Dette var ordene til representanten fra FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk) da hun ønsket velkommen ved åpningen av sivilsamfunnskonferansen i FAOs hovedkarter i Roma i dag morges. I sitt følelseladede innlegg snakket hun om at de siste estimatene nå sier at 870 millioner mennesker i verden lever i kronisk sult, og at når man jobber mot en sultfri verden, ” is the only acceptable number zero. Not a single more”.

Det var et budskap som ga resonans blant publikum, som alle har kommet til Roma et par dager før selve konferansen til komiteen for verdens matsikkerhet (CFS) begynner. Vi møttes for å bli enige om en felles politikk for sivilsamfunnet som ønsker å påvirke verdens matsikkerhetssituasjon. De representantene fra organisasjoner rundt omkring i verden som møttes hos FAO i dag, har jobbet i flere år for å skape en FN-institusjon hvor sivilsamfunnet skal høres og respekteres, og hvor vi faktisk kan få til reelle endringer. CFS er de siste årene blitt kjent som FNs kanskje mest radikale institusjon, hvor sivilsamfunnet både kan delta i forhandlingene og komme med forslag (dog ikke stemme, i hvert fall foreløpig). Det er dermed svært inkluderende i FN-sammenheng. Jeg som deltok som en av Spires representant under Rio+20-konferansen i sommer, merker også at det er en helt annen stemning her i Roma.

Likevel har vi hørt liknende følelsesladede taler som den FAO-representanten holdt i dag, før. I løpet av dagen har vi også hørt andre motivasjonsord, som: ”we have been deliberating a long time. Now is the time for action” og «we must go from planning to doing!». Alle vi som er idealistiske på vegne av verden har tenkt dette en stund. De tankene jeg sitter igjen med etter dagens møter er at det likevel ofte er veldig lite som skjer i forhold til innsatsen som legges ned.

Hvorfor? Den store hindringen er som regel å få omgjort den fine politikken som vedtas til faktisk handling. Det snakkes mye om ”implementation”, ”operalization” og ”representation of vulnerable groups” i FN-forhandlinger. Likevel er det sjelden vi ser reelle resultater ”on the ground”, i hvert fall i det omfanget vi gjerne skulle ønske oss.

Jeg og Jorunn fra matutvalget i Spire er representanter på sivilsamfunnskonferansen som holdes i Roma denne helgen. Den arrangeres av sivilsamfunnsmekanismen, som organiserer alt av sivilsamfunn som ønsker å mene noe om sult og matsikkerhet i verden. Det er veldig spennende å delta på det som foregår her nede, og vi lærer mye om aktuelle politiske saker som skal diskuteres. De som deltar på sivilsamfunnskonferansen er fantastisk dyktige mennesker som i mange tilfeller har jobbet med matsikkerhetsspørsmål i flere tiår. Mange snakker om hvor langt vi har kommet de siste årene, og at ting var mye verre i CFS før, da sivilsamfunnet knapt ble tillatt inn i forhandlingsrommet. Likevel sitter jeg her og tenker at ting går altfor sakte. Jeg spør meg selv: hvordan skal vi sørge for at ting faktisk skjer? Hvordan skal vi sørge for at land og stater faktisk tar til seg det som blir vedtatt her i Roma, og at det som skjer her får noe å si for virkeligheten til dem som faktisk lever i sult og nød hver eneste dag? Hvordan skal vi få til en reell endring i verden utover det å ha viktige møter mellom mennesker som sjelden eller aldri har hatt noen erfaring med det å leve i en hverdag hvor de ikke vet hvordan de skal få tak dagens middag?

En ting er å vedta frivillige retningslinjer for det ene og det andre, som for eksempel landinvesteringer, handlingsplaner for matsikkerhet og klimaendringer, eller ansvarlig vedlikehold av landressurser. En annen ting er å gjøre det til virkelighet, og tvinge landene i verden til å ta dette på alvor og ansvarliggjøre dem overfor de menneskene i verden som ikke får stemmen sin hørt.

Er det mangel på politisk vilje som forsinker prosessen? Er det mangel på kunnskap? Er det kapitalismens grep om verden som lar menneskeliv ofres på egoismens alter? Er det det at man fremdeles, etter så mange år med forskning og diskutering, ennå ikke klarer å bli enige om den riktige veien å gå for å redde verden? Jeg vet ikke. Kanskje er det litt av alt. Men en ting vet jeg likevel:

Vi som er unge kan ikke vise samme tålmodighet som er blitt vist tidligere. Vi kan ikke gå inn med et tiårsperspektiv i forhandlinger om de små skrittene på veien.

Vi kan ikke akseptere at internasjonale forhandlinger er nødt til til å ta mange år før man endelig kan vinne en liten seier. Vi må vise utålmodighet. Vi må stille krav. Vi må gjøre det klart at som verdens majoritet aksepterer vi ikke at 870 millioner av våre medmennesker lever i en virkelighet hvor de må ta umulige og forferdelige valg for å skaffe familien sitt neste måltid. Kravet er en bærekraftig og klimarobust matproduksjon som sikrer at alle i hele verden får nok mat å spise.

The only acceptable number is zero.

– Mari Gjengedal (leder for Spires matutvalg)