Tidligere har vi i Spire jobbet mye med landran, som blant annet var tema for vår kampanje i 2010. Da påvirket vi politikken direkte ved at flere av våre krav kom med i Stortingsmelding 14. Nå snuser vi på temaet på ny, men nå med et nytt perspektiv: vannran. Temaet er stort, uhåndterlig, men ikke minst – ubeskrivelig viktig.

«Water grabbing refers to situations where powerful actors are able to take control of or divert valuable water resources and watersheds for their own benefit, depriving local communities whose livelihoods often depend on these resources and ecosystems». 

Ferskvann er, vil alltid være og har alltid vært den viktigste ressursen for overlevelse. Det har en karakter, en form og et livsløp som gjør det så vanskelig. I første omgang kan ikke vann overføres. I Norge trenger vi ikke spare på vannet, vi har mengder av det (men burde allikevel av andre årsaker). Andre steder har de aldri nok. Vi har forsøkt å forflytte det, ved å taue isfjell eller slepe poser etter skip. Vi prøver å produsere ferskvann av saltvann, men det er for dyrt. Det finnes per i dag ingen kostnadseffektive måter for å bringe ferskvann fra de vannrike til områder som trenger det (med mindre man selger det som dyrt (og lite bærekraftig) flaskevann).

Det finnes mer enn nok ferskvann til alle, men det er, som penger og velstand, dårlig fordelt. Det regner ned over oss i tide, i utide og av og til alt for sent, det forurenses og det overutnyttes. Ikke minst flyter vann over og under landegrenser, som er en av årsakene til at det så veldig vanskelig å regulere.

Er det de som har elvens utspring på sitt territorie som har retten til det, har alle bare rett på det som strømmer forbi? Skal vi fordele etter behov, skal ingen, skal alle, eller skal noen få eie? Hva med grunnvann? Er det de som eier jorda, eller er det staten som eier? Hvor går grensene i vann?

Disse spørsmålene har plaget mennesker lenge. Et tydelig eksempel er «Guarani Aquifer»; et enormt underjordisk ferskvannsbasseng som ligger under Brasil, Argentina, Uruguay og Paraguay. Det inneholder nok ferskvann til å opprettholde verdens befolkning (dagens) i 200 år framover. Men selv om reservoaret er enormt (37 000 kubikk), er det bare 166 kubikk naturlig tilsig årlig. De fire landene har nære bånd og samarbeider relativt godt ellers, men har i dette tilfellet store problemer med å bli enige om eierskap, forvaltning og fordeling.

Det eksisterer lite, ingen eller utdatert regulering av ferskvann. Og når vennligsinnede stater ikke klarer å bli enige seg i mellom, klarer de sjelden heller å beskytte innbyggerens rett på rent drikkevann. Så kanskje kommer store, utenlandske investorer og kjøper opp landområder i utviklingsland, og da «følger vannet med». Som Anette Tjomsland fra FIVAS påpeker i artikkelen «Landran er vannran» (Ny Tid, 28. september 2012) er det bare én prosent av tilfellene i databasen «Landmatrix» som inneholder informasjon om dette vannet. Med andre ord: Eier du jorda kan du hente opp vann. Industrijordbruk krever vann, mye vann, og dette har mange steder fått store konsekvenser for lokalbefolkningens tilgang til rent og nok drikkevann. Så selv om kampen for vann som en grunnleggende menneskerettighet ble vunnet i 2010, betyr det ikke at arbeidet er over.

I WTO fremmes mer sammenfall mellom handel og miljø som en løsning på globale vannproblemer. Ved å eliminere eller redusere handelsbarrierer på miljøvarer og –tjenester vil man få en bedre og mer miljøvennlig forvaltning, mener de. For oss i Spire er dette en skummel tanke. Privatisering, liberalisering og kommersialisering av naturen, og da i denne sammenheng ferskvann, viser seg igjen og igjen som en lite bærekraftig og lite effektiv måte for å sikre tilgang til rent vann. (Her finner du ni rapporter som omhandler dette). Det burde være et globalt fellesgode, ikke privat og ikke «tradable goods». Vann er noe alle har rett på, nettopp fordi det er så ubeskrivelig viktig.

Følg med på www.spireorg.no for mer om vann.

– Maria Moe (Handelsutvalget)

Advertisements