleve noe som er så annerledes, eller så pinlig, at vi får noen gode historier av det. Og kanskje kommer vi til å få utbytte av dette helt frem til den dagen hvor vi vil irritere barnebarna våre grønne over at vi skal skvise inn i hver eneste familiemiddag «Da jeeeeij var på det store iiinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….» (leses med Flettfrid Andrésen – stemme). Og dersom ikke det vil være tilfelle, men at barnebarna våre heller er grønne av andre årsaker, og de i stedet blir helt røde av en eitrendes forbannelse over at vår generasjon kunne være så ignorante og trangsynte som tillot den misforståtte oppfatningen om at økonomien er nødt til å kjøre over vitenskapen for at den skal fungere, selv om vi i 2012 hadde tilgang til 13,950 vitenskapsartikler som bekreftet klimaendringene, dets fatale konsekvenser, OG tilbydde økonomiske modeller og teorier som viste hvordan innføring av en grønn økonomi fint kan la seg gjøre. Vel da kan vi ha muligheten til å likevel forsvare oss selv med at; «Vel ikke kom å klag til meeeeij over at min generasjon ikke maktet å gjøre sine plikter, fordi da jeeeeij var på det store iinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….».

La oss håpe vi slipper å ta den sistnevnte versjonen når den tid kommer, men at vi heller vil være den besteforeldregenerasjonen som sitter med barnebarna på fanget og for søttentusendegang må fortelle om da vi var med på å styre skuta i riktig retning, mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, «ja nuuuuu skal du få høre….».

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold (Trondheim lokallag)

 

P.s. Til tross for at vi har vært litt pinlig berørt over hva Norge har oppnådd av en egen utslippsreduksjon så langt, kommer vi til å heie på Norge under forhandlingene. Kanskje blir Norge vår tids superhelter?