oktober 2012


Då har eg vore organisatorisk nestleiar i om lag eit halvt år allereie. Tida går svært raskt og raskare vil ho gå no som det skjer så mykje spannande i organisasjonen.

Vi er ein organisasjon i vekst og det er godt, samstundes legg det press på dei ressursane vi har.  Hand i hand med mykje flott politisk arbeid går arbeid med å leggje til rette for at dette arbeidet kan bli oppretthaldt og auka i framtida. Det merkast godt no at det er meir som skjer i kulissane enn det ein ved fyste augenkast legg merke til når ein er ny i ein organisasjon som Spire.

Noko som er heilt fantastisk som har skjedd i det siste er at vi har fått oss nytt kontor. Takk til utviklingsfondet for det! Vi er sjølvsagt strålende fornøgd ettersom det nye kontoret er noko slik som fire gongar større enn det gamle. Det merkast på dei som nyttar seg av kontoret at det er deilig å ha plass til å setje seg ned utan å vere i vegen for andre, samstundes inspirerar og denne auka plassen til at ein faktisk sit på kontoret nokre timar ekstra i veka, kommunikasjonen flytt litt betre og for min eigen del, så merkar eg at eg rett og slett har litt meir lyst å jobbe med spire saker.

Lyst til å jobbe med Spire saker har eg vel eigentleg alltid hatt, og godt er det, for med omlag fire til fem møter kvar veke, så er det viktig at arbeidet er interessant, går på fram og er litt utfordrande. I det siste har eg jobbar med verving, nettsider, styrke samarbeidet mellom lokallag og utval, oppdatering av diverse materialer, og mykje meir.

Visste du at Spire skal reise på besøk til forskjellige vidaregåande og folkehøyskular i løpet av hausen og vintaren? I tillegg skal vi ha vervekonkurranse i heile november der ei kan vinne flotte premiar. Det blir premiar både til dei som vervar og til dei som blir verva, så her er det berre til å hive seg rundt og begynne å varme opp vener og kjente slik at dei i løpet av vervemånaden blir Spiremedlemar. Vi treng både aktive og passive medlemmar. Tenk, for berre er 50 kroner i året så støttar du verdas flottaste organisasjon, det er så lite av sjølv studentar stort sett har råd!

Legg ved eit bilde at konvolutten eg fekk for omlag eit år sidan som innehaldt Spires medlemspakke. Ein liten ting som varma veldig. Det er slik Spire er, ein liten organisasjon med mykje godt!

Foto: Spire

– Kine Gjerstad Eide (organisatorisk nestleiar)

Vi lever i en verden hvor økonomisk vekst blir ansett som et viktig mål på utvikling. Opplever vi økonomisk vekst, altså en økning i BNP, smiler politikerne bredt mens de slår seg på magen og humrer fornøyd. Om vi derimot er godt inne i desember, og folk ikke kjøper like storslåtte gaver som året før, går Kristin Halvorsen ut å oppfordrer oss til å ta fram lommeboka og kjøpe et ekstra par sokker til far.

Hele det økonomiske systemet er avhengig av at vi konsumerer mer enn hva vi gjorde året før, økt etterspørsel og dermed økt forbruk. Vi er altså ikke kun et ”kjøp og kast samfunn,” men et samfunn som er avhengig av denne tankegangen. Samtidig virker et økt forbruk til klimaendringer, som påvirker matproduksjon og utvikling.

Sett i sammenheng virker det hele litt håpløst… men ikke fortvil; for mens høsten har gjort seg gjeldene med regn og mørke, har Spires handelsgruppe søkt ly inne og lagt planer for semesteret. Sammen har vi blitt enige om å fokusere på innvesteringer, nærmere bestemt BITs -bilateral investment treaties, og Fairtrade. Arbeidet med den førstnevnte tenkes å resultere i en informativ pamflett, mens sistnevnte skal ende opp i en heidundrende debatt!

Vi i handelsgruppa er veldig klare for å ta fatt i det spennende arbeidet og ser lyst på høsten, til tross for mørke og regn.

– Oda Sund (Handelsutvalget)

Verden er i endring, enkelte vil hevde i et raskere tempo enn noen gang før, og måten vi organiserer verdenssamfunnet på er radikalt forskjellig fra hvordan vi gjorde det for noen tiår siden. Enkelte trekker fram ord som globalisering, kapitalisme, frihandel, kommersialisering og privatisering for å peke på trender som kan beskrive retningen verden går i. Mange av disse begrepene kan oppfattes ulikt av ulike personer, og begrepet globalisering er kanskje blant de mest omstridte.

Noen vil hevde at verden i dag er mer integrert, fragmentert og preget av økonomiske forhold og handel enn noen gang tidligere, mens andre er uenige. Noen mener at den formen for økonomisk organisering vi har i verden i dag, med stadig flere aktører, stadig mer geografisk komplekse mønstre og nye produksjonsmetoder, er helt annerledes enn alt vi tidligere har sett. Med både de negative og de positive konsekvensene det medfører. Uten å gå for dypt inn i kompliserte begrepsdiskusjoner, kan vi med sikkerhet si at ting forandrer seg, og at måten verdenssamfunnet produserer og handler på er veldig annerledes enn før. Det er få sektorer som får merke følgene av globalisering sterkere enn jordbruket.

Måten jordbruket organiseres på sier mye om hvordan vi organiserer samfunnet forøvrig. Før industrialiseringen på 1800-tallet, levde de fleste av jordbruk på en eller annen måte, og da først og fremst selvforsyningsjordbruk. Matusikkerheten var ofte stor fordi man var sårbar for ting som kunne skape dårlige avlinger. Da industrialiseringen kom, flyttet folk inn til byene, og jordbruket ble en sektor som først og fremst skulle mette den industrialiserende nasjonen. Jordbruket selv ble industrialisert og effektivisert, og man fikk til å produsere mer enn før.  Selv om man begynte å produsere og handle med mat på en ny måte, var det fremdeles bøndene som hadde kontroll over matfatet og produksjonsmåtene.

Det var ikke før etter andre verdenskrig, med den grønne revolusjonen og utvikling av nye typer såfrø og dyrkingsmidler, at store selskaper begynte å finne måter å gå inn i jordbruket og tjene penger på: jordbruket begynte å bli agrobusiness. I begynnelsen ble den grønne revolusjonen betraktet som et mirakel som hadde mulighet til å utrydde sult og fattigdom. Bønder kunne kjøpe superfrø som ga større avlinger, og fikk tilgang til kunstgjødsel og sprøytemidler for å sikre veksten.

Etter hvert oppdaget man at alt ikke var like rosenrødt. Agrobusinessmodellen viste seg å ikke være miljømessig bærekraftig. Den bidro tvert imot til en sakte utradering av ressursgrunnlaget jordbruket er avhengig av. Bøndene fant fort ut at bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler gjorde jorden «avhengig». Det ble vanskelig å slutte. Samtidig var det dyrt å kjøpe disse innsatsmidlene, og mange bønder fikk stor gjeld. I tillegg begynte frøene, grunnlaget for bøndenes virke, å oppføre seg annereledes enn før. Det nyttet ikke lenger å ta vare på frø fra en sesong til den neste, slik bøndene alltid hadde gjort, fordi frøene neste sesong ikke ville spire godt. Men kanskje det verste av alt: en dag våknet man opp og oppdaget at makten over jordbruket, over frøene, over ens levebrød og over maten selv, ikke lenger var i bøndenes eie, men i agroselskapenes.

Det har vokst seg fram en vanvittig svær business i jordbruket som gir konsekvenser vi bare såvidt har begynt å begripe. Selve grunnlaget for mat og liv – frøet – begynner å bli privatisert. Bønder flere steder i verden møter nå en virkelighet hvor de ikke lenger har eierskap over frøene. Gigantselskapet Monsanto fører blant annet målrettede søksmål mot bønder som har fått Monsantofrø inn på jordene sine uten å ha betalt for dem. Dette kan ofte skje for eksempel ved at vinden sprer frø fra nabogården. Monsanto kan gjøre dette takket være WTO sitt TRIPS-avtaleverk, som gjør at man kan ta patent på såkalt «intellectual property», blant annet frø med manipulerte egenskaper.

Filmen over er en super innføring i et tema som matutvalget i Spire er veldig opptatt av, nemlig hvem som skal ha kontrollen over verdens matfat og hvordan verdens jordbruk bør være. Filmen er laget av den britiske organisasjonen The Gaia Foundation, og ble vist på Blindern i slutten av september. Jeg håper du ser den, deler den, blir inspirert og lærer noe nytt om et tema folk flest, spesielt i Norge, kanskje ikke tenker så mye på til daglig.  Om du blir såpass engasjert at du har lyst til å bli aktiv, er du så klart hjertelig velkommen hos oss!

– Mari Gjengedal (leder for matutvalget i Spire)

Her om dagen leste jeg en kronikk av Erling Holden og Kristin Linderud på forskning.no som handlet om det omdiskuterte og vage uttrykket “bærekraftig utvikling”, som til tross for sitt omstridte navn (noen mener jo at “bærekraftig” og “utvikling” er to motstridende ord og ikke gir mening sammen) er et velbrukt og populært begrep. I Spire er vi selvsagt opptatt av bærekraftig utvikling. Nå er vi i ferd med å utarbeide neste års kampanje om framtidsombud, og bærekraftig utvikling er akkurat det framtidsombudet skal jobbe for.

At bærekraftig utvikling er viktig ser det ut til å være bred konsensus om, ikke bare den norske regjering, men FN, Verdensbanken, G20, så og si “hele verden” mener at utvikling må være bærekraftig! Men hva slags innhold har begrepet?

Det kom tydelig fram på Rio+20-konferansen at det er stor uenighet om hva som er viktig for å få til bærekraftig utvikling, og i følge Holden og Linderud var det ikke engang klarhet rundt dette i 1987 da Brundtland kommisjonen lanserte rapporten “Vår Felles Framtid” og bærekraftig utvikling ble et kjent begrep.

Image

«Vår Felles Framtid», rapporten som for 25 år siden lanserte begrepet «bærekraftig utvikling»

I følge rapporten handler bærekraftig utvikling om å “sikre langsiktig økologisk bærekraft, dekke det grunnleggende behovet for alle verdens innbyggere, jobbe for rettferdighet mellom de som lever i dag og bidra til rettferdighet for fremtidige generasjoner.” (Holden og Linderud, 2012) Bærekraftig utvikling skal ivareta dagens behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner. Alle er enige i at dette høres fint og flott ut, det man imidlertid er uenig om er hva som skal prioriteres for å oppnå bærekraftig utvikling. Veien til målet.

I Norge er det finansministeren som har ansvaret for å håndtere regjeringens arbeid for bærekraftig utvikling, for meg virker dette underlig, for jeg tror ikke bærekraftig utvikling nødvendigvis springer ut fra økonomisk vekst. Men her er nok finansministeren og jeg uenige, på samme måte som f.eks. G77 og EU var uenige i utviklingsstrategier under Rio+20. For å sitere Holden og Linderud har bærekraftig utvikling blitt «en ønskeliste som skal omfatte alt – og dermed ingenting». Og det er et problem. for hensikten er god og veldg nødvendig.

Image

Er det virkelig finansminister Sigbjørn Johnsen som vet best hva bærekraftig utvikling innebærer?

Framtidsombudet vil få en krevende jobb med å arbeide for at norsk politikk er og forblir bærekraftig. Men kanskje den viktigste oppgaven framtidsombudet vil ha er å gi bærekraftig utvikling innhold og definere for folk, ikke minst for politikere og beslutningstakere, hva det innebærer. I kaoset av aktører med forskjellige meninger og agendaer er det akkurat en uavhegig institusjon med kvalifikasjon og mandat til å tenke langsiktig vi trenger. Hensikten er å få bedre samhandling i norsk og internasjonal politikk og ikke minst en bedre framtid for alle.

– Siv Maren Sandnæs (kampanjeleder)

PS: Kampanjen for framtidsombud søker i disse dager forfatter til en rapport om framtidsombudet, denne rapporten vil legge grunnlaget for kampanjen og lobby- og informasjonsarbeid videre. Utlysning finner du her.

Etter to lange dager i FAO-bygget i Roma er Civil Society Mechanism (CSM) Forum over for denne gang. Vi har sammen med organisasjoner fra forskjellige steder i verden diskutert og gjennomgått planen CSM har for konferansen i komiteen for verdens matsikkerhet (CFS39) neste uke. Vi har møtt mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn og har fått mye nyttig informasjon som vi kan ta med videre. Det var ikke mange ungdomsorganisasjoner tilstede, vi i Spire var de yngste deltakerne. Spire er hovedsaklig enig i det som blir avgjort i CSM og vi valgte derfor å fokusere på unges rolle og rettigheter da det var mulig å komme med innspill.

Jeg er ny i Spire og har aldri vært på en slik konferanse før, og det var nytt og spennende å få være med og se hvordan et slikt forum foregår. Men siden det kun har vært representanter for sivilsamfunn og andre NGOer det var ikke så skummelt denne gangen. Stemningen blir nok en annen neste uke. Som det ble sagt tidlig på morgenen: ”I can see you are representing the civil society, no one is putting on a tie”.

Helgen har hatt fokus på ni temaer til CFS39, der de fleste har hatt et utvalg som har jobbet med temaene gjennom hele året. Temaene var:

  1. Climate Change and food security
  2. Social protection
  3. Responsible agricultural investment (rai)
  4. Global Strategic Framework (GSF)
  5. Protracted Crises
  6. Food Security & Nutrition Terminology
  7. Monitoring & Accountability
  8. Policy gaps & emerging issues
  9. Global & Regional Coordination & Linkages with CFS

Spire valgte å fokusere på gruppemøtene om klimaendringer, ansvarlige jordbruksinvesteringer, global strategic framework (GFS) og Global & Regional Coordination & Linkages with CFS. Temaene fikk ca. to timer hver og mye av tiden bestod av orientering av hva som har blitt gjort gjennom året. Inntrykket vårt er at disse gruppene som jobber året rundt har mulighet til å påvirke mye og vi håper å kunne bli med fram til neste år.

CFS er som navnet sier en konferanse om matsikkerhet i verden. For noen representanter på CFS vil det si at det er matsikkerhet det skal være snakk om, ikke noe annet, som for eksempel menneskerettigheter, klimaendringer eller handel. Det er det andre FN-organer som tar seg av. Disse temaene har åpenbart en sammenheng og kan knyttes opp til problemene om matsikkerhet og matsuverenitet, og CSM mener derfor at det er helt riktig at CFS skal ta opp dette. Hvis ikke de forskjellige organene kan overlappes på denne måten kommer man ingen vei. En annen ting som ble diskutert i helgen var matsuverenitet. Begrepet matsuverenitet  handler ikke bare om å utrydde sult, men er ”folk, lokale samfunn og lands rett til å bestemme sin egen landbruks- og matpolitikk som er økologisk, sosialt og økonomisk tilpasset deres spesielle betingelser”. Dette er noe av det viktigste Spire jobber med og det er derfor synd at begrepet ikke har stor oppslutning i CFS. Sivilsamfunnsorganisasjonene og CSM mener begrepet er svært viktig, men enkelte i CFS har klart sagt ifra at dette begrepet er noe de ikke vil se i det hele tatt og det blir derfor vanskelig å ta opp i CFS39. Dette er dumt, men man kan kanskje ikke forvente det beste på slike konferanser.

I morgen starter selve CFS39 og vil vare frem til 20. oktober. Dette blir ikke Spire med på i år, men etter to forberedende dager sammen med resten av representantene for sivilsamfunnet har vi fått et godt innblikk i hva man vil snakke om den neste uka. Spire har ikke vært med på det forberedende arbeidet gjennom året, som mange andre i CSM har, men vi vet at det ligger mye tid og ressurser bak det som vil bli gjort under CFS denne uken. Spørsmålet er om alt arbeidet som er gjort vil ha mye å si i forhandlingen på CFS. Selv om CFS er kjent for å inkludere representanter for sivilsamfunnet på konferansen betyr det ikke nødvendigvis at det får stor betydning i de viktigste beslutningene. CSM kan påvirke, men har ikke mye makt i forhold til de andre deltakerne.

Men Spire har troa og håper CFS39 gir positive resultater som vil bidra til matsikkerhet i hele verden. Aksel fra Utviklingsfondet blir igjen i Roma og skal delta på CFS39 og vi vil forhåpentligvis få noen positive oppdateringer på hvordan konferansen utvikler seg. Vi ønsker CSM lykke til på CFS39 og gleder oss til neste år!

– Jorunn Johannessen, medlem i matutvalget

Dette var ordene til representanten fra FAO (FNs organisasjon for mat og landbruk) da hun ønsket velkommen ved åpningen av sivilsamfunnskonferansen i FAOs hovedkarter i Roma i dag morges. I sitt følelseladede innlegg snakket hun om at de siste estimatene nå sier at 870 millioner mennesker i verden lever i kronisk sult, og at når man jobber mot en sultfri verden, ” is the only acceptable number zero. Not a single more”.

Det var et budskap som ga resonans blant publikum, som alle har kommet til Roma et par dager før selve konferansen til komiteen for verdens matsikkerhet (CFS) begynner. Vi møttes for å bli enige om en felles politikk for sivilsamfunnet som ønsker å påvirke verdens matsikkerhetssituasjon. De representantene fra organisasjoner rundt omkring i verden som møttes hos FAO i dag, har jobbet i flere år for å skape en FN-institusjon hvor sivilsamfunnet skal høres og respekteres, og hvor vi faktisk kan få til reelle endringer. CFS er de siste årene blitt kjent som FNs kanskje mest radikale institusjon, hvor sivilsamfunnet både kan delta i forhandlingene og komme med forslag (dog ikke stemme, i hvert fall foreløpig). Det er dermed svært inkluderende i FN-sammenheng. Jeg som deltok som en av Spires representant under Rio+20-konferansen i sommer, merker også at det er en helt annen stemning her i Roma.

Likevel har vi hørt liknende følelsesladede taler som den FAO-representanten holdt i dag, før. I løpet av dagen har vi også hørt andre motivasjonsord, som: ”we have been deliberating a long time. Now is the time for action” og «we must go from planning to doing!». Alle vi som er idealistiske på vegne av verden har tenkt dette en stund. De tankene jeg sitter igjen med etter dagens møter er at det likevel ofte er veldig lite som skjer i forhold til innsatsen som legges ned.

Hvorfor? Den store hindringen er som regel å få omgjort den fine politikken som vedtas til faktisk handling. Det snakkes mye om ”implementation”, ”operalization” og ”representation of vulnerable groups” i FN-forhandlinger. Likevel er det sjelden vi ser reelle resultater ”on the ground”, i hvert fall i det omfanget vi gjerne skulle ønske oss.

Jeg og Jorunn fra matutvalget i Spire er representanter på sivilsamfunnskonferansen som holdes i Roma denne helgen. Den arrangeres av sivilsamfunnsmekanismen, som organiserer alt av sivilsamfunn som ønsker å mene noe om sult og matsikkerhet i verden. Det er veldig spennende å delta på det som foregår her nede, og vi lærer mye om aktuelle politiske saker som skal diskuteres. De som deltar på sivilsamfunnskonferansen er fantastisk dyktige mennesker som i mange tilfeller har jobbet med matsikkerhetsspørsmål i flere tiår. Mange snakker om hvor langt vi har kommet de siste årene, og at ting var mye verre i CFS før, da sivilsamfunnet knapt ble tillatt inn i forhandlingsrommet. Likevel sitter jeg her og tenker at ting går altfor sakte. Jeg spør meg selv: hvordan skal vi sørge for at ting faktisk skjer? Hvordan skal vi sørge for at land og stater faktisk tar til seg det som blir vedtatt her i Roma, og at det som skjer her får noe å si for virkeligheten til dem som faktisk lever i sult og nød hver eneste dag? Hvordan skal vi få til en reell endring i verden utover det å ha viktige møter mellom mennesker som sjelden eller aldri har hatt noen erfaring med det å leve i en hverdag hvor de ikke vet hvordan de skal få tak dagens middag?

En ting er å vedta frivillige retningslinjer for det ene og det andre, som for eksempel landinvesteringer, handlingsplaner for matsikkerhet og klimaendringer, eller ansvarlig vedlikehold av landressurser. En annen ting er å gjøre det til virkelighet, og tvinge landene i verden til å ta dette på alvor og ansvarliggjøre dem overfor de menneskene i verden som ikke får stemmen sin hørt.

Er det mangel på politisk vilje som forsinker prosessen? Er det mangel på kunnskap? Er det kapitalismens grep om verden som lar menneskeliv ofres på egoismens alter? Er det det at man fremdeles, etter så mange år med forskning og diskutering, ennå ikke klarer å bli enige om den riktige veien å gå for å redde verden? Jeg vet ikke. Kanskje er det litt av alt. Men en ting vet jeg likevel:

Vi som er unge kan ikke vise samme tålmodighet som er blitt vist tidligere. Vi kan ikke gå inn med et tiårsperspektiv i forhandlinger om de små skrittene på veien.

Vi kan ikke akseptere at internasjonale forhandlinger er nødt til til å ta mange år før man endelig kan vinne en liten seier. Vi må vise utålmodighet. Vi må stille krav. Vi må gjøre det klart at som verdens majoritet aksepterer vi ikke at 870 millioner av våre medmennesker lever i en virkelighet hvor de må ta umulige og forferdelige valg for å skaffe familien sitt neste måltid. Kravet er en bærekraftig og klimarobust matproduksjon som sikrer at alle i hele verden får nok mat å spise.

The only acceptable number is zero.

– Mari Gjengedal (leder for Spires matutvalg)

Her er de. Ungdom som medvirker og har makt. Bilde: NOU 2011:20

Sett det før? Hvis ja, så kan du dine NOU’er, også kjent som Norges Offentlige Utredninger. Dette bildet er forsiden på den viktige NOU’ en fra 2011 «Ungdom, makt og medvirkning». Jeg så dette bildet under en presentasjon på LNU’s Nordiske ekspertseminar .

Det som slo meg med bildet er at det er bare så ufattelig feil til tittelen på en såpass viktig publikasjon. Utvalget som skrev NOU’en gikk tross alt under navnet «Ungdommens maktutredning». Hva er det de to ungdommene på bildet medvirker til, og hvilken makt er det de egentlig utøver?

Under seminaret snakket en 30 ungdommer fra Norden om hvordan deres regjeringer oppfatter ungdomsdeltakelse. Vi hadde mye av de samme erfaringene, og særlig var det treffende å høre hvordan offisielle ungdomsdelegater til ulike FN-konferanser og møter blir behandlet.

Ungdom blir ofte bedt om å komme med uttalelser, skrive ned resolusjoner og anbefalninger, og overrekke disse til politikerne eller FN-byråkratene. Ungdommen blir applaudert for sin gode innsats, men ofte ender resolusjonene, uttalelsene og anbefalningene i en skuff.

Hva er poenget da å ha med  ungdom på konferanser og i delegasjonen? Er de bare der for å snakke om såkalt ungdomspolitikk; altså at barn og unge har rett til å delta i nasjonale og internasjonale politiske prosesser, rett til utdanning?

Hvorfor kan ikke ungdom snakke og innvirke på politikk om arbeidsplasser, økonomiske prioriteringer, fattigdomsbekjempelse? Under seminaret foreslo den finske organisasjonen Alliansi (samme funksjon som LNU) å innpasse ungdom i alle politiske områder i FN. De foreslår å jobbe frem en resolusjon om «Ungdom, fred og sikkerhet» slik som man har resolusjon 1325 om «Kvinner, fred og sikkerhet». Spennende idé og noe som bør følges opp.

Så hva er virkelig ungdomsdeltakelse? Man kan dele det opp i tre trinn:

1. Utdanning og opptrening – her lærer barn og unge seg hvordan de kan delta og påvirke. Gjerne gjennom alle mulige organisasjoner, men også i skolen.

2. Retten til å delta – her etablerer man det faktum at barn og unge har rett til å delta i utformingen av politiske beslutninger. De må være tilstede når beslutninger tas.

3. Forbedringer i politikken- her er resultatet; når ungdommens anbefalninger og idéer virkelig har en innvirkning på og forbedrer den politiske utformingen.

Da kan man kalle det virkelig ungdomsdeltakelse.

Så hvis regjeringen beslutter seg for å sette ned enda en «Ungdommens maktutredning» vil jeg gjerne foreslå at de dropper bilder av ungdom som stirrer tomt ut i lufta, og heller bruker dette bildet:

Bilde: Kari-Anne Isaksen

Trykk på kategorien ungdomdeltakelse for å lese hvordan Spire jobber for å påvirke politikk i FN og i Norge.

– Zlata Turkanovic (politisk nestleder)

Neste side »