Foto: flickr.com / alice_ling

For ett år siden i dag skjedde det vondeste som kunne skje. Våre venner ble angrepet fordi de ønsket en bedre verden. Det finnes ikke ord som kan beskrive det som skjedde.

Hvor var du da det skjedde? Hva følte du, hva tenkte du, var du direkte berørt? Spørsmålene har vært gjengangere i norske nettaviser de siste dagene. VG har opprettet en egen side for at folk skal kunne dele sin opplevelse. Det er ikke mange likhetstrekk mellom 22. juli og da Brå brakk staven; det er lett å kritisere sosialpornografien. Det er likevel ikke underlig at vi føler et behov for å prate om vår personlige opplevelse. Det var et traume for nasjonen og det verste døgnet vår generasjon har opplevd.

Selv hadde jeg akkurat dratt fra jobb da bomben smalt og satt på Lista uten mobildekning med NRK som eneste informasjonskanal da ryktene begynte å gå om Utøya. Jeg satt uten å vite hva som skjedde med dem jeg kjente og brydde meg om som jeg visste var på Utøya. Smerten da jeg neste morgen fikk høre omfanget på veg til jobb var ubeskrivelig.

Vi bor i et lite land, et stolt land, som har kommet veldig langt. Blant det mest dyrebare vi har er ytringsfriheten og muligheten til å engasjere seg. Uten engasjert ungdom på barrikadene hadde ikke samfunnet vårt utviklet seg i riktig retning. Det er vi som skaper framtida, og vi må ha spillerom til å utøve vår rett. Ingen skal kunne hindre oss i å gjøre det. Det er viktig at vi skal kunne være uenige om hvilken retning samfunnet vårt skal ta, og da skal vi kunne ta diskusjonen på en saklig måte. Når ungdom som utøver denne muligheten blir angrepet, så er det noe av det verste som kan skje oss.

I dagene etter 22. juli opplevde vi et samhold uten sammenlikning i Norge, på tvers av politiske skillelinjer, etnisitet og aldersforskjeller. Vi valgte å svare med åpenhet, kjærlighet og toleranse. Ett år har nå gått og vi har vært gjennom en rettsak, og vi er på veg tilbake til normalen. Spørsmålet nå er hvilken retning samfunnet vårt beveger seg i – lærte vi noe av grusomheten? Svarte vi med kjærlighet, åpenhet og demokrati? Verden er prega av kriser og det norske folk svarer med å ville lukke seg; kaste ut det brysomme.

Ytringsfrihet og engasjement medfører ansvar. Vi må skape grobunn for saklig debatt også med dem som ikke har kommet seg inn i interesseorganisasjoner, de som sitter frustrerte uten å ha det grunnlaget for å kunne delta i saklig debatt, men har flust med sterke meninger. Internett er et godt utgangspunkt for diskusjon, men kan fort bli unyansert. På samme tid blir organisasjonslivet og twitter dominert av en elite. Organisasjonene må bli bedre til å rekruttere bredt og ha åpning for annerledeshet. Det er gjennom et levende sivilsamfunn vi blir hørt, få gjennomslag for det vi mener er viktig, og si i mot de tingene vi er uenige i.

I Spire er vi så heldige at vi har et støttemedlem som heter Ina. Hun er ei av dem som har imponert Norge det siste året med å demonstrere kjærlighet og livsgnist – til og med i rettssalen. La oss alle inspireres av henne. Og la oss alle stå sammen mot ondskap og hat og arbeide for en bedre verden; livet er et eventyr!

I dag sender jeg først og fremst mine tanker til AUF og de etterlatte, men hele vår fantastiske verden er med meg i tankene. La oss fortsette å engasjere oss for en enda bedre verden, og for menneskene rundt oss.

Vær raus med klemmene.

– Harald Sakarias (leder i Spire)