november 2012


Fossil of the day award

Ja, vi er visst alle like vi frå «the norwegian countries» oppe i nord ein stad. Fantastisk nok blei eg kjempe glad for at nokon lurte på om eg var frå Russland. Dei trengte ein person som kunne stille opp på ‘fossile of the day’. Dette er ei premieutdeling der det landet som har gjort det dårligast gjennom klimaforhandlingane får tildelt premie. Dette er innimellom ein premie som mange nasjonar ofte må dele mellom seg. Forhandlarar kjem ikkje å mottek prisen sjølv, så det nederlaget tek ungdommen på seg. Det er viktig at beslutningar som er til hinder for forhandlingane eller som motarbeidar målet med å hindre skadelege klimaendringar ikkje blir gjøymd bort frå sivilsamfunnet.

Den 26. november var det heile fem land som saman tok førsteplassen, Russland, Canada, Japan, USA og New Zealand. Kvifor dei fekk desse kan lesast om her. Sidan då har Tyrkia, Canada for andre gong og Polen motteke førsteplassen på Fossile of the day utdelinga.

Ellers kan eg fortelje at dagane går fort og at det er ufatteleg mykje spannande som skjer. Nytt blogg innlegg kjem snart, så stay tuned!

 

– Skriven av Kine Gjerstad Eide, Klimautvalgskoordinator

Den opprinnelige planen for dagens blogg var å servere dere et bildegalleri av hvordan en vanlig dag er for oss her på COP18. På grunn av at opplastningen av bilder på hotellrommet i kveld tok for laaaaang tid, har jeg skiftet strategi og tenker istedet å servere dere to bilder som illustrerer «(det var) Dagens!».

I går måtte vi humre litt, men også riste oppgitt på hodet etter at vi så bildet som observante Peter fra Changemaker twitret fra konferansen i går. Makan!

*kremt*

*kremt*

Hvilken form for diskriminering kan vi se i dette bildet?

 

Veeel, vi ble vel alle sittende med en postkasse i skjegget da vi plutselig oppdaget hvilken form for sitteordning vi hadde da vi i Forum (nettverk av frivillige norske miljø-, utviklings- og fredsorganisasjoner) hadde møte i dag.

Dette er vel et lite bevis på at ting er lettere sagt enn gjort. Slik kan man vel også se det når det kommer til de store forhandlingene her, det er fort gjort for meg å tenke «Come oooon! Whats with the talk and talk and taaaalk?». Når forhandlingsprosessene har gått så snegletregt som de har gjort de siste 20 årene, blir det fort gjort at man danner en oppfatning av at det er selve forhandlerne som gjør det de kan for å sette kjepper i hjulene. Det er da viktig å ha i bakhodet at mange av disse forhandlerne er eksperter på klimaspørsmål, noe som innebærer at de har valgt en yrkesretning nettopp fordi de har et brennende engasjement for å finne en løsning på klimaproblemet og de er eksperter nettopp fordi de har jobbet beinhardt for å komme dit de er i dag. Når jeg ser hvor utmattet vi ungdomsrepresentantene blir av lange dager og mindre søvn enn ønskelig, kan jeg bare forestille meg hva de har gått gjennom av stress og søvnløse netter for å komme dit de er i dag. Når de når går gjennom en to ukers lang og intensiv forhandlingsprosess vil det være en god sjanse for at de vil oppleve motgang, kritikk, frustrasjon og en demotiverende følelse av at forhandlingene nok en gang går i stampe. Dette kan ha en stor psykologisk påvirkning på de personene det gjelder, og kanskje muligens bidra til å påvirke forhandlingsprosessen i en gal retning. Derfor føler jeg at en viktig del av forhandlingsprosessen kan være noe så enkelt som å holde given oppe og sørge for at menneskene bak forhandlingene beholder energien, motivasjonen, håpet og troen på at vi kan finne en løsning. Allerede er de tusenvis av servicearbeiderne (som samtidig er arbeidsmigranter fra hele verden) her på konferansesenteret godt i gang med dette arbeidet. Personlig kan jeg ikke huske sist gang jeg gikk forbi så mange varme smil som fra de personene i hvite skjorter som er på pletten til å vise deg vei med en gang du ser litt forvirra ut. Tanken på at jeg nå daglig omgås en gjeng på 17.000 stykk hvor størsteparten er her nettopp fordi vi har et brennende felles ønske om å få ornings på klimaknipa, gir meg et håp. Omsider kan det her faktisk kanskje ordne seg!

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold, Trondheim lokallag

 

 

Først: SORRY! Jeg har nesten ikke blogga. Til gjengjeld har det skjedd mye politisk;
møter med politikere, organisasjonsfolk og ambassadører, i tillegg til avisskriverier,
jobb, seminarer og debatter. Nå sist #Zero12, eller Zerokonferansen som det også kalles.
En god oppvarming til klimaforhandlingene som starta denne uka i Doha (COP18).

Miljøstiftelesen Zero har en annerledes inngang til verden enn Spire. Spire arbeider med
de politiske strukturene, jobber for politisk endring og er en vaktbikkje for folk, natur
og framtid. Zero jobber utelukkende for teknologisk utvikling som skal lede oss mot
nullutslippssamfunnet, og samarbeider tett med næringslivet, uavhengig av hva slags
bedrift det er. Zeros politikk er å aldri kritisere noen.

Zerokonferansen 2012 gikk av stabelen 19. og 20. november og er en årlige samling med
fokus på nullutslippssamfunnet. Med en studentpris for begge dagene på kr 3 200 (uten
middag og overnatting), så er det vanskelig for engasjerte mennesker og vanlige folk å
bli med. Det er først og fremst en arena for næringslivet.

Konferansen er et møtested for å se og bli sett, og nettverke blant de mektige. Mye
penger og politisk tyngde. Det som er kult er hvordan Zero bidrar til å finne løsninger, og
får næringslivsfolk som kanskje ellers ikke er så interessert i miljøutfordringer gira på å
løse klimaproblemet! Zero bidrar til å utvikle løsninger, og #Zero12 var en oppvisning i
spennende teknologi, engasjerte talere og spennende analyser. I tillegg til corny musikk,
og litt amerikansk-evangelisk stemning.

Foto: Spire

NM i mingling

Det å se Kofi Annan tale om verdens utfordringer og si at ”hvis verdens ledere ikke
makter å lede, må folket ta føringen”, høre Bård Vegar Solhjell si ”fakta må ha makta” og
Kåre Willoch filleriste dagens politikere, se treindustrien vise framtidas teknologi, høre
analyser av klimaforhandlingene og om Kina, se Hans Rosling analysere verden med
statistikk, er uten tvil inspirerende!

Fikk blant annet høre hvordan Kina ønsker å utnytte økosystemtjenester maksimalt,
hvordan klimaforhandlingene ikke har tatt innover seg endringene som skjer, og en
oppsummering av utviklingen fra klimaforhandlingene i København til Durban.

Andre ting ved Zerokonferansen var mer absurd. For eksempel å se ukritiske (reklame)
filmer (produsert av Zero) som viser hvor miljøvennlige Coca-Cola er, eller høre at alt
går bra bare vi satser på teknologi virker overmåte naivt for meg. Per-Anders Enkvist,
fra McKinsey bekreftet at ny teknologi ikke er nok til å løse global oppvarming (bilde).

Foto: Spire

Skal vi løse klimautfordringene må vi også ofre noe, og legge om samfunnet vi lever
i. Vi må bruke mindre energi og ikke nødvendigvis satse på økt vekst. Samtidig må vi
passe på å være kritiske til næringslivet, som har en leveregel: tjene penger. Her har
Zero og Spire forskjellige roller. Det er bra og viktig at noen arbeider konkret med
teknologiutvikling, og får med aktører som ellers ikke hadde gjort en like god innsats for
klima. Så skal vi ta oss av en del av den andre biten.

Noen ganger går teknologioptimismen til Zero litt fort i svingene, oppfordrer til forbruk,
og mangler en helhetlig analyse. Et eksempel var Zeros biodrivstoffoptimisme for noen
år siden som ikke tok inn over seg landranproblematikk og bærekraftsutfordringene ved
monokulturlandbruk, i tillegg til biodrivstoffs bidrag til å presse opp matprisene globalt.
Her kunne Zero våget å være mer kritiske – men så er Spire også interessert i å sparre
med Zero for å finne fram til de gode løsningene.

Under åpningstalen i år lanserte Marius Holm, leder av Zero, et nytt finansinitiativ som
skal føre norske penger inn i fornybar energi i fattige land. Dette er jeg veldig spent på å
høre mer om, og hva som er tanken bak – og håper å diskutere dette med Zero snart!

Takk til Zero for en interessant konferanse! Og min indre gutt og teknologioptimist sier
takk for at jeg fikk prøvekjøre el-bil!

– Harald Sakarias (leder av Spire)

Sand, sand, sand og ikkje minst nokre oljeinstalasjonar så langs auget kunne sjå var det første som møtte oss då vi tidleg fredags morgon flaug inn over dette fantastiske eventyrlandet. Her er taxi billeg og alkohol sparsomt. Ser ein på klimagassutslepp per person, så er dette landet på topp i verda og no er det vertskap for årets klimatoppmøte.

Stolt med pink badge! Foto: Spire

Pink badge!
Eg er igjen deltagar, denne gongen med pink-badge, eller rosa skilt. Det betyr at eg er med i den utvida norske delegasjonen og at eg dermed kanskje kan få vere med på litt meir enn i fjor. Spannande og litt skummelt! No skal verdas framtid diskuterast.Med tanke på at dette blog inlegget skal omhandle klimaforhandligar og ungdomsdeltaking, så anbefallar eg at dersom du ikkje forstår alle orda eller uttrykka, så gje meg ein lyd, min mail er g.kineide@gmail.com. Eg har forsøkt å leggje til link med forklaring på nokre, men når ein lever i denne bobla er det lett å bli nerd.

Fotoshot i Solskinn på Qatar Foundation Education Center. Foto: Spire COY 8
Helga gjekk med til COY 8, ein ungdomskonferanse som finn stad helga før klimatoppmøtet kvart år. Her var det workshops, talar, oppvarmingsleikar og mykje meir. Eg skal, som i fjor jobbe med klimafinans, eller finansiering
av klimatilpasning og utsleppskutt i utviklingsland. I ungdomsnettverket YOUNGOer det mange av oss som meinar dette er viktig og vi har no hatt tre møter der vi har kome litt i
gang med vårt felles arbeid.
Egenskapane YOUNGO finansgruppe har. Foto: SpireSpontan fasilitering
På laurdag var planen å delta på ein workshop som skulle ta føre seg ‘the finance gap’. Den forenkla versjonen er slik: Rike nasjonar har lova 100 milliardar dollar årleg frå 2020 som skal gå i eit fond for tilpasning og utsleppsreduksjonar i utviklingsland. Dette utan å sei noko om korleis dei skal greie å komme ut med så mykje

Kine fasiliterer den YOUNGO finans gruppe. Foto: Spire

pengar, altså er det eit lite gap her. Uheldigvis stilte ikkje personen som skulle holde denne workshopen opp. Dermed hoppa eg ned på gulvet og spurte om nokon hadde noko i mot at eg overtok. Eg kjende pulsen stei
g litt idet eg starta, men med slike fantastiske folk i salen, så gjekk det nesten knirkefritt. Dette blei det første møtet i noko som på sundag blei ei fullverdig finansgruppe.
Stort!Liten Spire, STORT konferansesenter! Foto: Spire
No er altså grunnlaget lagt for dei to neste vekene. Kjensla av at dette er stort og viktig slo meg då eg ankom konferansesenteret i dag tidleg. Denne byggningen er gigantisk. Det er hallar, møterom og kafear overalt. Vi gjekk i omlag 20 minutt før vi kom fram til staden der spokes council vart holdt. No sitt eg å ventar på svar frå Mette for å finne ut kvar i denne labyrinten ho befinn seg. Benyttar tida til å skrive blogg og lese på ein rapport om finans, det er kult!

– Skriven av Kine Gjerstad Eide
Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Gira ungdomsrepresentanter på vei til Qatar. Foto: Spire

Da er dagen her, 22 november 2012, og vi sitter på flyet ned til Doha, Qatar, Midtøsten. I 2 1/2 uke skal jeg og Kine representere Spire og følge klimaforhandlingene på nært hold. Kort oppsummert er Spires mål en verden hvor alle ressurser skal være fordelt på en bærekraftig og rettferdig måte. For noen kan det høres ut som dette er et mål som kan være i overkant.. idealistisk? utopisk? hårete?…hvor skal man starte? hvordan går man fram? For noen kan det være fristende å spørre; «Jaha, hva så om dere deltar på en fancy internasjonal klimakonferanse? Hva skal to småtasser som dere gjøre der uansett? Dere har vel ikke tilgang til forhandlingslokalene hvor de store avgjørelsene blir tatt, så hva er egentlig vitsen?»
Jo nå skal du høre….

Jeg har listet opp tre gode grunner til hvorfor jeg syntes det er veldig lurt av oss å være tilstede under årets klimaforhandlinger i Qatar:

 

1. Påvirkning

«Det skjer jo ingenting på disse klimaforhandlingene uansett? Det er jo bare prat. Når ikke en gang toppolitikerne gidder å høre på hverandre, hvorfor skal de da gidde å bry seg om ungdom som står og maser i lobbyen?»

Okay, klimaforhandlingene har ikke gått i ønskelig tempo de siste 20 årene. Det er blitt gjennomført kun en internasjonal forpliktelsesavtale, Kyotoprotokollen. Innsatsen har vært så som så. Målet med denne avtalen har vært  at de rikeste landene skal forplikte seg til å redusere sine klimagassutslipp i perioden 2008-2012 fra deres 1990-nivå, hvor Norge til og med har fått lov til å øke sine utslipp med 1%. Likevel har Norge økt(!) sine utslipp med 8%(!). Derfor kan man spørre seg, what’s the point? Jo poenget er, til tross for at man blir flauere over Norge enn en fjortis blir over sin egen mor, så har Kyotoavtalen gjort nytte for seg. Dersom man ser bort fra alternativet man har til å kunne overføre forpliktelsene sine til neste forpliktelsesperiode (det er harde bud i FN), kan man bøte på skaden gjennom noe som kalles for the Clean Development Mechanism. Og det er her nytten kommer inn. Her kan man i stedet velge å forplikte seg til å finansiere miljøvennlige prosjekter i utviklingsland. Det har allerede blitt etablert 5000 slike prosjekt, og da er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke positive endringer dette fører med seg. Problemet med dette er likevel at CDM blir et verktøy for rike land til å kjøpe seg god samvittighet og kan føre til at man  mister fokuset på å kutte egne utslipp.
CDM er et av flere eksempel på at, joda, det skjer ting på klimaforhandlingene, vår rolle her blir å presse på at det skal skje mer og i et mye raskere tempo. CDM bør forbedres og ikke være et alternativ til egen utslippsreduksjon, men et tillegg. Mer om våre posisjoner for årets klimatoppmøte kan du lese her.

Nå sørger klimaforhandlingene for at vi ikke har skutt oss selv i leggen riktig enda, men om det skal fortsette i dette tempoet er det bare å brette opp buksa, pusse hagla og gjøre seg klar.
Dersom det ikke hadde vært noen som oss til stede under forhandlingene, ingen til å være en stemme for ungdomsgenerasjonen, ja da ville kanskje ikke forhandlerne følt viktigheten så nært på kroppen. Vi vil også kunne være der som en stemme for de fattigste landene og de små øystatene som ikke er like mannsterke under forhandlingene. Ved å representere sivilsamfunnet vil det være lettere for oss å stille de kravene som kan virke radikale i dag, men som vil være realistiske i morgen.

Her er et bevis på at ungdom har påvrirkningskraft. Under klimaforhandlingene i Cancun spilte Spire en stor rolle i å få gjennom et forslag til en COP-bestemmelse som skal sikre utdanning, ungdomsdeltagelse og bevissthet om klimaendringene.

 

2. Ringvirkning

«Spiller det egentlig så stor rolle om jeg bruker aluminiumsfolie som matpakkepapir? Hva hjelper det om lille meg kjører elbil når det er alt kjøttet folk har i seg som står for rundt 18 prosent av klimagassutslippene?»

Det er det som er så fint med mote og trend, man kopierer hverandre. Derfor, vil det være en god sjanse for at dersom du gjør det til en mote å gjøre små klimavennlige endringene i hverdagen, kan ringvirkningene føre til at en lillesøster eller beundrer, bevisst (eller ubevisst) begynner å gjøre det samme som deg.

På samme måte ser jeg de positive ringvirkningene av at vi er tilstede under klimaforhandlingene. Selv er jeg nylig utdannet geografi- og samfunnskunnskapslærer, og det å kunne delta på dette vil være en erfaring som vil gi meg et rikt utbytte i mine framtidige klasserom. Ikke bare vil denne opplevelsen kunne bidra til et «Believe me, I`ve been there» – perspektiv, forhåpentligvis vil det kunne motivere mine framtidige skoleelever til selv å engasjere seg i globale og lokale samfunnsspørsmål.

Jeg kunne for eksempel ikke ha startet min framtidige ringvirkning hos mine kommende elever dersom det ikke hadde vært for at Kine ringvirka (kan man si det?) meg. For tre måneder siden ringte hun meg og sa «Mette! Du bor i Trondheim no, sant? Kan`kje du være en liten eengel, og bare hjelpe oss litt med å få fikse et lite lokalee, sånn at vi kan bare holde et lite infomøtee, om Spiree, slik at vi kan få nokre fleire medlemmaar der oppe, i lokaallaget?». «Seff. Kan æ sikkert fikse.» Og da var det gjort. Og her sitter jeg plutselig. På vei til Qatar. For å være tilstede under United Nations Framework Convention for Climate Change. For å drive lobbyvirksomhet. Kanskje noen som leser dette tenker «jeg har jo egentlig tenkt en stund på at jeg har lyst til å gjøre mer, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det virker litt skummelt, men Spire sender en fersking nedover, for å lære, og påvirke, kanskje jeg bare skulle tatt kontakt med Spire…?» og DER(!) fikk vi ringvirka en til, som igjen tar med seg venninna si, osv. osv.…

 

3. Egen vinning

«Saaannsynlig at du liksom baaaare gjør det fordi du liksom skal være så snill og god, og bare vil alt godt for alt og alle i hele verden, og særlig få meg til å tro at du seriøst har et hjerte av rosa sukkerspinn?»

Okay, vi må nok tilstå, det er ikke kun altruismen som styrer oss, vi er nok litt egosentriske også. Ikke bare vil denne muligheten bidra til at vi bli mer opplyst, og smartere, vi vil få flere internasjonale venner, bygge nettverk, og få en fetere CV. Vi kommer helt sikkert til å få oppleve noe som er så annerledes, eller så pinlig, at vi får noen gode historier av det. Og kanskje kommer vi til å få utbytte av dette helt frem til den dagen hvor vi vil irritere barnebarna våre grønne over at vi skal skvise inn i hver eneste familiemiddag «Da jeeeeij var på det store iiinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….» (leses med Flettfrid Andrésen – stemme). Og dersom ikke det vil være tilfelle, men at barnebarna våre heller er grønne av andre årsaker, og de i stedet blir helt røde av en eitrendes forbannelse over at vår generasjon kunne være så ignorante og trangsynte som tillot den misforståtte oppfatningen om at økonomien er nødt til å kjøre over vitenskapen for at den skal fungere, selv om vi i 2012 hadde tilgang til 13,950 vitenskapsartikler som bekreftet klimaendringene, dets fatale konsekvenser, OG tilbydde økonomiske modeller og teorier som viste hvordan innføring av en grønn økonomi fint kan la seg gjøre. Vel da kan vi ha muligheten til å likevel forsvare oss selv med at; «Vel ikke kom å klag til meeeeij over at min generasjon ikke maktet å gjøre sine plikter, fordi da jeeeeij var på det store iinternasjunaale klimatøppmøtet i Qataaar….».

La oss håpe vi slipper å ta den sistnevnte versjonen når den tid kommer, men at vi heller vil være den besteforeldregenerasjonen som sitter med barnebarna på fanget og for søttentusendegang må fortelle om da vi var med på å styre skuta i riktig retning, mot en mer rettferdig og bærekraftig verden, «ja nuuuuu skal du få høre….».

 

– Mette Bjørnsdatter Hafskjold (Trondheim lokallag)

 

P.s. Til tross for at vi har vært litt pinlig berørt over hva Norge har oppnådd av en egen utslippsreduksjon så langt, kommer vi til å heie på Norge under forhandlingene. Kanskje blir Norge vår tids superhelter? 

Mandag 26. november starter årets klimatoppmøte, denne gang i Qatar. Spire er på plass i Doha som vaktbikkje for å sikre en trygg framtid. Spire forventer at Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell sikrer følgende:

En arbeidsplan for ny juridisk bindene klimaavtale

Norge må være en pådriver for ferdigstillingen av den nye klimaavtalen. På fjorårets møte i Durban startet arbeidet mot en ny klimaavtale som skal ferdigstilles i 2015 for så å tre i kraft i 2020. På Doha-toppmøtet må det lages en arbeidsplan for fremgang i avtaleforhandlingene fram til 2015 for å sikre at avtalen er ferdig og god nok innen 2015. For å lykkes med avtalen er det viktig at klimarettferdighet blir tilstrekkelig diskutert i forhandlingene og at prinsippet om felles, men ulikt ansvar er det  grunnleggende prinsippet i den nye avtalen. Den nye avtalen må utformes ved en ovenfra og ned-tilnærming og følge anbefalinger fra FNs Klimapanel (IPCC) med henhold til utslippsreduksjon.

Ambisjoner før 2020

Norge må bidra med å sette før 2020-ambisjoner for klimafinansiering og utslippskutt i rike land på agendaen. Det er for sent å vente med klimahandling til 2020. I følge IPCC må globale klimautslipp nå sitt toppunkt mellom 2000 og 2015 for at det skal være mulig å hindre at temperaturøkningen overskrider 2 grader celsius. Norge må vise vei og oppskalere eget mål for utslippskutt til minst 40 prosent.

Ferdigstille andre forpliktelsesperiode av Kyoto-avtalen

I Doha må forhandlingene om andre forpliktelsesperiode av Kyoto-protokollen avsluttes slik at den nye perioden kan tre i kraft 1. januar 2013. Det trengs flere land og mer ambisiøse utslippskutt i den andre forpliktelsesperioden.

Det grønne klimafondet

Det er behov for penger til tilpasning og utslippskutt i fattige land. I Doha må Norge og andre rike land bidra finansielt slik at målet fra København-avtalen om 30 milliarder USD innen 2013 nås. Det må også enes om blant annet innovative finansieringskilder, som skatt på finanstransaksjoner, for langsiktig finansiering for å innfri løftet om 100 milliarder USD årlig innen 2020.

Utdanning og deltakelse

På Doha-toppmøtet skal et nytt arbeidsprogram på artikkel 6 av Klimakonvensjonen, som omfatter utdanning, bevissthetsgjøring og deltakelse, vedtas. Dette er sentrale pilarer for å bygge en grønnere framtid. Det er viktig at dette arbeidsprogrammet anerkjenner behovet for finansiering av artikkel 6-aktiviteter, sikrer ungdomsdeltakelse, samt satsning på utdanning og uformell læring.

 

SPIRE ER I DOHA.

TA KONTAKT MED VÅRE UNGDOMSREPRESENTANTER:

Kine Gjerstad Eide

+47 411 08 655

kineispire@gmail.com

Mette Bjørnsdatter Hafskjold

+47 922 29 044

mette_x_@hotmail.com

 

FOR KOMMENTARER FRA NORGE,

KONTAKT SPIRES LEDER (kan også stille på TV, radio):

Harald Sakarias Brøvig Hansen

+47 954 81 686

haraldsakarias@gmail.com

”Lusaka does not, perhaps, lend itself to the traditional city tour, but it does nonetheless deserve a day or two of browsing”. Slik opnar guidebokas kapitel om Lusaka. Med vissa om at dette skulle vera vår heim, ikkje ein eller to, men dei neste 96 dagane, var det såleis med ein viss skepsis me sette våre føter i Zambias hovudstad.

Vårt flotte mintgrønne hus. Foto: Spire

Me bur i eit mintgrønt hus i ein bydel kalla Chelstone. Lizzie meiner det må vera fyrste gong kvitingar, eller mzungus, bur i nabolaget, noko reaksjonane til dei me møter her for så vidt støttar. Men me er godt tekne imot. Særleg av nabolagets myggstand, som har feira ein slags heidensk ramadan sidan me kom, der dei godtar seg i eksotiske norske delikatesser etter solnedgang. Myggmiddel legg på ingen måte nokon dempar på festen.

Normenn vs. Nshima: 0-1. Foto: Spire

Mellom ganske nøyaktig klokka 9.15 og 17.30 er huset vårt vasslaust, med dei keisame konsekvensane det har for kvardagslege syslar. Mangelen på vatn gjorde at me kjende oss hjelpelause og handlingslamma den fyrste dagen, før me tenkte på kva McGyver ville gjort i ein liknande situasjon. No samlar me vatn i bøtter, baljar og tomme 5-litrar og klarar oss utmerka. Dessutan kan ingen fella oss på truverd når me skriv om uforutsigbar tilgang på vatn i brosjyren vår.

Det mintgrøne huset har også straumbrot med jamne mellomrom. Dei varar kanskje nokre timar, og er fine anledningar til å hengja myggnettingen opp i treet i bakgarden og sjå på stjernene og lytta til ulinga frå dei herrelause hundane. Det har me ikkje gjort endå, men me skal gripa sjansen neste gong me er straumlause, og det kjem heilt sikkert til å bli finare enn å sitja i bekmørket og ergra seg.

Bussglede. Foto: Spire

Kontoret til YEN ligg midt i smørauga i Lusaka sentrum, og er plassert på ein slik måte at det har absolutt ingen gjennomtrekk, men heller oppnår ein drivhuseffekt. Billy, Dennis og Evans, dei tre karane som til vanleg oppheld seg på kontoret, verkar upåverka av dette. Men sidan termometeret viser kring 33 grader i utgangspunktet, gjer det staden
uleveleg for nordmennene. Me jobbar difor frå huset når det ikkje er særskilde ærend som gjer bybesøk naudsynt.

Det gjer også at me slepp å ta bussar kvar dag. Med bussar meinast her privateigde Toyota Hiacar som ikkje blir sete i gir før kvart av dei 18 ”passasjerseta” er fylte. Å sitja slik oppå kvarandre med bøygd hovud i ein halvtime er lettare frustrerande. Særleg når du veit at du berre er halvvegs i reisa di inn mot sentrum. Dei lokale synest nok dessutan at det er ganske ekkelt å sitja attmed oss, sidan dei opphovna myggstikka kan
gi inntrykk av at me lir av ein smittsam hudsjukdom.

Mygg-glede. Foto: Spire

Som de forstår har ikkje den fyrste tida vore av det mest produktive slaget reint prosjektmessig. Utfordringar i startfasen er heldigvis teke med i kalkulasjonane til koordinatorane våre, så me kastar ikkje inn handkledet nett endå. Dei neste vekene skrur me opp arbeidsmengda, for som ei glup kvinne ein gong sa: ”Det er med arbeid me fram skal vinna; i arbeid skal me vår æra finna”. Og æra klamrer me på, her me sit som to hillbillies inne i huset vårt med bandana og bikini, chips i den eine handa og ingefærøl i den andre.

Eit par tilpassingsvanskar til trass, lat det ikkje vera tvil: Når me i skumringa køyrer nedover Addis Ababa Road med blømande Jacaranda-tre langs vegen og vinden ruskande i håret, då kjenner me ei salig lukke over å vera i Lusaka. Mr. Guidebok bomma fatalt då han hevda byen ikkje fortener meir enn eit to dagars besøk.

– Lina

Neste side »