Man hører og leser titt og stadig om folk som mener at bønder får for mye subsidier, at de ikke er lønnsomme og at de kun snyter penger fra staten. Enkelte virker å være av den oppfatning at norsk landbruk er moden for nedleggelse. Det er lite som gjør meg mer provosert og forundret enn sånne meninger.

flickr.com / Erik-Jan Vens

I Norge har vi mange ulike sektorer som vi har bestemt at det offentlige skal ta seg av fordi det er av felles interesse for alle. For eksempel har vi et offentlig skolesystem som har i oppgave å gjøre oss til kunnskapsrike samfunnsborgere. Vi har et helsevesen som skal ta vare på oss når vi er syke eller gamle. Og vi har et demokrati der stortingspolitikere skal representere oss som har valgt dem. Alt dette har vi fordi det er en samfunnsnytte, og fordi vi er tjent med at våre skattepenger går til disse tingene. Hvem er det som står for lønningssjekken? Staten.

Også har vi landbruket, da. Landbruket er også en sektor som gjør en stor samfunnsnytte. Under andre verdenskrig oppdaget vi nøyaktig hvor viktig det var for oss å ha et nasjonalt landbruk. Derfor valgte staten å satse på det og bygge opp en sterk sektor som kunne sørge for å mette befolkningen selv når det var usikkerhet rundt oss. Det å ha en viss form for selvberging er uvurderlig for et land. Her er det også staten som står for en del av lønningen, selv om bøndene klarer å skape en inntekt ved siden av på egen hånd også. Det jeg syns er veldig pussig er hvorfor denne sektoren skal være så veldig annerledes enn andre viktige sektorer. Hva er det som gjør at en lærer kun gjør en viktig jobb og får lønn som betalt, mens en bonde, som jobber minst like hardt og får mindre betalt, plutselig er en snylter? Hvorfor kalles det ene lønn og det andre subsidier når de begge tjener samme nytten? Slike påstander i samfunnsdebatten er så rare at de rett og slett ikke henger på greip. Mer mangel på perspektiv skal man lete lenge etter!

Mari Gjengedal (koordinator for matutvalget)