Verden er i endring, enkelte vil hevde i et raskere tempo enn noen gang før, og måten vi organiserer verdenssamfunnet på er radikalt forskjellig fra hvordan vi gjorde det for noen tiår siden. Enkelte trekker fram ord som globalisering, kapitalisme, frihandel, kommersialisering og privatisering for å peke på trender som kan beskrive retningen verden går i. Mange av disse begrepene kan oppfattes ulikt av ulike personer, og begrepet globalisering er kanskje blant de mest omstridte.

Noen vil hevde at verden i dag er mer integrert, fragmentert og preget av økonomiske forhold og handel enn noen gang tidligere, mens andre er uenige. Noen mener at den formen for økonomisk organisering vi har i verden i dag, med stadig flere aktører, stadig mer geografisk komplekse mønstre og nye produksjonsmetoder, er helt annerledes enn alt vi tidligere har sett. Med både de negative og de positive konsekvensene det medfører. Uten å gå for dypt inn i kompliserte begrepsdiskusjoner, kan vi med sikkerhet si at ting forandrer seg, og at måten verdenssamfunnet produserer og handler på er veldig annerledes enn før. Det er få sektorer som får merke følgene av globalisering sterkere enn jordbruket.

Måten jordbruket organiseres på sier mye om hvordan vi organiserer samfunnet forøvrig. Før industrialiseringen på 1800-tallet, levde de fleste av jordbruk på en eller annen måte, og da først og fremst selvforsyningsjordbruk. Matusikkerheten var ofte stor fordi man var sårbar for ting som kunne skape dårlige avlinger. Da industrialiseringen kom, flyttet folk inn til byene, og jordbruket ble en sektor som først og fremst skulle mette den industrialiserende nasjonen. Jordbruket selv ble industrialisert og effektivisert, og man fikk til å produsere mer enn før.  Selv om man begynte å produsere og handle med mat på en ny måte, var det fremdeles bøndene som hadde kontroll over matfatet og produksjonsmåtene.

Det var ikke før etter andre verdenskrig, med den grønne revolusjonen og utvikling av nye typer såfrø og dyrkingsmidler, at store selskaper begynte å finne måter å gå inn i jordbruket og tjene penger på: jordbruket begynte å bli agrobusiness. I begynnelsen ble den grønne revolusjonen betraktet som et mirakel som hadde mulighet til å utrydde sult og fattigdom. Bønder kunne kjøpe superfrø som ga større avlinger, og fikk tilgang til kunstgjødsel og sprøytemidler for å sikre veksten.

Etter hvert oppdaget man at alt ikke var like rosenrødt. Agrobusinessmodellen viste seg å ikke være miljømessig bærekraftig. Den bidro tvert imot til en sakte utradering av ressursgrunnlaget jordbruket er avhengig av. Bøndene fant fort ut at bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler gjorde jorden «avhengig». Det ble vanskelig å slutte. Samtidig var det dyrt å kjøpe disse innsatsmidlene, og mange bønder fikk stor gjeld. I tillegg begynte frøene, grunnlaget for bøndenes virke, å oppføre seg annereledes enn før. Det nyttet ikke lenger å ta vare på frø fra en sesong til den neste, slik bøndene alltid hadde gjort, fordi frøene neste sesong ikke ville spire godt. Men kanskje det verste av alt: en dag våknet man opp og oppdaget at makten over jordbruket, over frøene, over ens levebrød og over maten selv, ikke lenger var i bøndenes eie, men i agroselskapenes.

Det har vokst seg fram en vanvittig svær business i jordbruket som gir konsekvenser vi bare såvidt har begynt å begripe. Selve grunnlaget for mat og liv – frøet – begynner å bli privatisert. Bønder flere steder i verden møter nå en virkelighet hvor de ikke lenger har eierskap over frøene. Gigantselskapet Monsanto fører blant annet målrettede søksmål mot bønder som har fått Monsantofrø inn på jordene sine uten å ha betalt for dem. Dette kan ofte skje for eksempel ved at vinden sprer frø fra nabogården. Monsanto kan gjøre dette takket være WTO sitt TRIPS-avtaleverk, som gjør at man kan ta patent på såkalt «intellectual property», blant annet frø med manipulerte egenskaper.

Filmen over er en super innføring i et tema som matutvalget i Spire er veldig opptatt av, nemlig hvem som skal ha kontrollen over verdens matfat og hvordan verdens jordbruk bør være. Filmen er laget av den britiske organisasjonen The Gaia Foundation, og ble vist på Blindern i slutten av september. Jeg håper du ser den, deler den, blir inspirert og lærer noe nytt om et tema folk flest, spesielt i Norge, kanskje ikke tenker så mye på til daglig.  Om du blir såpass engasjert at du har lyst til å bli aktiv, er du så klart hjertelig velkommen hos oss!

– Mari Gjengedal (leder for matutvalget i Spire)